Eldreproblemet

Seniorer er ikke bare en utgift og et problem, men en ressurs.

Det bør gjenspeiles også på Stortinget.

«Det er for mange middelaldrende menn av begge kjønn i politikken», mente nå avdøde Høyre-politiker Inge Lønning. Det er blitt enda verre siden den gang. I det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen gått ned med ett år. Folk over 60 er mangelvare.

Politikken skal gjenspeile samfunnet. Når enkelte grupper utelates, eller er underrepresentert, er det et demokratisk problem. Legitimiteten blir mindre, folk kjenner seg ikke igjen, eller store grupper kan ikke identifisere seg med institusjonen.

1,1 millioner mennesker er over 60 år i Norge. På det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen 45 år.  Altså en gjeng politikere av begge kjønn på full fart inn i middelalderen. Ingen i dagens regjering er 60+. Statssekretærer og rådgiverkorpset rundt regjeringsmedlemmene er stort sett yngre folk. Med ett hederlig unntak: Høyres statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg (81). Åpenbart en sak for likestillings- og diskrimineringsombudet, som nå også skal forebygg aldersdiskriminering.

Det er bra at det kommer yngre folk inn på Tinget. Det er både naturlig og nødvendig med fornyelse av landets nasjonalforsamling. Det er den totale sammensetningen som blir feil. Den er ikke på noen måte representativ, slik den er ment å være. Årsaken finner vi hos partiene som nominerer, og som utnevner statssekretærer og rådgiverkorps. Ønsker man et representativt utvalg av landets befolkning, må det gjennomsyre hele partiapparatet, enten vi snakker om alder, kjønn eller ulike grupper av minoriteter.

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.

En verdensomspennende studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt. I en undersøkelse med 83.000 deltakere svarte 60 prosent at de mente den eldre generasjonen ikke ble respektert. Ifølge WHO er fordommer mot eldre like utbredt som tilfellet var med rasisme og kvinnediskriminering for 30-40 år siden.

Eldrebølgen er en av de store utfordringene samfunnet står ovenfor. Da er det helt nødvendig at folk i denne aldersgruppen – som er langt «yngre» og friskere enn samme aldersgruppe for et par tiår siden – trekkes med som en del av løsningen. Bortsett fra i festtaler, omtales den eldste delen av befolkningen som et problem, ikke en ressurs.

Straks folk bikker 60 plasseres de i gruppen «kommende utgifter og et problem for samfunnet». Som om de verken bryr seg, skjønner hva som foregår, vet hva de snakker om eller er berettiget til å delta debatten. Eller i styringen av samfunnet. Merkelappen «utdatert» er flittig i bruk.

Bare folk under 40 kan gjøre en så fundamental feilvurdering.

"Nu hvil deg borger...

Grasrota i det enkelte parti har lagt ned tusenvis av timer

frivillig arbeid. Nå vet vi resultatet.

...det er fortjent", skrev Henrik Wergeland. Det er sant. Politikere må være noe helt for seg selv; hvordan skulle man ellers orke å gjennomføre maratonløpet en valgkamp er?

De stupte sikkert dødsslitne til sengs søndag kveld, både Erna og Jonas, og alle de andre partilederne som har fartet land og strand rundt, stilt i debatter, posert med griser og seler, spist hva nå enn de er blitt tilbudt, til ære for mediene og det lokale partilaget. Bare for å stille på valgvake i går kveld, og det ble sikkert langt på natt før det tegnet til seier eller tap. Blåmandag for noen, garantert, uansett hvilket parti man tilhører.

Men én ting er toppledelsen, og de profesjonelle i partiapparatet. Det er jobben deres å gå «all inn» for sitt eget parti. De får  betalt for det, og vil gjerne beholde jobben som stortingsrepresentant, eller, for dem som sikter enda høyere: en statsrådstaburett. Eller selveste statsministerkontoret.

Det er mye som står på spill. Faren for både personlig og politisk nederlag truer i det fjerne. For dem som balanserer på sperregrensen i måned etter måned er det direkte nerveslitende. Andre, på tilsynelatende sikrere grunn for et halvt års tid siden, opplever at de står på leire, og ser seg rundt etter noen som kan redde dem. Det lyser nærmest desperasjon ut av øynene deres; hvordan skal jeg nå redde partiet, og min egen posisjon?

Det er en påkjenning for alle å gjennomføre en valgkamp. Ikke bare for de på toppen. De som jobber av ren idealisme, og ikke av gammel vane for et parti som har ført dem til maktens innerste korridorer,   har kanskje gjort den største bragden: grasrota.

Hundrevis av AUF-ere har stått på stands, delt ut roser og brosjyrer, nær sagt sent og tidlig i månedsvis. Sikkert like mange Unge Høyre-folk har vært på beina og lagt ned tusenvis av gratis arbeidstimer for moderpartiet. Unge Venstre, KrFU eller Senterungdommen har alle bidratt med glød og innsats for det partiet – og den politikken – de tror på. Det er   noe oppløftende i akkurat det. At det gror. Og at noen unge faktisk gidder.

Grasrota i partiene er verdifull. Hva skulle partiene ha gjort hvis ikke medlemmene – de   som aldri kommer til å få noen posisjon eller politisk karriere – ikke brukte all fritid, og mer enn det, til å dele ut valgkampmateriell, banke på dører, og være guide og sjåfør når partitoppene dumper ned på et hastig og tilmålt besøk?

De, hvis eneste lønn er at de får ta en selfie sammen med statsministeren, eller kanskje den kommende? De som i år etter år stiller opp når det kreves.

Og de valgte. De som bruker helg eller helg på partisamlinger, kveld etter kveld på å lese sakspapirer, time etter time på ørkesløse møter i kommunestyret, og de som i år etter år prøver å få sin politikk vedtatt, men som fortsetter å vandre i skyggenes dal. Men likevel aldri gir opp.

Takk for at dere gidder.

Disse hersens valgene...

Valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er

ikke slik at jo flere valg folk får, jo bedre har de det.

«Jeg er nok ikke den første norske kvinnen til å bli skuffet over norske menn», sa statsminister Erna Solberg da pappapermen ble diskutert nylig. Familiene har nemlig fått valgfrihet når det gjelder noen uker av permisjonen. De velger «feil».

KrF forsvarer fortsatt kontantstøtten ved å snakke om «valgfrihet». Vi kan velge sykehus og behandling hvis vi blir syke, og privat eller offentlig omsorg for de gamle. Også det er politisk ideologi pakket inn i det forføreriske ordet «valgfrihet».  

Men valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er ikke slik at jo mer valgfrihet folk får, jo bedre har de det, har Bent Sofus Tranøy minnet oss om. Han er forsker ved Universitetet i Oslo, og påpeker at vi stadig oftere opptrer som forbrukere med lommebok i stedet for borgere med stemmeseddel. For hvert nytt marked vi skal delta i har vi mindre krefter å bruke på det «gamle» markedet.

At folk - når alt kommer til alt - ikke orker all denne valgfriheten, er i tråd med hva forskningen viser: Gir du folk muligheten til å velge, så velger de veldig ofte ikke å velge. De foretrekker det gamle, kjente. Ni av til forbruker skifter jo ikke strømleverandør, eller bank for den saks skyld, selv om markedet krever at vi skal velge for at markedet skal fungere. Fritt sykehusvalg – en av den sittende regjeringens fanesaker - er brukt av overraskende få.

Bent Sofus Tranøy tror det gode liv krever en passe dose valgfrihet, og ønsker seg sterkere regulering og mer diskusjon om valgfrihet i sin alminnelighet, og på områder hvor politikken faktisk betyr noe. I motsetning til rentepolitikken, som internasjonale krefter og oljeprisen styrer. 

Et par dager før valget sitter 640.000 velgere på gjerdet. De vet ikke hva de skal stemme. Og valgfriheten blir større og større. Ved siden av de gamle og kjente, dukker stadig nye parti opp, som Helsepartiet, Partiet De Kristne og Alliansen.  I Nordland er det ikke mindre 17 å velge mellom.

Venstresiden i norsk politikk har vært tilbakeholden med å gå til angrep på ordet «valgfrihet». Kanskje av redsel for å bli stemplet som bakstreverske med gammelsosialistisk tankegods som ballast. Men nå fronter Ap, SV og Rødt ideologiske prinsipper. Ap vil reversere ordningen med fritt behandlingsvalg. Fritt skolevalg henger også i en tynn tråd i de fylkeskommunene partiet har makta.

KrF syns det er så vanskelig å velge mellom kontantstøtte og barnehage at partiet har luftet ideen om at foreldre skal få begge deler. Samtidig. Høyre på sin side har altså oppdaget at frihet til å velge gjør at fedre tar ut mindre pappaperm enn ønskelig.   

Dette er jo også en form for valgfrihet: Å velge bort egne partiprogram. Det kommer vi til å se veldig mye av i ukene som kommer.

Godt valg!

Undervurdert og oversett





Jons Gahr Støre blir aldri "folkelig", uansett hvor mange ganger

han lar seg avbilde mens han spiser pizza.

«Det finnes ting man må være politiker for ikke å forstå», er et sitat med ukjent opphav. Det passer bra, nå når Arbeiderpartiet gjør det katastrofalt dårlig på målingene, og det letes etter forklaringer. De er kanskje nærmere enn den ofte nærsynte, intellektuelle skravleklassen klarer å se.

Vi har fått en helt ny type politikere; broilerne. Antallet politikere oppflasket i eget parti – og uten noen erfaring fra vanlig yrkesliv – har økt. Vanlige arbeidsfolk er en utdøende rase i politikken. Andelen politiske broilere har økt kraftig. I perioden 2005- 2013 økte kategorien «partiansatte og studenter/øvrige» fra rundt 20 til om lag 60 representanter. Arbeiderpartiet har flest. I det som kan bli Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter høstens valg, vil 27 av 59 stortingsrepresentanter ha bakgrunn fra interesseorganisasjoner eller politikken, ifølge Civita. Partiet topper i tillegg laget med én som er så langt unna grunnfjellet som det vel er mulig å komme.

Og det kommet til overflaten, når riksdekkende medier intervjuer vanlige folk, og ikke bare toppene og hverandre.

I tradisjonelt blodrøde fylker der «småkårsfolk» og husmenn har sine røtter, som Hedmark, sliter Arbeiderpartiet. I Ap- bastionen og industristedet Årdal, stemte 77,5 prosent på Ap for ti år siden. Nå faller årdølenes oppslutning som en stein. I går kunne Aftenposten fortelle om hovedtillitsvalgt i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund, Janne Halvorsen, som uttaler at medlemmene føler at Ap-lederen ikke representerer arbeiderklassen. 

Nei, hvordan skal han kunne det, med sin arvede formue, eliteutdanning fra Frankrike, investeringer sammen med landets rikeste, og bruk av privatskoler for egne barn?

«Snobb» kaller vanlige folk det, uansett hvor dyktig, oppriktig og dedikert Ap-lederen måtte være til sosialdemokratiets ideer. Og uansett hvor mange ganger partilederen lar seg avbilde mens han spiser pizza for å vise hvor folkelig han er.

Det er ikke politikken de nevnte er uenige i. Heller ikke flørten med KrF, eller løftet om økt skatt forklarer tilbakegangen. Fire av fem skjønner at Norge ikke kan fortsette å bruke oljepenger som fulle Høyre-folk, viser en ny undersøkelse.

Derimot kan dette være undervurdert og oversett: Kulturell identitet er viktig for de fleste. At vi kjenner oss igjen i - og identifiserer oss - med «flokken» er like viktig i politikken som ellers. Og selv om vi stemmer på parti i Norge, og ikke på partiledere, er partiets ansikt og leder vel så avgjørende som partiprogrammet. 

Identitet, ja. Språk er den fremste identitetsmarkøren vi har. Nå har Arbeiderpartiet politikere som snakker om ytringsrommet, mulighetsrommet, handlingsrommet og … havrommet.

Er det rart vanlige folk har mistet Arbeiderpartiet av syne, og mener det svever et sted der ute i verdensrommet…?   

Lukter det dritt, så er det...







Jonas Gahr Støre og Torbjørn Røe Isaksen - begge forsøkt

svertet.

«Politikk er kunsten alltid, og med alle midler, å handle i samsvar med egne interesser», ifølge Fredrik den store (1712-1786). Inkludert å spre drittpakker i media om politiske motstandere.

Vi har sett to av dem nylig. Den første som (helt unødvendig) måtte legge seg langflat var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).  Det var ABC Nyheter som brakte saken om statsrådens vitsing i privat lag om «hvit makt». Andre medier fulgte opp. Tipseren holdes selvsagt anonym, men vedkommende står neppe på Høyres liste til valget. Hensikten er åpenbar: Å sette Isaksen, og dermed Høyre, i et dårlig lys.

Den andre «nyheten» i denne valgkampen som det stinker av, er den seks år gamle saken om Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre.  Partilederen skulle ha brukt svart arbeidskraft på brygga si, mens sannheten er at Støre gjorde mer enn man kan forlange av noen privatperson for å forsikre seg om alt gikk rett for seg.

Hele den dagen måtte Støre forklare hvordan saken hang sammen, i stedet for å bruke tida i «Politisk valgkvarter» og i andre medier til å snakke politikk. Den som angripes tvinges på defensiven. Tipserens hensikt er oppnådd.

Svertekampanjer er ikke noe nytt. Til alle tider har folk spredd rykter om hverandre. Like lenge har mediene mottatt tips om mulig klanderverdige forhold hos politikere eller andre. Tipserens hensikt er nesten alltid å sverte navngitte personer, konkurrenter eller institusjoner, i egen vinnings hensikt.

Men det har skjedd en omdreining som gjør dagens drittpakker farligere. Og mer effektive; de spres med lynets hastighet i sosiale medier. Ikke sjelden får proffe kommunikasjonsfolk betalt for møkkajobben å samle negativ informasjon om en person eller selskap, for deretter å plante drittpakken i media. Opplysningene er sanne, eller delvis riktige, og presenteres på en mest mulig skadelig måte. Saken må være såpass provoserende at den som angripes tvinges til å forsvare seg.

Byråene holder selvsagt hemmelig hvem oppdragsgiver er, og hvor mye byrået får betalt. Redaksjonene sier heller ikke hvor de egentlig fikk saken fra, og presenterer den som sin egen nyhet. Hvor vanlig dette er, er selvsagt umulig å vite. Men den første drittpakken av denne profesjonelle typen sies å stamme fra 1999. Det er i alle fall dokumentert - og bekreftet av den som gjorde drittjobben – i en sak fra 2001. Etter den tid er mange svertekampanjer satt i gang.

Apropos svertekampanjer: Arbeiderpartiets tidligere nestleder, Helga Pedersen, kom i 2014 med følgende oppfordring til årsmøtet i Vadsø Ap: - Det er viktig at alle bidrar til å sverte den nye regjeringen. Pedersen beklaget uttalelsen etterpå, men hva hjelper det? Saken lever fortsatt i beste velgående i sosiale medier, og brukes bevisst nå like før valget for å sverte hele partiet.

When the shit hits the fan….

 

 

Verdien av en brunost

Kulturministeren startet debatten med å bruke

brunost og vafler som eksempler på norske verdier.

«En bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet».  Det høres ut som ord en eller annen byråkrat nettopp har funnet på, ikke sant? For nå snakkes det igjen om verdier. Ikke slike verdier som gir utslag på Børsen, men verdier som sier noe om hva Norge er.

Vi er midt i en verdiladet valgkamp. Til og med i partilederdebatten mandag ble det diffuse begrepet «norske verdier» et tema. Mange har sikkert glemt den, men nå kan det være på sin plass å minne om den utskjelte og latterliggjorte Verdikommisjonen, som ble opprettet 30. januar 1998. Kommisjonen ble nedsatt av den første Bondevik-regjeringen for å bidra til en bred debatt om fellesskapets verdier. Et populært medlem var vår egen Arthur Arntzen fra Tromsø.

Hensikten var å skape større bevissthet om verdivalg. Sammen med kontantstøtten til småbarnsforeldre var Verdikommisjonen en flaggsak for Kristelig Folkeparti, som fryktet «moralsk forvitring» i samfunnet. Verdikommisjonen arbeidet i tre år, og Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakta da sluttrapporten ble presentert i mars 2001.

Kommisjonens forslag ble ikke fulgt opp. Og Verdikommisjonen ble lagt ned.

Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati».

Verdikommisjonen ble kritisert og latterliggjort. Revypoengene sto i kø. Her skulle man bruke både penger og tid på å få hele Norge til å diskutere noe annet enn fotball. Det falt ikke i god jord. Ikke minst ga Carl I. Hagen både kommisjonen og Kjell Magne Bondevik det glatte lag i boka «Ærlig talt», som kom i 2007. Nå er det Frp som snakker om «norske verdier».

Snart 20 år etter at Verdikommisjonen ble nedsatt, og i lys av dagens debatt, kan det vær grunn til å se på kommisjonen med andre - og nye - øyne. Det er nå så lenge siden at ironien og latteren har forstummet. For som forskeren Henrik Syse påpekte fem år etter at sluttrapporten var levert: Kommisjonens viktigste bidrag var dens blotte eksistens. Den skulle løfte fram vår tids verdikonflikter, og bidra til refleksjon og debatt.

Glem brunost og vafler, som kulturministeren brukte som eksempler på norske verdier, og som startet debatten. At kaffen kommer fra Afrika, og at alfabetet vi bruker ble oppfunnet i en helt annen verdensdel, er på den annen side like tøvete argumenter fra dem som hevder at ikke noe er genuint norsk.

Kanskje på tide å børste støv av Verdikommisjonens rapport. Mye er nok allerede havnet på historiens skraphaug. Men det kan hende noen har tenkt noe glupt før. Så slipper man å tenke alle tankene om igjen.

Elefanten i glassbutikken

Mangemillionær Stein Erik Hagen skjønner simpelthen ikke

når det kan være lurt å holde kjeft.

«Jeg er millionær. Det er min religion», skrev den irsk-engelske forfatteren George Bernard Shaw (1856-1950). Man skulle nesten tro han hadde snakket med dagens norske milliardærer.

Mer skattelette til de rikeste - eller mer skatt å betale for vanlige lønnsmottakere - er en av de tydelige skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i valgkampen. I den forbindelse får vi stadige drypp fra dem som vil betale mindre skatt.

I juni var det den tidligere skikongen Bjørn Dæhlie – god for 363millioner i fjor – som raste over formuesskatten. Han «følte at det var litt tungt» å gå fra å være en som mottok statuer og medaljer, til å bli næringslivsleder der gode resultater straffes med formuesskatt. Som altså slett ikke er særnorsk, og beløper seg til beskjedne 0.85 prosent.

NHO fulgte opp tirsdag med en undersøkelse som viser at ni av ti bedriftseiere vil fjerne formuesskatten. Omtrent like overraskende som at ni av ti unger vil ha mer is, hvis du spør. Verken NHO eller andre kan dokumentere at fjerning av formuesskatten faktisk vil gi flere arbeidsplasser, og det påpekes fra kompetent hold at andre skattegrep vil hjelpe utsatte småbedrifter bedre. Likevel er det formuesskatten det sutres over.

Elefanten som virkelig tramper inn i glassbutikken –  igjen ­– er mangemilliardær Stein Erik Hagen. I et stort intervju med Dagens Næringsliv sier han å være rik er et skjellsord, og at «det er provoserende at norske bedriftseiere, som bidrar med formidabel verdiskaping, blir behandlet som en pariakaste her til lands».

Hagen skryter til og med av at datteren har spart 2,2 milliarder kroner i formuesskatt ved å flytte til Sveits. Og han skjønner simpelthen ikke at han samtidig gir verdens beste argument til dem som vil beholde formuesskatten, og at det noen ganger kan være lurt å holde kjeft.

Under finanskrisen i 2008 var gode råd dyre, ikke bare for vanlige folk, men også for landets rikeste.  Mange måtte stramme inn livreima. En av dem som tok grep, var selvsamme Stein Erik Hagen. Hans måte å spare på var blant annet å selge sitt Falcon 900EX jetfly for en pris i overkant av 250 millioner kroner.

Dessuten tok han et kikk i klesskapet, og fant ut at penger kunne spares. - Her om dagen diskuterte jeg med barna, og jeg sa at jeg hadde nok dresser for et par år, jeg trenger ikke kjøpe et nytt par på to-tre år. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss, uttalte Hagen til DN den gang. I tillegg sendte han skjortene sine til skredderen i England for å skifte snipp, i stedet for å kjøpe nye. Det ble nevnt som et eksempel på hvordan vi alle kunne gjøre litt for å stramme inn forbruket.

Sende skjortene til England? Forsøket på å late som om mangemillionærer har det like vanskelig som vanlige folk når det er dårlige tider demonstrere bare at de som bor øverst i åsen, stort sett er langt ut på viddene.