Blodig alvor

I et moderne, opplyst samfunn kan ikke lover fra 1. Mosebok
trumfe barns rettigheter.

«Dette er et overgrep mot jøder i Norge», uttalte lederen for Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, etter landsmøtevedtaket i Frp om å forby omskjæring av guttebarn.
Med all respekt: Det er det ikke. Det er omskjæring som er et overgrep.

Debatten om omskjæring dukker opp med jevne mellomrom. Sist da Stortinget vedtok at det skal skje på sykehus. Vedtaket ble fattet tross motstand fra et samlet fagmiljø, inkludert Barneombudet. Mange leger nekter å gjennomføre inngrepet. De vil ikke sette skalpellen i friske, nyfødte guttebarn når det ikke er en medisinsk begrunnelse. I Norge blir rundt 2000 jødiske og muslimske gutter omskåret hvert år. Jeg har ikke hørt noen påstå at et forbud er et overgrep mot muslimer.

Les også: På toleransens tålegrense

Et forbud er å gå for langt; unge gutter eller menn får gjøre med kroppen sin som de vil. Derimot er det gode grunner for å innføre aldersgrense, slik Barneombudet har foreslått. Også gutter har rett til å bestemme over egen kropp, ikke sant?

En flere tusen år gammel skikk med opphav i Det gamle testamente kan ikke trumfe dette i et moderne, opplyst samfunn. Argumentet om hygiene – som jeg nylig hørte ble brukt i en debatt – hadde nok gyldighet på den tiden Moses vandret rundt i ørkenen i 40 år, men er helt uten relevans i dag. Medisinske argumenter for omskjæring finnes knapt.

Wasim Zahid, som selv er lege, oppsummerte dette slik i Dagbladet nylig: «En del fagfolk mener at omskjæring har medisinske fordeler, og at fordelene i sum (selv om de er begrenset) er større enn potensielle ulemper. For et par år siden kom amerikanske barneleger med en erklæring som støttet dette synet. Men alle er ikke enige, og erklæringen ble raskt møtt med en moterklæring fra en rekke europeiske barneleger som argumenterte med at det ikke finnes noen særlige fordeler».

Det finnes andre eksempler der religion kolliderer med det verdslige, og der samfunnet har fratatt foreldre retten til å bestemme over egne barn. Omskjæring av jenter er forbudt. Sekten Jehovas vitner – som har rundt 12000 medlemmer i Norge – ser på livet som en gave fra Gud, representert ved blodet. De har tolket en rekke bibelvers dit hen at de ikke kan akseptere noen form for blodoverføring. Da heller dø. Dette har skapt utfordrende og etisk vanskelige situasjoner for helsepersonell, ikke minst når foreldre har nektet blodoverføring på vegne av sine barn.

Men også her gjelder det samme som for jøder og muslimer. Voksne har rett til å bestemme selv, også ut fra religiøse begrunnelser som er helt ubegripelige for andre. Det slås også fast i pasientrettighetsloven, som ble vedtatt i 2001. Men loven tar heldigvis et klart standpunkt når det gjelder barns rettigheter. Ingen kan nekte blodoverføring på sine barns vegne så lenge de er under 18 år. Ingen ropte om forfølgelse av religiøse minoriteter eller overgrep da loven ble innført.

Jehovas vitner har for øvrig beveget seg i spørsmålet. Et par år senere besluttet sektens 12 øverste ledere i hovedkvarteret i New York at sektens medlemmer skal kunne motta blod, hvis de har samvittighet til det, uten å bli lyst i bann og ekskludert. Brev ble sendt til sektens eldste over hele verden. Beslutningen var sektens største retrett etter at deres spådom slo feil om at dommedag skulle komme i 1975, ifølge The Times.

Nå er det forskjell på liv og død, og det å kutte forhuden av forsvarsløse guttebabyer. Mange lever godt med å være omskåret. Prinsippet er imidlertid akkurat det samme. Voksne tar beslutninger som ikke kan reverseres, uten at den som berøres har noe de skulle ha sagt. På samme måte som også jøder har forlatt andre lover i 1. Mosebok, må også dette gå over i historien. Her må barns rettigheter veie tyngst.

Moses kom ut av ørkenen etter 40 år. Etter 3300 år er det på tide at medlemmene i Det mosaiske trossamfunn gjør det samme.

 

De som sniker på bussen



    Noen tar den sure jobben med å leve på streike-
    bidrag. Bildet er fra hotellstreiken i fjor.

«Rart i denne verden… jo mer du tjener, jo flere gratis lunsjer spiser du», har pedagogen og lokalpolitikeren Erling Segelstad(Ap) påpekt. 
 
I forkant av LO-kongressen, som begynner mandag, er temaet igjen aktuelt: Alle de som nyter godt av det fagbevegelsen har oppnådd, men som selv velger å stå utenfor. Enten fordi de er uenige i de sterke båndene mellom LO og Arbeiderpartiet, eller simpelt hen fordi de ikke ser hensikten med å betale kontingent når de uansett får alle godene. 

Gratispassasjerene blir stadig flere. De uorganiserte utgjør nå over halvparten av de yrkesaktive i Norge. I servicesektoren er bare 20 prosent organisert, ifølge LOs egne tall. LO mister også de høyt utdannede, som heller melder seg inn i forbund utenfor LO, som Akademikerne og Unio. LO er ikke lenger større enn de andre arbeidstakerorganisasjonene til sammen.

Derfor er dette et tema også foran den kommende kongressen. YS-forbundet Negotia, som organiserer ansatte i privat sektor, vil frata uorganiserte goder som avtalefestet pensjon (AFP), fem ukers ferie og regulert arbeidstid.

Debatten om de som sniker på bussen er slett ikke av ny dato. I takt med synkende medlemstall i LO har saken vært tema med jevne mellomrom. Mens Gerd-Liv Valla var nestleder i LO på lutten av 1990-tallet var hun med på å diskutere forslag om en slags «tariffavgift» for uorganiserte. Altså: Enten melder du deg inn i et fagforbund, eller så får du «bot» for å nyte godt av goder LO forhandler fram. 

Det ble aldri noe av. Tanken om å straffe arbeidstakere som ikke er organisert, har møtt sterk motbør. Prinsippet om organisasjonsfrihet er nedfelt i norsk lov, og veier tyngst. Organisasjonsfrihet innebærer også en rett til å være uorganisert. 

Derfor ble det bråk blant de ansatte i Bodø kommune i 2010, da det ble kjent at de uorganiserte fikk en mindre del av lønnspotten enn de organiserte. Det samme skjedde i Fauske. Daværende rådmann i Bodø, som også ledet forhandlingsutvalget, lyttet til fagforeningene. 

De har lenge ment at de uorganiserte er gratispassasjerer. De organiserte betaler kontingent og tar belastningen med å stå streikevakt, når det er nødvendig. Så hvorfor skal da godene deles likt med alle? I dette perspektivet er det ikke rart at fagforeninger, både i og utenfor LO, argumenterer med at hvis noen velger å stå utenfor, så får de også gjøre det.

Gratispassasjerer er det ingen som liker, enten de er på bussen, i arbeidslivet eller de er av den typen som alltid sniker seg unna dugnaden i borettslaget. Et annet ord for gratispassasjer, er snylter. Eller egoist. Det høres ikke like hyggelig ut. Men snylter er ikke desto mindre akkurat like dekkende for dem som alltid lar kollegaer eller naboer ta jobben. Og regninga.

Å være sin egen lykke smed - og forhandle egen lønn og arbeidstid - kan oppfattes som en fordel av noen. Det er det kanskje. Så lenge sjefen liker trynet ditt.

En studie verdt

Tiggere i Bodø i 2006. Personene på bildet er ikke knyttet
til den aktuelle saken.

«Stol aldri på en forsker!». Det er ikke jeg som sier det, men én som selv er forsker. Professor i rettsvitenskap ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger, Benn Folkvord, skrev for en tid tilbake følgende i Aftenbladet: «Ingenting er sikkert. Derfor er skråsikre forskere omtrent like tillitvekkende som sprøytenarkomane som vil låne penger».

Forskning er igjen i søkelyset. Etter NRK Brennpunkts grundige dokumentar om kriminalitet i tilknytning til rumenske tiggere i Bergen – som avslører bakmenn, prostitusjon, kriminalitet, dopsalg og store penger - er forskning om samme tema kommet i et lite flatterende lys. For noen år siden, da diskusjonen om tigging gikk høyt, kom det flere rapporter som frikjente tiggermiljøene. De har ikke bakmenn, eller var kriminelle, var konklusjonene.

En av disse rapportene sto forskningsstiftelsen Fafo for i 2015. «Når fattigdom møter rikdom» frikjente i all hovedsak tiggermiljøene, selv om forskerne ikke utelukket at enkeltpersoner kunne være kriminelle. Derfor er det oppsiktsvekkende når Filer nyheter nå kan fortelle at forskerne ikke engang spurte tiggerne direkte om de var kriminelle, eller hadde bakmenn. Oppsiktsvekkende, fordi påstander om dette var den direkte årsaken til debatten om tigging, og for rapporten.

Om de hadde fått et ærlig svar – hvis de altså hadde spurt – er en annen sak

«Forskning viser» er trumfkortet i nesten enhver diskusjon, mens det i urovekkende mange tilfeller viser seg at «enda nyere forskning» viser at det forrige forskningsresultat var feil. Er det noe vi har lært, så er det at forskning ikke er til å stole på. Forskning brukes – og misbrukes – nær sagt daglig. I politiske diskusjoner vises det til forskningsresultater som støtter ens eget standpunkt.

Passer ikke alle konklusjonene, legges gjerne resten av forskningsprosjektet i en skuff.

Å diskutere mot forskningsresultater er ikke lett, verken for politikere eller oss vanlige folk. Det er ikke hvem som helst gitt å gå i rette med akademikere som slår i bordet med den nyeste rapporten. Noen har bedre forutsetninger enn andre. Det Norske Videnskaps-Akademi ble så lei av å bli kalt klimabøller når de kritiserte bastante konklusjoner om klimaendringene, at Akademiet opprettet sitt eget klima- og ressursutvalg i 2009.  

Vår blinde tiltro til forskningsresultater styrer nær sagt alt, også politiske beslutninger med til dels store konsekvenser for samfunnet og enkeltmennesker. Heldigvis ikke alltid alvorligere enn at kaffeimportørene taper omsetning når «forskning viser» at fem kopper kaffe om dagen kan føre til psykose. Det var i 2011. Selvfølgelig: «Nyere forskning viser»… noe helt annet.

Nå har forskere tatt grundig feil om tiggermiljøene. Og gjort en særdeles slett jobb. Det er nærliggende å tro at resultatene som ulike undersøkelser presenterte som sannheter for et par-tre år siden, var politisk motivert.

Sjelden eller aldri hører vi en forsker si: Jeg tok feil. Hvor ofte forskere faktisk tar feil, er en studie verdt i seg selv.

Spill for galleriet

Mer pengespill, mer demokrati,liksom...?

«Den som ikke kan ri to hester samtidig, bør ikke søke seg til sirkus – eller til politikken», mente den britiske politikeren James Callaghan (1912-2005). Som kjent kommer den som rir to hester før eller siden til å forskreve seg.

I 2007 ble det forbudt med spilleautomater i Norge. Det var Stoltenberg-regjeringen, med daværende kulturminister Trond Giske i spissen, som innførte forbudet. Hensikten var å hindre at folk spiller seg fra gård og grunn. Forbudet fikk merkbare konsekvenser for idrettslag og veldedige foreninger, som hadde store deler av sin inntekt nettopp fra pengespill.

Men det ble unntak fra forbudet; og ikke uten grunn. Politiske partier tjener nemlig fortsatt store penger på bingo. Bingoautomatene skal liksom være «snillere» enn andre pengespillautomater, ble det sagt den gang. Hvilket er det reneste tøv.  Unntaket fra forbudet ble sågar forsøkt forklart med at bingoautomatene fremmer demokratiet, fordi partilagene får penger til å drive mer valgkamp.  

Det må være det desidert dårligste forsøket på bortforklaring hørt på lenge. En bortforklaring man må være politiker for å forstå. Mer pengespill, mer demokrati, liksom?

Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Venstre og Senterpartiet tjener store penger på spilleautomater, viser en gjennomgang Filter Nyheter nylig har gjort. Tall fra Lotteritilsynet viser at partiene til sammen har fått inn 18 millioner kroner i løpet av de siste tre årene. Frp og Ap er spillekongene i det norske, politiske landskapet. Men også Venstre og Senterpartiet har en betydelig andel av sine inntekter fra bingohallene. Frp troner øverst på lista, med over 6,9 millioner kroner. Arbeiderpartiet har mottatt over 5,8 millioner. Inntektene er fordelt på partiets lokallag, som har separate avtaler med såkalte bingoentreprenører.

SV, Rødt og KrF har prisverdig takket nei til inntekter fra pengespill.

Det blir stadig flere spilleavhengige, ifølge Blå Kors. Tidligere utgjorde de spilleavhengige 30 prosent av totalen. Nå nærmer tallet seg 50 prosent ved Blå Kors Poliklinikk Oslo. Det er ikke bingoen til de politiske partiene som er hovedårsaken til den sterke økningen, det skal sies. Utenlandske nettspill som poker og kasino frister mange over evne. Millioner spilles bort.

Sammenlignet med det er pengespill under overoppsyn av Lotteritilsynet langt å foretrekke. Likevel er det direkte umoralsk at politiske partier tjener penger på andres mulige elendighet; uansett om det er lovlig. At en viss del av omsetningen går til veldedige organisasjoner, er avlat. Politisk bekymringen over økt spilleavhengighet kan ikke oppfattes som annet enn spill for galleriet, så lenge partiene selv tjener penger på spillegalskap.

Venstresiden har mer enn én gang kritisert at høyresiden tar imot pengestøtte fra «rike onkler».  Heller en rik onkel som har råd til å betale, enn penger fra folk som ikke har noen å tape.

Pengepusherne

Som ellers: Brukerne straffes, mens langere og bakmenn går fri.

«Å kjøpe på kreditt er omtrent som å drikke. Rusen innfinner seg øyeblikkelig og gir deg en saftig tripp. Tømmermennene kommer dagen etterpå», mente den amerikanske psykologen Joyce Brothers (1928 -). Mange kjenner på tømmermennene. Ved utgangen av 2016 hadde nordmenn rundt 90 milliarder kroner i forbrukslån og kredittkortgjeld. Til vanvittig høye renter.

Det er innmari lett for dem som har stødig økonomi å gi gode råd til alle andre om ikke å ta opp forbrukslån. Men noen ganger er kjappe lån eneste utvei – selv om man vet at regninga kommer en vakker dag. Noen tar opp lån og havner i luksusfella. Andre søker om dyre forbrukslån fordi de er i ei skikkelig økonomisk klemme, og ikke ser noen annen utvei.

Det skal også godt gjøres å stå imot fristelsen til raske penger. Det har nærmest gått inflasjon i å kaste kredittkort og lån etter folk; også dem som ikke har pengebok til å bære forpliktelsene. Markedsføringen er aggressiv. Da jeg åpnet eposten min en morgen i forrige uke lå det ikke mindre enn sju tilbud om lån inntil 500.00 kroner. Et enkelt klikk, ingen sikkerhet, rett inn på konto. Nordic Finanse, Clickfinans, Pengi - og hva de nå het alle sammen – er fristende nær når pengeknipa er størst.

Hadde jeg vært desperat og dreven, kunne jeg sikkert fått innfridd lån hos flere av dem. Til ågerrenter.

Det hadde faktisk vært mulig, for i dag finnes det ikke noe gjeldsregister som gir samlet oversikt over skyld og gjeld. Nå foreslår regjeringen å innføre en ny lov om gjeldsinformasjon, som skal gjøre at bankene skal kunne få oversikt over hvor mye forbruksgjeld en person har fra før. Tre ulike tiltak foreslås for å begrense veksten i forbrukslån; men det er ikke nok.

Det forlydes at i finansbransjen smilte man lettet da tiltakene ble kjent tirsdag. Utlånshaiene - som i mange tilfeller jobber i selskap som eies av de tradisjonelle bankene - kan fortsette å pushe penger på folk. Markedsføringen kan fortsette nesten som før, mener Forbrukerrådet. Finansdirektøren i Forbrukerrådet har også et godt poeng når han påpeker det håpløst gammeldagse i at sosiale medier er unntatt de nye forskriftene. Google for eksempel, er en kanal som brukes mye for nettopp å drive aggressiv markedsføring. Et forslag om forbud mot å koble kredittkort mot fordels- og lojalitetsprogrammer, som var ute på høring, er forsvunnet underveis. Rentetak er heller ikke aktuelt.

Altså ikke ulikt andre samfunnsområder: Brukerne straffes, mens pusherne går fri.

For mange går det greit å betjene lånene, det er ikke de vi skal bekymre oss over. Men inkassosaker fra forbrukslån og kredittkort har økt med 30 prosent på ett år. Og det er de mellom 18 og 25 som står for den største veksten.

Altfor mange unge går i gjeldsfella, og oppdager for sent at utlånshaienes tilsynelatende gode råd er særdeles dyre…

Ingen kjære mor

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de
aller minste, de som ikke har fylt  året?           (Illustrasjonsfoto)

«Foreldre setter bort barna til mennesker de aldri ville lånt bort bilen til», ifølge psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann.  Bemerkningen falt i 2006 i forbindelse med avsløringer av ulovlige barnehager. Heldigvis er vi ikke der i dag, med tilnærmet full barnehagedekning.

Kvinner i arbeidslivet er ingen ny oppfinnelse. For et par år siden kom det bøker om barn i oppveksten som savnet sine yrkesaktive mødre. I boka «De urolige» skriver Linn Ullmann om hvordan det var å vokse opp med verdensberømte Liv Ullmann som mor. Nina Simones datter har gjort det samme. «Ikke gå mamma!», åpnet boka som Christina Five Berg skrev om sin mor, nylig avdøde Kaci Kullmann Five. Typisk for tiden de vokste opp i: Det er mamma de vil ha hjemme, ikke pappa.

Det svir å lese; for noe hver.

Samtidig kommer det små signaler om at kanskje er det bare brutto nasjonalprodukt, og voksnes behov for selvrealisering, som tjener på måten samfunnet er organisert på.  For tidlig start i barnehagen kan skade evnen til å håndtere følelser, påpekte forsker Trine Klette ved høyskolen Diakonova i fjor. Hun har 20 års erfaring. Hun ba foreldre tenke seg om før de sender barn på ett år eller yngre i barnehagen.

Forrige uke tok to av veteranfeministene i Norge, Torild Skard og Gro Nylander, bladet fra munnen i avisa Vårt Land. Begge sto på barrikadene på 1970-tallet og kjempet for barnehager, så kvinner kunne jobbe. Nå synes de barnehagepolitikken går for langt i likestillingens navn, og at barnas behov kommer i andre rekke.  Torild Skard sier at hun aldri har ment at barn under tre år skal tilbringe hele dagen i en stor barnehage, og at det finnes god forskning som advarer mot å sende ettåringer dit.  Fagfolk med politisk ukorrekte meninger blir i dag høvlet ned i media, sier Gro Nylander til Vårt Land.

Men det er ingen kjære mor. Nå er inntaksreglene i barnehagene endret, sånn at barn godt under året kan tilbys plass. Det blir veldig lange dager for ni måneder gamle babyer.

I Norge er det risikosport å kritisere yrkesaktive mødre.  Hele samfunnet er bygget opp rundt at kvinner skal delta i arbeidslivet, og de fleste kvinner er barn av sin tid. Hjemmeværende husmor er nærmest skjellsord. Forventningene om at kvinner skal tilbake i jobb så snart foreldrepermisjonen er over, er store. Gruppepresset skyhøyt.  «Tilbake til kjøkkenbenken» uttales med nedlatende hån; det er sikkert en konspirasjon pønsket ut av menn. Kontantstøtten kritiseres sønder og sammen, og slett ikke bare fordi den hindrer integrering.

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de aller minste? Og hvordan skal vi kunne ta denne diskusjonen uten at foreldre får enda dårligere samvittighet, barnehageansatte føler seg personlig fornærmet, feministene barrikaderer seg i skyttergravene, KrF tar forskningen til inntekt for hjertesaken kontantstøtte, karrierekvinnene i lederstillinger går i fistel og erkekonservative gladkristendamer, som aldri selv har vært yrkesaktive, føler barnslig glede?

Det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Det er barnelærdom.

På kollisjonskurs

At yrkessjåfører varsler om kontroller er misforstått                  
lojalitet til egen yrkesgruppe.                         (Illustrasjonsfoto)

«En sjåfør er den farligste delen av en bil», mente den franske skuespilleren Leo Campion (1905-1992). Sånn er det. Det er sjåføren som gjør trailere til potensielle drapsmaskiner i mange tilfeller. Sjåføren gjør oss alle til mulige ofre, mens kolleger ikke løfter en finger for å stanse dem. Tvert imot. De hjelper til.

Antallet ulykker som involverer tungtransport har gått ned de siste årene. Likevel er tungtransport involvert i hver tredje dødsulykke på norske veier, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Flere hundre blir skadet.

Det er ikke alltid tungtransporten har skylda, det er viktig å understreke.  Profesjonelle yrkessjåfører kjører etter forholdene, og tar seg en pause når de blir for trøtte, til tross for små marginer og dårlig tid. Heldigvis.

En skulle tro det var i alles interesse å få ulykkestallene enda mer ned.  Men NRK Nordland har den siste uka fortalt oss noe annet.  Misforstått lojalitet til egen yrkesgruppe gjør at mange gjør sitt aller beste for å sabotere arbeidet politiet gjør for å få farlige sjåfører av veien. Gjennom lukkede grupper på Facebook fortelles det hvor politiet har kontroll. Enkelte av gruppene har 22.000 medlemmer. Yrkessjåfører har mer enn en hånd på rattet.

Meldinger av typen «Full fart med UP på Trofors… 20.28» la en yrkessjåfør inn på Facebook-siden «Varslingstjenesten for tungbilsjåfører» om en kontroll på E6 nylig. I reglementet til siden står det at det ikke er tillatt å varsle om promillekontroller, men likevel varsles alt fra vektkontroller til fartsmåling og promillekontroller. Siden administreres av yrkessjåfører og personer tilknyttet yrket.  Hver eneste dag legges det ut et titalls meldinger om kontroller på denne siden.

Heldigvis så han ikke varselet, lastebilsjåføren som ble tatt nettopp på Trofors nylig, med en promille på 0,78 og to flasker whisky i bilen, som han drakk av mens han kjørte. Han fraktet flybensin.

Varsling av UP-kontroller er ikke ulovlig. Men omfanget av varslingen yrkessjåfører bedriver viser at det ikke er enkeltpersoner som oppfører seg uansvarlig. Det er normaltilstanden i bransjen, ikke unntaket.  Det er skremmende.  Argumentet om at det kan være positivt, fordi folk senker farta, er omtrent like lurt som å ta en u-sving på E6. For hva hjelper det hvis det kjøres like fort og farlig før og etter?

Sjåfører som varsler syns kanskje de fortjener en klapp på skulderen. Det gjør de ikke, og kolleger bør ikke gi dem det. De ødelegger renommeet til en hel bransje, og kanskje livet til andre. De fortjener ikke annet enn kritikk. De undergraver tiltak som bedrer trafikksikkerheten, mens de selv sikkert syns de har gjort en faen så god jobb.  Det er ikke trafikkultur, men ukultur. Og eier de ikke yrkesstolthet?

Norsk Lastebileierforbund har reist spørsmål om det bør stå i arbeidskontrakten at varsling av denne typen bør være grunnlag for oppsigelse. Det bør det. Spark dem, og få dem vekk fra veiene før flere i bransjen havner i grøfta.