En bønn til dem som ber

Et  bedehus i Lyngdal i Ager er utgangspunktet
for et stort utbrudd av koronasmitte.

«Religion er det man gjør, og ikke det man tror», mente den tysknorske forfatteren Max Tau (1896-1976). Nettopp.

Så ser vi det igjen. Religiøse samlinger fører til store smitteutbrudd som sender kommuner i tilnærmet full nedstengning. I september ble 70 smittet i forbindelse med en religiøs markering i Sarpsborg og Fredrikstad. En minnestund etter et dødsfall i det somaliske miljøet i Fredrikstad nylig, har ført til at nye 85 er smittet med korona. I Lyngdal i Agder er samtlige 150 som deltok i en tredagers samling i en rumensk kristen menighet, inkludert barnedåp og greier, smittet. Samlingen ble holdt i lokaler leid av Betania. Nå er seks skoler stengt, rundt 350 er i karantene og smitten har spredt seg til nabokommunene.

Dette skjer altså mens smitten stiger over hele landet, og myndighetene stadig strammer inn vår frihet.

Innvandrermiljøene er overrepresentert både når det gjelder antall smittede, og hvor mange som er innlagt på sykehus med covid-19. Når dette påpekes, vises det til mange helt relevante argumenter for hvorfor det er sånn. Men så er det et par årsaker som stadig framholdes, som jeg rett og slett ikke kjøper lenger.

Den ene er dårlig kommunikasjon og språkproblemer. Det til tross for at regjeringen bevilget 26,6 millioner i vår, og nå nye 20 millioner, til ulike organisasjoner for å styrke informasjonsarbeidet. All info er oversatt til et utall språk, og man må ha bodd under en stein for ikke å ha fått med seg hva som gjelder. Født i utlandet eller ikke. I tilfellet Fredrikstad er dette det andre store utbruddet i det somaliske miljøet. Også det første i forbindelse med en religiøs høytid; lærte de ingenting? I tilfellet Lyngdal snakker forstanderen flytende norsk, og de har fått med seg at navn og telefonnummer skal noteres på alle som deltok. Men de har altså ikke forstått punktene om én-meteren, og maks 50 i leide lokaler uten fastmonterte stoler? Virkelig?

Det andre som påpekes er kulturforskjeller. En av disse forskjellene skal være at innvandrermiljøene i større grad enn majoritetsbefolkningen liker å møtes og å klemme hverandre; som om ikke det gjelder det store flertallet i landet?

Og hvordan har situasjonen vært de siste seks månedene i trossamfunnet det over 80 prosent av Norges befolkning er medlemmer? Begravelser med en håndfull av de aller nærmeste til stede. Barnedåper og bryllup utsatt. Konfirmasjoner avlyst i mai, og da de kunne gjennomføres i august var det med strenge restriksjoner for hvor mange hver konfirmant kunne ha med seg i kirka. Nå nærmer vi oss høytiden som samler smekkfulle kirkebenker. Om ikke reglene endres, er det maks 200 personer i digre kirkebygg, dersom ikke stolene er fastmontert. Nei, kirkebenker regnes ikke som fastmonterte seter.

Det kommer utvilsomt å bli et stort savn for mange i jula. Men jeg har vanskelig for å se for meg at Den norske kirke bryter reglene med henvisning til at «jula er jo så viktig for oss».

Det er likegyldig om det er en katolikk fra Polen, en muslim fra Pakistan, en buddhist fra Thailand eller en kristen fra Romania eller Sverige. Folks tro og religiøse tilhørighet trumfer ikke alt annet, som for eksempel faretruende stigende smitte og stadig strengere koronatiltak for oss alle. I stedet for å stole på at høyere makter nok holder sin hånd over dem og resten av samfunnet, må også alle religiøse ledere ta ansvar. Nå.  

Det er ikke bønn om annet…    

 

 

 

Smittsom skepsis

Det florerer med konspirasjonsteorier og 
skremselspropaganda om en ny koronavaksine.

«Håpet er en risiko vi må ta», mente den franske forfatteren Georges Bernanos (1888 – 1948). Om ikke lenge blir det kanskje vår tur til å ta risikoen, mens vi håper på det beste.

Forskere har jobbet på spreng for å finne midlet som kan stanse pandemien. Tidligere i uka ble det kjent at det er utviklet en vaksine som beskytter ni av ti mot koronaviruset. Resultatet er oppsiktsvekkende, og forbløffende. Senere i uka opplyste Russland det samme. Også vaksinen med navnet Sputnik 5 skal være effektiv: 92 av dem som deltok i forsøket, beskyttes mot viruset. Det er nesten for godt til å være sant.

Når en vaksine er godkjent for bruk, sikter Norge mot å vaksinere to tredjedeler av befolkningen – altså en ny massevaksinering. Det er nødvendig for å stoppe pandemien, og for å oppnå ønsket effekt i befolkningen. Men folk er tvilende, avventende eller direkte uvillige til å la seg vaksinere. En ganske fersk undersøkelse utført av Ipsos for Dagbladet viser at fire av ti nordmenn ikke vil ta vaksinen nå. Andre undersøkelser viser samme tendensen. Skepsisen til vaksinen er stor, og står i kontrast til nordmenns generelle sterke tiltro til vaksiner.

Med nær historie friskt i minne er det naturlig at mange er skeptiske. Etter at bivirkningene av massevaksineringen under svineinfluensaen i 2009 ble kjent - 94 fikk narkolepsi, mange av dem barn - er mange avventende. Det er en stor utfordring for myndighetene. Hvis ikke mange nok lar seg vaksinere blir det ingen flokkimmunitet, og vi må fortsette å leve i unntakstilstand med alle de negative konsekvenser og store omkostningene det har.

Det vil hjelpe at det fortsatt er mange måneder til vaksinen kan tas i bruk i stor skala. Jo lenger tid det går, jo mer sannsynlig er det at eventuelle alvorlige bivirkninger avdekkes. Å vaksinere seg er frivillig i Norge. Da er det en selvfølge at helsetoppene og medlemmene av regjeringen stiller seg først i vaksinekøen, og på den måten gir sin garanti for at vaksinen er ufarlig.

Én ting er en optimistisk, men avventende holdning til en ny vaksine. Noe annet er vaksinemotstand på prinsipielt grunnlag. Ifølge WHO er motstand mot vaksiner en av verdens ti største helsetrusler. Anført av kjendisbloggere og filmstjerner, som er erklærte vaksinemotstandere, synker andelen som vaksineres mot tradisjonelle barnesykdommer. Holdningen er smittsom. Meslinger er igjen blitt dødelig i flere land. Andre barnesykdommer har også en oppblomstring. Men det store flertallet ansvarlige voksne vaksinerer ungene sine. Ansvarlige voksne bør også ta koronavaksinen når den kommer, til hele samfunnets beste.

Nå florerer det med konspirasjonsteorier og skremselspropaganda i sosiale medier. «Big Pharma forsøker å lure oss». Det bidrar utvilsomt til vaksineskepsisen. En av de groveste, som dessverre altfor mange tror på og deler videre, er at Microsoft-gründer Bill Gates ønsker å spore befolkningen med mikrobrikker som skal spes gjennom et vaksinasjonsprogram mot korona.

Stikk den…

Helbom -igjen

Norske journalister og "eksperter" har bommet
totalt på valget i USA - igjen.

«En utenrikspolitisk ekspert er en som i morgen kan forklare hvorfor det han forutså i går, ikke skjedde i dag», er et sitat med ukjent opphav. Nå har ekspertene bommet totalt – igjen.

Da koronakrisen inntraff, og Norge ble stengt ned i mars, spådde boligekspertene kraftig fall i boligprisene. Det motsatte skjedde. Helt ferske tall viser at boligprisene er 7,1 prosent høyere enn for ett år siden. Koronakrisen skapte også dommedagsstemning i norsk økonomi, og ekspertene spådde at verdiskapningen i Fastlands-Norge kunne falle nesten ni prosent. Det gikk langt fra så galt, fra februar til april falt fastlandsøkonomien med 5,6 prosent. Samlivsterapeutene spådde skilsmisseboom etter korona-nedstengningen, men alt tyder på at heller ikke dette slår til.

For å ta noen koronafrie eksempler på «eksperter» som uttaler seg om hva som helst om du putter ei krone på dem. I fjor tok de såkalte fotballekspertene grundig feil i hvem som ville vinne eliteserien. Det var faktisk et realt bomskudd. En ekspert tok også helt feil når det gjelder de forhatte brunsneglene. Sommertørken i 2018 ville redusere bestanden kraftig i 2019, spådde vedkommende. Det skjedde heller ikke.

Så har vi de såkalte USA-ekspertene. Norge må være det landet i verden som har flest av dem målt etter folketallet. De har vært i alle kanaler, til alle døgnets tider. Én ting er de selvutnevnte «ekspertene» som synser og mener. Mer alvorlig er det at profesjonelle feiler, for det er ikke bare de selvutnevnte USA-kjennerne som har bommet grovt på USA-valgt. På samme måte som før valget i 2016, der alle «eksperter» spådde at Donald Trump ikke kom til å vinne, har mange av de samme ekspertene spådd at Joe Biden ville feie Trump ut av Det hvite hus. Profesjonelle meningsmålingsbyråer, som har påstått at de har korrigert for de faktorene som ga så gale tall i 2016, har bommet stygt. Forventningene var bl.a. store til skjebnestaten Florida. Med sine 29 valgstemmer regnes sørstaten som en av gullbillettene i racet mot Det ovale kontor. I 2016 stakk Trump av med flertallet. I år slo det anerkjente nettstedet FiveThirtyEight fast at Biden ville vinne Florida med 69 prosent sannsynlighet, ifølge Aftenposten. For akkurat Florida vet vi nå resultatet. Trump stakk av med seieren. Så store feil er alvorlig. Det kan påvirke valgresultatet direkte.

Når dette skrives er valget i USA fortsatt ikke avklart. Det ser ut til å gå Demokratenes vei, men om Joe Biden vinner er det langt fra med så store marginer som alle norske journalister har spådd. Kommentatorene – i stor grad akkurat de samme som tok feil ved valget i 2016 – har heller ikke denne gangen klart å forstå strømningene blant amerikanske velgere. De har ingenting lært, og har tatt meningsmålingene for gitt. Det er flaut, både for kommentatorene, mediehusene og meningsmålingsbyråene.

Gjett riktig tre ganger, så får du ry som ekspert, heter det. Gjett feil to ganger, og i Norge er du fortsatt «ekspert».

Myter modne for møllposen

Hadia Tajik oser av selvstendighet, feminin
selvsikkerhet, styrke og vilje til makt.          

«Jeg hadde skjønt det om anklagen kom fra en konservativ pakistansk mann», skriver Hadia Tajik i sin kontante reaksjon på kritikken av bildet på det mest omtalte bokomslaget i nyere tid. Og forlaget gnir seg i hendene; oppmerksomheten om ei bok skrevet av en toppolitiker har neppe vært større.

Hurlumheien ble startet av fakultetsdirektør Karoline Holmboe Høibo ved Universitetet i Stavanger. I en kronikk går Høibo til frontalangrep på bildet på omslaget på boka «Frihet. En personlig og politisk historie». Vel nok er mange overrasket over hvordan en toppolitiker som Hadia Tajik har valgt å iscenesette seg selv, milevis unna et kjedelig politikerportrett. Men kritikken bommer, på de aller fleste punkter. Bildet oser av selvstendighet, feminin selvsikkerhet, styrke og vilje til makt. Altså alt en toppolitiker trenger. Om det er smart av en politiker fra Ap å profilere seg på denne måten, er en annen sak.

Arbeiderpartiets nestleder har selv feid kritikken av banen. Men damer, det er et par ting i den heftige debatten etterpå vi må snakke mer om. Debatten er kjedelig forutsigbar. Det første er at fakultetsdirektør Høibo – som har tatt seg friheten å kritisere en annen kvinne -  nær sagt selvfølgelig blir møtt med det berømte sitatet fa Madeleine Albright: «Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner». Vel nok kan det i mange sammenhenger være både taktisk lurt og nødvendig at kvinner bygger nettverk for å komme seg opp og fram. Men derfra til å unnlate å kritisere andre kvinner – bare fordi de er kvinner – er et drøyt stykke. Skal kvinner ha fripass? Og hvis en kvinnelig anmelder faktisk leser boka så skal hun avstå fra en dårlig anmeldelse, fordi … kvinne?  Kvinner må pakke vekk denne holdningen. Hvis det er noe å kritisere en annen kvinne for, så skulle det bare mangle.

Det andre som er kjedelig forutsigbart, er påstanden om at en mann aldri ville blitt kritisert for hvordan han er kledd, eller ser ut på håret. Det er en seiglivet myte, som burde vært lagt i møllposen for lenge siden. Altfor mange kvinner bruker myten for å ikle seg offerrollen. Det finnes flust av eksempler på at menns klesdrakt og utseende kommenteres og kritiseres. Mange husker fortsatt avdøde Jørgen Kosmos lyse sommerdress på bildet fra Nato-møtet i 1994. Jonas Gahr Støres rutete flanellsskjorte er behørig kommentert. Det samme gjelder Jan Bøhlers hettegensere og caps og Abid Rajas hårsveis og fargerike jakker. Tidligere stortingspresident Olemic Thommessen fikk store oppslag i avisene da han stilte i en prangende, eksklusiv folkedrakt fra 1700-tallet da han åpnet Stortinget i 2013. For å nevne noen få eksempler.

Det kan uten tvil være tøft for kvinner å være på topp i politikk og næringsliv. Men måten kvinner ofte debatterer på, gjør meg ille til mote. Så kan vi være enige om å legge sutring om at «kvinne er kvinne verst» og «det opplever aldri menn» i skuffen for godt, og heller konsentrere oss om sak? Det kler debatten mye bedre.

Et hardtslående argument

Det er ikke synd på vodelige menn som må   
  bære fotlenke.                                                

«Den best bevarte hemmeligheten vi har», heter det i en rapport om bruk av omvendt voldsalarm. Det er slående hvor sakte det går framover. For det er litt sent for kvinnen å trykke på voldsalarmen hun må bære når mannen står på døra, ikke sant?

Menn kan idømmes elektronisk fotlenke som varsler politiet hvis en som har besøksforbud nærmer seg en bestemt adresse. Ordningen ble innført i 2013. På alle disse årene er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm totalt 67 ganger, og politiet har fått medhold i retten 34 ganger, ifølge VG. Hittil i 2020 er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm i 34 saker, sammenlignet med 17 saker i 2019. Domstolene har gitt politiet medhold i 14 av disse. Alle sakene er ikke ferdigbehandlet.

Det går altså framover. Flere bruker muligheten til å straffe den som faktisk har utøvd vold i nære relasjoner. Men det går sakte; det virker som enkelte politidistrikt ikke har skjønt poenget. Og det avhenger dessverre av hvor kvinnen bor. Tall som VG presenterer forteller om store regionale forskjeller. Nordland kommer helt i bunnsjiktet, sammen med Møre og Romsdal og Troms politidistrikt. Påtalemyndigheten i Nordland har bedt om omvendt voldsalarm bare én gang etter at ordningen ble innført, og fikk det innvilget i retten. En annen sak ble avslått. Den er anket.

Det er naturligvis langt flere tilfeller i politidistrikt med tett befolkning. Likevel er det en tankevekker at det bare er ett tilfelle i Nordland på sju år ettersom antallet voldelige menn – for det er i hovedsak menn - er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen. En skikkelig blåveis for dem som har opplevd alvorlig vold i nære relasjoner, og som selv må bære ansvaret for å forhindre nye voldsepisoder. 

Den nye rapporten, som er finansiert av Justisdepartementet, slår fast at omvendt voldsalarm er effektiv. I de 35 sakene hvor en voldsutøver er idømt elektronisk fotlenke, har politiet ikke registret et eneste tilfelle av brudd på besøksforbud. Kvinnene kan altså føle seg mye tryggere, og slipper i tillegg å bære byrden med selv å være den som varsler politiet om en voldelig eksmann skulle stå på døra. Da kan det være for sent. Og i altfor mange tilfeller med katastrofalt utfall.

Både påtalemyndighet og domstolene må bruke denne muligheten oftere enn til nå, slik både Riksadvokaten og Politidirektoratet har bedt om. Det er ikke synd på dømte voldsmenn med besøksforbud som må bære fotlenke. Det er ingen tilleggsstraff, slik enkelte synes å mene. Det er et forebyggende tiltak, for å sikre liv og helse til den som utsettes for volden. Derimot er det synd på kvinnene - som gjentatte ganger er banket gule og blå, og som lever i konstant redsel – og som opplever at samfunnet ikke bruker de midlene som faktisk finnes for å hindre nye voldsepisoder. Og mulige drap, i verste fall.

Effekten av at menn selv må bære byrden for sine voldelige handlinger er altså udiskutabel. Et hardtslående argument som ikke kan overses, med andre ord.

Et gedigent mageplask

Plast i havet er et enormt problem. Det blir
ikke mindre plast av å boikotte TV-aksjonen.

«Han er ein mann med idear. Synd at alle er så jævlig dårlige», ifølge forfatter Ragnar Hovland. Jeg skal ikke påstå at stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) var først ute, og dro andre med seg. Men faktum er at minst halvparten av de 32 kommuner som boikotter årets TV-aksjon, er styrt av ordførere fra Sp.

Det blir ingen bøssebærere på døra i år, men søndag er den store TV-aksjonsdagen som vanlig. Miljøorganisasjonen Verdens naturfond (WWF) får inntektene, som skal gå til å bekjempe plastsøppel i havet. Det har fått både bønder, jegere, hvalfangere og fiskere til å rase.

Blant kommunene som nekter å delta med kommunal aksjonskomité, som ellers er vanlig, er Moskenes og Beiarn. Allerede i januar uttrykte Norsk Småkvalfangerlag en unison boikott mot årets TV-aksjon. I Moskenes var hele formannskapet enig i at de ikke vil bidra i aksjonen på grunn av WWFs «mangeårige kamp mot hvalfangst». Det er et stort mageplask. Ikke minst fordi nettopp hval, fisk og andre sjødyr – som nettopp er kystbefolkningens livsgrunnlag - er de som lider mest av den enorme plastforurensningen i havet. Dernest fordi formannskapet i Moskenes må ha levd under en kondemnert hvalskute i flere tiår. WWF i Norge har ikke blandet seg inn i diskusjonen om norsk hvalfangst siden 1980- eller 90-tallet. WWF International ga allerede i 2001 sin støtte til begrenset og kontrollert hvalfangst.

I Beiarn og flere innlandskommuner er man mer jordnær i sin begrunnelse for boikott. Nærmere bestemt har de begge beina godt plassert i eget sauefjøs og utmarksbeite, som AN har påpekt tidligere. Blant annet kjemper WWF for rovdyrene i norsk natur. Senterpartiet er som kjent imot ulv. Det er et helt legitimt standpunkt, men det er altså ikke WWF som bestemmer norsk rovdyrpolitikk. Det er det Stortinget som gjør. Det var faktisk Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som fremmet forslaget – og stemte for – rovdyrforliket i 2011. At Sp mener at forliket ikke er fulgt godt nok opp, er greit nok. Men det blir altså ikke færre rovdyr i Norge av at TV-aksjonen boikottes. Det blir bare mindre penger til å gjøre noe med det enorme problemet i Sørøst-Asia, der en tredjedel av alt plastsøppel i havet kommer fra. Og som til sjuende og sist blir alle sjønasjoners problem. Vi husker alle bildene av den strandede hvalen i Bergen, med magen full av plast.

Det er bare helt håpløst at så mange kommuner faktisk fatter vedtak om ikke å delta i årets aksjon, ut fra snevre særinteresser. Det må være mulig å løfte blikket. I så mange andre sammenhenger har vi holdningen at vi støtter ikke alt, men velger likevel å bidra. Vi stemmer på et politisk parti, selv om vi er enige i bare halvparten av programmet. Vi støtter det gode arbeidet til Kirkens Bymisjon, selv om vi ikke er troende kristne eller medlem av Kirken. Vi anerkjenner Knut Hamsuns geniale forfatterskap, selv om vi ikke støtter hans lefling med Hitler og nazismen. Og så videre.

Det er selvsagt frivillig å gi penger til årets TV-aksjon. Også for politikere. Men i det øyeblikket ordføreren har tatt saken opp i formannskapet eller kommunestyret, og fått flertall for å boikotte TV-aksjonen, er den tradisjonsrike dugnaden gjort om til partipolitikk. TV-aksjonen har vært arrangert siden 1974. Det har aldri skjedd tidligere.

Noen sier at det WWF kan få til bare er en dråpe i havet. Til det er bare å si at hver eneste dråpe, gjør havet større.

Prisen på en tjeneste

Noen vet prisen på alt, men ikke verdien av
noe, som for eksempel av de unge
hjelper de gamle i familien.

«Mest dyrebare er alltid de tingene som ikke har noen pris», ifølge den tyske forfatteren Luise Rinser (1911-2002). Men noen skal alltid sette en prislapp på alt.

Det ble nylig publisert en sak på forskning.no som har vakt en del oppsikt, negativ sådan. Fra før av har vi New Public Management, der alt i offentlig sektor har tellekanter og rapporteringsplikt. Nå påpekes det at New Home Management, hvor vi skal leke at familien er en bedrift som sender faktura til hverandre, kan være en god idé.

Hvis for eksempel ungdommen i familien hjelper en av foreldrene med data og internett, kan det regnes om i kroner og øre. En ny undersøkelsen, gjennomført av et britisk selskap med det fancy navnet Prolifics Testing, viser at tenåringer kan gå glipp av mange titalls tusen kroner i året fordi de hjelper foreldre eller besteforeldre uten å ta betalt for det. I gjennomsnitt bruker ungdommer i alderen 13 til 18 år 32 timer i året på gi opphavet hjelp og råd med sosiale medier. Skulle foreldregenerasjonen fått hjelp av profesjonelle, ville det kostet 193 kroner timen. Årlig pris? 6100 kroner. I tillegg gir ungdommene hjelp med e-post, opplasting av bilder, bruk av Word og enda mer. Alt i alt går tenåringene glipp av rundt 50.000 kroner årlig. Det sies ikke direkte, men underforstått kan de som trenger datahjelp vente seg følgende fra barnebarn eller barn: «50.000 kroner ble det. Vil du ha kvittering?»

Det er så mye som er galt med denne saken – og undersøkelsen – at man i det hele tatt kan lure på hvorfor den ble gjennomført.  Skal det settes prislapp på alle mellommenneskelige forhold, både i og utenfor familien, ender vi med et samfunn blottet for limet som holder oss sammen. Hjelp med å flytte møbler eller skifte dekk på bilen? Det blir sikkert tusen kroner hvis profesjonelle måtte leies. Noen timer samme med en venn som har behov for å snakke seg gjennom en trasig opplevelse? Det blir ikke billig; psykologer tar seg klekkelig betalt. Handling av nødvendige matvarer, hvis vær og føre er sånn at bestemor ikke kan gå selv? Budtjenesten tar ganske sikkert noen hundrelapper for hver tur.

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. At familiemedlemmer hjelper hverandre med nær sagt hva det skulle være, er en selvfølge. Og hva hvis vi snur resonnementet på hodet: Hva har tenåringen, som bokstavelig talt er født med en smarttelefon mellom hendene, og derfor er atskillig flinkere med data og sosiale medier enn den eldste i familien, kostet mamma og pappa i oppveksten? Hvor mange tusen kroner «skylder» poden i hus, mat, strøm, klesvask og omsorg gjennom 18 år?  Jeg tipper det blir ungdommen som blir skyldig penger. Hvis altså alt skal regnes om i kroner og øre.

Det er en verdi i seg selv at vi hjelper hverandre, både i og utenfor familien. Dessverre er dagens samfunn gjennomsyret av folk som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.