Gubbegrums fra begge kjønn

Ordfører Ida Pinnerød (t.h.) og varaordfører Synne Bjørbæk.

«En mann vil ofre sin familie for en idé, en kvinne aldri», ifølge den russiske forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910). Nettopp. Det betyr ikke at det er menn som gjør de riktige valgene.

 

Det har vært en smule bølger i den politiske andedammen nå i romjula, etter at Bente Haukås (KrF) la ut følgende melding 1. juledag på facebookveggen til avgått ordfører Ole Hjartøy (H): «Skulle hilse så mye, fra mange av deltakerne på Alternativ Juls feiring i går. Det har betydd mye for dem at nettopp ordføreren kom innom på julaften, slo av en prat og ønsket dem god jul!»  Og videre: «Folk ventet og ventet, men i år var det forgjeves, i år kom ingen fra den nye ledelsen i byen».  Shirley Bottolfsen fulgte opp med å påpeke at «alle ordførere de siste 25 år har vært der, hadde håpet at den tradisjonen ville fortsette».

Kommentarene har haglet; ikke minst fra menn som er nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden.

Det er en fin tradisjon at ordføreren stikker innom Alternativ Jul, og det er ingen tvil om at denne gesten betyr mye for julegjestene. Men den kritikken som nå rammer ordfører og varaordfører, er urimelig. De er begge småbarnsforeldre, og de som ikke har glemt den perioden av sitt liv vet godt at julaften er hektisk, at det er ungenes store dag. Det de kan kritiseres for, er at ingen tenkte på å skaffe stedfortreder.

 

Når det påpekes at ulike ordførere har deltatt gjennom de siste 25 år, så tenk på følgende: Ingen av dem har vært kvinner. Og ingen av dem har vært i en alder der plikter som følger med små barn har vært direkte påtrengende; snarere tvert imot.  Da er det adskillig enklere å oppfylle forventningene.

 

Mangelen på kvinner i lokalpolitikken er et stadig tilbakevendende tema. Etter valget i høst har 309 av Norges 428 kommuner mannlig ordfører. I Nordland er bare 12 av 44 ordførere kvinner. Menn i alderen 45-66 år er overrepresentert i lokalpolitikken. Hvis det er meningen at valg skal gjenspeile befolkningen, er dette et demokratisk problem.

 

I Bodø er både ordfører og varaordfører kvinner. Det bør byen være stolt av, uavhengig av partitilhørighet. Så når en kvinnelig bystyrerepresentant i opposisjon kritiserer manglende oppmøte på julaften, skjønner hun neppe bjørnetjenesten hun gjør seg selv og andre kvinner med politiske ambisjoner.

Jeg er uenig med dem som mener at kvinner skal skjermes for kritikk, og roses uansett, bare fordi de er kvinner. Den politiske ledelsen i Bodø må tåle et kritisk søkelys, på lik linje med menn; det skulle bare mangle. Men det må være saklig kritikk begrunnet i politikk, eller mangel på sådan. 

 

Har noen forresten noen gang hørt menn bli kritisert fordi de prioriterer familien?

 

Nå slipper vi også den uendelige rekken av avskjedsintervjuer der menn i topposisjoner - nesten uten unntak - sier at hvis det er noe de angrer på, så er det at de brukte for liten tid på familien.

"Kritikk fra menn nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden"

Lokalkoloritten

«Intet er så forhenværende som en forhenværende statsråd», ifølge Gunnar Berge (Ap).  Han vet hva han snakker om, siden han har vært både kommunalminister og finansminister.

Det er en velkjent øvelse å telle antall statsråder og statssekretærer hver gang en ny regjering presenteres. Denne uka har ikke vært noe unntak. Avisa Nordlys har telt hvor mange som kommer fra Troms og Finnmark, og på lederplass filleristes politikerne fra Høyre og Frp, som ikke har klart å dyrke fram statsrådsemner. Det selv om Elisabeth Aspaker (H) fortsatt er statsråd; men hun regnes kanskje ikke?

Viktigheten av å ha en statsråd fra eget fylke når det skal forhandles om statsbudsjettet, kan ikke overvurderes. Derfor strekker noen seg langt – kanskje for langt – for å knytte et lokalt navn til en statsrådtaburett. Så også Avisa Nordland, som stolt kunne fortelle at en bodøværing har fått plass ved kongens bord. Det er Vidar Helgesen (47), som går fra å være EU-minister til å bli klima- og miljøminister.

Akkurat denne mannen hadde knapt noen bodøværinger hørt om før han markere seg kraftig fra Stortingets talestol. Han ble spurt om han i det hele tatt hadde vært i Nord-Norge, slo om på dialekt og svarte følgende: - President, æ ha ikke bare vært i Nord-Norge, æ e fødd i Nord-Norge. Æ e bodøværing.

Da ble han liksom en av oss, men er han egentlig det? Helgesen var bare fire og et halvt år da familien flyttet sørover, og selv om han har slektninger så det holder rundt omkring Bodø har han altså ikke bodd her siden da. I det daglige er det ingenting som avslører opphavet, språket er sobert østlandsk, og «Driving home for Christmas» betyr neppe Bodø.

Helgesen og AN har likevel sine ord i behold. I Bodø er det nemlig sånn at kun folk som er født her kan regne seg som ekte bodøværinger. Det er ikke mange. Til gjengjeld holder de få, «ekte» bodøværingene standhaftig fast på definisjonen. Å ha bodd i byen i 60 år er ikke godt nok.

Hvor sterkt fødestedet står for mange - også utflytterne - vises godt i sosiale medier. På Facebook er det egne sider for et utall bygder og byer, som «Gamle Bodø», der det legges ut bilder og mimres om hvordan det var i gamle dager. Og rett som det er dukker det opp innlegg av typen «Du vet du er ekte nordlending når…».

Grupper av denne typen kan ses som et uttrykk for den norske væremåten, der stedet en kommer fra inngår som et vesentlig element, mener førsteamanuensis ved NTNU, Berit Skog. Hun forsker på sosiale medier, og påpeker i en artikkel at hjemstedsgruppenes popularitet underbygger personens identitet og tilhørighet til et sted. De avspeiler også vår tids geografisk mobilitet:

Har du ikke noe sted å komme tilbake til, vet du heller ikke hvor du kommer fra.

"Driving home for Christmas betyr neppe Bodø"

Muggen matkrig

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat har ført til rasjonering av surkål og julepølser. Folk hamster ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske. Hyllene er ribbet.

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Men prisdumpingen i år er verre enn noen gang. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ligger prisen på julepølser hos en av dem på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe selges billigere enn hundefôr, og blir også brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som protesterer, og føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til en uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig.

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) syns imidlertid det er helt strålende. Produsentene får økt omsetning, og folk med dårlig råd får muligheten til å kose seg med ekstra mye julemat i år. 

Jula er ei dyr høytid for de fleste, det er sant, så statsråden har et poeng. Isolert sett.

Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men de tar det igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag – også de med dårlig råd. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik kundene oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem.

Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Ikke rart at folk satte mer pris på maten i gamle dager.

Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.

"Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å spare ti kroner på toalettpapir"

Telenor og ned

«En løgn som inneholder er halv sannhet, er alltid den svarteste blant løgner», mente den britiske lyrikeren Alfred Tennyson (1809-1892).

I Telenor-skandalen er vi vitne til nettopp det: overbetalte toppledere som forteller halvsannheter. Og som jukser.

Kort fortalt: Det russiske mobilselskapet Vimpelcom, som Telenor kjøpte i 1998, er under internasjonal etterforskning for korrupsjon. Telenors daværende toppsjef, Jon Fredrik Baksaas, satt i styret. Han må ha visst hva som foregikk, og måtte møte til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I ettertid har Baksaas innrømmet at han ikke fortalte alt han visste. Han fikk sjansen til å slutte selv.

Så kunne vi kanskje tro at vi var ferdig med skandalene i det statseide selskapet? Nei da, så langt ifra. 30. oktober kalte næringsminister Monica Mæland (H) Telenors styreleder inn på teppet. Svein Aaser fikk kort og godt sparken. 

Tidligere Vimpelcom-sjef Jo Lunde er fortsatt siktet for korrupsjon. Fire andre toppledere ble i november fristilt inntil videre.

Dagens sjef i Telenor, Sigve Brekke, er tatt i juks med CV-en. Det kan selvfølgelig ha vært en misforståelse i oversettelsen, slik han har hevdet, men det er altså ikke gjort noe forsøk på å rette opp dette underveis i Brekkes karriere.  

Denne uka avslørte VG også at prosessen i forkant av ansettelsen av Brekke er under enhver kritikk. Aktuelle kvinner ble ikke engang innkalt til intervju, tross tydelige signaler fra den største eieren. Nok en gang må Telenor inn på teppet.

Det nå blamerte og avsatte Telenor-ledelsen har altså pekt nese både til kontrollkomiteen og den største eieren; eier de ikke respekt?

Så kan man saktens lure på om det bare er i Telenor ukulturen blomstrer. Det er det dessverre ikke. Tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger, ble i juli dømt til tre års fengsel for korrupsjon, men har anket dommen. Også de tre andre tiltalte ble dømt til fengselsstraffer. Gjødselselskapet Yara, utskilt fra nok et statlig flaggskip, nemlig Hydro, eies rundt med 36 prosent av staten.

Det er fortsatt mange spørsmål som må besvares fra Telenors side. Vi som ser sakene fra utsiden har bare ett: Hva er det egentlig slags folk som er betrodd jobben med å forvalte statens verdier? 

Eier de ikke moral, yrkesetikk og anstendighet, eller i det minste, vanlig folkeskikk? Noe man ellers forventer av alle ansatte i hvilken som helst bedrift.

Når toppledelsen nå etterforskes for deltakere i korrupsjon, halvsannheter og direkte juks, forsøk på å snike seg unna, provoserende respektløs oppførsel overfor både Stortinget og den største eieren, har de ikke bare skjemt ut seg selv, men oss også.

Det er ikke bare på Børsen Telenor har falt i kurs.

"Hva er det egentlig slags folk som blir betrodd å forvalte statens verdier?"

Dansen rundt gullkalven

«Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger».

Det er ikke meningen å være respektløs eller blasfemisk, men dette svært godt kjente sitatet fra Matteusevangeliet har fått fornyet aktualitet etter at Utlendingsdirektoratet (UDI) satte som krav at alle kristne symboler måtte fjernes før bygninger kunne godkjennes som asylmottak. 

Protestene har vært massive. Så sterke at UDI måtte ja, nettopp: krype til korset. Kravet er fjernet. 

Det er et godt prinsipp at offentlig virksomhet skal drives i livssynsnøytrale lokaler. Men situasjonen er nå sånn at det ikke er rom i herberget, og også UDI må ta til takke med det som finnes. Kravet om at kors og andre kristne symboler måtte fjernes, er uforståelig, ikke minst fordi Jesus (arab. Isa) omtales en rekke ganger i Koranen som en stor profet som utførte mirakler, ifølge Store norske leksikon.

For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst. UDIs krav i denne situasjonen er derfor både nedlatende og fordomsfullt overfor asylsøkerne, og bidrar ikke til annet en ytterligere stigmatisering. Det skapes et inntrykk av at asylsøkere ville nekte å bo der det lukter kristenmanns blod. 

For eventuelle ekstreme islamister ville det selvsagt være utålelig, men for dem er vi alle «vantro»; også asylsøkerne.

UDIs holdning har opprørt mange, også kristne ledere, som har kritisert UDIs krav. Det har imidlertid vært påtakelig taust om dem som gikk med på å fornekte og tildekke hvem de egentlig er, og hva de står for. Jeg har ikke klart å finne én, eneste med kors og tilhørende pontifikalier som har reagert på viljen til å skjule sin tro. 

Den eneste med ryggrad til å stå oppreist, har vært lederen for Sarons Dal, Rune Edvardsen.  - Hallen ble bygd av kristne mennesker som ville dele Guds ord. Å ta korset ut av hallen ville vært som å fjerne rosen fra Arbeiderpartiet, uttaler han til Fedrelandsvennen.

Det kan bli aktuelt å huse tusen flyktninger i Sarons Dal, en formidabel inntektskilde for Troens Bevis, men altså likevel uaktuelt å bøye seg for UDI.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) - som har slitt med millionunderskudd - driver flere kristne leirsteder, som de ønsker å leie ut til UDI. Ett av disse er Tømmerneset i Troms, som drives på nåde. Driften er sikret kun ut 2015. 

Det fulgte de UDIs krav. Kors og andre symboler ble ikke fjernet med glede, uttales det. Og det er ingen grunn til å tvile på kristen nestekjærlighet og oppriktig ønske om å hjelpe. Også.

Men like opplagt er det at NMS gikk med på UDIs krav for å få delta i flyktningbonanzaen; den som gir millioninntekter til eierne av konkursrammede høyfjellshotell langt ut i Huttiheita, ellers vinterstengte campingplasser og tomme lagerbygninger der det kan settes opp feltsenger i fleng.

Tanken på Judas og 30 sølvpenger ligger snublende nær…

"For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst"

Oppvåkningen

«De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891).

De siste ukene har vi vært vitne til en massiv folkevandring. Nei, jeg tenker ikke på den store strømmen av asylanter og migranter, men bølgen av politikere og andre folk som har skiftet mening om innvandrings- og asylpolitikk. Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Nye innstrammingstiltak, grensekontroll og matkuponger i stedet for penger til asylsøkerne ville for få måneder siden fått venstresidens liberale i harnisk.

Virkeligheten har innhentet også de mest idealistiske. I Sverige har det vært en oppvåkning; kanskje for sent. Viktige samfunnsinstitusjoner er i ferd med å kollapse. Etter forliket i Riksdagen har til og med det mest innvandringsvennlige partiet, Moderaterna, snudd 180 grader når det gjelder innvandring.

Også i Norge har det vært en oppvåkning. Men unntak av SV og MDG er det bred enighet i Stortinget om tiltak som skal snu migranter som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. Det kommer lovlig sent, men bedre sent enn aldri, og tidlig nok til at Norge kan unngå samme situasjon som Sverige.

Det er ikke bare politiske partier som har tatt sine ideologiske standpunkter opp til revisjon. Per Fugelli, mannen med Norges største moralske pekefinger - han som er det nærmeste vi kommer en yppersteprest i vår tid - har tidligere skjelt ut Frp etter noter. «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene», sa Fugelli blant annet i en radiosendt gudstjeneste for noen år siden.

I et intervju med Dagbladet nylig gir han Frp en slags takk for klarsyn og framsyn: Norge er nødt til å være et land med grenser.

Kanskje like overraskende: Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, uttalte i en debatt i «Underhuset» på TV2 nylig at han innrømmer at Frp har hatt mye rett, og at norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere, og etter at 80-90 norske ungdommer har sluttet seg til IS, har også Støre endret syn: Radikal islam må bekjempes.

Man kan være enig eller uenig i politikken Norge nå fører når det gjelder tiltak for å begrense strømmen av mennesker inn i landet. Men å kritisere politikerne for at de har tatt realitetene inn over seg og skiftet mening, slik noen gjør, er lite konstruktivt. 

Det er en god ting at folk har evne og mot til å skifte mening. Vel nok skal man ikke opptre som vinglepetter – det har Venstre hevd på – men realitetsorientering har aldri skadet noen.

Rir man ideologiske og politiske kjepphester, står man som kjent stille.

Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Kraften i en dråpe

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933). Det ser ut til at han har sine ord i behold.

Vi så det sist etter terroren i Paris, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å få kontroll over tårene. Hennes sorg og engasjement er utvilsomt ekte, og berørte alle tv-seerne.  En dråpe vann, og «Jern-Erna» er blitt mer menneskelig, mer som oss andre.

Det er ikke første gang toppolitikere gråter i full offentlighet.  I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne.

Skal vi tro rapportene fra den gang, var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Med andre ord: En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandre USAs framtid. 

Nå vil ingen finne på å hevde at Hillary Clinton er en tåreperse, snarere tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» samlet trådene og gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. 

Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Nå må ingen tro at tårer på tv er forbeholdt kvinner, og dermed kan brukes mot «disse hersens følelsesmenneskene». Også menn kan bli rørt. Da Nobelkomiteens daværende leder, Ole Danbolt Mjøs, holdt sin tale i Oslo Rådhus i 2007 satt en tydelig rørt Al Gore og kjempet akkurat da ikke bare en kamp mot verdens miljøforurensning, men også mot sine egne tårer. 

Også FNs klimasjef Yvo de Boer tok til tårene i siste innspurt av de tøffe forhandlingene på Bali i 2007.

Tårer er et kraftig våpen. Da Bergens tidligere ordfører Trude Drevland, som er siktet for grov korrupsjon, innkalte til en velregissert pressekonferanse i anledning saken, kom også tårene. Dermed gjorde hun seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det kanskje er krokodilletårer.

"Ingen vil kalle Hillary Clinton ei tåreperse"