Mare Nostrum

«Likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer», mente den franske teologen og forfatteren Francois Fénelon (1651- 1715). Vi trenger en påminning om det, når det nå går fulle fly i skytteltrafikk mellom Bodø og Mare Nostrum; også vårt hav: Middelhavet. Det foretrukne reisemålet for mange nå i vår- og sommersesongen.

I helga skjedde det igjen. En overfylt holk av en båt full av flyktninger kantret. Mandag druknet enda flere. Døde kropper flyter i Middelhavet; så mange som rundt 1850 har omkommet bare i år. 

Italia stanset operasjonen Mare Nostrum (latinsk for «vårt hav») i fjor høst. Søk- og redningsaksjonen berget over 150.000 mennesker fra den visse død. Italia gjorde sin plikt, og gjør det fortsatt, selv om det er EUs program Triton som nå skal sørge for at færre menneskeliv går tapt. 

Det motsatte har skjedd. Samtidig fortsetter den italienske kystvakta å plukke opp mennesker. 10.000 bare den siste uka. De klarer ikke å la være å hjelpe mennesker i nød, selv om hele apparatet er i ferd med å knele på grunn av den store tilstrømningen.

Knapt noe land i Europa kaster nå ut livbøyer til desperate mennesker på flukt fra sult, krig og terror. Og det er en lenge varslet katastrofe. Norske skip har reddet mange, fordi de tilfeldigvis var der. Rederiforbundet har i ett år vært klar til å sette inn båter, på noen dagers varsel.  

Det er flere måneder siden myndighetene i Norge ble bedt om å bidra, og nå har regjeringen endelig somlet seg til å gjøre noe. Ett, eneste skip. Kanskje ikke før i august. På Dagsrevyen forleden kunne statssekretæren fra Frp forteller at det ikke er bare bare å redde menneskeliv, man må finne rett type båt. Kronglete og byråkratiske regler er hva regjeringen skyver framfor seg som unnskyldning for ikke å gjøre noen ting.

Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter. Lykkejegere, forfulgte eller flyktninger fra krig; alt det får komme etterpå.

Rundt 3500 mennesker druknet i Middelhavet i fjor. Det kommer til å bli mange flere i år. Ifølge FN befinner det seg rundt 200.000 mennesker i Libya som venter på mulighet til å legge fra land. 

Dette står Europa og ser på; et nederlag for alle nasjoner som regner seg som siviliserte samfunn. Det gråtes noen krokodilletårer, så tar vi ferie for å svømme i det samme Middelhavet, i visshet om at badevakten hanker oss inn hvis vi havner på dypt vann.

Samtidig får andre seile sin egen sjø: Det er høysesong, nå når våren er kommet, også for en annen type «chartertrafikk». 

"Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter". 

Maktmennesker

«Dine mest misfornøyde kunder er din største kilde til læring», ifølge Bill Gates. Han er ikke alene om å ha gjort den erfaringen. Eller for å si det sånn: Noen har fått seg en kraftig lærepenge.

Sosiale medier har ført til at maktbalansen i samfunnet er dramatisk forskjøvet. Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste av oss umiddelbart forbinder med ordet.

Aldri har forbrukerne hatt større makt enn i dag; Forbrukerombudet kan faktisk bare gå hjem å legge seg. Aksjoner har fått utgåtte sjokolademerker og tyggis tilbake i butikkhyllene. Andre har opplevd at en facebookside i løpet av få døgn har fått tusenvis av «likes», men med motsatt fortegn: Det oppfordres til boikott av varer eller tjenester.

Næringslivet skjelver i buksa av frykt for at nettopp deres bedrift skal bli utsatt for folkeaksjoner av denne typen. Enkelte har brent seg kraftig på å by folk opp til dans.

Da Freia ba oss om å dele gode øyeblikk gjennom knaggen #detnære, ble hele kampanjen kuppet av aktivister som er imot bruk av palmeolje. Kampanjen – satt i gang av en rosablogger med mange lesere men få faktakunnskaper – ble en katastrofe for Freia. «Et lite stykke regnskog» og «Å spise sjokolade som ikke ødelegger naturen» var to av tilbakemeldingene.

Seriøse forbrukerkampanjer på miljø- og etikkområdet de siste årene har ført til enorme positive endringer, helt uten politisk innblanding, påpeker Arild Hermstad i Fremtiden i våre hender. Ett eksempel er nettopp Grønn Hverdag og Regnskogfondets palmeoljekampanje, som har resultert i at bedrifter har redusert forbruket med to tredjedeler i løpet av et halvt år.

Et annet eksempel er kampanjen «Vreng kleskjedene», som presset store merkevareleverandører til å fortelle hvor klærne deres ble produsert. Kampanjen førte på kort tid til at giganter som H&M og Varner offentliggjorde leverandørlistene sine.

Det er så lett å trykke på «liker» når noen oppretter en facebookside med et budskap vi har sympati for. Uten å undersøke saken nærmere, eller ha kunnskap om hvem som står bak, bidrar vi til å presse fram holdningsendringer, drevet fram av både folkelig engasjement og flokkmentalitet.

   

Det er bare én hake ved denne typen kampanjer. De kan også være totalt ødeleggende.

Akkurat Melkesjokolade inneholder faktisk ikke palmeolje i det hele tatt. Og Freias bruk av palmeolje er basert på en bærekraftig produksjon. Man straffer altså en produsent som tar problematikken rundt palmeolje på alvor.

Så da kan vi «like» den likevel...?

"Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste forbinder med ordet".

... og der "døde" musikken

«Å lære musikk ved å lese om det er som å elske pr. brev», ifølge Luciano Pavarotti (1935-2007).

«Vil du som artist, musiker eller band lære mer om synlighet og identitet på sosiale medier? Da kan du melde deg på seminaret «Synlighet og identitet for artister på sosiale medier». Det er Rytmisk Kompetansenettverk Nord som arrangerer», heter det blant annet i omtalen på nettsiden til Stormen bibliotek.

Jo da, sosiale medier er viktige, også for rockeartister og andre musikere, nær sagt uansett sjanger. Strømmetjenester har snudd opp ned på alt vi tidligere visste om formidling av musikk, og andre kulturelle uttrykk for den saks skyld. 

Likevel er det vanskelig å tenke seg at et to timers seminar på biblioteket skal gjøre noen forskjell. De fleste behersker dem allerede. Og det er absolutt uforutsigbart hva som «tar av» og blir en hit på YouTube, eller får tusenvis av delinger på Facebook. 

På åtte år ble kulturbudsjettet fordoblet under den rødgrønne regjeringen, da Kulturløftet I-III ble gjennomført. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har fått mer eller bedre kultur; snarere tvert imot. Stadig mer av kulturmidlene bindes opp i kulturbyråkrati og kulturbygg, som fantastiske Stormen.

Både Enger-utvalget (2013) og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at virkningen av kulturmilliardene har slått feil på to områder: På landsbasis viser statistikken at publikum fortsetter å svikte tradisjonelle kulturuttrykk. Og kunstnere som forsøker å leve av det de skaper, har fått dårligere kår.

At det arrangeres slike kurs for nettopp musikere, sier også noe om at dagens kulturarbeidere (de i byråkratiet vel å merke) er vokst opp i en tradisjon der man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet offentlig kontor. Og at det finnes en budsjettpost for alt. 

Rock City i Namsos, som ble åpnet i 2011, skulle være et kompetanse- og ressurssenter for musikere. Oppslutningen har vært heller laber. Senteret har mottatt seks millioner offentlige kroner årlig siden åpningen, og får nå kunstig åndedrett gjennom enda flere offentlige millioner.

Penger til kultur er et ubetinget gode, enten vi snakker bildekunst, musikk, teater, bøker eller film. Hvis de kommer utøverne til gode. Et romslig rammeverk rundt kunstnerisk utfoldelse er både nødvendig og ønskelig. 

Men det er noe inni meg som protesterer intenst når musikk – og musikere – plasseres i ei byråkratisk og teoretisk verktøykasse, eller brukes som virkemiddel i politikerbestemt distriktspolitikk.

Kreativitet kan ikke vedtas på Stortinget.

Med mindre noen har en drøm å bli verdens beste twitterpoet på 140 tegn, er det ikke et to timers kurs som fikser karrieren.

Hvor ble det av sex, drugs and rock and roll?

"En tradisjon der man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet offentlig kontor"

 

Av hensyn til sannheten

«Sannheten blir trodd, bare den forstås», ifølge den britiske dikter, maler og grafiker William Blake (1757- 1827).

Når så mange ikke slår seg til ro med de offentlige konklusjonene, er det nettopp fordi de er vanskelig å forstå. Og derfor kanskje feil.

I dag er det 25 år siden tv- bildene brant seg fast i hukommelsen vår. Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner om bord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn. Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer om bord på skipet. 159 mennesker omkom, hvorav 136 norske.

Saken har vært holdt varm. En privat gruppe har arbeidet med å skaffe nye bevis helt siden 1990. Det er flere påstander om at omstendighetene rundt brannen ble mangelfullt etterforsket, slik at de egentlige brannårsaker ikke er kommet fram. 

Og at skylden ble lagt på uskyldige. Som den danske trailersjåføren Erik Mørk Andersen. Han døde på lugaren på «Scandinavian Star», men fikk likevel skylden for mordbrannen.

I april 2013 besluttet danske myndigheter å utrede saken på nytt ut fra nye opplysninger. I fjor bestemte politimesteren i Oslo at deler av etterforskning skal tas opp på nytt. Og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har besluttet at det skal reises forslag om parlamentarisk gransking av myndighetenes håndtering av brannkatastrofen.

Vi har sett det flere ganger tidligere. Både etter «Utvik Senior»- forliset i 1978, «Western»- forliset utenfor helgelandskysten i 1981 og etter Widerøe-ulykken i Mehamn i 1982. Pårørende slår seg ikke alltid til ro med den offisielle forklaringen. De vil ha sannheten fram, eller det de mener er sannheten. De godtar ikke granskningskommisjonenes konklusjoner. 

Til slutt blir presset så stort at myndighetene må gi etter.

Det er selvfølgelig ikke noe poeng å sette ned nye kommisjoner med det mål å komme fram til nye konklusjoner som er i tråd med folkesnakk eller løselige ryker og teorier. Ingen ønsker det.

Men det er et poeng å sette ned nye kommisjoner som skal komme fram til sannheten, uansett konklusjon, hvis det er reist seriøse innvendinger.

Av mange grunner: Av hensyn til etterlatte som vil ha skikkelige svar, og som så kan sette punktum og gå videre i livet. Av hensyn til de omkomne som skal ha et ettermæle de fortjener; enten de er omkommet med båt eller fly. Av hensyn til sjøfolk og flygere som kanskje ferdes tryggere i farkoster som er konstruert med lærdom fra tidligere ulykker. Og av hensyn til alle oss andre.

En ny granskning gir ikke nødvendigvis et annet svar. Men det vet vi ikke før den faktisk er gjennomført.

"Pårørende slår seg ikke alltid til ro med den offisielle forklaringen".

Til sengs med en egoist

Alt som er imellom dramatisk sterilisering og

fomling med kondomer ser ut til å være

uinteressant.

«Hvis menn kunne bli gravide, ville abort vært et sakrament» mente den amerikanske juristen og borgerrettsforkjemperen Florynce Kennedy (1916-2000). Mulig hun har rett i det. I alle fall surfer svært mange menn gjennom livet uten å ta ansvar.

I AN Ung forrige uke, fortalte unge jenter at det stort sett er deres ansvar å sørge for prevensjon, enten i form av p-piller eller kondom i veska som kan beskytte både mot uønsket graviditet og kjønnssykdommer.  – Hvis du ikke har p-piller hopper de av i svingen eller finner seg ei ny jente, sier en 18-åring som er intervjuet.

Si meg; har det ikke skjedd noe i løpet av de snart 50 årene som er gått siden p-pillen kom på markedet i Norge?

Nei, det har det ikke. I flere tiår har det vært forsket på p-piller for menn, og i mange år har vi hørt at nå er det like før de kommer på markedet. Men ingenting skjer. Alle bivirkninger, både de mindre alvorlige og de mer risikofylte, skal fortsatt være forbehold kvinner, og bare dem. Som blodpropp. Fra kompetent hold er det blitt sagt rett ut: Den risikoen kan ikke menn utsettes for.

Kvinner derimot …

Det er vanskeligere å lage p-piller for menn enn for kvinner, men er det noen som tror at problemene ikke hadde vært løst for lenge siden, hvis legemiddelindustrien (og menn) hadde vært interessert?

Nå har amerikanske forskere oppdaget en metode som kan tilby den første og effektive hormonfrie p-pillen for menn, ifølge forskning.no. Men det blir med det. 

Alt som er mellom dramatisk sterilisering og fomling med kondomer – og som kunne gjort det enkelt for menn å ta ansvar – ser ut til å være uinteressant. Det mangler penger. Det satses ikke, og dessuten vet man ikke hvordan norske menn vil ta imot pilleprevensjonen.

Sant nok; fakkeltog med menn som krever å få sin egen p-pille er det vel ingen som har observert. Enklere å overlate alt til jentene, for så å skylde på dem etterpå, hvis det går galt. 

Årsaken til at det er flest kvinner som tar ansvar er at det er de som blir sittende igjen med et uønsket barn, eller må gjennom belastningen med en abort, hvis de blir gravide. Da er det bedre å være føre var, selvfølgelig, men også det har en uønsket bivirkning: Menn tar det som en selvfølge at de skal slippe å tenke på saken, det er jentene som ordner opp.

En av ungdommene som ble intervjuet i AN ung gjorde det imidlertid klinkende klart. Blir det behov, får han vær så god betale for «angrepillen». Det, og det alene, er hans ansvar.

Nødprevensjon, «angrepillen», klarte de jaggu å få på markedet, og det til og med reseptfri. Men også her legges ansvaret og ubehagelighetene på jentene.

Pussig ...

 

Ligning med to ukjente

«Matematikk er fornuftens musikk», sa den britiske matematikeren James Joseph Sylvester (1814-1897). Det bør i appellere, også til norske ungdommer, som ellers vet navnet på de fleste døgnfluer som har med musikk å gjøre.

Onsdag fikk forskerne John F. Nash og Louis Nirenberg Abelprisen. Den deles ut årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk.

Det er Det Norske Videnskaps-Akademi som deler ut prisen, som er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1829). Han er Norges største matematiker gjennom tidene, og mest kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene.

I begrunnelsen til Det Norske Videnskaps-Akademi heter det at årets vinnere får prisen «for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelse i geometrisk analyse».  Akkurat.

De fleste av oss har ikke hørt om noen av prisvinnerne. Og begrunnelsen forklarer kanskje hvorfor så mange skremmes bort fra mattefaget, og hvorfor Abelprisen får så liten oppmerksomhet.

Si heller «forklaringen på hvorfor det oppstår en trafikkø», og det blir straks mer jordnært og forståelig for dem som syns det nærmer seg gresk hvis noen snakker om primtall og oddetall.

Norge har en annen internasjonal helt, som heller ikke får den oppmerksomheten han fortjener. Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Også Bibelen beskriver sykdommen, men det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) fra Bergen.

Våre store, vitenskapelige helter får knapt oppmerksomhet i mediene; matte og medisin er ikke sexy nok. Da heller bruke spalteplass og sendetid på ungdommer som innbiller seg at de skal bli popstjerner.

En annen stor nordmann, Thor Heyerdahl, har fått spillefilmen om sitt liv. Den hadde premiere i 2013, og vakte ny interesse for Kon Tiki-ekspedisjonene. «The Theory of Everything», filmen om fysikeren Stephen Hawkings, hadde premiere i fjor.

Niels Henrik Abels liv er verdt en film. Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansen – og de spedalskes skjebne – har alle ingredienser til å kunne bli en film der intet mangler: sykdom og sorg, kjærlighet og glede, skuffelser og håp.

Det gjenstår bare å få Nicolai Cleve Broch til å spille hovedrollen.

"Det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Hansen fra Bergen".

Språkvask

Fordommer og forutfattede meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss», mente Camilla Collett (1813-1898). Det er kanskje derfor så mange roper «rasisme» straks noen med annet enn etnisk norsk bakgrunn utsettes for det som med første øyekast kan se ut som overgrep eller urettferdighet. Ser man en gang til, er historien ofte en annen.

Ved siden av «krenket», som helt har mistet sitt innhold, er «rasisme» ett av de mest misbrukte ordene i norsk offentlighet. Hvor ofte brukes det ikke i debatter, hvis noen har den aller minste innvendig mot innvandring- og integreringspolitikken, eller mot levesettet til noen etniske grupper som bor i Norge. 

Hvem vil vel stemples som rasist? Sånn stanser man enhver debatt om temaet. Det er livsfarlig for demokratiet.

Det mest kjente eksemplet er Schjenken-saken fra 2007, der to ambulansesjåfører ble beskyldt for rasisme etter at en mørkhudet person ble etterlatt i Sofienberg-parken i Oslo. De forlot Ali Farah, fordi de trodde han var beruset, ikke fordi de var rasister. Mediene var raskt på banen med fordømmende karakteristikker. 

Toppolitikere, fylkeslege og likestillingsombud tok alle som én rasismeordet i bruk, uten at sakens detaljer var kjent. Dagbladet er dømt for ærekrenkelser. Saken ender i Strasbourg.

I «Søndagsavisa» på NRK P2 nylig, tok noen til ordet for at rasisme misbrukes, og dermed mister sitt innhold. Mediekritiker og kommentator George Gooding viste til flere eksempler, der det i ettertid er kommet fram at det var langt andre forhold enn rasisme som lå bak mediefokuserte handlinger. Blant annet brannen i en moské i Uppsala rundt nyttår, der det straks ble ropt rasisme, og at noen hadde satt fyr på moskeen med vilje.

Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker.

Begrepet rasisme oppsto først i venstreradikale kretser i det 19. århundre, men har senere blitt brukt for å beskrive forskere, politikere og enkeltmennesker som hevder at det finnes ulike raser med biologiske forskjeller. 

Til tross for at begrepet er ungt, er rasismen i seg selv eldre enn den vitenskapelige raseforskningen. De fleste folkegrupper og nasjoner gjennom tidene har diskriminert andre folkegrupper på bakgrunn av etnisitet eller nasjonal opprinnelse. Rasismen nådde sitt høydepunkt i nyere historie med den europeiske og amerikanske slavehandelen med afrikanere, holocaust og apartheid som noen eksempler, ifølge Wikipedias definisjon.

 

Rasisme finnes, og har vært der hele tiden. Over hele Europa har rasistiske holdninger fått bedre grobunn; ikke minst er det noe både jøder og muslimer merker. Også her i Norge.

Rasisme må bekjempes overalt der den dukker opp.  Men da må vi vite hva vi skal kjempe mot. Hvis absolutt alt tolkes inn i rasistiske rammer – gjerne før alle fakta er på bordet – mister ordet til slutt sitt innhold.  Det blir som «krenket»; et ord så misbrukt at de fleste nå trekker på skuldrene om noen skulle finne på å bruke det.

Sånn er det med rasisme også; som Mona Levin (75) har minnet oss på: Roper man «ulv, ulv» mange nok ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.

"Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker".