Skinnet bedrar

«Av alle skapninger er mennesket det eneste som finner glede i å sette barn i bur, tvinge dem til et liv i ufrihet og siden pynte seg med likene», ifølge forfatteren Tor Åge Bringsværd.
Det høres umenneskelig ut, men det stemmer på håret. 

Nok en gang har dyrevernere dokumentert forholdene ved noen pelsdyrfarmer. Med skjult kamera, og under dekke av selv å ville starte i pelsdyrbransjen, er forholdene ved det som skulle være mønsterbruk avslørt. Filmen ble vist i NRK Brennpunkt tirsdag. Metoden kan diskuteres, men likevel:

Døde dyr, avspiste ører, store sår som ikke behandles, «kannibaltiden» der mink angriper hverandre, hysterisk stressede dyr, revetisper som strupes og nesten kveles for at de skal holde seg i ro når de insemineres, blårev avlet så store at leddene i beina bøyer seg feil vei. Skinn selges i metervis.

Forhold så groteske at det får hårene til å reise seg selv på en usentimental tilskuer uten det minste snev av dyreromantikk som ballast.

Det er ikke første gang næringen får på pelsen og Norges Pelsdyralslag tar avsløringene alvorlig og legger seg skinnflat. Nok en gang.

Mattilsynet tar også saken alvorlig, og har laget flotte skjemaer der pelsdyrfarmerne skal krysse av når de har gjort det Mattilsynet mener de skal gjøre.

Men skinnet bedrar: Papirbestemmelser; det er en vits. Også Mattilsynets kontroller, som varsles på forhånd.

Jo da, mange driver forsvarlig og følger forskriftene til punkt og prikke. Men selv det er problematisk. Å holde ville dyr i altfor små bur kan aldri bli god dyrevelferd. Og ja: Det finnes både saue- og grisebønder som vanskjøtter dyrene. Noen blir også «avskiltet», sikkert altfor få.

Det begås feil i alt dyrehold. Men det er en vesentlig forskjell. Vi trenger kjøtt, melk og ull; det er en aktverdig grunn for å ha husdyr.

Vi trenger ikke pels. Skinn fra mink og rev er luksusvarer som selges på pelsbørsen. I den grad vi nordboere trenger døde dyr for å holde oss varme, er saueskinnspels alternativet. God ressursutnytting av hele saueskrotten, som vi likevel slakter.

Flere land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett. Det er derfor ingen grunn til å stryke norske politikere med hårene når de bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk. 

Mink og rev gir inntekter til bøndene sånn at de kan fortsette å bo på landet. Den norske stat subsidierer til og med næringen med 30- 40 millioner i året. 

Hvis dyrs åpenbart unødvendige lidelser er avgjørende for spredt bosetning er det bare én ting å si: Flytt bøndene til byen.

Nå kan det bli flertall på Stortinget for en styrt avvikling av pelsdyrnæringen, noe Senterpartiets ringrever klare å sette en stopper for under den forrige regjeringen. Også Veterinærforeningen vil næringen til livs.

15. desember legger pelsdyrutvalget fram sin innstilling. Konklusjonen kan være avgjørende for pelsdyrnæringens framtid. Det kan bare være én gangbar vei videre: Skånsom avliving.

"Bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk"

Voksenopplæring

«Mange vil sitte på med deg i limousinen, men det du ønsker, er noen som vil ta bussen sammen med deg når limousinen ikke starter», ifølge Oprah Winfrey.

Det bør de kanskje tenke over, elevene ved Alstad ungdomsskole. Etter at de vant et juleball arrangert av NRK Mp3 kom det antydninger om at enkelte hadde tenkt å bestille limousin til festen. Det førte til at rektoren sendte ut et brev der hun ba elevene om å besinne seg.

Vi har alle lest historiene om ungdommer som bruker eventyrlige summer på ballkjoler, limousin og andre luksusting når det skal være skoleball. Det har tatt helt av; og det er altså 16-åringer vi snakker om; hvordan kommer de i det hele tatt på det? 

Rektoren på Alstad har sett seg lei på historier om elever som bruker store summer på kjoler og dresser til slike arrangementer. Sjelden blir skillet mellom de som har råd – og de som ikke har like mye penger å rutte med – mer tydelig.

At ungdommer lar seg fascinere av glamouren er forståelig. Og det er ikke elevene som bør besinne seg. Det er foreldrene. Hvor økonomisk fornuftige dine barn blir som voksne er avhengig av hvilke økonomiske tankesett foreldrene overfører til dem, viser forskning ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Agder.

Så når pappa bare punger ut til «prinsessen», lærer hun absolutt ingenting. Men foreldrene får blafre med pengene sine. Hvilket kanskje også er hensikten.

Forskerne intervjuet niendeklassinger og deres foreldre og besteforeldre, for å finne ut mer om i hvilken grad økonomisk atferd og framtidsorientering overføres fra en generasjon til den neste, og dermed kan bidra til å forklare sosial mobilitet. 

Gode økonomiske holdninger skapes i tidlig alder, og hvis barna ikke lærer dette hjemme, bør skolene ta ansvar, mener en av forskerne bak undersøkelsen, Ellen Katrine Nyhus. Det har Alstad ungdomsskole gjort, heldigvis.

Stadig færre foreldre gir barna faste lommepenger, og da går ungene glipp av en viktig læring. Foreldrene ender opp med å betale alt hva barna har behov for, trenger og har lyst på (fordi de fortjener det?) uten at barna lærer seg viktigheten av å forvalte og disponere penger, mener forbrukerøkonom Elin Reitan i Nordea.

En av de nyeste «trendene» innen barn og økonomi er at de selv disponerer et eget bankkort. DNB lanserte i mai bankkort for barn mellom 10-15 år. Siden da har 7000 barn tatt «kortlappen», en liten digital prøve som tas for å kvalifiseres til å få et bankkort.

– Kredittkort bringer barn for tidlig inn i forbrukersamfunnet. De vil lett få inntrykk av at kortet er en «Sareptas krukke», uuttømmelig og lettvint i bruk. Kredittkort trenger man på det tidspunkt man har behov for en konto for å oppbevare penger. Det trenger ikke barn, sier barnepsykolog Willy Tore Mørch. Han er skeptisk. Med god grunn.

Det viktigste er ikke å ha råd, men å gi råd. Strengt tatt er det jo derfor tenåringer har foreldre. 

"Når pappa punger ut lærer prinsessen ingenting"

Også en juleforestilling

«Jula er en liten oase, et ideal av snillhet», mente nå avdøde Odd Børretzen. Mon det. Hvor mange av dere bruker egentlig giroen som kommer sammen med julekort og gavelapper fra ulike interesseorganisasjoner nå før jul? Altfor mange bruker kortene, og kaster giroen i søpla uten å gi ei krone til veldedige formål.

Vi er kanskje ikke så rause og gavmilde som vi liker å tro, selv ikke i førjulstiden. Clas Ohlson lot de ansatte velge om de ville gi julegaven til Redd Barna, som kjeden har et nært samarbeid med. De fleste ansatte tok gavekortet på 600 kroner selv, kunne Dagens Næringsliv melde forleden.

Noen vil gi avkall på litt, men beholder det meste selv. Foreløpig er 15.200 kroner donert til Redd Barna. Et snitt på knappe 12 kroner pr. medarbeider. Det kunne ha vært 780.000 kroner.

Seks av ti nordmenn mener for øvrig at julegaven fra sjefen skal gå til de ansatte, og ikke til et veldedig formål. Langt unna Børretzens ideal om jula som en oase av snillhet med andre ord. 

Det er blitt mer og mer vanlig å sløyfe julegavene til de ansatte, eller julebordet. I stedet gir bedriften en samlet gave på vegne av alle ansatte til et veldedig formål. Det handler ikke bare om et genuint ønske om å hjelpe noen som trenger det. 

Når sant skal sies – og det skal det jo – er gesten med en veldedig julegave nesten et «must» i våre dager. Det kalles omdømmebygging, og er millionindustri. En bedrifts omdømme er gull verdt. Det kan i noen tilfeller måles direkte på bunnlinjen hvis en bedrift får dårlig rykte.

Å kommunisere at bedriften støtter en veldedig organisasjon med et betydelig beløp i julegave, styrker omdømmet. Man viser samfunnsansvar. I dag støtter de fleste større bedrifter én eller flere frivillige organisasjoner, og støtten øker.  
Og det er sjefene som bestemmer hvilket godt formål som skal støttes, og sjefene regner med at de ansatte er enige, viser en undersøkelse om ledelse og samfunnsansvar som BI har gjort.  

Etter hvert som arbeidsplassene blir mer og mer multikulturelle, blir det en stadig mer krevende øvelse. Det kan bli vanskelig å finne gode tiltak som alle kan stille seg bak. For eksempel er ikke alle like stolte av å støtte Kirkens Nødhjelp, og noen kan kritisere Redd Barna for støtten til palestinske barn. 

Derfor skal vi ikke uten videre gå ut fra at de ansatte på Clas Ohlson er mer grådige og egoistiske enn andre. Det kan ligge andre grunner bak, at de vil velge mottaker selv. Kanskje er det akkurat dem som faktisk bruker giroene til Kreftforeningen eller Kirkens Bymisjon.

De ansatte vil helst støtte lokale formål og miljøtiltak, viser andre undersøkelser. Men det hjelper lite, når sjefene ikke tar dem med på råd når det bestemmes hvem som skal få pengegave til jul. Ledelsen kunne kanskje bedt om en ønskeliste, sånn som det er vanlig å spørre etter? Det er tross alt de ansattes gaver det er snakk om. 

For det er akkurat det med gaver: De kan være like vanskelige å gi som å få.

Sølv er seier

«Alt er så mye verdt som kjøperen betaler», mente den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.).

En sannhet med modifikasjoner. Knappet på en vare tvinger prisene til vers; uansett kvalitet. Det har bolighaiene tjent seg søkkrike på.

Bodø er en av landets mest attraktive kommuner, kunne AN fortelle i går. Ikke på grunn av arbeidsplasser og universitet, nytt bibliotek og konserthus, et aktivt kulturliv, fantastiske naturomgivelser og trivelige folk. Med andre ord alt det som skaper en by.

Nei da. Bodø er attraktiv fordi det lønner seg å investere i bolig. Boligprisene stiger og boliger selges ofte over takst. Ikke like mye som i Tromsø riktig nok, byen har fått «æren» av å være dyrest i landsdelen.

Bodø ble altså slått. Men det skal vi ikke gråte over. 

Det er en undersøkelse foretatt av analyseselskapet Eiendomsverdi AS som rangerer kommunene etter prisene på boliger. Bodø er slått av Oslo, Skedsmo, Bergen og altså Tromsø. 

Det er de opphetede budrundene som gir Tromsø full score, og som har ført til at Tromsø har landets største prisvekst hittil i 2014. Det får selvfølgelig eiendomsmeglerne lenger nord til å stråle, og det har aldri sluttet å forundre meg. 

Eiendomsmeglerne må være den eneste yrkesgruppen i verden som jubler hver gang prisen stiger på varen de selger.

For dem som ikke har fått en fot innenfor døra, er rangeringen av Bodø og Tromsø blant de «beste» i landet, dårlig nytt. 

Småbarnsfamiliene med studiegjeld, boliglån og relativt lavt på lønnsstigen – de som både Bodø og Tromsø trenger aller mest – er taperne i et boligmarked helt overlatt private utbyggere. Mens boligspekulantene gnir seg i hendene.

Politikerne har abdisert for et par-tre tiår siden, både sentralt og lokalt. Det finnes simpelthen ingen boligpolitikk. 

Da Willoch-regjeringen la til rette for vidtgående liberalisering av boligomsetningen på begynnelsen av 1980-tallet, var perioden med sosial boligomsetning og -bygging over. At skattepolitikken oppmuntrer til å eie i stedet for å leie, er med på å presse prisene opp. 

Da gjelder det å holde byggingen av nye boliger på et akkurat passe lavt nivå, slik at markedet ikke ødelegges og prisene faller. 

En nøye kalkulert «terrorbalanse», der private entreprenører bokstavelig talt sitter med nøkkelen til om folk skal få tak over hodet eller ikke. Markedskreftenes frie spill har fått bestemme utviklingen både i Bodø og Tromsø; er det rart ikke flere unge flytter hjem etter endt utdannelse? 

Tromsø tar altså gull i det høyst tvilsomme nordnorske mesterskapet om hvor det lønner seg å investere i bolig. Byen må gjerne trone på toppen av pallen. 

Det er nemlig ikke bestandig – og for alle – at sølv er nederlag.

"En kalkulert terrorbalanse der private sitter med nøkkelen"

Den nakne sannhet

«Klær skaper folk. Nakne mennesker har liten eller ingen innflytelse på samfunnet», mente Mark Twain (1835-1910).

Vi lever i en tid der nakne kropper, først og fremst kvinnelige sådanne, brukes og bys fram i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger. Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg. 

Musikkbransjen og popkulturen er et kapittel for seg selv. De største kvinnelige popstjernene selger seg selv, bokstavelig talt, med «puppeglipp», rumpedissing, avslørende «dans» og seksualiserte opptredener som gjør selve musikken til et svakt ekko. 

Kanskje for å ta oppmerksomheten fra låten, som er så dårlig og har en tekst så platt at den helst ikke bør høres?

Det går nesten ikke ei uke uten at vi opplyses om at en eller annen kjendis, politiker eller idrettsstjerne «har latt seg avbilde» under dekke av et aktverdig formål. Det være seg for kreftsaken, mot pels, i solidaritet med undertrykte eller for å vise avsky for et regime. Eller uten noen annen grunn enn å få oppmerksomhet fordi karrieren går litt trått.

Og mediene går på; hver gang. Da det kvinnelige rolaget ved det engelske universitetet Warwick kastet klærne for kreftsaken tidligere i år, ble det en stor sak også i de norske tabloidene. Med bilder selvfølgelig.

Politikerne er også på banen. Senterungdommen var vel først ute, i 2012, med kalender med erotiske bilder av lettkledde kvinnelige politikere. En av dem var daværende leder Sandra Borch, som etterpå klaget over at hun fikk uønsket seksuell oppmerksomhet. 

Kalenderen skulle vise at det er gøy på landet. Men det ble ikke spesielt gøy, verken for partiet eller kvinnene. Kalenderen for 2015 er mye tøffere. Der presenterer kvinnene, blant dem Eirill Teigstad fra Bodø, som alt annet enn halvnakne sexobjekt som menn kan ha det moro med i høyet.

Vi lever i et gjennomseksualisert samfunn. En ubrytelig symbiose mellom media og motebransje har gitt oss en hverdag med hysterisk kroppsfokus; nåde den som veier et halvt kilo for mye. Sosiale medier forsterker presset. Guttene slipper heller ikke unna.

Likevel lar dagens unge kvinner seg bruke til nye «stunt», og legg merke til dette: Det er de unge, veltrente, slanke og lytefrie kvinnene som (i hovedsak) stiller sin kropp til disposisjon. Etterpå klager de over «stalkere», og at de ikke blir tatt seriøst. 

De lever åpenbart i den villfarelse at et kjønnsnøytralt samfunn betyr det samme som at vi er kjønnsløse. Det er vi ikke.

Og hvem husker egentlig hvorfor de kastet klærne? 

Sannheten er at effekten med nakenkalendere og ditto reportasjer i aviser og blader er oppbrukt for lenge siden. Faktisk allerede et par år etter at filmen «Kalenderpikene» kom i 2003. Den bygger på en sann historie om middelaldrende kvinner i Yorkshire som kastet (nesten) alle klærne til inntekt for en god sak.  
Dagens nakenstunt tjener bare én sak: oppmerksomhet til kvinnen på bildet. 

Og da er det jo greit å ha et fikenblad i form av et godt formål å skjule seg bak.

"Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg". 

En passende straff

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing. For det er akkurat det samme som skjer når du blir kjent. Du støtes ut av samfunnet. Alt forandrer seg», ifølge Morten Harket.

Nei, herr popidol. Det er ikke det samme. Langt der ifra.

Siste uke har vært preget av engasjementet mot mobbing. Med den rystende historien om Odin (13) som tok sitt liv på grunn av mobbing som bakteppe, har det vært mobilisert landet rundt. 14-åringen Villemo Hatland tok initiativ til fakkeltog. Mange har fortalt om opplevelser med mobbing. 

Det er ikke så rart. Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. 

Hvorfor er vi ikke kommet lenger? I årevis har det vært gjennomført antimobbekampanjer. Det er brukt millioner av kroner på aksjoner som skal lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke.

Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer, problemet i skolegården. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Og dette bør svi aller mest: Ingen hjalp Odin, selv om han sa ifra. 

Når vi nå vet at antimobbekampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? 

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Det er bare når det settes inn virkemidler mot dem som har det største ansvaret, og det er de voksne, at det kan bli en bedre hverdag for barna. 

At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i. Det er barnet det gjelder.

Derfor skal vi også tenke nøye over om det er riktig at det er offeret som til slutt må bytte skole. Som 14-årige Villemo. 

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være at en annen skole takler mobberen bedre. Og det berger kanskje et barn. Som Odin. 

Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger vi ikke trenger.

Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene. Enten det er fjortisjentene som driver utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. 

Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø, når alt annet er prøvd, kan være riset bak speilet. Det eneste kraftfulle virkemiddelet norsk skole har til rådighet. En passende straff. Loven gir muligheter i dag for å flytte mobberen. Tanken støttes av kunnskapsministeren, men brukes svært sjeldent. 

I stedet blir offeret ofret; nok en gang.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de fikk holde på så lenge.

"At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i".

Sett Willy fri*

Verden har igjen vært vitne til nok et komplett idiotisk millionprosjekt; så bort i hampen at det bare kan komme fra USA. Jeg tenker på spekkhoggeren Keiko - Hollywood-stjerne fra filmen «Free Willy» - som torsdag formiddag bokstavelig talt landet med et brak på Island. 

Spekkhoggeren er endelig hjemme i de islandske fjorder igjen uttaler entusiastene, og ingen har spurt Keiko om hva han synes om å bli tvangsfløyet i ni timer fra ett bur til et annet.

Hvalen Keiko ble verdensberømt gjennom hovedrollen i filmen «Free Willy» i 1993. Filmen handler om en gutt som hjelper en hval til å flykte fra et akvarium. Riktig søt var filmen, jeg så den selv.

Keiko - som ble fanget av en fisker i islandske farvann - har levd i fangenskap siden 1979. I fire år har «Free Willy-Keiko Foundation» arbeidet for at spekkhoggeren skal komme «hjem». Til dags dato er det brukt svimlende 100 millioner kroner på å få spekkhoggeren tilbake til Island. Flyturen mellom Oregon og Island alene koster 16 millioner kroner.

- Endelig skal han få snakke med sine egne og få oppleve andre sjødyr, fisk og fugler i et sunt miljø i Klettesvik, uttaler sjefen for treningen av Keiko, og avslører en barnslig naturnaivisme som ikke står noe tilbake for naivismen ungene som så filmen la for dagen. 

De var i alderen seks til ti-elleve år, de fleste av dem.

Keiko er altså fortsatt i bur, og nei: Jeg tror ikke Keiko kommer til å treffe igjen hvalmammaen sin, selv om mammaen godt kan leve til hun er minst 50 år.

Entusiastene håper Keiko en dag kan slippes fri, og imens gnir den islandske turistnæringen seg i nevene. Som den tradisjonsrike hvalfangernasjonen Island er, vet islendingene selvsagt godt at det er en utopi at Keiko noensinne skal klare seg selv etter 18 år i fangenskap. Og siden Keiko utmerket godt kan leve 10-20 år til - i fangenskap vel å merke - blir det nok store turistpenger å tjene.

Takke meg til hvalsafari i Tysfjord, der flokker med spekkhoggere kan beskues i full frihet og i sitt naturlige miljø.

Og hvor er egentlig Greenpeace når vi trenger dem? Bildene som ble lagt ut på Internett torsdag formiddag viser et seks meter langt og fem tonn tungt dyr plassert i en trang vanntank, inne i et digert transportfly. 

Er det der en hval skal være? Bildene kan få selv den mest garvede hvalfanger til å krympe seg av medlidenhet med hvalen.

- Keiko burde ha vært kappet opp i biter, stappet ned i en kjøttkvern og sendt til Sudan som nødhjelp, uttaler den islandske fiskeren som i sin tid fanget Keiko. Hvalen ville gitt kjøtt til minst 60.000 kjøttkaker som kunne mettet utrolig mange munner i vår sultne verden, sier han til Aftenposten, og får støtte av både Steinar Bastesen og meg.

Kan noen sende meg sausen...?

(*Kommentaren sto på trykk i Nordlands Framtid i 1998).