En tapt sak

Jernbanearbeidere i streik i Paris i mai i år. Den streiken får

publikum garantert med seg, i motsetning til streiken til

havnearbeiderne i Mosjøen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de fem havnearbeiderne i Mosjøen. De er den harde kjerne i en årelang streik knapt noen har hørt om. De var 17 da streiken startet i 2014. Senere har noen havnesjauere fått andre jobber. Andre er pensjonert. Enkelte har falt fra.

Konflikten i Mosjøen er den lengste arbeidskonflikten i Norge etter andre verdenskrig, og trolig også norgeshistoriens lengste, ifølge Norsk Transportarbeiderforbund. Det var NRK Nordland som minnet meg på at streiken, som startet i mai 2014, faktisk fortsatt pågår. I det stille.

Kort fortalt: De gikk til streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. For to år siden slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de har hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen.Transportarbeiderforbundet stanset utbetaling av streikebidrag for 18 måneder siden.

I prinsippet en tapt sak. Likevel gir de seg ikke, de fem i brakka i Mosjøen. De skal ha anerkjennelse for utholdenhet. Det er trolig også det eneste de får ut av streiken.

I vårt velorganiserte og striglede samfunn betyr en streik irritasjon og ubehageligheter for enkelte, og tapte inntekter for andre. Riktig nok var det tilløp til håndgemeng under hotellstreiken i 2016, da direktøren ville sjekke inn gjester på et hotell i streik. Men det ble med verbal småknuffing. Mange streikevakter tok like godt fri 17. mai. For galt å streike på en fridag, ikke sant?  Da regjeringen endret arbeidsmiljøloven -  som svekket norske arbeidstakeres rettigheter - nøyde fagforeningene seg med å skrive leserbrev og bære paroler i 1. maitoget.
 
Vi er ikke helt ukjente her til lands med regelrette slag mellom fagbevegelsen på den ene siden, og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Men vi må tilbake til første halvdel av forrige århundre. Slaget på Menstad i Telemark 8. juni 1931, mellom streikende arbeidere på den ene siden, og politistyrker og militæravdelinger på den andre, er blitt historisk. Konflikten var så betent at daværende sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

Sammenlignet med den gang - og hvordan streik foregår i andre land, som for eksempel Frankrike - framstår norsk fagbevegelse som veldresserte pudler. I Frankrike er regelrette gateslag mellom streikende og politi ikke uvanlig. Det var bruduljer så sent som i mai i år. Tirsdag klarte demonstrerende bønder å stanse hele Tour de France. I Norge streikes det i fire år uten at andre enn de streikende selv merker det. Kulturforskjeller, for å si det mildt.
 
Trepartssamarbeidet sikrer husfreden. Her til lands setter man seg ned sammen, på tvers av interessemotsetningene, og blir enige. LO, NHO og staten styrer arbeidslivet - og arbeidstakerne - på en måte som gjør at alle snakker med innestemme. Hvis de i det hele tatt sier noe.

Omtrent som i et hyggelig kaffeslabberas, med andre ord.