En Pyrrhos-seier

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system»,

mente den østerrikske forfatteren Egon Friedell, som døde i 1938.

Sjelden demonstreres dette tydeligere en rett etter et valg. I disse dager drives det avansert hestehandel på hemmelig sted, der politikere skamløst byr seg fram til høystbydende.

At mange velgere – og sikkert noen politikere også – får en flau smak i munnen, er til å forstå.

Årets valgdeltakelse ble ikke den laveste siden 1927, som det ble spådd. Den endte på 77,7 prosent, litt mer enn ved forrige valg. Det er alltids noe.

Man trenger ikke å være spesielt glup for å komme på den tanken at hestehandelen som foregår nå er en av grunnene til at mange stemmeberettigede rett og slett ikke ser noe poeng i å gå til valgurnene. At mange føler seg lurt, når koalisjonen faller på plass og velgerne vet hvilken regjering Norge faktisk skal ha, er ikke rart.

Så hva er egentlig vitsen, hvis velgerne absolutt ikke vil ha KrF eller Venstre i posisjon, og så får det likevel?

Overført til kommunevalg i Bodø i 2011: Hvor demokratisk er det egentlig, at et parti med 681 stemmer i en by med nær 50.000 innbyggere, skal få noen som helst innflytelse på den videre utviklingen av byen?

Eller at KrFs ene representant i bystyret skal selge sjela si for – nær sagt – en håndfull sølvpenger, mot at partiet får innfridd et krav om (for eksempel) at utestedene skal stenge tidligere?

Og selv om det er argumenter for å stenge ølkranene tidligere: Skal et parti med så marginal oppslutning få bestemme rammevilkårene for deler av næringslivet i Bodø? Hvor demokratisk er det?

Etter til årets valg: Hvor demokratisk er det at småpartiene setter en stopper for konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen, når det faktisk er flertall på Stortinget for det motsatte?   

Her snakker vi ikke om flertallsdemokrati, men om mindretallstyranni.

Politikk er å ville ha makt. Knapt noen reagerer på at store partier på samme side søker samarbeid for å få et flertall som kan sikre et stabilt og forutsigbart styre de neste fire årene.

Å styre fra sak til sak ender som regel i handlingslammelse og tilnærmet kaos.

Men spør velgerne hva som fører til politikerforakt, og mange vil svare Venstre og Sp (også kalt vinglepetterne), og andre småpartier som uten skam dolker gamle samarbeidspartnere i ryggen – og like gjerne selger seg til høyre som til venstre – i bytte mot en posisjon som får partilederen og partiet til å føle seg betydningsfullt.

Det er mulig at småpartiene føler det som en seier når de til slutt velger side. Men da kan det være betimelig å minne om den greske hærføreren og statsmannen Pyrrhos, som vant to dyrekjøpte slag mot romerne: 

«Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige», skal Pyrrhos ha sagt

Bare spør SV.

«Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige»