Helt på felgen

«Hvor vakkert ytre skinn all falskhet har», påpekte han som regnes som verdens største dramatiker, William Shakespeare (1564-1616).

Ja visst skinner det vakkert, når idrettsutøvere står på pallen og mottar medaljer. Spesielt hvis det troner nordmenn på toppen; vi soler oss alle i glansen.

Torsdag startet fantastiske Arctic Race. Jeg vil nødig punktere feststemningen, men det er ikke til å komme forbi at sykkelsportens omdømme er helt på felgen. 

Skandalene er bare avløst av nok en dopingskandale, mens vi insisterer på å tro - og håper - at norske sykkelryttere holder seg for gode til slikt. Men Thor Hushovd visste altså om Lance Armstrongs dopingbruk allerede halvannet år før Armstrong innrømmet det offentlig, ifølge hans egen bok «Thor», som kom i fjor.  Men Hushovd varslet ikke.

Sykkelsporten er dessverre ikke alene om dopingskandaler. Nylig kom sjokkrapporten som setter friidretten i et særdeles dårlig lys. En varsler på innsiden av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) leverte resultatene av 12.000 dopingtester gitt av 5000 utøvere til tv-kanalen ADR og avisen Sunday Times. Rapporten, som har vært holdt hemmelig, viser at svært mange av prøvene var tvilsomme og mistenkelige. Det gjelder også norske prøver.

Ingenting er ennå bevist. Men at så mange av prøvene, tatt gjennom så mange år, er mistenkelige bør være startskuddet for langt tettere og mer profesjonelt internasjonalt samarbeid for avsløring av doping. Vi vil ikke ha dem, juksemakerne.

Sånn kan vi gå gjennom sportsgren etter sportsgren. I Norge er det i gjennomsnitt 10-15 dopingsaker pr. år, i all hovedsak gjelder det utøvere på lavere nivå, ifølge Antidoping Norge. 

Skisporten har også hatt sine avsløringer på toppnivå. Riktig nok - og heldigvis - en finne i det nyeste tilfellet, men sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på. 

Og er det ikke doping, så er det annet juks og fanteri som setter idrett i et særdeles dårlig lys. Kampfiksing, for eksempel. I april ble fire av sju tiltalte fotballspillere dømt til fengsel i den aller første kampfiksingssaken i Norges historie. Spillerne hadde mottatt penger. Resultatet i 2. divisjonskampene ble deretter.

Så lavt kan altså fotballspillere synke. I dobbel forstand.

All idrett er avhengig av et publikum som er villig til å bruke både tid og penger på å følge sporten.  Og det er bra at idrettsstjerner som skinner med falskt lys plukkes ned fra himmelen. Men alle dopingsakene, skandalene og avsløringene ødelegger folks positive holdning. I dette "mesterskapet" er det bare én taper: idretten.

Om vel ei uke starter VM i friidrett i Beijing. Er det noen som tror at alle utøverne som stiller der har rent mel i posen, for ikke å si rent blod i årene? Vedkommende fortjener i så fall gullmedalje for entusiasme og utholdenhet.

"Sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på". 

Ryktesprederne

«En god løgn kan fare fra Konstantinopel til Bagdad mens sannheten leter etter sine sandaler» heter det i et arabisk ordspråk. 

Sagt på en annen måte: Et ubekreftet rykte kan spres fra Lindesnes til Nordkapp før ordføreren har fått på seg skoene om morgenen. Det er det som har skjedd med Bodøs omdømme denne uka.

Skribent og forfatter Morten Strøksnes har skrevet en kronikk først publisert i Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys, der han bringer videre en ubekreftet og udokumentert påstand om at Bodø "lenge har hatt rykte på seg for å være en ganske korrupt by". Skribenten avslører seg med det som ei skikkelig sladrekjerring.

Ikke bare er det useriøst. Verre er det at det ødelegger for den viktige debatten om for tette bånd i kulturlivet, og mellom frimurere, næringsliv og politikk, der «noen snakker sammen» og bestemmer det meste.

Lukkede brorskap, som Frimurerlosjen, er en uting og en utfordring for et åpent demokrati som vårt. Bodø er i mange sammenhenger omtalt som «losjebyen», med flere frimurere i forhold til innbyggertallet enn alle andre norske byer, med unntak av Oslo. Bodø Frimurerloger har til sammen ca. 700 medlemmer. Det sier seg selv at mange av disse også finnes i framtredende posisjoner i politikk og næringsliv.

Som ordføreren i Bodø. Han er frimurer av 10. grad, men er fritatt for sine forpliktelser i losjen mens han er ordfører. Like fullt er han fortsatt frimurer.

Det er derfor ikke det minste rart at det ble stilt spørsmål da Frimurerlosjen i 2009 fikk fritak fra kommunedelplanen og tillatelse til å bygge ut losjen i et grøntområde i byen. Ordføreren var den gang bystyremedlem for Høyre, og meldte seg inhabil. Det ble tisket og visket om kameraderi og hemmelig frimurerinnflytelse. Og sagt høyt i bystyret.

Det er nettopp det med lukkede brorskap. Det kan alltid settes spørsmålstegn når frimurere er aktive i politikk og næringsliv. Og det er de. Det gir grobunn for spekulasjoner og rykter – berettiget eller ikke – om at saker får det utfallet de får fordi frimurere hjelper hverandre.

At det aldri diskuteres politikk på losjemøtene er uvesentlig. Losjebrødre kan for den saks skyld stå på midt på Torget å snakke sammen.

Lik det eller ikke, men at politikere, næringsliv og ulike aktører i samfunnslivet snakker sammen er helt vanlig. Også i Bodø. Det er sånn politikk utformes, og det gjelder alle partier og i alle kommuner og til alle tider. Hvis noen fortsatt tror at saker avgjøres når de kommer til behandling i formannskapet er de enten blåøyde, særdeles dårlig informert, eller de lever i sin egen verden.

Så vidt jeg kan se av tilgjengelige bilder er ikke Morten Strøksnes blåøyd.

"Skribenten avslører seg med det som ei skikkelig sladrekjerring". 

Sør for Syden

«Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove med en mygg i rommet», minner Dalai Lama oss om. Vi trenger sånne påminnelser iblant. Spesielt når virkeligheten blir for overveldende, verdens elendighet blir påtrengende nær og maktesløsheten truer med å ta overhånd. Da er det lett å gi opp.

Sør for Syden er et uttrykk brukt av hjelpeorganisasjoner når de prøver å fange vår oppmerksomhet om katastrofene lenger borte enn dit de fleste av oss reiser på ferie. 

Vi fikk en sånn påminnelse denne uka, da Leger Uten Grenser satte søkelys på de ti glemte humanitære katastrofene i verden. De som bare unntaksvis når nyhetsbildet her hjemme; de som i det stille tar tusenvis av liv. 

Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok. Hundrevis av nyfødte døde spedbarn i Pakistan hver dag når ikke førstesidene. De dør hver for seg, og i det stille. 20 millioner utrygge aborter hvert år vil helst holdes skjult av både de som utfører dem, og de som utsettes for dem. 600.000 døde av malaria i året; så hva er nytt? Jordskjelvet på Haiti overskygges av et nytt stort skjelv, sist i Nepal. Ebola utkonkurrerer tuberkulose og malaria. 

Samtidig som nye katastrofer avløser gamle, konkurrerer også hjelpeorganisasjonene om vår oppmerksomhet. Røde Kors vil ha oss til å tenke mer på flyktningene fra Syria. Norsk Folkehjelp vil vi skal ta ansvar for katastrofen i Middelhavet. Care Norge har spesielt fokus på kvinners situasjon, og ber oss starte vår egen innsamling. Kirkens Nødhjelp, som fikk rekordresultat under fjorårets tv-aksjon, vil gjerne motta mer for å kunne gi rent vann til flere. Flyktninghjelpen ber om penger til millioner av mennesker på flukt. Redd Barna trenger også vår hjelp og støtte til dem som lettest når inn til folks hjerter: barna.

Leger Uten Grenser har rett i det: Det er en klar sammenheng mellom oppmerksomhet i mediene, og hjelpen som kommer. Paradokset er at jo flere katastrofer og bilder av syke spedbarn i Afrika, jo større blir følelsen av maktesløshet hos dem som ser på.  Det kommer nye katastrofer hele tiden, og mye nærmere enn sør for Syden.

Det er bra at organisasjoner vil hjelpe, og har funnet sin «nisje». Men det er så mange. Vi klarer ikke å ta alle innover oss. Metningspunktet nås. 

Og det er da det farlige skjer: Vi blir ikke ufølsomme, men overmannes av maktesløshet, som kan føre til likegyldighet. Straks vi har bestemt oss for å støtte ett prosjekt, rammer en ny katastrofe et annet sted. Listen er uendelig, oppgavene nærmest uoverkommelige og resultatene ofte uoversiktlige og noen ganger udokumenterbare. 

Det er da vi skal tenke på myggen til Dalai Lama. 

"Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok"

Dagene som kommer

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941).

Det er mange som har kjent på den følelsen. Denne uka har vært fylt med historier om 22. juli 2011. Det var ikke et mareritt vi kan våkne opp fra.  Igjen er vi minnet om terrorhandlingen som tok livet av 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. 

Minnesenteret er åpnet, minnesmerker bekranset, unge mennesker har igjen fortalt sine historier. I sommer tar AUF Utøya i bruk igjen. 

I forbindelse med 75-årsmarkeringen for bombingen av Narvik i 1940, er det andre som har fått minner fram i lyset. Vi var to som snakket med en 90 år gammel dame en dag i mai. Hun var 15 da allierte styrker bombet hjembygda Bjerkvik sønder og sammen. Selv måtte hun rømme til skogs sammen med søsken og foreldre. 

Da det var trygt å vende tilbake, var alt ødelagt og brent. På nabogården hadde noen dødd.  Far i familien gikk inn i restene av fjøset, slapp løs dyra som ikke var skadet, hentet en slegge eller hammer og slo i hjel resten av buskapen.

Så forlot familien gården igjen, og søkte tilflukt i ei helt tom veivesenbrakke et godt stykke unna Bjerkvik. Det tok tid før de kunne vende tilbake til gården for godt.

Og hva har dette med Utøya å gjøre; nok en krigshistorie blant så mange andre? Da den gamle damen fortalte om de dramatiske maidagene i 1940, ble hun spurt: - Men hva gjorde dere etterpå for å komme dere videre i livet?  

- Vi snakket aldri om det, svarte 90-åringen, og la uoppfordret til:

- Jeg har så mange ganger tenkt på ungdommene på Utøya, de som overlevde. De får jo aldri komme seg videre i livet. Hele tiden blir de minnet om det grusomme, de får aldri ro sånn at det kan legge seg rur på sårene. Den blir revet av hele tiden.

Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940; sistnevnte yrkestittel var ikke oppfunnet engang. Men aldri snakke om det? I dag ville et kobbel av eksperter og spesialister nærmest insistert på at ungeflokken og foreldrene måtte prate om de traumatiske opplevelsene, ellers ville de aldri komme over det.  Men det gjorde de. Alle sammen. Og de klarte seg bra.

Og man kan jo saktens lure: Var folk født på begynnelsen av 1900-tallet laget av et helt annet stoff en oss?

«Et sår trenger ro for å leges. For hvert lille pirk, tar det lengre tid. Det øker sjansen for at såret blir et evigvarende arr. Det er slik jeg føler det i dag, fire år etter at jeg løp for livet på Utøya», skriver en av de overlevende i Dagbladet denne uka. Hun vil slippe å høre eller lese mer om terroristen.

Aldri, aldri glemme!  Men det er kanskje på tide å la sårene få gro nå.

"Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940, men aldri snakke om det?"

Friksjonsfritt

«Daglig forlater folk kirken og vender tilbake til Gud», mente den amerikanske komikere Lenny Bruce (1925-1966).

Det kjenner Den norske kirke på, nå mer enn tidligere. Betydelig færre blir døpt og konfirmert, medlemstallet synker og historiske bånd brytes: Nylig vedtok Misjonssambandet å danne sitt eget trossamfunn.

Det er kanskje derfor de seks kandidatene til å bli ny biskop i Sør-Hålogaland har presentert seg som de har gjort i Avisa Nordland. Andre har påpekt det lite demokratiske i at alle seks har samme syn i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Men det er mer som er påfallende.

For en utenforstående – en som ser Kirken fra sidelinja – er følgende påfallende: At noen av kandidatene ikke nevner Gud i det hele tatt.  Ord om evangeliet, synd, frelse og løftene om evig liv er tonet ned, eller helt fraværende.

I tillegg: Bispekandidatene er slående like i sine presentasjoner; så runde i formuleringene at det ikke kan vekke noen. Alle kan trygt sove videre.

Altså; er det ikke sånn at den som tar mål av seg til å bli Vårherres «vaktmester» i Sør-Hålogaland vedstår seg hele begrunnelsen for kirkens eksistens?

Eller er det redselen for å støte noen fra seg som får bispekandidatene til å presentere seg som om de stiler mot å bli leder i borettslaget, eller frimerkeklubben?

Det nevnes skaperverket, det skal tas vare på. Tankene går til olje og hav. Det er relativt ukontroversielt, selv om en og annen Frp-er har meldt seg ut i protest. 

Men ingen av kandidatene sier noe om hva de mener om f.eks. abortloven, og kvinner som tar abort. Det har vel også med skaperverket å gjøre?

Men det er kanskje for risikabelt å flagge motstand mot abortloven; altfor mange kunne komme til å bli rasende.

Alt i alt en kirke som er blitt så rund i kantene at de som meldte seg ut i protest på 1970-tallet glatt kan melde seg inn igjen.

Det kreves ingenting. Det er helt friksjonsfritt, og uten utfordringer.

Det står for så vidt i stil med en statsfinansiert institusjon som ikke krever annet av sine medlemmer enn at noen bar dem til dåpen da de var for små til å protestere.

Kanskje tilfeldig, men denne uka er den avtroppende biskopen ute blant annet i sosiale medier og avviser at Kirken har mistet troen, og nå bare er opptatt av kulturell og sosial korrekthet, og ikke av evangeliet. Biskopen kaller det «upresise elendighetsbeskrivelser av Den norske kirke», og virker nærmest litt snurt.

Men slik bispekandidatene framstår har kritikerne helt rett: Alle seks er skreddersydde for å passe som hånd i hanske med det politisk korrekte.

De snakker ikke om Den hellige ånd. Men med tidsånden.

"Bør man ikke forvente mer av dem som tar mål av seg til å bli Vårherres "vaktmester" ?

Folkefiender

«Det ville vært fint om de fattige fikk halvparten av pengene som blir brukt til å studere dem», ifølge den amerikanske spaltisten William E. Vaughan (1915-1977).

Noe har studert fattige og hjemløse og funnet løsningen på problemet: Nei, det er ikke det du kanskje håper og tror.

«Fiendtlig arkitektur» kalles fenomenet, når offentlig steder blir utstyrt med hinder, slik at det ikke skal være mulig å oppholde seg der. Det brer om seg, og er spesielt utformet for å hindre at fattige, narkomane, uteliggere, tiggere ja, kort sagt alle som oppfattes som kviser på velferdsstatens velpleide rumpe, skal kunne sove i parken. Påmonterte armlener midt på benken gjør det umulig å legge seg nedpå litt.

Benkene i Rådhusparken midt i Sandvika har fått armlener som er skrudd fast midt på. Hensikten er å hindre overnattingsgjester, skriver Budstikka. Nå skal benkene på Oslo S utstyres på samme måte. I høst monteres det bøyler på benkene for å få folk til å slutte å sove i avgangshallen.

I Norge er vi heldigvis ikke kommet like langt som i resten av verden når det gjelder å holde uønskede elementer ­ borte.  Men vi kommer etter.  Det er tidkrevende og dårlig publisitet å jage uteliggere som ikke gjør noe annet galt enn å sove på en benk, eller i et portrom. Derfor gjøres det mer subtilt.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er altså en benk som har armlener plassert midt på. Andre ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, eller sprinkler som spruter vann. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere.

Det er ofte noe du og jeg ikke legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket, påpeker den svenske kulturredaktøren Fredrik Edin. Til Vårt Land forteller han at hans interesse ble vekket da togstasjonen i Malmö fikk nye benker i 2010. Benkene var laget i metall, og skrådde akkurat så mange grader at det ikke var mulig for hjemløse å sove der. 

Men det var flere som ble rammet. Eldre hadde problemer med å holde seg oppe, og barn som ikke nådde ned med føttene skled rett av. Etter kort tid, og en anmeldelse til diskrimineringsombudet, ble benkene rettet opp.

Når vi gjør det umulig for uteliggere å hvile sin trøtte kropp på et busstopp, gjør vi det også vanskeligere for de gamle, de svake og den gravide kvinnen som er litt svimmel. Ved å gjøre byen mindre imøtekommende for menneskekroppen, gjør vi den mindre imøtekommende for alle mennesker, skriver en av Londons uteliggere i The Guardian.

Ingen grunn til å forvente barmhjertighet med de hjemløse. Men rop fra ens egen bestemor når kanskje fram.

"Alle som oppfattes som kviser på samfunnets velpleide rumpe skal hindres i å sove i parken"

Når det regner på...

«Hvis du vil selge noe, så si til en kvinne at det er en god handel, og til en mann at det er fradragsberettiget», mente den amerikanske forfatteren Earl Wilson (1907-1987).

At kvinner elsker å shoppe er opplest og vedtatt. Så innarbeidet er myten at man enkelte steder henvises til nærmeste kjøpesenter når byens attraksjoner etterspørres. Men myten om kvinner og handling bør revideres.

Faktum er at svært mange kvinner slett ikke trives med å handle. Mer enn hver fjerde kvinne i en stor britisk undersøkelse gjennomført for noen år siden, sier at de rett og slett hater å gå i butikkene på jakt etter nye klær. Og 47 prosent av de spurte, nesten annenhver kvinne, svarer at de ser på det å kjøpe klær som en rutineoppgave som må gjøres.

Å handle er tidkrevende og kostbart, mener en stor del av de 1685 kvinnene som deltok i undersøkelsen.

For å holde oss i Storbritannia, og kanskje ikke altfor seriøs forskning, men likevel: I 2006 brukte britiske kvinner i gjennomsnitt åtte år av sitt liv på shopping. I 2010 var tallet gått ned til fem år.

Det bør bekymre bransjen, vi andre kan glede oss over en stigende bevissthet blant kvinner om at handling ikke er selve meningen med livet. Det har bare virket slik gjennom et par tiår.

Undersøkelsen i England må være gjort en fin sommerdag. For det er bare sånn det er: Når det regner på sommergjestene drypper det også på butikkene. I stedet for å traske gatelangs i regnvåte bygater når man først er på feriebesøk – og været slett ikke innbyr til uteaktiviteter – trekker folk inn under tak. Kjøpesentrene har reddet mang en feriedag for turister med søkkvåte unger på slep.

Ikke akkurat like morsomt som badeland eller flymuseet, men i mangel av stillongs, paraply og støvler.Og når man først er der så handler man selvfølgelig stillongs, paraply og støvler – og litt til.

I fjor var den anslåtte sommerhandelen på 91,5 milliarder. I år anslår Virke handelen til 100 milliarder. Sommerhandelen er spesielt viktig for turiststeder og Distrikts-Norge. Om en ser på kommuner som Moskenes i Lofoten står sommersalget disse to månedene for en tredel av årsomsetningen.

Den omsetningen gjør at de kan holde liv i butikkene resten av året, ifølge fagsjefen i hovedorganisasjonen Virke.

Men hvis det altså stemmer at mange kvinner slett ikke liker å handle, i alle faller er det færre enn mytene sier, så kan man jo lure på hvem som foreslår å ta en tur på butikken, eller nærmeste kjøpesenter.  Og hvem som egentlig legger igjen pengene.

"Når det regner på sommergjestene drypper det på butikkene"