Privat - i full offentlighet

Du ble kanskje bedre kjent med Sigrid tirsdag kveld? Dama, som ifølge henne selv ble «smelt på tjukka», og som klikker hvis hun går glipp av så mye som ett kvarter av karrieren.

I realityserien «Sigrid blir mamma», som hadde premiere på TV2 tirsdag, har tv-teamet fulgt Sigrid Bonde Tusvik gjennom graviditet, fødsel og de tre første månedene som mor. Måten Sigrid har presentert seg selv og graviditeten på i forkant av premièren, etterlater følgende spørsmål:

Er dama bare teit, eller er hun dum i tillegg?

Kjendiser kritiseres ofte for å brette ut for mye av privatlivet i full offentlighet. For en tid tilbake ble det kjent at Frp-politiker Mette Hanekamhaug har slitt med anoreksi i flere år. Hun sto fram med sin sykdomshistorie for å hjelpe andre. Nå er hun frisk, og har lagt på seg atskillige kilo.

Ved første øyekast er det lett å avfeie hennes medieopptreden i beste sendetid som en privat egotripp, gjennomført for å skaffe oppmerksomhet til seg selv og partiet. Det er en feilslutning.

Det er ikke alltid mediene «grafser i politikeres privatliv», selv om kritikken noen ganger er berettiget. Enkelte ganger er det nemlig viktig å krysse grensene til privatlivets fred.

Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Downs syndrom, som hun kalte Tommeliten, gjorde hun en stor innsats for å åpne folks øyne for utviklingshemmedes kår. Hun var også åpen om forhold ved sin egen helse, slik som at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall.

I 1953 snakket man ikke om barn med Downs. Det var en skam, og ungene ble stort sett sendt til «åndssvakehjemmet» Trastad utenfor Harstad.

I 1971 snakket man heller ikke om brystkreft. At skuespilleren og divaen kunne fortsette å være skuespiller og diva også etter åpenheten om egen helse, fikk enorm betydning både for andre kvinner, og for samfunnets syn på kvinner og kreft.

Også det å ha en narkoman i nær familie har vært tabu, og er det delvis fortsatt. Jens Stoltenbergs søster Nini var narkoman i flere år. Jens Stoltenberg var finansminister på den tiden. Hans far, Thorvald Stoltenberg, fredsmegler. Familien snakker åpent ut om «den forbudte sykdommen» i 2001.

Også den gang ga åpenheten om egen situasjon både trøst og hjelp for andre: Det er ikke bare oss; det skjer også i de beste familier.

Det «å stå fram» har fått et lett odiøst preg gjennom Se og Hør og tabloidavisenes kjendiskjør. Hvem som helst «står fram» med hva som helst for å få ferien til Syden betalt av sladrebladet.

Men noen ganger – i viktige og vanskelige saker som berører mange – er et kjendisintervju mer verdt enn all verdens opplysningskampanjer og stortingsmeldinger. 

Faktisk er det kanskje det eneste virkelig viktige kjendisene gjør.

Sigrid på tv - uten noen annen ambisjon eller misjon enn å løfte egen karriere på bekostning av sitt eget barn - er ikke en av dem. 

Barnet er ikke spurt, og kan via foreldre til andre barn meget vel få høre om sin egen mammas forsøk på å være morsom på barnets bekostning.

Det er slett ikke sikkert barnet har humoristisk sans.

"Kanskje det eneste virkelig viktige kjendisene gjør"

Medaljens bakside

Det er vår plikt å protestere, mente den nå avdøde forfatteren og visesangeren Odd Børretzen.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) kan ikke ha hørt etter. For den nekter nemlig norsk idrettsutøvere å gi uttrykk for hva de mener, mens IOC toer sine hender.

Den siste tiden har kritikken haglet mot de olympiske lekers øverste organ, IOC. Den svært omstridte antihomoloven i Russland har vært et hett tema, og under friidretts-VM i Moskva var det flere utøvere som benyttet muligheten til å lufte sitt ståsted i saken.

Det samme gjorde de norske snøbrettkjørerne, og den lesbiske håndballstjerna Gro Hammerseng.

Stadig flere reagerer, og flere kjente profiler har gått langt i å mene at Sotsji-lekene i 2014 bør boikottes. Ikke minst fordi IOC og det norske medlemmet Gerhard Heiberg (75) har lagt ned forbud mot enhver form for ytringer under OL.

Den nåværende IOC-presidenten, Jacques Rogge, har vært svært vag i uttalelser om hva komiteen vil gjøre med Russlands omdiskuterte lov.  – Ytringsfrihet er selvfølgelig viktig. Men vi kan ikke kommentere loven, sa Rogge på en pressekonferanse i Moskva i starten av august.

Våget han virkelig å ta ordet ytringsfrihet i sin munn?

Heiberg er like vag. – Vårt foreløpige standpunkt er at vi ikke aksepterer noen demonstrasjoner uansett om det er homo, rase, politikk eller religion. Den selvsamme Heiberg var heller ikke særlig fornøyd da den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. 

Men så hadde jo Kina brukt uhorvelig mange penger på sommer-OL i Beijing i 2008, der Heiberg og de øvrige OL-pampene gjorde sitt til å gi de kinesiske makthaverne legitimitet.

Liu Xiaobo ble for øvrig dømt til elleve års fengsel i 2009.

Dagens internasjonale olympiske komité er kommet i sterk miskreditt. Spørsmål om menneskerettigheter, doping, korrupsjon og pampevelde kaster lange skygger over en organisasjon styrt av et gubbevelde som tiden for lengst har løpt fra.

Med dette som bakteppe håper Heiberg – og OL-tilhengerne – at norske skattebetalere skal ta regningen på mange titalls milliarder kroner for et vinter-OL i Oslo i 2022. 

Men først skal altså norske idrettsutøvere trues til taushet.

Begeistringen for et OL i Oslo er mildt sagt laber. Det er ikke gnist av entusiasme, bortsett fra hos «nikkersadelen» og de som åpenbart vil tjene gode penger på arrangementet. 

Det meste av Norge er plassert å reservebenken. Ikke får vi delta i folkeavstemningen, og de aller færreste får delta i folkefesten. Det blir godstolen og mange timer foran tv-skjermen for de fleste; var det et løft for folkehelsen entusiastene bruker som argument? 

For de fleste idrettsutøvere er en olympisk medalje høydepunktet i karrieren. Det er derfor lett å forstå frustrasjonen og skuffelsen hvis en boikott av Sotsji blir en realitet. Det sved sikkert også under den internasjonale boikotten av sommer-OL i Moskva i 1980.

Men noen ganger er medaljens bakside den viktigste.

"En organisasjon styrt av et gubbevelde som tiden for lengst har løpt fra".

Skriften på veggen

«All kunst bærer opprør i seg. Til og med et opprør mot seg selv», ifølge filmskaperen Vibeke Løkkeberg. 

Gatekunst – eller Street art – er visuell kunst oppført i offentlige rom, oftest ulovlig og ved hjelp av spraybokser.

Ulovlig og uønsket har vært nettopp essensen i uttrykksformen. Et opprør og protest mot det bestående. Provokativ og irriterende.

Gatekunst innebærer ofte bruk av spraymaling, enten i form av tradisjonell graffiti laget på frihånd, eller ved hjelp av sjablonger, av noen kalt postgraffiti, slik Wikipedia definerer det.

Utøverne innenfor gatekunst er ofte anonyme, og de lager bildene sine uten tillatelse fra eieren av veggen. Enkelte har kjente pseudonymer, slik som britiske «Banksy», «Swoon» fra New York og italienske «108». Norske «Dolk» fra Bergen blir gjerne sammenlignet med dem.

Gatekunsten er også kommet til Bodø, ikke minst gjennom den anonyme signaturen «Stein». Med spraymaling har han ulovlig laget sine bilder på nymalte vegger. Det er langt fra tagging, eller stygg graffiti. Det er detaljerte bilder som du kan få øye på der du minst venter det.

Flere kjente utøvere har tatt steget vekk fra asfalt og murvegger. Kunsten stilles nå ut i anerkjente gallerier og selger til gode priser. Du kan gå inn i et galleri og kjøpe «gatekunst» til stueveggen.

Sånn er gatekunsten tatt inn i varmen – og ufarliggjort. Når det gode borgerskap betaler tusenvis av kroner for å ha Street art på veggen, vet du at sjangeren har mistet sin kraft som samfunnskritikk og ditto opprør.

Det samme har skjedd med andre kunstneriske uttrykksformer, for eksempel musikk. Det er som Betales på 60-tallet. Når også pappa fikk langt hår, var det ikke moro lenger for ungdommene, som gjorde opprør mot autoritetene nettopp ved å nekte å klippe seg.

Den dagen du så representanter fra landets politiske elite på tv, mens de litt klosset gjorde hiphopens karakteristiske håndbevegelse og sa «yo», visste du at hiphop hadde utspilt sin rolle som kulturell og sosial markør.

Hiphop er for lengst stuerent. Tidligere «bad guys» reiser nå landet rundt som rene underholdningsartister.

For ei ukes tid siden var Street art-kunstnerne Avon og Mr. Nobody i Steigen og Fauske, invitert til å dekorere ei låvedør og en trafostasjon. Det ble sikkert både fargerikt og spennende, og en pen veggdekorasjon. Men gatekunst er det ikke.

Men i det øyeblikket gatekunstnerne tok steget vekk fra asfalten i New York – og inn på kunstforeningenes pent slipte parkett – ble også det genuine i kunstformen borte.

Sprengkraften, opprøret og provokasjonen mot det etablerte, Street arts opprinnelige hensikt og mening, er effektivt gjort om til hyggelig sommerunderholdning for det gode borgerskap.

Nei, det hjelper ikke at kunstneren halvveis gjemmer seg i hettegenseren når han lar seg intervjue av lokalavisa.

Ja, jeg vet. Heller ikke gatekunstnere kan leve bare for kunsten. De skal også leve av den.

"I det øyeblikket gatekunstnerne tok steget vekk fra asfalten og inn på kunstforeningenes pent slipte parkett, ble også det genuine i kunstformen borte".

Som man roper i skogen...

«Den som ikke kan bruke fornuften, er dum. Den som ikke vil, er en hykler. Den som ikke tør, er en slave», mente den skotske læreren og forfatteren Henry Drummond (1851 – 1897). 

En passe påminnelse i en tid da presumptivt oppegående kvinner har falt tilbake i roller som var passé for minst tre tiår siden.

Altfor ofte tyr dagens unge kvinner, enten det er politikere eller popstjerner som vil ha 15 minutters berømmelse, til verdens eldste og billigste kvinnetricks: nemlig å kle av seg.

Hele Norge fikk et glimt av hverdagslivet til en ung, kvinnelig bilmekaniker i Finnmark i NRK-programmet «Utkant» i oktober. Christin M. Røde (26) reflekterte rundt det å bo i en liten bygd i Nord-Norge, og bilmekanikeren ble plutselig en «snakkis». 

Den unge kvinnen tar også oppdrag som glamourmodell, og ble avbildet liggende på rygg, kun iført bh, og fotografert fra en vinkel som gir maksimal fokus på puppene.

Nylig var hun igjen i mediene, denne gang på grunn av uønsket oppmerksomhet i form av bilder av mannlige kjønnsorgan, slibrige sms-er og eposter med tvilsomt innhold. 

Det synes glamourmodellen ikke er spesielt morsomt, men ærlig talt; hva annet kan hun vente?

Også Senterungdommens leder, Sandra Borch fra Troms, er forskrekket over responsen på Senterungdommens småerotiske kalender. Der poserer unge, kvinnelige politikere i mer eller mindre utfordrende antrekk og situasjoner; noen for så vidt ganske uskyldige, men budskapet er klart.

Mennene som er avbildet, som statsråd Ola Borten Moe, er derimot slett ikke avkledd. Han presenteres som en sterk og handlekraftige kar, som kvinnen klynger seg til.

Unge kvinners flukt fra landsbygda og småkommunene er en av de største utfordringene i dag. Damene vil heller bo i byen. Igjen sitter mannfolka i mens folketallet stuper og aldershjemmet er overfylt.

Hensikten med kalenderen er visstnok å vise at det kan være gøy på landet. Spørsmålet er da hvorfor Senterungdommen framstiller bondelivet med kjønnsrollemønstre utdatert for tre tiår siden; den gang menn var menn, og kvinner holdt seg ved kjøkkenbenken og ellers matet hønene.

På den ene siden har kvinner sin selvfølgelige rett til å gå trygt gjennom byen nattetid, uansett hvordan de er kledd. På den annen side insisterer noen kvinner på å se bort fra det faktum at å rave alene, sterkt beruset og i miniskjørt gjennom bygatene i totiden om natta, innebærer en risiko.

På samme måte stiller både glamourmodellen og kvinnelige politikere seg villig til skue, mens de insisterer på at ingen skal bite på agnet.

Vi lever i verdens mest likestilte samfunn, et samfunn som for alle praktiske formål er kjønnsnøytralt. Det betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Når man lar seg avbilde innbydende og omtrent naken, så kan det oppfattes som en invitasjon. Når en kvinne midt i tjueårene etterpå blir forskrekket over at noen svarer på invitasjonen – og later som om hun ikke skjønner hvilke strenger hun spiller på – så er det utillatelig dumt.  

Selv til uekte blondine å være.

«Vi er kjønnsnøytrale, ikke kjønnsløse»

Tatt av protestbølgen

«Når man er ung, må man framfor alt protestere. Hva man protesterer mot, er derimot ikke så viktig», hevdet den franske forfatteren Jean Maurice Cocteau (1889 – 1963).

Ufortjent eller ikke: SV står i fare for å bli skylt ut av Stortinget. Venstre og Senterpartiet vaker rundt sperregrensa, og kan ikke føle seg trygge.  Velkjente partier kan kort sagt brenne ut, og bli borte fra landets nasjonalforsamling.

Opp av asken stiger Miljøpartiet De Grønne (MDG), som kan bli stortingsvalgets sensasjon og førte til en omveltning i norsk politikk. 

Ledet av en profilert miljøtalsmann med troverdighet og tyngde, Rasmus Hansson, viser målingene at De Grønne ligger an til mandater. Riktig nok ikke i Nordland, men på Østlandet vokser det blokkuavhengig partiet sterkt.

Det er partiets radikale program for klima og miljø som lokker velgere. Først og fremst de unge. De protesterer mot de tradisjonelle partiene, som ikke gjør nok, eller ingenting.  

Det skjer ikke ofte. Men det er ikke første gang at et parti basert på protester mot de etablertes politikk (eller mangel på sådan) klarer å vinne fram, og slår en kile inn i det politiske miljøet.

Mest kjent er Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep; forløperen til Frp. Partiet ble formelt stiftet i 1973. Allerede samme år ble Anders Lange valgt inn på Stortinget. 

Kystpartiet – eller mer presist: Steinar Bastesen fra Brønnøy – klarte også mot alle odds å stifte et nytt parti og få en taburett på Tinget. Kystpartiet, som formelt ble stiftet i 1999 sto sterkest i Nord-Norge, og i 2001 var stortingsplass et faktum. Motstand mot EU og bevaring av Grunnloven, var sentrale saker.

Det ble et blaff, primært knyttet til den fargerike og frittalende frontfiguren. Partiet eksisterer fortsatt, men fikk ikke engang representanter på fylkestinget under siste valg.

Andre har forsøkt å etablere nye partier, i protest mot mangel på innsats på spesifikke og snevre interesseområder.

Demokratene eksisterer fortsatt; men når hørte vi sist noe fra dem? Pensjonistpartiet har primært pensjonistenes kår på agendaen, men er sjanseløse.

Partiene De Kristne og Kristent Samlingsparti vil primært stoppe avkristningen av Norge, men er så små at de havner i kategorien «andre» på alle målinger. Det samme gjør Piratpartiet, NKP og Det Liberale Folkepartiet.

Paradoksalt nok ble også SV, som nå blør mest til Miljøpartiet De Grønne, i sin tid stiftet som i ren protest mot Arbeiderpartiets vestligorienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen, og norsk medlemskap i Nato.

Etter åtte år i regjering kan det se ut som SV igjen henvises til å gjøre det partiet kan best og ble skapt for: å protestere.

Lederen for partiet som i sin tid ble etablert i protest mot skatter og avgifter, Siv Jensen, kan som sannsynlig finansminister ende opp med å kreve inn nettopp skatter og avgifter.

Se ikke bort fra at protestene stilner samtidig ...

"Paradoksalt nok ble også SV stiftet som et protestparti"

Ekstrem egoisme

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Eussel (1639-1683).

Han visste nok ikke hvor rett han kom til å få. I våre dager bruke stadig flere fritiden til å sette sitt eget og andres liv i fare. Simpelthen fordi de syns det er moro.

Ekstremsport har hatt en kraftig vekst de siste årene, både i organiserte former og på egen hånd. Grupper av privatpersoner, og enkeltpersoner, utfordrer naturen på en måte som tidligere generasjoner ville ha stilt seg hoderystende til.

I løpet av kort tid har selvutnevnte «ekstremsportere» – eller dumdristige og uvitende utledninger som noen kaller dem – to ganger satt sine egne liv i fare: På Saltfjellet, der fire skiløpere sendte ut nødsignal, og i Lofoten, der 12 franske skiturister oppsøkte stupbratte fjellsider med overhengende skredfare.

Ingen lokalkjente var særlig overrasket over at skredet faktisk gikk.

Begrepet vanviddsidrett ble innført i 1994 for å dekke aktiviteter som «dyrker mer eller mindre alminnelige risici, ekstreme (over)anstrengelser eller en grotesk formålsløshet» (Jantzen og Møller 1994:200).

«Ekstremsport» er en fellesbetegnelse på aktiviteter som, på en eller annen måte, er mer ekstreme i utholdenhet, grensetesting, og fare enn mer tradisjonell idrett. Typiske aktiviteter er ekstrem triatlon, basehopping, klatring, strikkhopp, rave, og kroppsbygging.

Betegnelsen ble introdusert på 90-tallet av utøvere, produsenter og markedsførere for å skille de ekstreme aktiviteter fra vanlig sport (Rinehart 2000). Ganske raskt ble det etablert egne konkurranser med tv-overføringer som et viktig element. De første Extreme Games ble arrangert i Newport, Rhode Island, i 1995 og hadde utøvere fra 25 nasjoner. 

I flere år har man i Norge arrangert Ekstremsportveko på Voss, som inneholder en del av de samme øvelsene. Akkurat nå markedsfører ekstremsport i Nord-Norge gjennom tv-programmet «Oppdrag Nord-Norge».

Visst er det vakkert og vilt. Og vanvittig farlig for dem som overvurderer seg selv, og undervurderer naturkreftene.

Vi lever i et forutsigbart og rutinepreget samfunn. Livet er blitt sivilisert, regulert, trygt og sikkert. Der tidligere generasjoner hadde utfordringer nok i kampen for det daglige brød, surfer mange av dagens unge voksne gjennom livet på en bølge av velvillige hjelpere; på nesten alle måter.

Det trygt. Men kjedelig.

Å trå utenfor den oppkjørte løypa, både bokstavelig og i overført betydning, frister mange. Salg av off piste-ski og utstyr til ekstremsport har eksplodert. Å utfordre seg selv, og å oppsøke farer, gir et kick. Man kjenner at man lever.

Når det går galt – og det gjør det altfor ofte – forventer ekstremsporterne at noen skal redde dem. Enten de henger og dingler i Trollveggen eller kaver under et snøras i Lofoten.

Ekstremsport for redningsmannskapene. Og de har ikke bedt om det ...

"Vakkert og vilt  – og vanvittig farlig"

Flasketuten peker på...

Vi er inne i årstiden da nordmenn drikker mest alkohol, bare jula kan konkurrere i konsum. Det skal grilles, og det skal drikkes grillvin eller sommerøl. På godværsdager er uterestaurantene bokstavelig talt fulle; i alle betydninger av ordet. Det hører liksom med.

Ferien i Syden med lett tilgang på billig alkohol, eller dårlig vær på hytta med vinkartongen innen rekkevidde (den er jo så lett å frakte med seg til fjells eller i båten, ikke sant?) bidrar til et samlet inntak av alkohol som kan få Blå Kors til å se rødt.

Nesten daglig sørger mediene for å fortelle oss hvor sunt rødvin er. Og det er – sant nok – vitenskapelig dokumentert at rødvin i beskjedne mengder minsker faren for hjerte- og karsykdommer.

Utallige varianter av alkoholens velsignelser blir servert oss. Bare i løpet av en uke mottok jeg personlig to oppfordringer for en tid tilbake: Den ene er gladmeldingen om at økologisk rødvin nå er å få kjøpt, og at jeg derfor kan bidra til et bedre miljø.

Den andre tilfløt redaksjonen: Et stoff som finnes naturlig i rødvin, forsinker aldringsprosessen. På mus, vel å merke.

Et aldri så lite søk på nettet lærer oss at rødvin styrker helsen, reduserer risikoen for leddgikt, gir bedre hukommelse (spesielt hos kvinner) samt altså at vi kan se yngre ut og leve lenger. Bare for å nevne noe.

Da er det ikke så rart at nordmenn drikker stadig mer. Ikke minst når leger under fullt navn påstår at det er sunnere å drikke to glass rødvin om dagen enn å spise fem frukter eller grønnsaker!

Det har åpenbart vinprodusentene tjent på: Siden 1996 er vinsalget omtrent doblet. I 2010 ble det solgt 63,4 millioner liter – tidenes høyeste vinsalg i Norge.

Hvis det bare var vinsalget, var det kanskje ikke så farlig. Det bekymringsfulle er at samtidig som folk legger seg til et mer søreuropeisk drikkemønster, har de beholdt den tradisjonelle norske helgefylla.

Noen tviholder på glasset, og påstår at økt alkoholkonsum ikke har negative sider. Det trenges det minst to glass rødvin for å svelge. Skadene er like godt dokumentert som rødvinens positive helsevirkninger.

Tallenes tørre tale kan gi noen hver en skikkelig blåmandag: Redusert arbeidskapasitet, sykefravær og helseutgifter på grunn av alkoholmisbruk koster det norske samfunnet mer enn 18 milliarder kroner i året, viste den første kartleggingen her i landet av de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til alkoholbruk. Trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk er ikke medregnet.

Det er på ingen måte meningen å frata noen gleden ved et glass rødvin, eller sommerfølelsen en iskald utepils gir.

Men fortsetter rosemalingen av alkoholens positive sider – uten motvekt av saklig informasjon om konsekvensene – vil trolig følgende gravskrift bli mer vanlig enn mediene, politikerne og eliten i det norske samfunn liker å tenke på: Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene ...

"Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene"