Lykkelandet

Norge er på trivselstoppen i nok en undersøkelse. Der har

Norge tronet lenge. 

«Fremskritt, hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel», ment Knut Hamsun. Mange nordmenn opp gjennom tiden må ha hørt på Hamsun. For Norge er på trivselstoppen. Igjen.

Norge er ikke bare et veldig rikt land, med stort sett godt forsørgede innbyggere. Det Norge har gjort for å konvertere rikdom til trivsel for innbyggerne sine de senere årene, er bemerkelsesverdig, mener BCG-partner.

Byrået har i årevis målt hvordan rikdom blir brukt til å forbedre trivselen («well-being») innad i hvert enkelt land. Ut fra 152 land troner Norge på topp – igjen. Vi har «eid» topp-posisjonen helt siden 2009, og det er en utvikling som imponerer BCG-partner Joao Hrotko, som også er en av forfatterne av rapporten. – Norge har konsekvent vært det landet som har tronet på toppen av SEDA-rangeringen. Den sterke prestasjonen med å ta rikdom og konvertere den til trivsel er bemerkelsesverdig og særdeles meningsfull, sier han i en kommentar.

Norges rikdom til trivsel-koeffisient er på 1.18, noe som er langt over det globale gjennomsnittet.

Det er flere faktorer som teller: Inntekt, økonomisk stabilitet, sysselsetting, helse, utdanning, infrastruktur, likhet i inntekt og utdannelsesnivå og samfunnet generelt, som for eksempel likestilling mellom kjønnene, og hvor trygt landet er å bo i. Styring av landet (hvor effektiv regjeringen er, stabilitet, frihet) teller også, og miljø.

I år topper Norge rangeringen sammen med Sveits, med Island, Luxembourg og Danmark på de neste plassene, men himmelen er ikke helt rosenrød. Sammenlignet med våre nordiske naboer presterer Norge bedre i de fleste kategoriene, men ligger på etterskudd innen infrastruktur og miljø. At Norge ligger på etterskudd i infrastruktur, trenger vi ingen internasjonal undersøkelse for å fastslå. Det er bare å kjøre gjennom tunnelene i Sørfold.

Måler man opp mot både Norden og EU har det vært en sterk positiv utvikling innen utdanning og samfunnet generelt, men Norge sakker noe etter når det gjelder lønn. Lønnsnivået i Norge utvikler seg også saktere, men sett i det store globale bildet er det kanskje ikke så mye å være misfornøyd over. I stedet bør vi løfte blikket ut over egen navle og glede oss over at flere land har klatret kraftig på rangeringen i år, som Kina, Colombia og Marokko. Innbyggerne i disse landene trenger nok lønnsøkning mer enn de fleste nordmenn.

Norge scorer på topp, eller nesten helt på topp, i alle internasjonale målinger av denne typen. I fjor ble Norge kåret til verdens lykkeligste land i World Happiness Report. Det skulle man ikke tro når men ser undersøkelser om hvor deprimerte nordmenn er, hvor mye det klages over alt mulig i «Åpen linje», og hvor lite som skal til før mediene renner over av indignerte «offer» for ett eller annet.

Det burde strengt tatt være forbudt å klage i Norge. Bortsett fra over været da.

 

Flasketuten peker på...

"Lykkepromille". Smak på ordet.

«Ungdom er beruselse uten vin», mente den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og selv om unge drikker mindre enn før – mens eldre til gjengjeld drikker mer - kan han umulig ha vært på en gjennomsnittlig studentfest.

Vi er inne i årstiden da nordmenn drikker mest, bare jula kan konkurrere i konsum. Sosiale medier oversvømmes av feriebilder med vinglass i solnedgang. Det skal grilles, og det skal drikkes grillvin eller sommerøl. På godværsdager er uterestauranten fulle; i alle betydninger av ordet. Ferien i Syden med lett tilgang på billig alkohol, eller dårlig vær på hytta med vinkartongen innen rekkevidde, bidrar til et samlet inntak av alkohol som kan få Blå Kors til å se rødt.

Nesten ukentlig serverer mediene oss saker om hvor sunt vin er. Og det er – sant nok – vitenskapelig dokumentert at rødvin i beskjedne mengder minsker faren for hjerte- og karsykdommer. For en tid tilbake mottok jeg personlig to oppfordringer. Den ene var gladmeldingen om at økologisk rødvin nå er å få kjøpt, og at jeg derfor kan bidra til et bedre miljø. Den andre tilfløt redaksjonen: Et stoff som finnes naturlig i rødvin, forsinker aldringsprosessen. På mus, vel å merke.

Et aldri så lite søk på nettet lærer oss at rødvin styrker helsen, reduserer risikoen for leddgikt, gir bedre hukommelse (spesielt hos kvinner) samt altså at vi kan se yngre ut og leve lenger. Bare for å nevne noe.

Noen tviholder rundt stetten, og påstår at økt alkoholkonsum ikke har negative sider. Det trenges det minst to glass rødvin for å svelge. Tallenes tørre tale kan gi noen hver en skikkelig blåmandag: Redusert arbeidskapasitet, sykefravær og helseutgifter på grunn av alkoholmisbruk ble for noen år siden estimert til mellom 18 og 19,6 milliarder kroner i året. Trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk er ikke medregnet. Heller ikke menneskelige kostnader.

For noen år siden ble kampanjen «Lykkepromille» lansert, også i Bodø. Smak på ordet.

Kampanjen veileder studentene i hvor mange glass man bør drikke for å bli passe full i stedet for overstadig beruset. Appen «Lykkerus» er lansert. I og for seg et godt formål, men samtidig beviset på hvor akseptert alkohol er. Frp vil gjøre alkohol enda lettere tilgjengelig. KrF vil drikkepresset på jobb til livs. Partiene imellom sier ingenting; hvem vil vel gjøre seg upopulær hos velgerne ved å skru til kranene, eller fjerne taxfree-salget?

Selv generalsekretær i Det Norske Totalavholdsselskap som det het den gang, Marit Barene (!), så ikke noe galt i at folk drikker, selv om hun mener drikkepresset er for stort. Hun tørster kanskje etter flere medlemmer i DNT Edru Livsstil?

Alkoholvanene har endret seg. Nå mener Folkehelseinstituttet det er grunn til bekymring over eldres drikkekultur. Tidlig pensjonsalder og god økonomi gjør at "seniorene" drikker mer, spesielt vin. 

Det er på ingen måte meningen å gi noen dårlig samvittighet over et glass vin, eller sommerfølelsen en iskald utepils gir. Men uten et mer edruelig forhold til alkoholens positive sider vil trolig følgende gravskrift bli mer vanlig enn mediene, politikerne og helsevesenet liker å tenke på:

Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene ...

 

Åndssnobberi

Samfunnet trenger flere reale snekkere, og færre over-

utdannede akademikere.

«Vi leker polakker», svarte ungene da en tømrer fortalte om et sommerkurs bedriften hans hold for barn. Ungene fikk utdelt verktøy, hjelmer og hansker. Så fort barna hadde fått utstyret på seg begynte de å snakke kaudervelsk til hverandre.

Det er rådgiver i LO, Jonas Balas, som gjenforteller historien om hvordan unger leker snekkere. I en kronikk i VG nylig setter Balas søkelys på at mange unge føler at det ikke er bruk for dem. Det skyldes at samfunnet ikke gjør bruk av dem, er Balas’ poeng. Han mener vi må diskutere at vi har fått jobber som nærmest er å regne som «no go areas» for en del norsk ungdom. Årsakene er mange og sammensatte. Noe av det handler om sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Jakten på billigst mulig arbeidskraft har bidratt til en formidabel rekrutteringskrise blant annet i bygghåndverksfagene. De kalles gjerne «polakklinjer».

At det er blitt slik, skyldes ikke bare fri flyt av arbeidskraft over grensene. Det skyldes også noen tyngre, kulturelle prosesser som har rullet og gått en stund, lenge før EUs østutvidelse var et faktum. Fagforeningsveteranen Eldar Myhre var inne på noe vesentlig da han påpekte at Norge er blitt så rikt på melk at vi tror vi kan klare oss uten ku. Som samfunn har vi dessverre utviklet et enøyd syn på hva som er kunnskap og hva som er meningsfylt arbeid. Forført av fortellinger om «kunnskapssamfunnet» har vi i lengre tid vektet teoretisk kunnskap mye høyere enn praktisk utførerkompetanse, så mye at vi har klart å gjøre selv de praktisk-estetiske fagene i skolen teoretiske, skriver Jonas Balas.

Han treffer spikeren på hodet. Tenkt bare på «mastersjuka» som har ridd samfunnet i et par tiår nå. For et par år siden gikk det en heftig debatt om at arbeidslivet får for mange med feil kompetanse og for høy utdanning. «Kunnskapssamfunnet er den nye olja", er hamret inn i oss. Akademisk kunnskap, vel å merke. Og selv om det har vært snakket høyt og lenge om å løfte yrkesfagene, og flere heldigvis velger det, er gapet mellom etterspørsel og tilbud altfor stort.

Akademiseringen av yrker som tidligere var mer praktisk rettet i undervisningen, som sykepleier og journalistikk, har bekymret mange. Det har vært statlig politikk helt siden 2005, da Universitets- og høgskoleloven havnet i det samme lovverket, og har vært diskutert enda lengre. Villet politikk, med andre ord. Nå må unge ta en bachelor - minst - nesten uansett hva de ønsker å utdanne seg til. Universitet og høgskoler jubler selvfølgelig. De er interessert i flest mulig studenter.

Åndssnobberi kalles det, der så mange som mulig skal presses gjennom ei akademisk kvern som verken samfunnet eller studentene egentlig etterspør. Resultatet er en skrikende mangel på håndverkere, ungdommer som er gode nok, men som ikke passer i et akademisk utdanningsløp, og overkvalifiserte akademikere med høy studiegjeld og mastergrad i ett eller annet ingen har bruk for.

Og et samfunn der vi tror at det kan leies en polakk til alt.

Pølser, øl og hornmusikk

I korpsene er alle med, ingen henvises til benken. På bildet

Saltvern skolekorps.

«Korps passer rett og slett for alle», utbasunerer direktøren for Nordland Musikkfestuke. Han skjønner hvor viktig korpsbevegelsen er for rekruttering til musikklivet. Falske toner i utakt kan være en lidelse å høre på, men det er en start, og 17. mai blir aldri det samme uten.  

I morgen, 5. juli 2018, er det 100 år siden Norges Musikkorps Forbund (NMF) ble stiftet. Det markeres blant annet med at hele 2018 er utpekt til Musikkorpsenes år. NM i musikkorps er nettopp arrangert, med ikke mindre enn 115 korps. Andre arrangementer står i kø. Og hvem skulle trodd det? NMF er en av landets største kulturorganisasjoner, med over 58.000 medlemmer. Organisasjonen samler både skolekorps, brassband, janitsjarkorps og drilltropper. Profesjonelle korps, som Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad, er også med.

Der det i andre barne- og ungdomsorganisasjoner tidvis høres unoter, som at unger blir plassert på benken og ikke får spille, går NMF framfor med et godt eksempel: I skolekorpsene settes ingen på benken. Ingen er for umusikalske, eller så fri for takt i kroppen, at de ikke får bli aspirant. I det minste får den mest håpløse et triangel å plinge på. Med er de uansett.

Til gjengjeld lærer de i det minste navnene på notene i skalaen. Et godt grunnlag for videre musikkinteresse for noen. Nyttig kunnskap å ta med seg videre i livet er det uansett.

Direktøren for Nordland Musikkfestuke, som vanligvis promoterer musikere av ypperste klasse, valgt på øverste hylle, er ikke i tvil om viktigheten av korps. - De gir et unikt tilbud til barn og unge hvor man treffes på tvers av alder for å lære et instrument og for å musisere sammen. Korps passer rett og slett for alle, sier André Wallann Larsen til Bodø Nu. Nå gir Musikkfestuka og tre av samarbeidspartnerne en gave på kr 20.000 kroner til korps i Salten. Alle korps kan søke. – Mange korps har slitt med rekrutteringen, samtidig som det er ressurskrevende å drive et korps. Vi trenger skolekorpsene både 17. mai og alle andre dager i året, og håper at dette kan være et lite bidrag, sier Larsen.

Det lyder som musikk i mange amatørers ører.

Andre kan ikke fordra korpsmusikk, eller «øl, pølser og hornmusikk», som det av og til kalles av dem som får frysninger av korps. Irritasjonen bobler over når de vekkes en tidlig 17. mai av det lokale skolekorpsets ikke altfor velspilte «Gammel jegermarsj». Falske toner og dårlig rytme skjærer i ørene.

Tenk da på at det kanskje går en Ole Edvard Antonsen eller ei Tine Thing Helseth blant de småfrysende og trøtte ungene. Mange musikere, i alle ulike sjangere, begynte nettopp der: i skolekorpset. Surmaget kritikk skal korpsene bare blåse en lang marsj i.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utvikling i feil retning

Det er ikke synd i en 12-åring som må komme seg til fotball-

trening ved hjelp av egen muskelkraft.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte å gi dem ting», mente den britiske forfatteren Norman Douglas (1868-1952). For eksempel ting som gjør at ungene slipper å gjøre noe selv. Som å bruke beina.
 
Sykkelbruken generelt har gått ned blant ungdom, viser tall fra Transportøkonomisk institutt (TØI). Tradisjonelt har det vært ungdom under 18 år som har syklet mest i Norge, men her har det vært en liten nedgang de siste årene. Nå får stadig flere unger elsykkel, kan NRK fortelle.  – Elsykkelen kan bidra til å snu den trenden, sier forsker ved TØI, Aslak Fyhri.  Ut fra folkehelseperspektivet er det mer mosjon i en vanlig sykkel. Spørsmålet her bør være hva de ellers ville gjort hvis de ikke hadde elsykkel. Ville de valgt en vanlig sykkel eller blitt kjørt av foreldrene, spør forskeren.

Jeg tror jeg vet svaret.

Hvordan i huleste kom vi egentlig hit? Det er ikke lenge siden elsykler var et hjelpemiddel for eldre og folk med fysiske utfordringer. Nå er det altså transportmiddel for friske, spreke unger i 12-13-årsalderen, og terskelen for å kjøpe elsykkel blir stadig lavere. Ungene NRK har intervjuet, som alle har elsykkel, synes det er råkult. Nesten moped. Å gå til skole eller fotballtrening er visst uaktuelt for dem.

Selvfølgelig finnes det noen som trenger motorisert hjelpemiddel, av ulike grunner, for dem er elsykkel et veldig bra alternativ. Men si meg; lider dagens oppvoksende slekt av kollektivt muskelsvinn?

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det har skjedd mye med barneoppdragelsen som ikke er til ungenes beste. Følgende historie illustrerer poenget. Ei dame – jeg skal ikke nevne navn, men jeg kjenner henne veldig godt - ble nylig minnet om hvordan det var på 1990-tallet. Poden, hvis bestekamerat bodde et godt stykke unna, forsøkte seg noen ganger. Telefonsamtalen gikk omtrent som følger:

- Hei mamma, det er så dårlig vær, kan du komme og hente meg hos M?

- Har stormen fått noe navn?

- Nei.

- Da får du gå hjem.

Utviklingen går i gal retning, og det bekymrer både forskere og politikere. Det finnes data som viser at gutter sitter stille 40 minutter mer enn før. For jenter er det enda større forskjell. Stillesittingen har økt 50 minutter. Samtidig er overvekt hos barn og unge blitt et folkehelseproblem.

For å kompensere for fravær av naturlig og gratis trim blant annet på skoleveien, vedtok Stortinget i fjor at det skal være én times fysisk aktivitet i løpet av skoledagen.     

Det ikke ungenes feil. Det er foreldrene som skaper trafikkaos utenfor skoleporter og idrettshaller, og som må tråkke på bremsa. Å gi ungene elsykkel er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Det er ikke synd på en 12-åring som må komme seg til fotballtrening ved hjelp av egen muskelkraft.

At unger beveger seg nok er foreldrenes ansvar. Da kan de i det minste sørge for at ungene selv må trå til for å komme seg på skolen.
 

Sportsidioter og andre idioter

Lise Klaveness i aksjon for Stabæk i NM i 2011. Er det noe

 Klaveness  kan, så er det fotball.

«Uansett hva kvinner foretar seg, så må de gjøre det dobbelt så bra som menn for å bli ansett som halvparten så dyktige. Heldigvis er ikke det særlig vanskelig», ifølge den canadiske feministen og politikeren Charlotte Whitton (1869-1075). Gang på gang bevises sannheten i sitatet.

Nok en norsk kvinne har brutt en barriere. Lise Klaveness (37) er proffspilleren som ble direktør for den norske elitefotballen. Hun er også den første kvinnelige ekspertkommentatoren i VM i fotball for herrer, som akkurat i disse dager klistrer sportsidiotene til skjermen.

Det gjør hun ikke ustraffet. Mange hyller henne – hun har både egen erfaring som fotballspiller, og erfaring som kommentator for NRK, blant annet fra fotball-EM i 2016. Hun er udiskutabelt dyktig, faglig kompetent og mentalt forberedt. Og i stand til å formidle en hel, sammenhengende, intelligent og begrunnet setning. Langt fra alle sportsjournalister kan skryte av det samme.

Likevel ryr sjikanen inn fra norske fotballfans. Det så Klaveness selv komme; det gjorde i grunn mange av oss andre også. De som fulgte den gode NRK-serien «Heimebane», om det fiktive eliteserielaget Varg IL som får kvinnelig trener, skjønner nå at det er akkurat sånn det er å være kvinne i den ellers mannsdominerte fotballbransjen. Fotball er Norges og verdens største kvinneidrett, men kvinner ligger likevel lang etter i roller som trenere, i mediene og som ledere.

Hetsen mot Klaveness går omtrent som følger: «Kjære Lise Klaveness. Du er et irritasjonsmoment og intet mer».  «Ørene mine blør». «Kan noen som har studert kommunikasjonsteknologi lage en knapp som muter kun Lise Klaveness?». Noen ber henne komme seg tilbake til kjøkkenbenken.

Det har andre kvinnelige fotballkommentatorer også fått beskjed om. Claudia Neumann var i 2016 den første kvinnen som kommenterer et mesterskap for menn på tysk tv, den gang var det fotball-EM. Reporteren i den tyske kanalen ZDF hadde tidligere kommentert både OL- og VM-kamper for kvinner, og har over 20 års erfaring som journalist.

«En kvinne som kommenterer kampene for ZDF? Har de i det hele tatt tillatelse til å forlate kjøkkenet?», er ikke det groveste Neumann måtte tåle. Men meldingen kvalifiserer åpenbart til pallplassering som den dummeste. Finter som «Kvinner kan gjerne kommentere kvinnefotball, men ikke ekte fotball», fortjener sølv. 

Fotball er verdens største idrett. Selvfølgelig har en så stor idrett også en god gjeng av verdens største idioter med på «laget». Mannlige idioter, når sant skal sies, som sikkert aldri selv har spilt en kamp på høyere nivå enn reservebenken i sjettedivisjon. Og som bruker tida si på tastaturet der de fyrer av det ene selvmålet etter det andre. For en gjeng…

Begrepet sportsidiot har fått nytt innhold. Rødt kort og utvisning neste.  

Lønn som fortjent?

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) later som  han

ikke kan gjøre noe med de galopperende lederlønningene.

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Det er den tiden på året igjen. Mens vanlige lønnsmottakere haler i land et oppgjør på to-tre prosent, kan lønnsadelen i staten le rått hele veien til banken. Forleden la næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viser de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere i statseide selskap tjente nær 100 millioner kroner i fjor. Seks av sjefene tjente over ti millioner. Statoil-sjefen fikk mest: 15 millioner.

Galopperende lederlønninger i staten er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den daværende rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det, i alle de årene de hadde makta? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene.  

Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap gått bare én vei: oppover. Det samme har skjedd med lønna til ledere ansatt i staten; lønnsfesten har blitt direkte utagerende. En opptelling Stavanger Aftenblad gjorde i november i fjor viste at 149 ledere i staten tjente mer enn statsministeren. 366 ledere dro inn mer enn statsrådene.

Det har vært gjort forsøk på å stanse lønnsfesten. I fjor fremmet SV et representantforslag i Stortinget om å sette et tak på lederlønningene i staten tilsvarende statsministerens lønnsnivå. Men SV fikk ikke støtte verken fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for forslaget. Flertallet i Stortinget mente at lederlønningene er styrets ansvar. Selskapene må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon.

Moderasjon? Særlig …

Nå er næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ute og forsvarer lønnsbonanzaen på akkurat samme måte, og som alle andre tidligere næringsministre fraskriver han seg ansvaret ved å vise til styrene. Som om statsråden er helt uten mulighet til å påvirke, hvilket selvsagt er tull. Når en høflig henstilling om moderasjon helt åpenbart neglisjeres, og lederne selv grabber til seg med begge hender, bør regjeringen bli en mer aktiv eier og bruke sin betydelige innflytelse på å dempe veksten. For eksempel ved å sette sammen et styre med evne til å vise magemål.

Å late som om det ikke er mulig, er et billig forsøk på å fraskrive seg ansvaret.