Kampen om kjøkkenbenken

«Husarbeid er noe en kvinne gjør uten at noen legger merke til det, med mindre hun ikke har gjort det», mente den amerikanske humoristen Evan Esar (1899-1995).

Mange kan skrive under på det. Også politikerne – de som har hatt som mantra at kvinner ikke skal stå ved kjøkkenbenken – har oppdaget at klesvasken ikke forsvinner av seg selv.

På venstresiden har det i mange år vært opplest og vedtatt at kvinner skal ut i arbeidslivet. Norge har verdens høyeste andel av kvinner i lønnet arbeid, og samfunnet trenger dem. De som har valgt annerledes – for eksempel deltid eller å være hjemmeværende i noen år – har ikke stått spesielt høyt i kurs hos feministene.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener Frp og Høyre varsler en politisk linje som vil bidra til å føre norske vinner mange steg tilbake mot kjøkkenbenken. Og der skal de altså ikke være. Også SVs Inga Marte Thorkildsen mener regjeringen driver en politikk som fører kvinner tilbake til kjøkkenet. Kontantstøtten og kutt i pappapermen, samtidig som barnehagene blir dyrere, sørger for det.

Underforstått: Kvinner skal ikke være hjemme og passe egne barn og vaske gulv. De skal ut å tjene penger. Sånn at de kan ha råd til å betale noen for å komme hjem og ta husarbeidet for dem.

Derfor er det noe nesten ironisk og småmorsomt at en kvinnelig SV-politiker nå vil ha den gode, gamle husmorvikaren tilbake. De forsvant på 80-tallet, men nå vil sterke krefter i SV vekke ordningen til live igjen. En av dem er Hanne Ihler Toldnes fra Nord-Trøndelag.  – Det er ingen tvil om at det er et behov. Vi får tilbakemeldinger fra fortvilte foreldre som blir satt i vanskelige situasjoner om det oppstår noe akutt, sier hun.

Familievikar er det noen som foretrekker å kalle dem. Det gir ikke assosiasjoner til noe så trivielt som husarbeid.

Husmorvikaren vekker nostalgiske minner hos mange. Ordningen kom etter krigen og skulle hjelpe familier i krisesituasjoner, for eksempel hvis mor var syk eller lå på fødeklinikken. Nå er denne staute yrkesgruppen, som både vasket opp, laget mat og passet barn hvis det var nødvendig, så godt som utradert fra det norske samfunnet. Ordningen hadde sitt høydepunkt midt på 1960-tallet, da omkring 50.000 familier fikk hjelp hvert år.

Etter hvert som det ble færre heltidshusmødre, og sosiale ordninger som barnehager og pappapermisjon ble bygd ut, forsvant husmorvikarene.

Ytterst få kommuner har i dag ordninger med husmorvikarer. Personlig hjelp gis gjennom hjemmetjenesten, og da i første rekke til eldre og innbyggere med særlige behov. At det er et behov for gode, gammeldagse husmorvikarer er lett å skjønne.

Men det er litt kinkig: Skal venstresiden kjempe for en tjeneste, der kvinner (i hovedsak) skal utføre en jobb som er så til de grader nedvurdert av den samme venstresiden? Nord-Trøndelag SV vil ha med seg resten av partiet på politisk rehabilitering av husmorvikaren, og har sendt saken til Stortinget.

Tipper det blir oppvask på kammerset.

"Husmoren, nedvurdert og utskjelt, kan bli politisk rehabilitert"