I den sorte gryte

Vi er i den tiden på året da enkelte oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen som ikke har fulgt med i timen trekker seg i protest fra de populære julekonsertene, når det plutselig går opp for dem (godt voksne mennesker; hvilken planet har de levd på?) at Frelsesarmeen har et syn på homofile som de ikke støtter.

Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

De som nå trekker seg, det være seg Truls Sonstad, Lars Vaular eller RBK, er i sin selvfølgelige rett til å følge sin samvittighet. Det skulle bare mangle. 

Til og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at ingen kan fengsles eller straffes for å følge sin overbevisning. I dette tilfellet i 2009, i en sak der et armensk Jehovas Vitne ble dømt til fengsel på grunn av militærnekting.

Det er et anerkjent prinsipp at ingen skal tvinges til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Likevel sitter det samvittighetsfanger i fengsel nær sagt i hopetall, også i vår del av verden.

Heller ikke journalister kan tvinges til å skrive noe mot sin vilje. Det er nedfelt i Vær varsom-plakatens pkt. 2.5, der det heter at «en redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».  

Så ville vel heller ikke en journalist med ateistisk grunnsyn søke seg jobb i den kristenkonservative avisa Norge i Dag. Eller en Frp-er i Klassekampen. Vi burde kanskje kunne forvente at de som først sier ja, så nei, til Frelsesarmeen også hadde tatt seg bryet?

Det er innvendinger, selvfølgelig. Militærtjeneste er noe man pålegges av myndighetene, og ikke velger selv. Fastleger er offentlig ansatte, og skal dermed pr. definisjon følge norsk lov, også den som fastslår at vi har selvbestemt abort.

Likevel er det noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Samvittighet hylles og bejubles i de sakene flertallet er enig i, og for noen (les: kjendiser), mens andre menneskers overbevisning ikke avstedkommer annet enn samstemt hylekor og fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg rett til å følge sin egen indre stemme om rett og galt, unner ikke andre det samme.

Jeg har ikke registrert at noen som nå trekker sin støtte til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller gir sin moralske støtte til prester som ikke ønsker å vie homofile i kirken, for den saks skyld.

Eller er det sånn at samvittigheten til en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar er mer verdt og er viktigere enn andres?

Gjennom tidene har de som bestemmer i et land, straffet mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet og nektet å bøye seg. Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og han ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  

Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste og i overensstemmelse med sin samvittighet, og ble dømt til døden.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens sorte gryte er forhåpentligvis full.

"Er samvittigheten til en som kan klimpre på gitar mer verdt, og viktigere, enn andres?"

Spinnesidens vrangside

Det slår aldri feil. Hver gang noen tar konsekvensen av at menn faktisk er menn, kommer det et hylekor fra spinnesiden med beskyldninger om at noe er macho. Denne gang er det det seriøse nettmagasinet «Harvest», lansert av menn med solid journalistisk erfaring og alvorlige hensikter, som får gjennomgå.

Kritikken sprer seg som edder og galle i sosiale medier, spesielt fra den kulturelle elite i oslogryta.  I rettferdighetens navn: Også fra noen menn.

«Harvest» er ikke et tradisjonelt mannfolkblad, eller spesifikt kjønnsrettet. Det er ikke en pupp eller et lår å se. Biler eller båter som kan gå idiotisk fort er ikke-tema.

I egenomtalen beskriver magasinet seg slik: «Harvest» er et maga­sin om naturen og menneskers forhold til den. Vi ser på «Harvest» som et leirbål – et sted for gode historier og deling av kunnskap. En av grunnleggerne utdyper: Mannen føler seg i større grad fremmedgjort i dagens urbane tilværelse. Det er spørsmål han mener må få lov til å dukke opp.

Omtrent halvparten av artiklene i magasinet er for øvrig skrevet av kvinner.

Jeg skjønner ikke dette hysteriske raseriet mot det faktum at menn faktisk er ... menn. Uansett hvor mye vi setter pris på likestilling, pappaperm og «myke menn», bør vi akseptere at det faktisk er en forskjell.

Hvis det er noe som er spesifikt kjønnsrettet og kjønnsfokusert  i vår samfunn, så er det kvinnemagasiner. Jeg bladde nylig gjennom et utvalg av de mest solgte (ja, jeg var hos frisøren) og hvis noe er kjønnsspesifikt, men med omvendt fortegn, så er det dem.

Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende. I den grad et normalt gjennomsnittlig kvinnemenneske er avbildet, er det i lite format og i reportasjer av typen «bli ny». Objektet kan knapt ha brukt en kam etter at hun sto opp, står i strømpelesten og er iført ei lite pen dongeribukse og en slaskete genser.

Resultatet av forvandlingen er selvfølgelig total. Etter at damen er stylet og brushet og pushet, og iført nye klær og sko med høye hæler, ser hun fantastisk ut.

Alt med eneste hensikt: Å fortelle kvinner at de ikke er bra nok som de er.

Disse bladene selges med et opplag dagspressen bare kan drømme om, og kvinnebladene er størst. Interiørbladene haler innpå. I denne sfæren av kjønnsrettet marked og markedsføring er det at et såkalt manneblad dømmes nord og ned. Av kvinner.

Det til og med et seriøst magasin som tenker utradisjonelt i forhold til hva både kvinner og menn kan være interessert i å lese.

Kler vi av de politisk korrekte – de som later som om de ikke bryr seg om utseende – står vi dypest sett igjen med én grunn til damebladenes suksess: Kvinner vil ta seg best mulig ut – for mennene.

Macho eller femi? Hurra for den lille forskjellen ...

"Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende".

Alt har sin pris

Det går en rød tråd gjennom nordmenns forhold til billig eller dyrt. Det skal være billig, enten vi snakker mat, klær eller flybilletter. At noen betaler dyrt for vårt hysteriske forhold til billig, bryr de færreste seg om.

Det er kanskje derfor det blir så mye bråk når noen flagger at de har råd til å kaste penger ut av vinduet. For eksempel ved å bruke 5000–6000 kroner på en parkdress til poden.

Å kjøpe kvalitet er greit. Ungene skal ha gode, varme klær. Det forstår alle, selv om gullungen vokser ut av klærne med et tempo raskere enn omdreiningene på vaskemaskinen.

Men kvalitet er ikke hovedgrunnen til vanviddet i enkelte miljøer. Her gjelder bare merke og pris; alle forsøk på å forsvare galskapen rakner like lett som den billigste strømpebuksa kjøpt i en av kjedebutikkene.

Det er simpelthen merkehysteri og snobberi.

Nøktern pengebruk på klær til unger er å anbefale. Men det billigste er ikke alltid det beste. 

Ethvert plagg har også en vrangside, som skal tåle å saumfares av en skredder. Ofte gjør ikke de billigste kjedeklærne det, og da tenker jeg ikke på kvaliteten. 

De billigste klærne er rimelige takket være barnearbeid og/eller underbetalte tekstilarbeidere, hvis liv bokstavelig talt henger i en tynn tråd i tekstilfabrikkene i lands som Kina og India. De slaver i fabrikker de knapt kommer ut av. Mange av dem gjør det da heller ikke.

Det bør gi de fornuftige og prisbevisste et sting av dårlig samvittighet.

Når altfor mange bruker tykke pengebunker på merkevarer til ungene, spesielt de i skolealder, har det også en annen side:

I barnehagen gir ungene blaffen i hva klærne koster; det er bare foreldrene som bryr seg. Litt lenger opp i årsklassene er merkeklær – eller mangel på sådanne – en av fire hovedgrunner til mobbing, viser forskning. Derfor er ideen om skoleuniformer på nytt lansert.

England var tidlig ute med skoleuniformer, innført ved lov i 1944. Tanken bak var god. På skolen skulle ingen kunne skille fattig fra rik; en radikal tanke i datidens klassedelte England. 

Tanken burde få gjenklang i dagens Norge, der vi tilstreber et samfunn med små forskjeller.

En rekke europeiske land har skoleuniformer, ved siden av England: Frankrike, Italia, Spania og deler av Tyskland syns det er praktisk og riktig.

Likevel har skoleuniformer i Norge aldri vært noe reelt alternativ. Debatten blusser opp med jevne mellomrom, spesielt i forbindelse med kjøpepress og mobbing, men renner ut i ingenting.

Og uansett: Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett; snobber som noen har klart å innbille at de betaler for kvalitet.

Gucci-skjerf til 1600 kroner? Så har snørrungen noe å tørke nesen med når han er i barnehagen.

"Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett"

Varmt engasjement møter kald skulder

Apropos på trykk i Avisa Nordland 11. november 2010

Det går en strøm av fakkeltog gjennom landet; sist sett i en kommune nær oss. På Fauske gikk rundt 800 mennesker mandag i tog med tente fakler i protest mot Helse Nords planer for Valnesfjord helsesportsenter.

I nær sagt hver eneste lita bygd lyser brennende  fakler. For å opprettholde et akuttmottak her, eller ei fødestue der. Fakkeltogdemokrati kaller de det, de som mener vi får de politikerne vi har valgt og derfor den politikken vi fortjener.

Da drosjenæringen mistet monopolet på pasientkjøring i Salten, så var det et resultat av en villet og kalkulert politikk.

Da Stoltenberg I-regjeringen foreslo å gjøre offentlige sykehus om til juridisk selvstendige helseforetak fra 1. januar 2002, handlet det om mye mer enn fylkeskommunalt eller statlig eierskap til sykehusene.

Det dreide seg om et fundamentalt systemskifte i norsk helsepolitikk, fra et politisk forvaltningsstyre til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening.

Styrene i de regionale helseforetakene ble omtalt som «konsernledelse». Styremedlemmene trengte verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonsbakgrunn.

«Tønne-reformen», oppkalt etter daværende helseminister Tore Tønne (Ap), ble gjennomført på rekordtid, med fem helseforetak med ansvar for spesialisthelsetjenestene.

Ett av dem er Helse Nord; som i 2002 var det aller første regionale helseforetaket som tok i bruk anbudsprinsippet for å skaffe sykepleiervikarer til sykehusene.

Det ble anført mange forlokkende argumenter for hvorfor privat sektor bør spille en rolle i spesialisthelsetjenesten: De vil yte konkurranse, og vil på mange måter kunne være et korrektiv til den offentlige virksomheten.

Private tilbydere vil også kunne bidra til et større mangfold i måten å organisere helsetjenesten på. Det vil gi pasientene større valgfrihet og kan bidra til å utvikle de offentlige tjenestene, het det også.

Den norske legeforening skrev i 2001 en egen motmelding til forslaget om helsereformen. «Et markedssystem i sykehussektoren vil føre til en rekke grunnleggende problemer som vi mener regjeringen ikke har sett eller ikke vil ta hensyn til.

Dessuten ønsker regjeringen å ta en stor og vesentlig sektor ut av demokratisk kontroll, en sektor som i høy grad angår folks velferd og trygghet», het det blant annet.

Derfor går folk i fakkeltog også i Valnesfjord. Fordi helsesportsenteret tapte anbudet om rehabilitering, og står i fare for å miste både fagfolk og arbeidsplasser. Og pasienter og klienter mister et godt rehabiliteringstilbud. 

Da er tente fakler kanskje eneste håp om å bli hørt i et iskaldt bedriftsøkonomisk system der kroner og øre er alle tings overordnede mål og mening.

Ikke så rart at det mobiliseres. At billig ikke alltid er bra er det altfor mange utenfor Helse Nords fire vegger som smertelig har fått erfare.

"At billig ikke alltid er bra er det altfor mange som har erfart".

Brosteinsenglene

Apropos på trykk i Avisa Nordland 9. november 2012

«Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for våre medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn oss selv», ifølge den nederlandske forfatteren Cornelis Johannes George Spoelstra (1901-1994).

Det kunne ha vært mottoet til Kirkens bymisjon. I Bodø er Bymisjonen de fremste til å hjelpe mennesker med liv like skjøre som glassenglene som lages og selges før jul.

Historien til Kirkens bymisjon er langt eldre enn de vel 20 årene den har vært i virksomhet i Bodø. Den ble grunnlagt som Christiania Indremissionsselskap i 1855. Grunnleggerne var frivillige entusiaster som ville bidra til å lette «kirkenøden» i en sterkt voksende hovedstad med få kirkelige ressurser.

De første «bymisjonærene» var inspirert av den diakonale bevegelse fra Tyskland, og hadde vanskeligstilte industriarbeidere og deres familier som målgrupper.

Kirken har til alle tider, og på ulikt vis, drevet veldedig arbeid. Men det var først gjennom den moderne Bymisjonens konstante nærvær der de trengende faktisk er, at Kirken fikk et tilbud med en dørterskel så lav at de som skal nås klarer å komme seg over og innenfor.

Bymisjonen har utviklet seg fra å være en vekkelsesbevegelse til en moderne storbedrift innen helse- og omsorgssektoren, med store oppdrag for stat og kommune.

Den er fortsatt en pådriver i norsk samfunnsliv for rettferdighet og solidaritet med vanskeligstilte grupper.

Så er da også brostein ett av symbolene Bymisjonen bruker, ved siden av roser, lys og kors. «Vårt menneskesyn gir oss et samfunnssyn som forplikter oss til alltid å tale og handle på vegne av de som er svakest stilt i samfunnet», er filosofien.

Kirkens bymisjon er ikke alene om å sette mennesket først, og å være et sted der de elendige kan møtes. Også Frelsesarmeen arbeider ut fra prinsippet om «soup, soap and salvation»: Først skal menneskene ha mat, så dusj, rene klær og et sted å sove. Sist kommer frelsen.

Det er å hjelpe medmennesker som er det viktigste. Alle skal føle seg velkomne; også de som gang på gang mislykkes i å ta grep om eget liv.

For pårørende, som sliter seg ut i kampen for én som sliter ut seg selv, er både Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen uvurderlige støttespillere.

Gatas verden er brutal. Bymisjonens mål er å gjøre hverdagen bedre for dem som lever sine liv der, ifølge en av de ansatte.

I dag driver Kirkens bymisjon i Bodø rustiltak, samt Kirkens SOS, Batteriet Nord-Norge og egen prestetjeneste. Den ønsker å se og avdekke nøden i vår egen by, særlig innenfor rusfeltet. Rundt 50 frivillige er med på å holde hjulene i gang.

I år er aksjonen til Kirkens bymisjon «Gled en som gruer seg til jul». 

Vår aksjon bør være: Gled Bymisjonen, sånn at Bymisjonen kan glede brosteinsmenneskene.

Det er det nemlig få andre som gjør.

«En dørterskel så lav at alle klarer å komme seg over og inn».

Et tankekors

Det kan synes paradoksalt, når en NRK-medarbeider nektes å bruke et synlig kors på jobb i TV-ruta. NRK, som sender gudstjenester i både radio og fjernsyn. Radiogudstjenesten er Norges største kirkerom. Hver eneste søndag formiddag benker om lag 400.000 seg rundt radioapparatene.

Så hva er problemet?

I Storbritannia risikerer du å miste jobben som sykepleier på sykehus hvis du bruker synlige kristne symboler. Bruk av hijab eller turban er derimot tillat. Begrunnelsen er at deres religion påbyr hodeplaggene.

Heller ikke i British Airways er kristne symboler tillatt. Men etter seks års kamp vant flyvertinnen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen; et kors skader ikke Britisk Airways’ image, fastslo domstolen.  

Så kanskje også NRK må krype til korset?

Et kors skader neppe noen, sant nok. Det gjør heller ikke et nøytralt arbeidsantrekk; tvert imot.

Men tenker vi prinsipielt på det, er det ingen forskjell på et kors og hijab, sikhenes turban eller jødenes kipa. Både hodeplagg og korssmykker er religiøse symboler, og bør derfor behandles likt.

Det er akkurat her mange snubler; spesielt nå like etter tragedien på Valdresekspressen. I sosiale medier krever tusenvis å få bære sitt kors når og hvor de vil; det er rene vekkelsen.

Argumentene er de samme som bestandig: Norge er et kristent land med tusenårige kristne tradisjoner, korset finnes i både flagg og riksvåpen. Ergo bør korset være i en særstilling.

Nordmenns profane og nærmest søvngjengeraktige holdning til kors og kirkespir er typisk norsk. Og ikke spesielt overraskende.

Derfor var kanskje ikke så rart at folkeavstemningen i Sveits i 2009 om bygging av minareter, nærmest ble tidd i hjel i Norge. Det blir ingen flere minareter i Sveits. Det hadde – og har – mange nordmenn stor forståelse for.

Også i Danmark og Nederland, og i flere andre europeiske land, grep politikere og andre islamskeptikere begjærlig sjansen, og blandet hijabdebatt og bønnetårn i ei salig sørpe der budskapet var følgende: Jo flere bønnetårn, jo farligere lever vi.

Tragedien på bussen får de mest aggressive til å føle seg bønnhørt; hva var det vi sa?

At resultatet – innskrenket religionsfrihet – ikke gjør sveitserne og oss andre bedre enn «dem», ble den gang som nå, dessverre helt underordnet og borte i debatten.

Grov diskriminering av kristne i muslimske land kan ikke forsvare eller rettferdiggjøre europeisk diskriminering av muslimer.

Skal kors tillates i politi, domstoler, helsevesen – og NRK for den saks skyld – så må det også være greit med hijab og kipa.

Nå kan de som sjeneres eller provoseres riktig nok velge en annen kanal enn NRK. Likevel bør det i anstendighetens navn være slik at religiøse symboler behandles likt; noe annet kan verken vi, britene eller sveitserne være bekjent av.

Men skal vi tro holdningene mange nordmenn har gjelder tros- og religionsfrihet bare for dem vi liker.

Det er jo som kjent lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget...

"Det er lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget..."

Sikker som banken?

En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne, mente Mark Twain (1835 – 1910).

Finansminister Siv Jensen (Frp) har sendt et brev til Finanstilsynet der hun understreker at egenkapitalkravet på 15 prosent ved boligkjøp er veiledende. Det er den enkeltes betalingsevne som skal avgjøre om de skal få lån, sa Jensen i sin tale til landsstyret i Frp lørdag.

Det er i utgangspunktet en god idé. Men vil likevel et særdeles dårlig forslag.

Det er nemlig ingen grunn til å tro at bankene oppfører seg mer ansvarlig i dag enn på 1980- og 90-tallet, da penger og kredittkort nærmest ble kastet etter folk.

Bankene er ikke snille. Når bankene låner ut penger gjør de det ikke av godt hjerte. De gjør det for å tjene penger. Mest mulig.

De har heller ikke vist seg å være spesielt ansvarlige. Senkes kravet til egenkapital ved boligkjøp vil det åpenbart bli enklere for flere å kjøpe sin første leilighet. Eller ei større og mer moderne, med utsikt. Like sikkert er det at mange kommer til å få låne mer enn de klarer å betale tilbake.

Det er noe å lære av bankkrisen på 1980-tallet. Det var daværende finansminister Rolf Presthus og statsminister Kåre Willoch, begge fra Høyre, som gjennomførte det som populært går under navnet «frislippet» av bankene. De hadde da vært gjennomregulert etter krigen.

Resultatet er kjent nok. Bankene pøste ut lån både til privatpersoner og næringslivet, og måtte til slutt reddes av staten. Ingen reddet private som hadde havnet i gjeldsfella.

Lønnsomheten i norske banker har vært god over flere år, blant annet fordi utlånstapene har vært lave, ifølge Finanstilsynet. Heldigvis. Både private og næringslivet er avhengige av solide banker, som står trygt.

En av grunnene til at utlånstapene er lave er at myndighetene har holdt bankene i ørene, og tvunget dem til å vare mer ansvarlige. Blant annet med krav til egenkapital, både til bankene og til dem som skal låne penger til bolig. Blir det opp til bankene å avgjøre hvor mye de skal låne til hver enkelt, er det all grunn til å tro at tapene vil øke.

Og Gjeldsofferalliansen kommer til å få enda mer å gjøre.

I 2006 skamroste OECD Island for frislippet av bankene. «Liberaliseringen har vært en beundringsverdig suksess og må fortsette», het det da. Tre år senere var krakket og krisa et faktum.

OECD, som er et rådgivende organ eid av 30 regjeringer, inkludert den norske, kommer jevnlig med vurdering av situasjonen i sine medlemsland. For Islands vedkommende, ble gode råd dyre. 

Ser vi sørover i Europa, er det opptil flere banker jeg ikke engang ville ha betrodd ungenes sparepenger.

Det er å håpe at Norges nye liberalistiske regjering ikke går i samme fella som de gjorde på 80- og 90-tallet.

Bank i bordet ...

«Penger og kredittkort ble nærmest kastet etter folk».