Ikke helt samstemt

«En tjue sekunders visesang kan utrette mer enn åtte års politisk arbeid», ifølge tidligere statsråd og Ap-politiker Grete Faremo.

I morgen kommer en av de mest kjente – og av noen forhatte – kampsangene til å bli framført i forsamlingshus land og strand rundt. Riktig nok i noe haltende takt, og ikke helt samstemt. Også fagforeningsfolk og sosialdemokrater kan føle seg ubekvemme med den revolusjonære «Internasjonalen».

For noen år siden ble det kamp på Arbeiderpartiet landsmøte. Partiveteraner syntes det var ille at «Internasjonalen» ikke lenger skulle synges. Den har vært sunget så lenge arbeiderbevegelsen har eksistert, men passet ikke med landsmøtets «design», het det. Det nye sosialdemokratiet, med andre ord.

AUF-erne gjorde opprør mot partiledelsen, og satte i gang en spontan avsynging av «Opp alle jordens bundne trelle ...».  Nå er kampsangen på plass igjen.

Partienes sjel sitter i sangene, fastslår forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Han overvar samtlige landsmøter foran stortingsvalget i 2009, og fant klare kulturforskjeller partiene imellom.

Mange forventer jazz, visesang eller etnisk musikk mellom talene på SVs landsmøter. Men også allsang av gamle arbeidersanger. Det er mye i partiene som forandrer seg, men allsangen gir fremdeles tydelig uttrykk for partiets verdier, identitet og opphav, mener forskeren.

Det synges i samtlige norske partier, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det sier også litt om partikulturen. At det ikke synges i Frp forklares med medlemmenes bakgrunn og forankring. Andre partier har større tilhørighet i miljøer med sterk sangtradisjon. Til gjengjeld har Frp hatt både danseband og opera som kulturelle innslag.

Partiene i sentrum og på venstresiden synger mest, men også Høyre-folk stemmer i en gang iblant. I allsangen finnes spor etter Høyres konservative arv. Landsmøtet i 2005 ble innledet med «Ja, vi elsker» og avsluttet med «Gud signe vårt dyre fedreland».

Å bryte med sitt gamle image er ikke alltid like enkelt sier Saglie, og nevner et eksempel fra KrFs landsmøte i 2005. Da artisten Kine Ludvigsen og hennes rapperbror underholdt på et bryggetreff under landsmøtet, ble tilskuerne oppfordret til å vifte med armene i takt med musikken. I fremste rekke sto partiledelsen, ivrig viftende.

Det så ganske pussig ut på tv med en viftende Kjell Magne Bondevik i front.

Partiene på høyresiden har ikke spesielt mye til over for verken arbeiderbevegelsen eller 1. mai. Men egentlig burde «Internasjonalen» passe også Frp. Strofen «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned» er jo som skapt for partiet.

"... av skatter blir vi tynget ned" er jo som skapt for Fremskrittspartiet."