Forbudte følelser

«Det norske flagg vaier overalt hvor jeg kommer i verden», påsto Thorbjørn Jagland. Europarådets generalsekretær har sine ord sånn noenlunde i behold. 17. mai viftes det med norske flagg nær sagt i hver eneste lille avkrok i verden.

Flaggmåneden framfor noen er snart over. I mai står dagene i kø. Mange ganger, og i ulike sammenhenger, har jeg observert nordmenns mildt sagt ambivalente forhold til Norge i rødt, hvitt og blått. Flagget skal heises, eller vaies med, enten det er konfirmasjon eller nasjonaldag. 

Men det skal ikke vises for mye nasjonalfølelse. Om brystet skulle svulme ved synet av nyutsprunget løv, flagg og nasjonalsangen, så reageres det med host og hark, eller en får rusk i øyet, sånn at omgivelsene ikke skal se at man blir en smule rørt.

Mens godt voksne gladelig innrømmer at de kan få tårer i øynene av en rørende film, og idrettsutøvere og barske supportere lar tårene strømme fritt når nasjonalsangen spilles og flagget heises under premieutdelingen, er det om å gjøre å holde maska i andre sammenhenger. Som 17. mai. 

Ordet fedrelandskjærlighet er sendt i skammekroken. Nasjonalromantikk får radikale til å rødme av skam. Redselen for å bli oppfattet som selvgod sjåvinist stikker dypt. Det er som om mange skammer seg dypt over at de røres av nasjonale følelser.

En sunn patriotisme må dempes og døyves; ingen vil mistenkes for usunn nasjonalisme. I det offentlige rom er det forbeholdt de langt til høyre i politikken.

Det er påtakelig hvor forskjellig folk i ulike nasjoner reagerer på bruk av flagget. Vinneren av Melodi Grand Prix, Måns Zelmerlöw, la ut et bilde av seg selv på Instagram der han lå med føttene på det som tilsynelatende er Albanias flagg. Mange mener hans opptreden er respektløs, om det var med vilje eller ikke.  Bildet rakk å få nærmere 7000 kommentarer før det ble slettet. Også dødstrusler. Det svenske politiet tar truslene på alvor.

I Norge ville knapt noen ha hevet et øyebryn. Tvert imot ser vi flagget brukt respektløst, uten at veldig mange raser over at reglene brytes. Mange reagerer nok når tv-bilder viser at det norske eller danske flagget brennes i protest i Midtøsten, men nordmenn går ikke til ytterligheter. 

Vi blir ikke røde i toppen, hvite av raseri eller gir noen et blått øye av den grunn. Brenning av flagg er avkriminalisert.  Nye norske statsborgere må ikke sverge troskap til flagget, slik de må i USA. Ikke vi andre heller, for den saks skyld.

«Ja, vi elsker dette landet», men bare i festtaler, og når ingen ser det?

"En sunn patriotisme må dempes og døyves"