Gratulerer med dagen!

«Velferdsstaten er selvforsterkende. Jo mer ansvar staten tar, jo mindre tar vi sjæl», mener Unge Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mathilde Tybring-Gjedde. Hun har et poeng.  Vi forventer at velferdsstaten skal ta hånd om oss fra vugge til grav.

Spiser vi for mye og feil, og trimmer for lite, skal velferdsstaten besørge slankeoperasjon.  Den som krasjer i fylla, eller hopper ut fra en fjelltopp bare for moro skyld, vet at velferdsstaten stiller opp med sykehusopphold, sykepenger og redningsmannskap.  Sikkerhetsnettene er der for dem som blir arbeidsledige, eller av andre grunner faller utenfor.

Det er en merkedag i dag. For nøyaktig 50 år siden, 17. juni 1966, vedtok Stortinget folketrygdloven. Det fantes trygd også før det. Alle som mistet inntekt på grunn av alder, uførhet eller tap av forsørger var sikret en minstepensjon. Men i 1966 ble alle trygdeordningene, med unntak av barnetrygd og krigspensjon, samlet under én paraply. Og den viktigste reformen: Prinsippet om tilleggspensjon beregnet ut fra tidligere inntekt, ble innført.

Folketrygdloven er velferdsstatens grunnmur. Stein på stein er siden lagt oppå. Grunnleggende goder er sikret for alle, men det er ikke nok: Velferdsstaten gir ikke bare folk anledning til å overleve. Men også til å leve.

Velferdsstaten er under press, av flere grunner. Enkelte kjepphøye ungdomspolitikere, som knapt er tørr bak ørene, skjønner ikke vitsen. Lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn Kristian Svendsrud, vil ha Frp «back-to-basics», rendyrke de liberalistiske idealene og ha en minst mulig stat – med lavest mulig skatter og avgifter. Et velferdssamfunn kan også fint greie seg uten et offentlig forsikringsselskap som folketrygden, mener den nyvalgte formann i FpU, ifølge Aftenposten.

Apropos offentlig «forsikringsselskap»: Frp får rundt 85 prosent av sine inntekter fra offentlige midler, og er partiet som er mest avhengig av offentlig finansiering.

Unge Høyre-politikeren nevnt innledningsvis reagerer fordi helseministeren vil forby plassering av godterier ved kassaapparatene. Det er egentlig ganske fornuftig. Velmenende politikeres ønske om at velferdsstaten skal ta hånd om oss har gitt seg mer forunderlige utslag enn dette. Som statsråden som brukte én million kroner av velferdsstatens penger på å utvikle en pappa-app, sånn at fedre i noen ukers omsorgspermisjon skulle slippe å trille barnevogn alene. Det ble en flopp. Eller forslaget fra Nordland AUF i februar i år om at staten skal dekke utgiftene til jenter som har mensen.

Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i. En av tingene som kan vurderes er statsstøtten til ungdomspartier, hvis leder ikke engang skjønner at det er nettopp velferdsstaten som sørger for at han og andre kan drive politisk virksomhet.

"Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i".

Glideflukt

«Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre», ifølge den amerikanske komikeren Groucho Marx (1890-1977).

Det er flere saker den siste tiden som viser at mange er villige til å operere med ett prinsipp for etnisk norske barn, og et helt annet for barn med foreldre fra andre kulturer. Det er en fortsettelse av fjorårets debatt om syriske barnebruder i Norge, helt ned i elleveårsalderen, som toneangivende samfunnsdebattanter mente vi må «forstå». Nei, det må vi ikke.

«Oppdragervold» er et begrep som stadig oftere dukker opp. Det er når voksne gir ungene en sviende ørefik, slag med ulike gjenstander, klyper eller lugger dem når de ikke oppfører seg slik de voksne vil. Så sent som i fjor uttalte pave Frans at det å «klaske» barn kan være en god ting, så lenge verdigheten deres blir beholdt. Vold i beste mening, med andre ord. Som om slaget svir mindre av den grunn.

En holdning om at foreldre fra andre kulturer skal behandles på en annen måte enn etnisk norske voksne i slike saker, er kulturrelativisme på sitt verste. For å legitimere og bagatellisere forskjellsbehandlingen, snakkes det nå om at forutsigbar «oppdragervold» er mindre skadelig for barna enn annen vold. 

Advokat Arild Humlen uttalte i forrige måned at foreldre ikke gjør dette av vond vilje, men utøver en barneoppdragelse slik det er vanlig i landet de kommer fra. Han mener det er til barnas beste at foreldre fra andre kulturer ikke blir straffet og fengslet for «oppdragervold». Han får støtte fra uventet hold: Også seniorrådgiver Sanne Hoffman i Redd Barna ønsker en diskusjon om det er til barnas beste å straffeforfølge mildere former for vold, ifølge Nettavisen.

Kurs i barneoppdragelse er vel og bra, og helt nødvendig. Men det kan ikke frita voksne for straff, hvis det er grunnlag for det.

Et annet eksempel, helt ferskt. En 16 år gammel jente, som i to år har tigget i Oslo sammen med sin mor, var gravid, og med alvorlig svangerskapsforgiftning. Politiet varslet barnevernet, som overtok omsorgen. 16-åringen var utsatt for menneskehandel, mente både politi og barnevern. Likevel nektet Fylkesnemnda - barnevernets ankeinstans og «domstol» - å la politi og barnevern hjelpe jenta.  Moren fikk omsorgen tilbake.

Begrunnelsen: «Ut fra jentas kultur var det naturlig at hun tigget».

Det er en hårreisende ansvarsfraskrivelse, og en forskjellsbehandling av etnisk norske barn og barn fra andre kulturer, som er skremmende. Og der det skal gjelde én lov for oss, og en helt annen for «dem».

Onsdag ble det offentliggjort en rapport fra NOVA, som viser at 60.000 barn årlig utsettes for grov vold fra sine foreldre. Barn fra innvandrermiljø er overrepresentert. Hver gang voksne ikke stilles til ansvar, men volden i stedet unnskyldes eller bortforklares med kultur, er det et grovt svik mot barna.

En glideflukt vekk fra norsk standard som ikke kan ende i annet enn krasjlanding. Og det er barna som må ta støyten.

"En forskjellsbehandling av etnisk norske barn og barn fra andre kulturer, som er skremmende". 

Veldresserte pudler

Fagforeningsmedlemmer demonstrerer i Paris 25. mai.

«Aldri kan jeg bli så opprørt over Frankrike at jeg ikke kan se med velvilje på Paris», skrev den franske filosofen og forfatteren Michel Eyquem de Montaigne» (1533-1592).

Mon det. Hvis EM i fotball ryker på grunn av streik, blokader og voldsomme sammenstøt mellom politi og tusenvis av demonstranter, sitter tilgivelse langt inne hos millioner av fotballinteresserte.

Vi har sett det på nyhetene, et gatebilde så fremmed for oss i Norge at det gjør ekstra sterkt inntrykk. Som følge av blant annet protester mot regjeringens arbeidslivsreform, som vil gi en mer utrygg tilværelse for mange arbeidstakere, har fagforeninger tatt til gatene i Paris og andre franske byer. De har tradisjon for det. Tirsdag ble togtrafikken lammet av streik, metroen står og bussene er parkert. Mandag ble det også klart at pilotene i Air France går til streik, ifølge NRK. 

Det har vært regelrette gateslag mellom politi og demonstranter, med tåregass, slåsskamper, arrestasjoner og tilnærmet unntakstilstand. 

I vårt velorganiserte og striglede samfunn betyr en streik irritasjon og ubehageligheter for enkelte, og tapte inntekter for andre. Riktig nok var det tilløp til håndgemeng under hotellstreiken nylig da direktøren ville sjekke inn gjester på et hotell i streik. Men det ble med verbal småknuffing. Mange streikevakter tok likegod fri 17. mai. For galt å streike på en fridag, ikke sant?

Da regjeringen i fjor endret den norske arbeidsmiljøloven, som svekket norske arbeidstakeres rettigheter - altså ikke ulikt situasjonen i Frankrike - nøyde fagforeningene seg med å skrive leserbrev og bære paroler i 1. maitoget.  

Havnearbeiderstreiken, som nå har pågått siden desember 2013, og som har berørt både Mosjøen og Tromsø, går så stille for seg at de fleste har glemt hva den dreier seg om. Eller at den i det hele tatt fortsatt pågår.

Vi er ikke helt ukjente her til lands med regelrette slag mellom fagbevegelsen på den ene siden, og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Men vi må tilbake til første halvdel av forrige århundre. Slaget på Menstad i Telemark 8. juni 1931, mellom streikende arbeidere på den ene siden, og politistyrker og militæravdelinger på den andre, er blitt historisk. Konflikten var så betent at daværende sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

Sammenlignet med den gang, og dagens situasjon i Frankrike, framstår norsk fagbevegelse som veldresserte pudler. Som da NHOs Kristin Skogen Lund og LOs Gerd Kristiansen i januar sto på samme scene og lanserte et nytt solidaritetsalternativ. «Seansen foregikk i en gemyttlig tone», rapporterte Fri Fagbevegelse. Arbeidslivets Tuppen og Lillemor er ellers kjent for å ha funnet tonen.

Omtrent som i et hyggelig kaffeselskap, med andre ord.

"Arbeidslivets Tuppen og Lillemor har funnet tonen"

Helse i hver krone

                                                                           Illustrasjonsfoto

«De som har det de trenger, tror at det viktigste i verden er kjærlighet. De fattige vet at det er penger», ifølge den engelske forfatteren Gerald Brenan (1894-1987).

Norge har et godt helsevesen. Alvorlig syke med prioriterte sykdommer får hjelp; i alle fall inntil et visst punkt. For en ny studie fra Kreftregisteret viser at lungekreftpasienter i Norge med høy inntekt har 66 prosent større sannsynlighet for å bli operert enn dem med lav inntekt. Operasjon eller ikke får direkte konsekvenser for prognosene. Forskerne har ingen umiddelbare svar på hvorfor det er slik.

På landets største kreftsykehus, Radiumhospitalet, fortviler legene over at de ikke får gi immunterapi til pasienter med lunge- eller nyrekreft. Behandlingen kan være livsforlengende. Reportasjer på TV 2 nylig viser at pasienter med penger på bok går til det private helsemarkedet der de betaler 40.000 kroner av egen lomme for hver behandling. Private sykehus er en vekstbransje.

Sykdommer behandles også ulikt i helsevesenet.  Det finnes et hierarki av funksjonshemminger og sykdommer der noen har betydelig mer anseelse og prestisje enn andre. Forskning gjennomført av bl.a. professor Dag Album ved UiO viser at hjerteinfarkt og ulike former for kreft ligger i toppen av hierarkiet, mens psykiske lidelser, skrumplever og muskelsykdommer ligger på bunn.

I 2012 spådde nå pensjonert helsetopp ved Oslo universitetssykehus, Jomar Kuvås, et klassedelt helsevesen innen ti år. Ventelistene ved statlige sykehus vil dele det norske folk i to: De tålmodige og velferdstrofaste på én side, de pengesterke med helseforsikring på den andre, uttalte Kuvås til Dagsavisen. 

Han tenkte ikke bare på dyre kreftmedisiner, men også på lange ventelister ved offentlige sykehus for enkle «hverdagssykdommer». - Vi vil få dem som stiller seg lojalt og tålmodig i offentlig kø på den ene siden, og dem som har helseforsikring og god økonomi i en «fast track» på den andre siden, sier han.

Vi er der allerede; vi har faktisk vært der en stund. De fleste vet, eller har erfart, at et universelt helsevesen er en illusjon. De som har penger betaler seg ut av køen og til bedre behandling. Én indikator på et klassedelt helsevesen er at også private helseforsikringer er en vekstbransje. I 2015 betalte privatpersoner og bedrifter 1.141 millioner for private helseforsikringer. Det er en økning på over 300 millioner fra 2013. Til og med LO-forbund betaler privat forsikring for sine medlemmer, for å få dem forbi køen ved offentlige sykehus. Kortere og færre sykemeldinger er målet. Men det koster.

Norge har vedens beste helsevesen, sies det. Det stemmer. For dem som har penger…

"Private sykehus og helseforsikringer er en vekstbransje"

Historiefortellerne

Tusenvis av dugnadstimer har gitt Bodø skansen tilbake.

«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er ruinene», ifølge den svenske journalisten Carl Hammarén  (1920 - ). Akkurat denne helga – når Bodø feirer 200 år som by – er det ruinene av det som engang var som er byens historie. De som ga oss historien tilbake, var ikke blant de inviterte da «fiffen» var samlet til festforestilling og mottakelse fredag. De er knapt nevnt; og delvis glemt.

Profesjonelle gjør en jobb for å holde historien ved like. Nordlandsmuseet på sin måte, innenfor de rammene museet har til rådighet. Historikere ved universitetet har gitt oss Bodø bys historie i fire bind, også det som seg hør og bør i et jubileumsår.

Men nettopp nå, når byen flyter på oppdrift fra Kulturkvartalet, et næringsliv som går godt og en befolkning som vokser, er det noen som også bør løftes fram fra historiens glemsel: De frivillige entusiastene; de som bokstavelig talt har gitt oss byens historie tilbake.

Det er ikke offentlige myndigheter eller profesjonelle institusjoner vi kan takke for at det kan salutteres med kanoner fra Nyholmen skanse hver 17. mai. En gjeng entusiaster har brukt tusenvis av timer, og båret tusenvis av tonn med stein, for å bygge opp det gamle fortet på ruinene av det opprinnelige, som sto ferdig i 1810. De begynte i 1994. Det tok mange år.

Tandbergerne, også det en gjeng frivillige entusiaster, har sørget for at den verdenskjente industripionéren Vebjørn Tandberg er blitt kjent for nye generasjoner bodøværinger. Ikke bare det. Bodøs nyeste pleie- og omsorgssenter heter ikke Sølvsuper for ingenting, oppkalt etter Tandbergs Radiofabrikks mest kjente modell. I august blir Vebjørn Tandbergs liv og virke «radioteater» under Musikkfestuka. Målet er et eget museum i fødebyen Bodø.

Det klarer de nok, hvis Tandbergerne er like utholdende som gjengen som i et par tiår - minst - har jobbet for å få jekta «Anna Karoline» standsmessig fortøyd. Restene av det som er den siste jekta av denne typen står bortgjemt i et naust i Bodøsjøen. Det kan se ut som arbeidet nå krones med hell. Det foreligger i alle fall planer om et jektefartmuseum.

Krigen kommer vi heller ikke utenom når det gjelder Bodø, byen har vokst opp av asken etter bombeangrepet. Deler av denne historien er det også frivillige som tar seg av: Bodø Krigshistoriske Forening har samlet og forteller videre, til dem som vil høre på. Flymuseet forteller om flybyen Bodø og den kalde krigen, men det er ildsjeler som sørger for at en Starfighter kommer på vingene igjen over Vestfjorden.

Sånn kunne vi ha fortsatt. I jubileumsåret er det politikere, næringsliv og lokale kjendiser som soler seg i glansen fra en by som framstår som «høy og mørk», og som med stolthet nevner alt byen har å by på. Men det er de unevnte - og delvis glemte - som er de virkelige historiefortellerne. Gratulerer med dagen!

"Politikere, næringsliv og kjendiser soler seg i glansen fra en by som framstår som høy og mørk".

En ny vekkelse

«At religion og politikk må holdes adskilt fungerer godt på papiret, men blir ikke like enkelt i praksis. Simpelthen fordi politikk praktiseres av politikere», påpeker Silje Kvamme Bjørndal. Hun er doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Men det er forskjell på en prest og en politiker.

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke…» heter det fortsatt i Grunnloven. Likevel har religion vært lite framtredende i det norske, politiske landskapet. Da KrF fjernet bekjennelsesparagrafen i 2013, noe som gjør at også ateister i prinsippet kan bli tillitsvalgte, var det den endelige bekreftelsen på at politikk er én ting. Personlig tro noe annet.

Men selv om samfunnet nå formelt er mer uavhengig av religiøse institusjoner, er det flere religiøse «happeninger» i det offentlige rom enn på lenge. Så har da også flere forskere konkludert med at den gamle hypotesen om et sekulært samfunn er død. 

Den økende frykten i Europa for religion (les: islam) fører også til mobilisering blant kristne, og kristne institusjoner. Blant annet skal Bibelselskapet i anledning 200-årsjubileet bruke 275.000 kroner på at bussene i Oslo skal kjøre rundt med digre plakater med bibelvers. Bibelen er en merkevare, sies det. Den skal «selges», nær sagt til Gud og hvermann.

Religion kommer ikke til å forsvinne, uansett hvor moderne et samfunn blir. Den antar bare nye former. Som at statsråd Sylvi Listhaug (Frp) forleden deltok på arrangementet «Jesus helbreder i dag» med den selverklærte apostelen Guillermo Maldonado, som praktiserer helbredelser og demonutdrivelse. Maldonado og menigheten ba for Listhaug. Listhaug ba menigheten om hjelp til integrering; hun tror kanskje ikke på mirakler alene?

Listhaug er – med rette - blitt kraftig kritisert for å legitimere sjarlataner. Langt mildere kritikk traff Arbeiderpartiets Raymond Johansen, da han som byrådsleder i Oslo startet året med å delta på Filadelfiakirkens arrangement «Bønn for Oslo». Også byråd Geir Lippestad og byrådssekretær Frode Kyvåg, begge fra Ap, deltok. 

Det står nesten ingenting om religion og livssyn i byrådets politiske erklæring. Men litt bønn og hjelp fra pinsebevegelsen kan vel ikke skade, selv om den skulle komme i form av tungetale, ikke sant?

Også Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har erklært offentlig at han er en troende kristen. Ikke noe galt i det, i og for seg, vi har religionsfrihet her i landet. Men salmer og selfies i Sarons dal, der Støre deltok i fjor sommer med full mediedekning, er og blir et spill for galleriet og potensielle kristne velgere. Et ledd i den lange valgkampen, der Arbeiderpartiet for lengst har signalisert hva de tror på etter valget.

Mens Ap tidligere er blitt kritisert for å avkristne Norge, satser partiledelsen nå på at Knut Arild Hareide og KrF skal se i nåde til dem.

"Litt bønn og tungetale kan vel ikke skade, ikke sant?"

Kaospilotene

«Alt nytt begynner med kaos», mente pedagogen og skolereformatoren Mosse Jørgensen (1921-2009). Det er der Norge er nå; også Salten.

Det er – nær sagt selvfølgelig – kommunereformen, eller velferdsreformen som det heter nå, som har gitt både ordførere og kommunestyrerepresentanter beslutningsvegring.

I stedet for å gjøre jobben sin – utrede ulike alternativer og så anbefale ett eller to for innbyggerne – er folkeavstemninger om alle tenkelige muligheter blitt løsningen. Nylig har en rekke kommuner sørpå gjennomført sine. Flere avholdes i løpet av mai i saltenregionen.

Resultatet av de 23 folkeavstemningene som nettopp er gjennomført, kan kort oppsummeres slik: De store vil bli større, eller innbyggerne bryr seg ikke. De små vil fortsatt være små. Der det er flertall for sammenslåing, spriker anbefalingen i alle retninger. Resultatet er verdiløst. Og folkeavstemningen meningsløs.

Og kanskje overraskende, lokal identitet, opphetede debatter og redsel for å bli «spist» av storebror tatt i betraktning: Oppslutningen om folkeavstemningene har til dels vært katastrofalt lavt, helt nede i 18,7 prosent på Stord.

Saltværingene er blitt spurt til råds før, men da med ett, klart spørsmål i en sak der politikerne hadde gjort jobben sin på forhånd. I 2003 vedtok kommunestyret i Skjerstad enstemmig å be innbyggerne si ja til sammenslåing med Bodø.

Samme år ga folkeavstemningen flertall. Riktig nok med bare to stemmers overvekt, men dog. Innbyggerne hadde sagt sitt.

Et par eksempler fra nabolaget illustrerer godt hvor dårlig politikerne har gjort jobben sin nå: I Fauske skal det stemmes over fire ulike alternativer. I Tysfjord har knapt 2000 innbyggere hele fem alternativer å velge mellom. De som ønsker å stemme blankt skal for sikkerhets skyld ha sin egen stemmeseddel.

Sannsynligheten for at det er like mange meninger som muligheter er overhengende. Farsen er komplett.

Folkeavstemninger er et godt verktøy i viktige saker, forutsatt at det er et klart ja eller nei det spørres om. Eller hvis det er to helt tydelige veivalg det kan stemmes over. Det gjør også at politikerne kan late som de tar innbyggere og demokrati på alvor, selv om avstemningen altså bare er rådgivende. Og rådet ikke er bindende.

Senere, når «giftermål» med naboen tvinges fram på grunn av fall i inntektene til de små kommunene – for sånn kommer det til å bli – kan politikerne si at det ikke er deres skyld.

I stedet for å kaste bort tid og penger på folkeavstemninger, kunne ordførerne like gjerne ha holdt en finger opp i lufta for å kjenne hvilken vei vinden blåser.

"Sannsynligheten for at det er like mange meninger som muligheter er overhengende".