Friksjonsfritt

«En diplomat er en som kan be deg dra til helvete på en sånn måte at du begynner å glede deg til turen», er et sitat med ukjent opphav. 

Vi kan trygt slå det fast: Den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke er ingen diplomat. Og vi har vel knapt opplevd noe lignende her på parnasset: Vinneren av Den internasjonale Ibsenprisen 2014 sto på podiet og ba en samlet kulturfiff om å dra til helvete.

Det er all grunn til å diskutere tildelingen av prisen til akkurat denne forfatteren, men jeg kan ikke noe for det: Det er befriende, ja bent ut sagt oppløftende, å se en kunstner lage furore på denne måten.

Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger, i dette tilfellet 2,5 millioner kroner. En holdning norske kunstnere og kulturarbeidere, er sørgelig fri for. Unntaket er Kråkesøv, som i 2010 høflig og lavmælt sa nei takk til penger fra Statoil.

Når provoserte en nordnorsk kulturpersonlighet makta sist?

Det sikkert en smule urettferdig, men er det skrevet en protestvise med sting siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16 æ bli så førrbanna ...» i 1979? Jo da, jeg vet det er utgitt  samle-cd-er med ulike artister mot oljeboring i Lofoten.

De har ikke skapt en eneste krusning på Vestfjorden.

Fra etablerte artister har det kommet mye om livet og døden, havet og kjærligheten. Helt friksjonsfritt. Varme, vakre og vare viser; ikke noe galt i det. I og for seg.

Også Bodøs største navn, Halvdan Sivertsen, har skrevet sånn. Blant annet om at han møtte en maler på vakre Kjerringøy. Som altså er hans venn, Karl Erik Harr. Som har brukt Sivertsen som modell for Jesus på altertavla i Lakselv kirke.

Karl Erik Harr er landsdelens bestselgende bildekunstner. Hva har så han å si sin samtid?

Hans utstilling i 2011 inneholdt 25 bilder av den samme fjelltoppen, Strandåtinden på Kjerringøy. Vel nok kan en fjelltopp endre uttrykk etter årstid og vær. Men det får vel være måte på å repetere seg selv, og gå på tomgang.

At Harr selger så det griner forteller minst én ting: At landet er smekkfullt av nordlendinger med hjemlengsel, som betaler godt for å ha bølgeskvulp og nordnorske fjelltopper på veggen.

De to offentlig finansierte teatrene da, de må vel speile vår tid og gå i klinsj med «makta»? 

Hålogaland Teater har tradisjon for å gå inn i samtiden og ta temperaturen på samfunnet. «Det e her æ høre tel» (1973), ble et vendepunkt i nordnorsk og norsk teater. Nå går det mest i «Trollmannen fra Oz» og «Jeppe på Bjerget».

Nordland Teater spiller også kjente klassikere, som «En sporvogn til begjær» og «Den gamle mannen og havet». Og en musikalsk hyllest til Halvdan Sivertsen. Og en våre unge, dyktige forfattere gjør suksess med bøker om mobbing.

Helt politisk korrekt. Helt uangripelig. Og helt uten en eneste kontrovers.

Faktisk syns jeg flere av våre etablerte kunstnere og kulturarbeidere, de med gjennomslagskraft, oftere bør be kulturfiffen og «makta» om å dra et visst sted.

Så mye som det er å ta tak i, er det nærmest et kunststykke å unngå det.

"Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger"