Kraften i et komma

«En bitte liten prikk som er overlegen min vilje», skrev Jonas Gahr Støre på forlagsbloggen da boka «I bevegelse» ble utgitt.

Han falt nesten for fristelsen til å sette utropstegn. Men sto imot.

Nesten ingenting annet skaper så stort engasjement som en real, norsk språkdebatt. Kampen for eller imot nynorsk er en egen avart. Enda varmere går det for seg hvis noen tråkker på nordmenns subjunksjoner (jeg vet ikke hva det er, jeg fant det i ei ordbok). 

Spesielt hvis det er en utlending.

I en kronikk i VG i forrige uke – skrevet av den finske feministen, forsker og bloggeren Sanna Sarromaa – fikk nordmenn sitt pass påskrevet. I en språklig uangripelig tekst lurer skribenten på hva nordmenn har lært på skolen i 13 år; i alle fall ikke språk. 

Spesielt kritisk er hun til lærere, journalister og folk i jobber der det å uttrykke seg skriftlig er en nødvendighet.

Det har selvsagt ikke gått upåaktet hen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener den finske forskeren er arrogant. Dyslektikere og fulle sjøfolk føler seg tråkket på. Utdanningsforbundet mener Sarromaa setter offentlig ansatte i et dårlig lys, og ber ordføreren på Lillehammer om å kneble henne.

Ikke overraskende var det kommafeil i uttalelsen fra Utdanningsforbundet. Det er sikkert skrivefeil i denne kommentaren også.

Sarromaa har helt rett. Og det har sin forklaring. I flere tiår har det vært god språkpolitikk i skolen å la ungene skrive akkurat hvordan de vil. Å bruke fantasien har vært viktigst.

Jeg har selv forsøkt meg med en forsiktig rødpenn ved å påpeke at «ikke» skrives med to k-er, men fikk kontant tilbakemelding: Frøken sier at det ikke gjør noe om det er feil. Så da så.

I voksen alder sliter mange fortsatt med de dårlige vanene de fikk lov å lære seg i grunnskolen. Det er disse som nå sender brev til foreldrene, eller skriver i avisene, og som ikke vet forskjell på skrivemåten for Nord-Norge og nordnorsk.

I tillegg gjør Språkrådet hva det kan for å ødelegge nordmenns språkkunnskaper. Typisk nok mener direktøren, Arnfinn Muruvik Vonen, at den finske forskeren er for streng. Han representerer statens fagorgan i språkspørsmål, som i årevis har fulgt følgende politikk: Kan ikke journalister forskjellen på når det er korrekt å bruke statsråd og minister? Sett en strek over regelen; bruk begrepene som det måtte passe. Han eller ham? Pytt sann, samme det vel. Jaså, mange sliter med å skrive tunnel rett? Vi gjør det rett og slett valgfritt om det skal brukes to n-er eller to l-er.

Finnes det ord igjen som ikke har valgfri skrivemåte? For utlendinger, som sliter med å lære seg norsk skriftlig, må det være et mareritt.

Dårlig språk kan bety liv eller død. Ikke om du spiser lamme lår i stedet for lammelår kanskje, men følgende eksempel er velbrukt:

«Heng ham, ikke vent til jeg kommer» betyr unektelig noe helt annet enn «Heng ham ikke, vent til jeg kommer». Fortsatt noen som mener at det ikke er så nøye?

"Nordmenn skal ha seg frabedt å bli tråkket på subjunksjonen"