Vår tids korstog

I en tid der andre europeiske land blir mer og mer sekulære, har KrF innledet sitt «korstog» i Norge.

Det skal være mest kristendom i skolen; selv om det strengt tatt ikke er skolens ansvar, men det enkelte trossamfunns oppgave, å undervise ungene. Og fastleger skal igjen kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Uenig eller enig: Det er strengt tatt ingen grunn til å kritisere Kristelig Folkeparti for å benytte muligheten partiet nå har til å påvirke.

Selv om bekjennelsesparagrafen er fjernet, ligger det i både partiprogrammet og KrFs historie at kristne verdier og lære skal være grunnmuren i det norske samfunnet.

Mens KrF derfor vil kristne Norge på nytt, kan det være greit å minne om utviklingen ellers. Europas «korsfarere» rører nemlig på seg igjen; men med omvendt agenda. I sak etter sak, i land etter land, mobiliseres det for å fjerne religiøse symboler.

I Sveits flertallet i 2010 nei til nye minareter. I april samme år bannlyste Belgia bruk av burka. Et tilsvarende forbud er vedtatt Frankrike.

Italia har helt siden 1975 hatt et forbud mot å dekke til ansiktet på offentlige steder.

I 2009 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fast at Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser hengende i klasserommene. Ifølge italiensk lov er dette påbudt, noe EMD mener det er i strid med skolebarnas rett til religionsfrihet.

I sin ytterste konsekvens betyr vedtaket at alle kors må fjernes – også det i det norske flagget – mener skarpskodde jurister. Norge blir i så fall ikke alene, en rekke europeiske stater har kors i flagget.

Bare Tyrkia går i motsatt retning.

De ulike lands tiltak for å fjerne religiøse symboler av alle slag og avskygninger er et uttrykk for idealet om den hundre prosent sekulære staten. Religion skal være en privat sak.

Tanken er god; religionsfrihet betyr også frihet fra religiøse ytringer. Ingen skal føle seg krenket eller provosert verken av kors eller burka. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Og noe lar seg ikke regulere med lov.

Påbud om religion er like mislykket som forbud mot. Det har vært forsøkt tidligere av ulike totalitære regimer.

Sovjetstaten gjorde for alvor forsøk på å ta konsekvensene av Karl Marx’ tese om at religion er opium for folket. Kommunistpartiet var ateistisk og i perioder sterkt antireligiøst. To bølger av kristendomsforfølgelser gikk sterkt ut over kirkesamfunnene; mange kristne ble arrestert og henrettet, kirker brent og annen kirkelig eiendom konfiskert.

Men da Sovjet falt sammen som et korthus reiste de religiøse samfunnene seg opp av asken. De var slett ikke borte. Men det er Sovjetunionen.

I dette europeiske klimaet gjør KrF sitt ytterste for å påvirke regjeringen og Norge i en mer kristen retning. De er vår tids «korsfarere».

Misjoneringen har så langt gitt partiet uttelling; om enn ikke i omvendte sjeler.

«KrF vil kristne Norge på nytt»

En skikkelig blåveis

«I politikk kan man bli slått knock­out og likevel seire», mente den franske politikeren Edgar Faure (1908-1980).

Til fulle demonstrert av partiene som nå skal styre landet: Ingen har egentlig fått det som de vil, men alle framstiller det som de er strålende fornøyde.

På sidelinja sitter velgerne og lurer på hva som traff dem.

Det er verken første eller siste gang det skjer, at valgløfter brukes som forhandlingskort på billigsalg når det kommer til muligheten for en regjeringstaburett. Det er nærmest regelen, ikke unntaket, når regjeringsiveren blir stor nok.

I de to forrige stortingsperiodene var det SV som klarte å hindre konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen. I de kommende fire årene er det minipartiene KrF og Venstre som har svinebundet Høyre og Frp.

En seier for oljemotstanderne selvsagt ­– og for KrF og Venstre. De holder i alle fall hva de lovet før valget.

Valget 2013 gjorde Nordland nord for Saltfjellet til i hovedsak et blått fylke. Sammen fikk Høyre og Frp 40 prosent av stemmene. Én av årsakene var utvilsomt partienes løfter om konsekvensutredning for Lofoten, Vesterålen og Senja.

Krokodilletårene partienes stortingsrepresentanter og ledelse nå gråter for brutte valgløfter beveger ingen.

Spørsmålet for eller imot oljevirksomhet er likevel ikke det viktigste i denne sammenheng. Det aller viktigste å legge merke til, er hvor lett Nord-Norge generelt – og Nordland spesielt – blir salderingspost når regnestykket skal gå opp.

Akkurat som hos de rødgrønne: Må vi gi noe for å få noe, så gir vi vekk valgløftene vi ga i nord, uansett hva det var. Nord-Norge teller ikke, ikke ved dette valget heller.

Som plaster på såret framlegges noen vage løfter om offensiv nordområdepolitikk; hva nå det måtte bety.

Oljevirksomhet er bare ett eksempel. Det finnes mange andre. Forskere ved UiT har påpekt filialiseringen som pågår, og frykter en tilstand av nykolonialisme som gjør Nord-Norge til taperen i spillet om de nye naturressurser av gass og olje, som kan bli utnyttet av aktører utenfor landsdelen, og bidra til «å forsterke inntrykket av Nord-Norge som hele nasjonens taperregion».

Det er en skjevfordeling i Kultur-Norge, der makta og det meste av midlene holder til i Oslo. Nord-Norge er den store asfalttaperen i 2013, med bare vel 400 km på riks- og fylkesveier. I nord har vi ti prosent av innbyggertallet, men mottar kun tre prosent av samferdselsmidlene.

Sånn kunne vi fortsette nesten i det uendelige. Så hvorfor undres over at ett av de viktigste løftene i 2013 glatt er byttet bort – nok en gang?

Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte har riktignok fått seg en durabelig blåveis, det skjønner også partiledelsen.

Men pytt sann; det er bare nordlendinger, de tåler det nok...

«Legg merke til at Nord-Norge nok en gang er salderingsposten»

En ny oppstandelse?

Flanellografen, husker dere den? Tøystykket på veggen, der det ble flyttet pappfigurer fram og tilbake for å illustrere bibelhistorien; holder de på med det fortsatt?

De som tror det, har ikke fulgt mye med i søndagsskoletimen.

Lørdag markerte Søndagsskolen i Salten sitt hundreårsjubileum, og mange må nok revidere sin oppfatning av søndagsskolen. Jeg tviler på at flanellografen fortsatt er i bruk.

Tvert imot har også Søndagsskolen Norge (tidligere Norsk Søndagsskoleforbund) tatt skrittet inn i den moderne tid, med utvidet åpningstid og egen side på nett der det kommuniseres interaktivt med de ulike kretsene.

Haugianerne var først ute, allerede på 1700-tallet. I 1844 startet den første søndagsskolen slik vi kjenner den, og det skjedde i Stavanger. Norsk Søndagsskoleforbund ble stiftet i 1889.

Etter at samtlige kristne barne- og ungdomsorganisasjoner opplevde et ras i medlemstallet fra midten av 1980-tallet og framover, forbauser det kanskje mange at søndagsskolene nå opplever sterkt vekst. Nærmest en ny oppstandelse.

Noe så «avleggs» og gammeldags som søndagsskolene; hva har vel de å tilby dagens unger? Hvordan kan en søndagsskole konkurrere med dagens fritidstilbud?

Faktisk er forbundet landets største kristne barne- og ungdomsorganisasjon, og det opprettes nye søndagsskoler både her og der. Generalsekretæren har spådd en ny storhetstid.

Det kan vise seg at han får rett: I 2011 ble det satt i gang sju nye søndagsskoler i Salten, og pr. dags dato er det 30 søndagsskoler i regionen.

Veksten i antall unger mellom fire og ni år som strømmer til søndagsskolene, er merkbar. Om lag 34.000 barn gikk på søndagsskole i 2012, ifølge søndagsskolen.no

«Jesus til barna» er forbundets visjon. Verken helt politisk korrekt eller særlig hipt. 

Paradoksalt nok – og helt ufrivillig – har den rødgrønne regjeringen drevet den mest effektive vervekampanjen for Søndagsskolen Norge.

I takt med at kristendom og forkynnelse er tonet ned i den norske skole, har medlemstallet i søndagsskolene gått opp.

Det er her vi må lete etter en stor del av forklaring på at søndagsskolene bokstavelig talt har stått opp fra de døde. Tidligere var det skolen som lærte ungene bibelhistorie. Mange av dagens foreldre ønsker å gi ungene de samme fortellingene, og ikke bare kunnskap om kristendommens plass blant de store verdensreligionene.

For øvrig det eneste logiske, hvis man først velger å døpe sine barn.

Fortellingene om Jesus som mettet 5000 med fem brød og to fisker – og dessuten visstnok gikk på vannet på Genesaretsjøen – gjorde inntrykk på mottakelige barnesinn selv med beskjedne hjelpemidler som flanellograf og pappfigurer.

Med dagens virkningsfulle audiovisuelle hjelpemidler, bør suksessen være sikret.

"Paradoksalt nok verver de rødgrønne flest medlemmer til Søndagsskolen".

Kjølig klima

Det ble en gedigen fiasko. Salget av frivillige klimakvoter har gått dårligere enn selv skeptikerne spådde. Regjeringens egne klimakvoteselger, Klif, solgte 1.000 kvoter i 2008. Målet var 70.000. 

Denne uka har medlemslandene i FNs klimakonvensjon fløyet til Mexico for å gjennomføre nye forhandlinger. Ingen tror eller tør håpe på særlig framgang. Frem til 10. desember skal landene prøve å tråkle seg nærmere enighet rundt en ny, internasjonal klimaavtale som kan etterfølge Kyoto-avtalen, som løper ut i 2012.

Det beste klimaet kan håpe på er at utsendingene har betalt klimakvoter for sine egne flyreiser.

Hvor liten tro verdens statsledere har på møtet som pågår nå, vises gjennom hvor få statsledere som faktisk deltar. Under møtet i København i 2009 kom til og med USAs president Barack Obama innom en snartur – uten at det hjalp det minste.

Under årets møte i Mexico deltar Jens Stoltenberg som en av få statsledere.

Når verdens statsledere ikke klarer å gjøre noe som monner med klimautfordringene – hvordan kan de da forvente at hver enkelt av oss skal ha tro på at det å bruke en hundrelapp ekstra på en flybillett faktisk nytter?

De er valgt for å løse utfordringene både nasjonalt og internasjonalt, i stort og smått, men det eneste verdens statsledere har klart til nå er å gi mange dårlig samvittighet hver gang vi spanderer på oss en flyreise.

Oppmerksomheten rundt klimautfordringene er mye mindre nå enn for bare ett år siden. Skeptikere har i større grad kommet på banen, og det er påvist direkte feil i konklusjonene til FNs klimapanel, som spådde noe bortimot jordens undergang i nær framtid.

Når mange i tillegg har vanskelig for å forstå hvordan kvotesystemet fungerer – hvis det fungerer – sier det seg selv at interessen for å kjøpe klimakvoter daler hos hvermannsen.

Så hva gjør statsministeren, som verken klarer å innfri egne klimaløfter eller gjennomføre den rødgrønne regjeringens «månelanding» på Mongstad, som ble lansert i nyttårstalen i 2007, den som knapt noen tror på lenger?

Jo, han pålegger hver enkelt av oss å betale regningen for det regjeringen selv ikke klarer: Fra 1. januar 2012 innføres klimakvoteplikt på alle flyreiser innen Norge, EU og EØS-området.

De kronene skal vi nok klare, det er ikke poenget. Poenget er at regjeringen på denne måten kjøper seg fri fra egne uoppfylte mål og kan slås seg på brystet: Se hvor alvorlig vi tar klimautfordringene, og se vi har klart å få til!

– Klimakampen er for viktig til at den kan overlates til frivillig innsats alene. Derfor trenger vi slike lovpålagte avgifter som klimakvoter på flyreiser, har statsminister Jens Stoltenberg uttalt.

Etter signaler fra møtet i Mexico å dømme, tror jeg heller vi sier det slik: Klimakampen er altfor viktig til at den kan overlates til politikerne alene.

"Klimakampen er altfor viktig til at den kan overlates til politikerne alene".

En Pyrrhos-seier

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system»,

mente den østerrikske forfatteren Egon Friedell, som døde i 1938.

Sjelden demonstreres dette tydeligere en rett etter et valg. I disse dager drives det avansert hestehandel på hemmelig sted, der politikere skamløst byr seg fram til høystbydende.

At mange velgere – og sikkert noen politikere også – får en flau smak i munnen, er til å forstå.

Årets valgdeltakelse ble ikke den laveste siden 1927, som det ble spådd. Den endte på 77,7 prosent, litt mer enn ved forrige valg. Det er alltids noe.

Man trenger ikke å være spesielt glup for å komme på den tanken at hestehandelen som foregår nå er en av grunnene til at mange stemmeberettigede rett og slett ikke ser noe poeng i å gå til valgurnene. At mange føler seg lurt, når koalisjonen faller på plass og velgerne vet hvilken regjering Norge faktisk skal ha, er ikke rart.

Så hva er egentlig vitsen, hvis velgerne absolutt ikke vil ha KrF eller Venstre i posisjon, og så får det likevel?

Overført til kommunevalg i Bodø i 2011: Hvor demokratisk er det egentlig, at et parti med 681 stemmer i en by med nær 50.000 innbyggere, skal få noen som helst innflytelse på den videre utviklingen av byen?

Eller at KrFs ene representant i bystyret skal selge sjela si for – nær sagt – en håndfull sølvpenger, mot at partiet får innfridd et krav om (for eksempel) at utestedene skal stenge tidligere?

Og selv om det er argumenter for å stenge ølkranene tidligere: Skal et parti med så marginal oppslutning få bestemme rammevilkårene for deler av næringslivet i Bodø? Hvor demokratisk er det?

Etter til årets valg: Hvor demokratisk er det at småpartiene setter en stopper for konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen, når det faktisk er flertall på Stortinget for det motsatte?   

Her snakker vi ikke om flertallsdemokrati, men om mindretallstyranni.

Politikk er å ville ha makt. Knapt noen reagerer på at store partier på samme side søker samarbeid for å få et flertall som kan sikre et stabilt og forutsigbart styre de neste fire årene.

Å styre fra sak til sak ender som regel i handlingslammelse og tilnærmet kaos.

Men spør velgerne hva som fører til politikerforakt, og mange vil svare Venstre og Sp (også kalt vinglepetterne), og andre småpartier som uten skam dolker gamle samarbeidspartnere i ryggen – og like gjerne selger seg til høyre som til venstre – i bytte mot en posisjon som får partilederen og partiet til å føle seg betydningsfullt.

Det er mulig at småpartiene føler det som en seier når de til slutt velger side. Men da kan det være betimelig å minne om den greske hærføreren og statsmannen Pyrrhos, som vant to dyrekjøpte slag mot romerne: 

«Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige», skal Pyrrhos ha sagt

Bare spør SV.

«Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige»

Privat - i full offentlighet

Du ble kanskje bedre kjent med Sigrid tirsdag kveld? Dama, som ifølge henne selv ble «smelt på tjukka», og som klikker hvis hun går glipp av så mye som ett kvarter av karrieren.

I realityserien «Sigrid blir mamma», som hadde premiere på TV2 tirsdag, har tv-teamet fulgt Sigrid Bonde Tusvik gjennom graviditet, fødsel og de tre første månedene som mor. Måten Sigrid har presentert seg selv og graviditeten på i forkant av premièren, etterlater følgende spørsmål:

Er dama bare teit, eller er hun dum i tillegg?

Kjendiser kritiseres ofte for å brette ut for mye av privatlivet i full offentlighet. For en tid tilbake ble det kjent at Frp-politiker Mette Hanekamhaug har slitt med anoreksi i flere år. Hun sto fram med sin sykdomshistorie for å hjelpe andre. Nå er hun frisk, og har lagt på seg atskillige kilo.

Ved første øyekast er det lett å avfeie hennes medieopptreden i beste sendetid som en privat egotripp, gjennomført for å skaffe oppmerksomhet til seg selv og partiet. Det er en feilslutning.

Det er ikke alltid mediene «grafser i politikeres privatliv», selv om kritikken noen ganger er berettiget. Enkelte ganger er det nemlig viktig å krysse grensene til privatlivets fred.

Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Downs syndrom, som hun kalte Tommeliten, gjorde hun en stor innsats for å åpne folks øyne for utviklingshemmedes kår. Hun var også åpen om forhold ved sin egen helse, slik som at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall.

I 1953 snakket man ikke om barn med Downs. Det var en skam, og ungene ble stort sett sendt til «åndssvakehjemmet» Trastad utenfor Harstad.

I 1971 snakket man heller ikke om brystkreft. At skuespilleren og divaen kunne fortsette å være skuespiller og diva også etter åpenheten om egen helse, fikk enorm betydning både for andre kvinner, og for samfunnets syn på kvinner og kreft.

Også det å ha en narkoman i nær familie har vært tabu, og er det delvis fortsatt. Jens Stoltenbergs søster Nini var narkoman i flere år. Jens Stoltenberg var finansminister på den tiden. Hans far, Thorvald Stoltenberg, fredsmegler. Familien snakker åpent ut om «den forbudte sykdommen» i 2001.

Også den gang ga åpenheten om egen situasjon både trøst og hjelp for andre: Det er ikke bare oss; det skjer også i de beste familier.

Det «å stå fram» har fått et lett odiøst preg gjennom Se og Hør og tabloidavisenes kjendiskjør. Hvem som helst «står fram» med hva som helst for å få ferien til Syden betalt av sladrebladet.

Men noen ganger – i viktige og vanskelige saker som berører mange – er et kjendisintervju mer verdt enn all verdens opplysningskampanjer og stortingsmeldinger. 

Faktisk er det kanskje det eneste virkelig viktige kjendisene gjør.

Sigrid på tv - uten noen annen ambisjon eller misjon enn å løfte egen karriere på bekostning av sitt eget barn - er ikke en av dem. 

Barnet er ikke spurt, og kan via foreldre til andre barn meget vel få høre om sin egen mammas forsøk på å være morsom på barnets bekostning.

Det er slett ikke sikkert barnet har humoristisk sans.

"Kanskje det eneste virkelig viktige kjendisene gjør"

Medaljens bakside

Det er vår plikt å protestere, mente den nå avdøde forfatteren og visesangeren Odd Børretzen.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) kan ikke ha hørt etter. For den nekter nemlig norsk idrettsutøvere å gi uttrykk for hva de mener, mens IOC toer sine hender.

Den siste tiden har kritikken haglet mot de olympiske lekers øverste organ, IOC. Den svært omstridte antihomoloven i Russland har vært et hett tema, og under friidretts-VM i Moskva var det flere utøvere som benyttet muligheten til å lufte sitt ståsted i saken.

Det samme gjorde de norske snøbrettkjørerne, og den lesbiske håndballstjerna Gro Hammerseng.

Stadig flere reagerer, og flere kjente profiler har gått langt i å mene at Sotsji-lekene i 2014 bør boikottes. Ikke minst fordi IOC og det norske medlemmet Gerhard Heiberg (75) har lagt ned forbud mot enhver form for ytringer under OL.

Den nåværende IOC-presidenten, Jacques Rogge, har vært svært vag i uttalelser om hva komiteen vil gjøre med Russlands omdiskuterte lov.  – Ytringsfrihet er selvfølgelig viktig. Men vi kan ikke kommentere loven, sa Rogge på en pressekonferanse i Moskva i starten av august.

Våget han virkelig å ta ordet ytringsfrihet i sin munn?

Heiberg er like vag. – Vårt foreløpige standpunkt er at vi ikke aksepterer noen demonstrasjoner uansett om det er homo, rase, politikk eller religion. Den selvsamme Heiberg var heller ikke særlig fornøyd da den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. 

Men så hadde jo Kina brukt uhorvelig mange penger på sommer-OL i Beijing i 2008, der Heiberg og de øvrige OL-pampene gjorde sitt til å gi de kinesiske makthaverne legitimitet.

Liu Xiaobo ble for øvrig dømt til elleve års fengsel i 2009.

Dagens internasjonale olympiske komité er kommet i sterk miskreditt. Spørsmål om menneskerettigheter, doping, korrupsjon og pampevelde kaster lange skygger over en organisasjon styrt av et gubbevelde som tiden for lengst har løpt fra.

Med dette som bakteppe håper Heiberg – og OL-tilhengerne – at norske skattebetalere skal ta regningen på mange titalls milliarder kroner for et vinter-OL i Oslo i 2022. 

Men først skal altså norske idrettsutøvere trues til taushet.

Begeistringen for et OL i Oslo er mildt sagt laber. Det er ikke gnist av entusiasme, bortsett fra hos «nikkersadelen» og de som åpenbart vil tjene gode penger på arrangementet. 

Det meste av Norge er plassert å reservebenken. Ikke får vi delta i folkeavstemningen, og de aller færreste får delta i folkefesten. Det blir godstolen og mange timer foran tv-skjermen for de fleste; var det et løft for folkehelsen entusiastene bruker som argument? 

For de fleste idrettsutøvere er en olympisk medalje høydepunktet i karrieren. Det er derfor lett å forstå frustrasjonen og skuffelsen hvis en boikott av Sotsji blir en realitet. Det sved sikkert også under den internasjonale boikotten av sommer-OL i Moskva i 1980.

Men noen ganger er medaljens bakside den viktigste.

"En organisasjon styrt av et gubbevelde som tiden for lengst har løpt fra".