Åndssnobberi

Samfunnet trenger flere reale snekkere, og færre over-

utdannede akademikere.

«Vi leker polakker», svarte ungene da en tømrer fortalte om et sommerkurs bedriften hans hold for barn. Ungene fikk utdelt verktøy, hjelmer og hansker. Så fort barna hadde fått utstyret på seg begynte de å snakke kaudervelsk til hverandre.

Det er rådgiver i LO, Jonas Balas, som gjenforteller historien om hvordan unger leker snekkere. I en kronikk i VG nylig setter Balas søkelys på at mange unge føler at det ikke er bruk for dem. Det skyldes at samfunnet ikke gjør bruk av dem, er Balas’ poeng. Han mener vi må diskutere at vi har fått jobber som nærmest er å regne som «no go areas» for en del norsk ungdom. Årsakene er mange og sammensatte. Noe av det handler om sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Jakten på billigst mulig arbeidskraft har bidratt til en formidabel rekrutteringskrise blant annet i bygghåndverksfagene. De kalles gjerne «polakklinjer».

At det er blitt slik, skyldes ikke bare fri flyt av arbeidskraft over grensene. Det skyldes også noen tyngre, kulturelle prosesser som har rullet og gått en stund, lenge før EUs østutvidelse var et faktum. Fagforeningsveteranen Eldar Myhre var inne på noe vesentlig da han påpekte at Norge er blitt så rikt på melk at vi tror vi kan klare oss uten ku. Som samfunn har vi dessverre utviklet et enøyd syn på hva som er kunnskap og hva som er meningsfylt arbeid. Forført av fortellinger om «kunnskapssamfunnet» har vi i lengre tid vektet teoretisk kunnskap mye høyere enn praktisk utførerkompetanse, så mye at vi har klart å gjøre selv de praktisk-estetiske fagene i skolen teoretiske, skriver Jonas Balas.

Han treffer spikeren på hodet. Tenkt bare på «mastersjuka» som har ridd samfunnet i et par tiår nå. For et par år siden gikk det en heftig debatt om at arbeidslivet får for mange med feil kompetanse og for høy utdanning. «Kunnskapssamfunnet er den nye olja", er hamret inn i oss. Akademisk kunnskap, vel å merke. Og selv om det har vært snakket høyt og lenge om å løfte yrkesfagene, og flere heldigvis velger det, er gapet mellom etterspørsel og tilbud altfor stort.

Akademiseringen av yrker som tidligere var mer praktisk rettet i undervisningen, som sykepleier og journalistikk, har bekymret mange. Det har vært statlig politikk helt siden 2005, da Universitets- og høgskoleloven havnet i det samme lovverket, og har vært diskutert enda lengre. Villet politikk, med andre ord. Nå må unge ta en bachelor - minst - nesten uansett hva de ønsker å utdanne seg til. Universitet og høgskoler jubler selvfølgelig. De er interessert i flest mulig studenter.

Åndssnobberi kalles det, der så mange som mulig skal presses gjennom ei akademisk kvern som verken samfunnet eller studentene egentlig etterspør. Resultatet er en skrikende mangel på håndverkere, ungdommer som er gode nok, men som ikke passer i et akademisk utdanningsløp, og overkvalifiserte akademikere med høy studiegjeld og mastergrad i ett eller annet ingen har bruk for.

Og et samfunn der vi tror at det kan leies en polakk til alt.