Politikk på billigsalg

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system», mente den østerrikske forfatteren Egon Friedell, som døde i 1938.

Sjelden demonstreres dette tydeligere enn rett etter et valg. I disse dager drives det avansert hestehandel i mange kommuner, der politikere skamløst byr seg fram til høystbydende.

At mange velgere – og sikkert også noen politikere – får en flau smak i munnen, er til å forstå.

Årets valgdeltakelse ble lav. Under 60 prosent av bodøværingene gikk til urnene. I enkelte kommuner i Nordland var deltakelsen atskillig lavere.

Man trenger ikke å være spesielt glup for å komme på tanken at hestehandelen som nå foregår er en av grunnene til at mange rett og slett ikke ser noe poeng i å stemme. 

For hva er egentlig vitsen, hvis et stort flertall av velgerne absolutt ikke vil ha KrF eller Venstre i posisjon, og så får det likevel? 

Et tilbakeblikk på forrige valg: Hvor demokratisk er det egentlig at Venstre, som fikk 681 stemmer i en by på Bodøs størrelse, fikk innflytelse på den videre utviklingen av byen?

Eller at KrFs ene representant i bystyret solgte sjela si til Høyre og Frp for – nær sagt – en håndfull sølvpenger. Som var nok til at det ble bygget et nytt allhus på politikerens hjemsted. I 2007 solgte KrF seg til motsatt fløy, Arbeiderpartiet, og fikk Hunstad kirke.

KrF jubler selvfølgelig, men flertallet i Bodø ville kanskje bruke penger på noe annet?

I år er kjøpslåingen enda tydeligere, og med alvorlige og grunnleggende konsekvenser. Nykommeren i bystyret, Miljøpartiet De Grønne (MDG) er i en drømmeposisjon, sett fra partiets side.

Det er dødt løp blant blokkene, og partiets ene representant kan rolig lene seg tilbake og selge seg dyrt til den som betaler mest. MDG kan vente på at de etablerte blokkene – som begge vil ha ordførerstol og makt – falbyr partiets politikk og prinsipper. Og det er kjøpers marked.

I dette spillet er det ikke snakk om noen kilometer sykkelvei her, eller bevaring av en jordflekk der. Noe mer prinsipielt og ideologisk fundamentalt ligger i potten: Om Bodø skal styres av et rødgrønt eller borgerlig flertall; hvilket har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn å gi og ta litt i forhandlingene.

Jokeren avgjør. De Grønne, som fikk 648 stemmer i en by med 50.000 innbyggere, skal altså alene bestemme dette. Et miniparti; tross et godt valg for dem. 

De mange tusen bodøværingene som stemte Ap og Rødt, eller Høyre og Frp for den saks skyld, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits.

Så er det da heller ingen som ler …

"Politikere byr seg skamløst fram til høystbydende"

Ved en korsvei

«Det kirken ikke kan forhindre, velsigner den», mente den tyske forfatteren Kurt Tucholsky (1890-1935).

Han hadde rett. Sakte - og motvillig - har Den norske kirke fulgt etter samfunnsutviklingen, enten det gjelder kvinnelige prester eller vielse av fraskilte. Nå står kirken ved en ny korsvei.

I skyggen av krangel om bompenger og barnehageplasser foregår det en annen valgkamp. Det skal også velges til menighetsråd og bispedømmeråd, og det har vært en voldsom mobilisering fra spesielt én side i den viktigste og vanskeligste saken for Den norske kirke på mange tiår: Om homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken, på samme måte som heterofile par.

Da nei-siden med knapt flertall vant på Kirkemøtet i 2014 - kirkens «storting» - startet ja-siden kampen for å få de «riktige» menneskene inn i bispedømmerådene, som også utgjør Kirkemøtet. 

I tiden etterpå har valgkampen stort sett bestått i å slå hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn. Spesielt Åpen folkekirke, som tydeligvis mener å ha enerett på ekte, kristen nestekjærlighet, har vært flinke til å mobilisere.  De som vil ha kirken som den er i dag, stemples gjerne som trangsynte, erkekonservative mørkemenn og det som verre er.

Minst hører vi fra Levende folkekirke; motstykket til ensakspartiet som ble startet i Oslo av Sturla Stålsett med kun ett formål. De andre store og vanskelige sakene som det neste Kirkemøtet også må forholde seg til, som skilsmissen mellom kirke og stat, er underordnet.

Det finnes altså to lister i Sør-Hålogaland. Og på listen som er lagt fram av den lokale nominasjonskomiteen står det kandidater med begge syn. Det er altså valgmuligheter, i motsetning til de opprinnelig seks kandidatene til å bli ny biskop. Alle mener det samme i homofilisaken.

En bragd egentlig, å klare å være så ensidig. Litt som valgene i Nord-Korea; er det kirkedemokrati de kaller det…?

Enkelt blir det heller ikke å være velger. Valgordningen er så komplisert at selv en tidligere kirkeminister har gitt opp å forstå den. Ved forrige valg ble 30.000 stemmer forkastet. 

Nå er det altså to lister. Og mens man tidligere gjerne stemte på folk med samme postadresse som en selv, kommer kampen i år i hovedsak til å stå mellom ja og nei til homofile vielser.

Fordelen er at saken har mobilisert flere velgere. Og det kan trenges, demokratireformen fører tross alt ikke til en mer demokratisk kirke hvis ikke folk bryr seg. Det gjorde bare ca. 13 prosent ved forrige valg.

Uansett utfall: I dette tilfellet er det riktig å snakke om et skjebnevalg; kirken kan komme til å bli dypt splittet. Skjer det ikke, er det nærmest et mirakel. 

"Slår hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn"

Lik et "kapitalistsvin"!

«En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker», ifølge den franske forfatteren og skuespilleren Molière (1622-1673).

Da er det noen kapitalister som er rike på mye mer enn penger. Én av dem er Petter Stordalen.

Jeg tror det er første – og kanskje siste – gang jeg føler for å ta ett av «kapitalistsvina» i forsvar. Det gjelder Petter Stordalen; som i motsetning til nettrollene – som ikke letter på ræva for å hjelpe en eneste flyktning i nød – faktisk gjør noe.

25. april garanterte Petter Stordalen å huse 1000 flyktninger i sine hoteller, midt under et direktesendt intervju på TV 2 Nyhetskanalen. Han lovet å stå fast ved utsagnet sitt dersom regjeringen ikke fant rom for dem. Det gjorden den ikke.

Nå, snart fem måneder senere, har hotellkongen holdt løftet sitt. I stedet for å sove i kø på gulvet på registreringskontoret på Tøyen, har 50 overnattet på hotell på Gardermoen. Med frokost. I skrivende stund har Petter Stordalen ikke sendt regning for oppholdet. Men skal det betales, så er det til kostpris, 650 kroner natta. Det er billig.

Straks det ble kjent at Stordalen kunne hjelpe, startet de surmagede kommentarene fra grasrota. Eller den misunnelige, trangsynte mobben som reagerer på autopilot, som den også kalles. Mistenkeliggjøring, utskjelling og hånlige kommentarer er i flertall.

Ja, det er masse å kritisere hotellkongen for. Luksusliv og overdådige fester er det lett å finne argumenter mot. Men denne saken er ikke en av dem. 

Jeg tror hans engasjement er genuint ekte. Han har også donert to millioner kroner til UNICEF, som er øremerket hjelp til flyktningbarn. Han fortjener klapp på skulderen.

Restaurantsjef Jan Vardøen, som er blant dem som har stilt opp med gratis mat til asylsøkere som står i kø for registrering på Tøyen, er også utsatt for hån og sjikane. En av dem som sjikanerer er Carl I. Hagen. Han beskylder restauranter som gir gratis mat til flyktninger og asylsøkere, for å prøve å skaffe seg reklame, melder NTB.

Det er så smålig som det kan få blitt, fra en mann som i det siste har vært mest opptatt av å sikre seg selv så stor stortingspensjon som mulig.

Andre har satt i gang boikottaksjon på Facebook mot de 21 restaurantene som deler ut mat. Her er én av kommentarene (sic!): «Her er oversikt over alle som gir gratis mat til flyktninger. Det er forskjels behandling i detta landet. De får hjelpe sine egene å da. Mange norske som lever fra hånd til mund og de hadde blitt glade for litt gratis mat».

Så hvorfor gir du dem ikke det da?

Heller en hjertevarm kapitalist med ærlig engasjement enn smålig, egoistisk syt fra det såkalte folket.

"Jeg tror det er første – og kanskje siste – gang jeg føler for å ta ett av «kapitalistsvina» i forsvar".

Tilbakeblikk

«Den eneste måten å løse oppgavene på, er å begynne. Vis hvordan du gjør det. Ikke snakk om hvordan du bør gjøre det», mente revolusjonshelten Che Guevara (1928- 1967).

Den rødgrønne regjeringen hadde åtte år på seg. I Bodø hadde den stort sett samme koalisjonen, med Ap og SV i spissen, 12 år på seg. Gjennomgangstonen i valgkampen så langt – både sentralt og lokalt – er alt som er galt. Og som de selv ikke gjorde noe med da de hadde muligheten.

Nylig ga Linn Herning ut boka «Velferdsprofitørene». Den er skrevet på oppdrag for Alliansen For Velferdsstaten, som avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.

I omtalen heter det «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. De skyr offentligheten. De får en stadig sterkere posisjon i samfunnet. Noen lurer unna velferdskroner via skatteparadis. Andre kjøper prangende luksusleiligheter. De er velferdsprofitørene – de som tjener seg rike på skattefinansierte velferdstjenester».

Nettopp.

Vi har noen av dem omkring oss også. Private barnehager har vært en gedigen kassasuksess for gründerne. Rundt om i hele landet sitter det andre folk med sugerør i statskassa; de som driver med asylmottak.

Privatklinikker soper inn penger. Vaktselskaper har det siste tiåret vært Norges vekstbransje. Mange betaler dyrt av egen pensjon for at noen skal ha tid til å prate med de gamle, som altså er på pleiehjem.

De fleste nye private skolene opprettes ikke fordi alternativ pedagogikk er på moten, men fordi offentlige skoler legges ned, også i en Ap-styrt kommune nær oss. 

Det skyllet ikke en blå tsunami over Norge som la landet brakk og åpent for alle som ville tjene penger da Norge fikk ny regjering for to år siden.  Venstresiden liker nok ikke å bli minnet på det, men midt i hylekoret om velferdsprofitørene, er det på sin plass å påpeke følgende: 

At så mange kan tjene så mye på så mange felter skyldes bare én ting: Det offentlige har sviktet i sin primære oppgave; velferd og trygghet. Eller ikke gjort jobben godt nok.

Barnehageløftet i 2005 hadde ikke latt seg gjennomføre uten private barnehager. Hadde det vært politi nok i gatene hadde mange vektere måttet finne seg noe annet å gjøre. Den rødgrønne regjeringen etterlot seg ikke en eldreomsorg som skinte da de måtte forlate regjeringskontorene i 2013. Det gjorde den heller ikke i Bodø for fire år siden.  

Rusbehandling hadde knapt nok eksistert hvis det ikke var for private kollektiv og stiftelser. Behovet for ny skole på Tverlandet har vært kjent, ja, hvor lenge? Så hvorfor satte ikke den forrige ordføreren spaden i jorda? 

Dobbeltmoral er som kjent bra. Mistet man den ene i forrige valgkamp, har man den andre igjen til årets.

"Det skyllet ikke en blå tsunami over Norge som la landet brakk og åpent for alle som ville tjene penger".

Rosa renessanse

«Det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige opp fra pipene i Vatikanet», har artisten Ingrid Bjørnov påpekt. Hun har nok rett. I stedet farges verden rundt oss rosa; selv oppriktige likestillingsforkjempere ser verden gjennom rosa briller.

Og det er ganske merkelig, egentlig. For det er i første rekke oppegående kvinner, gjerne uttalte feminister, som er kritiske til at ungene fra de er nyfødte faregedefineres etter kjønn: jenter får rosa klær, guttene blå. Det fortsetter gjennom oppveksten, gjennomført. I butikkene er alternativet til rosa eller blått stort sett hvitt eller grått.

Men så, et sted underveis, tar kvinnene på seg de rosa brillene, og glemt er all høylytt kritikk om konvensjonell tenkning og kjønnsrollemønster. Mandag holdes det et kurs på UiN med tittelen «Rosa kompetanse».  Der er KUN - senter for kunnskap og likestilling, som arrangerer kurs i rosa kompetanse, et undervisningsopplegg utviklet av Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH). Det handler bl.a. om kjønn og identitet.

Vel nok liker mange homser fargen, og «pink» brukes i ulike sammenhenger, men er kjønn og identitet rosa...?

KUN og LLH er ikke alene om å møte seg selv i døra, for ikke å si snuble hodestups ned i fargepaletten. I desember skal seminaret «Kvinner i tiden» for første gang holdes i Bodø. Det er, ifølge arrangøren, Norges mest besøkte kvinnekonferanse. For kr 3495,00 for et sju timers dagsseminar kan du «la deg inspirere til økt arbeidsglede og samarbeid gjennom gnistrende innlegg, sterke historier og ord til ettertanke».

Mange dyktige og sterke kvinner skal fortelle sine historier, ingen tvil om det. Det er bare å se på den sjokkrosa plakaten.

Byjentan, et lokalt initiativ her i Bodø, inviterer til tidenes jentehelg i oktober. Det kan selvsagt være tilfeldig når tre av damene som intervjues i Bodø NU er fotografert mot en bakgrunn av to nyanser av nettopp: rosa.

I rokokkotiden, på 1700-tallet, var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn. Også fra 1920 til 1940-tallet ble rosa regnet som en utpreget maskulin farge fordi den kom fra den sterke rødfargen, kan Wikipedia fortelle. Lyseblått ble regnet som mer passende for jenter.

Men det er altså mange tiår siden denne betydningen forsvant. Og vi kan saktens fundere på hvorfor sterke, oppegående og dyktige damer med viktige budskap presenteres med en farge som signaliserer noe uskyldig, småpikeaktig, sukkertøysøtt, barnslig og umodent. De færreste av dem kler rosa.

Fargen passer imidlertid perfekt til, nettopp: rosabloggerne.

"Pink brukes i mange sammenhenger, men er kjønn og identitet rosa..?"

Kampen om velgerne

«Kravet om oppmerksomhet er ikke for amatører», mente mangeårig journalist og kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold.

Det er nok derfor så mange allierer seg med folk som er profesjonelle når det gjelder å få omtale. Kjendiser, for eksempel. I disse tider - når det er om å gjøre å få velgernes oppmerksomhet – er en A-kjendis gull verdt.  Selv en B-kjendis duger i nødsfall.

De siste par ukene har vi sett eksempler på nettopp dette. Kommunereformen vekker sterke følelser og stort engasjement på grasrotplan. Det går ikke så glatt som regjeringen hadde håpet på. Men det hjelper med klippekort til omtale i mediene.

DDEs populære frontfigur og vokalist, Bjarne Brøndbo, fikk i forrige uke stort oppslag i bl.a. VG om at han har ståltro på NHOs forslag til nye kommunegrenser. Altså fra 428 til 77. 

Brøndbo, som har kjørt mer enn E6, er også næringsdrivende og ser for seg én, stor namdalskommune.  Han tror ikke Kommune-Norge og innbyggerne alltid vet sitt eget beste, og mener derfor andre må bestemme hvor grensene skal gå.

Kommunal- og fornyingsminister Jan Tore Sanner må juble i det stille. Brøndbo sier det statsråden og regjeringen tenker, men pakker inn i glanset silkepapir.

Også i det tredje valget i september - kirkevalget  - er noen strålende fornøyd om dagen. Valget til bispedømmerådene er det viktigste på mange år, og for første gang stilles det to lister i flere bispedømmer, blant dem Sør-Hålogaland. 

For 500.000 kroner fikk Stein Erik Hagen sendetid i både Dagsnytt 18, Dagsrevyen og omtale i aviser for å fortelle at han støtter Åpen folkekirke og homofiles rett til å bli viet i Den norske kirke.

Det er sympatisk at Hagen engasjerer seg. For Åpen folkekirke er oppmerksomheten bokstavelig gull verdt.

Å forsøke å dra nytte av kjendiser i en valgkamp er et velbrukt triks. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011 stilte Miljøpartiet De Grønne med en rekke kjendiser på listen: Jan Eggum kunne havnet i Frogner bydelsutvalg. Torgrim Eggen og Lars Lillo Stenberg på Oslo bystyres talerstol. 

Også andre partier surfet på kjendisbølgen. Rødt hadde i 2011 Harald Stabell og Knut Nærum nederst på sin bystyreliste, mens Sp lokket med Jon Eikemo som motkandidat til Eggum i bydel Frogner.

Få av dem hadde en politiker i magen, viste det seg. De sa det rett ut.

Andre partier skaffer seg oppmerksomhet ved å føre opp kjendiser mot deres vilje. Samfunnspartiet – et såkalt anarkistisk parti med utgangspunkt på Hemnesberget som har både bilbrenning og kabelkutting på samvittigheten – førte opp både Tor Erling Staff, biskopen i Sør-Hålogaland og Ari Behn. Uten deres samtykke. Og uten at det hjalp.

Det er langt færre kjendiser å se på listene ved årets valg. Kanskje fordi det har gått opp for partiene at velgerne ikke stemmer dem inn, men ut.

"I disse tider er en A-kjendis gull verdt. Til og med en B-kjendis duger i nødsfall"

Helt på felgen

«Hvor vakkert ytre skinn all falskhet har», påpekte han som regnes som verdens største dramatiker, William Shakespeare (1564-1616).

Ja visst skinner det vakkert, når idrettsutøvere står på pallen og mottar medaljer. Spesielt hvis det troner nordmenn på toppen; vi soler oss alle i glansen.

Torsdag startet fantastiske Arctic Race. Jeg vil nødig punktere feststemningen, men det er ikke til å komme forbi at sykkelsportens omdømme er helt på felgen. 

Skandalene er bare avløst av nok en dopingskandale, mens vi insisterer på å tro - og håper - at norske sykkelryttere holder seg for gode til slikt. Men Thor Hushovd visste altså om Lance Armstrongs dopingbruk allerede halvannet år før Armstrong innrømmet det offentlig, ifølge hans egen bok «Thor», som kom i fjor.  Men Hushovd varslet ikke.

Sykkelsporten er dessverre ikke alene om dopingskandaler. Nylig kom sjokkrapporten som setter friidretten i et særdeles dårlig lys. En varsler på innsiden av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) leverte resultatene av 12.000 dopingtester gitt av 5000 utøvere til tv-kanalen ADR og avisen Sunday Times. Rapporten, som har vært holdt hemmelig, viser at svært mange av prøvene var tvilsomme og mistenkelige. Det gjelder også norske prøver.

Ingenting er ennå bevist. Men at så mange av prøvene, tatt gjennom så mange år, er mistenkelige bør være startskuddet for langt tettere og mer profesjonelt internasjonalt samarbeid for avsløring av doping. Vi vil ikke ha dem, juksemakerne.

Sånn kan vi gå gjennom sportsgren etter sportsgren. I Norge er det i gjennomsnitt 10-15 dopingsaker pr. år, i all hovedsak gjelder det utøvere på lavere nivå, ifølge Antidoping Norge. 

Skisporten har også hatt sine avsløringer på toppnivå. Riktig nok - og heldigvis - en finne i det nyeste tilfellet, men sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på. 

Og er det ikke doping, så er det annet juks og fanteri som setter idrett i et særdeles dårlig lys. Kampfiksing, for eksempel. I april ble fire av sju tiltalte fotballspillere dømt til fengsel i den aller første kampfiksingssaken i Norges historie. Spillerne hadde mottatt penger. Resultatet i 2. divisjonskampene ble deretter.

Så lavt kan altså fotballspillere synke. I dobbel forstand.

All idrett er avhengig av et publikum som er villig til å bruke både tid og penger på å følge sporten.  Og det er bra at idrettsstjerner som skinner med falskt lys plukkes ned fra himmelen. Men alle dopingsakene, skandalene og avsløringene ødelegger folks positive holdning. I dette "mesterskapet" er det bare én taper: idretten.

Om vel ei uke starter VM i friidrett i Beijing. Er det noen som tror at alle utøverne som stiller der har rent mel i posen, for ikke å si rent blod i årene? Vedkommende fortjener i så fall gullmedalje for entusiasme og utholdenhet.

"Sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på".