Skolesekken, spaserstokken og pengesekken

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

«Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet», skrev den tidligere nestlederen i SV, Bård Vegar Solhjell, i en kronikk for et par år siden. Han var lei maset om mer penger til kultur. Overraskende, ettersom Solhjell var statsråd i den rødgrønne regjeringen, som i perioden 2005-2013 gjennomførte Kulturløftet I og II. Én prosent av statsbudsjettet til kulturformål, var målet. Milliarder ble brukt.

Vi har den kulturelle skolesekken for ungene, og den kulturelle spaserstokken for eldre. Nå er på tide med en grundig diskusjon om den kulturelle pengesekken for alle midt imellom. Arbeiderpartiet lover nemlig nok et kulturløft, hvis de vinner valget til høsten. Penger til kultur er bra, enten det er snakk om tunge institusjoner, eller enkeltkunstnere som er helt avhengig av stipend. Men like viktig er det å se på hvordan pengene brukes.

Enger-utvalgets rapport fra 2013 gransket effekten av Ap, Sp og SVs satsing på kultur. Den slo fast at den kulturelle grunnmuren - bibliotek, kulturskoler, museer, kor, korps og frivillige aktiviteter - var taperne. Begivenhetskultur som festivaler og ulike spel, var vinnerne.  På toppen kom Statistisk sentralbyrås statistikk som viste at det var nedgang i nordmenns kulturbruk, særlig hos unge. To år senere, i 2015, kom Riksrevisjonens rapport. Den slo fast at den kraftige økningen i bevilgningene til kultur i perioden 2005-2014 i beskjeden grad kom publikum til gode. Det var heller ikke økt tilstrømning av publikum til de seks sentrale institusjonene som ble gransket.  

Men vi har fått rådyre kulturhus, nær sagt land og strand rundt. Så store investeringer fører automatisk til høye billett- og leiepriser.  Stormen har udiskutabelt løftet Bodø som by. Biblioteket er en perle, til gratis bruk for hvem som helst. Konserthuset gir musikalske opplevelser i verdensklasse – for dem som har råd. Den siste billetten jeg kjøpte kostet 525 kroner. For et ungt par som trenger barnevakt koster et besøk i konserthuset fort et par tusenlapper. Det sier seg selv at det er de «utvalgte» - fiffen, de pengesterke og de som er så heldige å få sponsorbilletter fra arbeidsgiveren - som har råd til å benytte seg av tilbudene. Et økonomisk og kulturelt klasseskille, som dagens røde posisjon i bystyret ikke kan være bekjent av.
Graderte leiepriser til tross: Nå diskuteres prisene også blant artister og arrangører som skal leie lokale og scene. Bare de som nesten er garantert fullt hus, tar sjansen. Tunge aktører som Nordland Musikkfestuke og Bodø Jazz Open vurderer å leie billigere lokaler andre steder, og gjør det delvis allerede. Bjørn Sundquist valgte å reise forbi Bodø med sin forestilling. Bodø kommune – som alt i alt bruker 80 millioner i året på Stormen - er helt uten alternativer for grunnmuren i kulturlivet: amatørene i kor og korps, nystartede band eller teatergrupper. Tilbudet er en nedslitt gymsal – eller Stormen.

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

En sørgelig historie

Bilde fra øvelsen Cold Responce.

«Det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet», mener journalist, forfatter og kåsør Øyvind Thorsen. I det hele tatt: Det har tilsynelatende vært mye å spare på å la Forsvaret forfalle; bortskjemte som Norge er med 75 års fred og Nato å lene seg på. Nå er en stabil og forutsigbar verden radikalt forandret. Og ulike regjeringers lik og svik ramler ut av skapet.

Denne uka ble det kjent at Forsvarets fem fregatter – som kostet 20 milliarder kroner - har så alvorlige mangler at de ikke har den operative evnen Stortinget har forutsatt. I Riksrevisjonens skremmende rapport heter det at det er store mangler ved teknisk tilstand, tilgang på reservedeler, bemanning og trening. I tillegg er det store etterslep på vedlikeholdet. Seilingsdøgn langs Norges langstrakte kyst blir deretter. Det var neppe meningen at de skulle ligge fortøyd ved kai.

Saken om fregattene er bare den siste i en lang rekke som avslører enten dårlige militærfaglige råd, inkompetent ledelse i Forsvaret eller politikere som i altfor stor grad blander seg inn. Legg så til underfinansiering gjennom mange år, av ulike regjeringer, og vi kan bare hoderystende konstatere at standupkomikerne serveres poenger på sølvfat.

Noen eksempler: Forsvaret brukte ti milliarder på kystfort i løpet av 1990-tallet – kystfort som ikke kan brukes. I 2014 la Forsvaret selv ned forbud mot å bruke 15.000 helt nye soveposer Forsvaret selv hadde kjøpt inn. Det ble is og kondens på innsiden av yttertrekket. Flere titalls millioner ble brukt på innkjøp av 25 flyplasstraktorer som skulle slepe F 16. Traktorene er ubrukelige til annet enn å slepe bagasje og annet utstyr. Forsvarets nye superhelikopter NH90 kan ikke operere på fartøy i dårlig vær, de tåler ikke saltvann.  Derfor kan verken Kystvakta eller Marinen bruke dem, slik hensikten var.

Eller ta noe veldig nært oss: Luftforsvarets eldste operative skvadron, 330-skvadronen i Bodø. Redningsskvadronen, hvis mannskap reddet seks liv utenfor Steigen så sent som i slutten av januar, må stole på over 40 år gamle helikoptre. De skulle ha vært byttet ut for flere år siden. Prosessen har gått i godt over ti år. Her må politikerne ta ansvaret, ikke Forsvaret, ettersom regjeringen i 2007 startet hele prosessen på nytt.

Hvis jeg har forstått det riktig, er altså dette situasjonen: F16-flyene flyttes sørover. Samme vei går trolig Bell-helikoptrene på Bardufoss, selv om Arbeiderpartiet nå planlegger en unnamanøver, vekk fra forsvarsforliket på Stortinget. Kystvaktas helikoptre tåler ikke sjøvann og dårlig vær, mens arbeidshesten Sea King burde ha vært pensjonert for et par tiår siden.

Marinens fregatter, som ikke minst er viktige for kysten her nord, kan med rette kalles verdens dyreste delelager. Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern utenfor Tromsø solgte Forsvaret like godt til en privatperson. Den leies nå ut til russere. Hva som skal skje med Hæren, er det ingen som vet. Hæren er ikke med i Langtidsplanen for Forsvaret. Det er å håpe at soldatene i indre Troms i det minste har fått nye soveposer.

Kan noen montere den røykvarsleren…?

Voksenopplæring nødvendig

Per-Willy Amundsen, her i rollen som Frp-politiker.

«Det å bli statsråd er den mest brutale voksenopplæringen som kan tenkes», ifølge sosiologen, forfatteren og politikeren Gudmund Hernes. Han vet hva han snakker om. Som statsråd i to ulike departementer har han nok ett og annet tips å hviske i øret til en nyslått statsråd i dagens regjering. Det kan trenges.


I sin korte karriere som justisminister har Per-Willy Amundsen – også kjent som sleivkjeften fra Harstad - allerede trampet i salaten så ettertrykkelig at partifelle Per Sandberg nå må se sin posisjon som løs kanon på dekk truet. Ikke bare har noen glemt å fortelle Amundsen at statsråd er man hele døgnet. Man kan ikke bare henge av seg statsrådsfrakken og påberope seg å være lokalpolitiker for Troms Frp når tastaturet går varmt, og trusler slenges ut i sosiale medier. Som da justisministeren nektet å svare på helt relevante spørsmål om brutte valgløfter fra avisa Nordlys, og i stedet kalte avisa for Pravda, og vurderte boikott.

Nå har Per-Willy Amundsen gjort sitt aller beste for å erte på seg mannskapet i den etaten han er øverste sjef for: politiet. Forleden ble det lagt fram en undersøkelse, utført av Universitetet i Bergen, som staten selv har bestilt og betalt for. Den viser at ansatte og ledere i politiet har særdeles liten tro på at den såkalte nærpolitireformen vil føre til en mer effektiv bekjempelse av kriminalitet. I underkant av 6000 politiansatte har svart på undersøkelsen, som ble gjennomført så sent som sommeren 2016.

Ett av funnene: Kun 13 prosent av de politiansatte mener politireformen vil bidra til et mer synlig og tilgjengelig politi. Det er skremmende lesning. Ikke for skurkene, men for publikum.

Nå er det ikke uvanlig at store reformer møter motstand og negative reaksjoner blant de berørte, også når endringer er ønsket. Tallene i den nevnte undersøkelsen er imidlertid så oppsiktsvekkende dårlige at øverste ansvarlige bør ta dem på ytterste alvor. Men hva gjør justisministeren? Sitt aller beste for å bortforklare resultatet. Han mener undersøkelsen er utdatert, og hevder at det ville ha blitt helt andre tall hvis undersøkelsen ble gjennomført i dag.

Kanskje med unntak av overbetalte skrivebordslitere i Politidirektoratet, er det langt mellom dem som støtter justisministeren i dette. Leder i Politiets fellesforbund, Sigve Bolstad, sier tvert imot til NRK at hvis undersøkelsen hadde blitt gjennomført i dag, ville resultatet sett enda dårligere ut.

Fra sin tid som stortingspolitiker har Per-Willy Amundsen en lang merittliste med kontroversielle uttalelser, om alt fra homofile og adopsjon til «klimahysterikere» og samer. Det er forunderlig at en med så lang politisk karriere fortsatt ikke har skjønt at det noen ganger kan være lurt å lytte. I stedet tråkker han på flere tusen politifolk. Noen bør også forklare fremmedordet «ydmyk» for statsråden.

- Per-Willy har vokst med hver oppgave han har fått, uttalte Carl I. Hagen da Amundsen ble utnevnt til justisminister. Alt tyder på at dagens justisminister for lengst er ferdigvokst.

 

 

Multireligiøs pengebonanza

Kirke - stat = delvis sant.

«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Mange kjenner seg kanskje igjen; årets besøk for sanking av julestemning er nettopp unnagjort. 

1. januar 2017 ble det skilsmisse mellom Den norske kirke og staten.  Skjønt skilsmisse. Selv om Kirken har hatt et sterkt ønske om å bli herre i eget hus, underholdningsbidraget sier den ikke fra seg. Kirken får stadig færre medlemmer, men det bevilges stadig mer over statsbudsjettet. I år får Den norske kirke – eller Folkekirken som det nå heter - totalt 2,3 milliarder av fellesskapets penger.

For Kirken føles det kanskje som en velsignelse å bli delvis fristilt fra staten, og dermed også fra direkte politisk innblanding i viktige saker.  Utviklingen kommer kanskje ikke til å gå i den retningen de mest liberale ønsker – de som sjelden eller aldri går i kirken, men somhøylytt messer om hvordan Kirken bør være - men det er i så fall Kirkens eget valg.  Så kan man være enig, eller uenig.

I fjor opplevde Kirken et ras av utmeldinger. Og selv om også mange meldte seg inn, er frafallet tre ganger så stort. Det betyr flere kroner pr. hode i tilskudd fra staten, noe som automatisk fører til flere kroner pr. medlem i andre tros- og livssynssamfunn - over trange kommunebudsjetter. 2,4 millioner bare i Bodø i 2016.

Skattepengene våre finansierer altså alt fra verdensomspennende religioner til sære sekter og trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Et offentlig utvalg ledet av Sturla Stålsett fastslo i 2013 at ingen sammenlignbare land tilbyr like sjenerøse støtteordninger som Norge. Det er også høyst uvanlig å gi direkte pengestøtte til trossamfunn. Det som startet som en særordning for frikirkene i 1969 har utviklet seg til en multireligiøs pengebonanza, som oppfordrer til medlemsjuks. Som for eksempel å bruke telefonkatalogen for å få flere medlemmer, som Den katolske kirke har gjorte.

Det er vanskelig - for ikke å si prinsipielt umulig – å bestemme hvem som er verdige mottaker av offentlig kollekt. Vi kan ikke velge bare de vi er enige med, og sende alle andre i fortapelsen. Derfor er det også helt urimelig at alle pålegges bidrag over skatteseddelen. Også de som ikke er medlemmer av noe trossamfunn, rundt 15 prosent av Norges befolkning, er med på å finansiere alle. Til tross for at religionsfrihet også betyr frihet fra religion. Og at tro er en privatsak.

Derfor er det bare én vei til «frelse»: Troende må selv finansiere det religiøse samfunnet de er medlemmer av, gjennom personlig betalt medlemsavgift, også i Folkekirken. Det kan være utgangspunktet for eventuell offentlig støtte, lik for alle. Så pass må man kunne forvente; hvis medlemmene altså mener alvor. Det vekker kanskje engasjementet hos en sovende, og til dels helt likegyldig, medlemsmasse. De som ble døpt og meldt inn uten å ha et ord med i laget, som står der av gammel vane, og som aldri er blitt avkrevd noe som helst. Verken av ånd eller kjød. Først da snakker vi om et reelt skille mellom kirke og stat.

Og kanskje noe Kirken sårt trenger: En ny vekkelsesbølge over landet.  

 

Helt konge...



Tråden som holder samfunnets lappeteppe sammen.

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Vi nærmer oss dagen, da kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Etter talen, og før nyttårskalkunen, en skål for konge, fedreland og takk for det gamle.

Det er et nasjonalt ritual; også blant mange innbitte republikanere. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkverdig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen.  Fjorårets nyttårstale fra statsminister Erna Solberg avfødte til og med nyordet i 2016: hverdagsintegrering. Så det er langt fra likegyldig hva statsministeren framfører mens hun ser det norske folk i øynene.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse.Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, påpeker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB).

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

Det er et stort paradoks, og siden det er den tiden på året hvor det settes opp lister over mest og flest: Aldri før på 2000-tallet har færre sett statsministerens nyttårstale som i fjor. Talen hadde «kun» 768.000 seere.  Man må tilbake på 1990-tallet for å finne dårligere oppslutning, viser tall fra mediebyrået Carat. Seertallene var også langt lavere enn gjennomsnittet for 2000-tallet. I snitt har nesten én million seere fulgt den tv-sendte talen hvert år.

Kongens nyttårstale opplevde derimot et oppsving. De tre siste årene har kong Harald hatt rundt 670.000 seere. På nyttårsaften i fjor samlet han derimot 708.000 seere.

Helt konge, med andre ord…

Juleevangeliet versjon 2016

I en kirke sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten.

«Den som ikke har jula i sitt hjerte, vil aldri finne den under et tre», mener det amerikanske presten Roy L. Smith.  Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er udiskutabelt at også årets jul – og 2016 - vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

I regjeringsplattformen framforhandlet av Høyre og Frp etter valget i 2013 er det et punkt om forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.
Det hører med til historien at heller ikke Den norske kirke er spesielt begeistret for ubudne gjester i kirkene. Men det tolereres. Under tvil. 

Rett før jul i fjor gikk to syriske familier i kirkeasyl i Hammerfest. Biskopen i Nord-Hålogaland advarte om at de kunne bli hentet ut av politiet, slik regjeringen åpnet for.  De forlot kirka frivillig i mars.

I jula i år sitter en kristen, afghansk familie på seks i kirkeasyl i Vågsbygd i Kristiansand.  Det er ikke søkt om juleamnesti, forteller lederen for menigheten. De tør ikke å gå ut uansett, av frykt for å bli tatt av politiet og sendt til en usikker tilværelse i Afghanistan. 

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.  Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt. 

I moderne tid har kirkeasyl bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, under krigen på Balkan. Høsten 1993 var det nærmere 650 mennesker i kirkeasyl rundt i Norge.  

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Vel hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige jakt på mennesker som skal ut av landet. I Kristiansand sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten. 

Dette handler ikke om å være enig eller uenig i regjeringens politikk, men om å ha «julen i sitt hjerte». Det soldatene klarte på slagmarken i 1914 – noen dagers julefred -  våger ikke flyktninger håpe på  2016. Regjeringen sitter altså ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti. 

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Skingrende umusikalsk

De virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. En definisjon det er enkelt å finne belegg for, det er bare å se seg omkring. Gutter og jenter behandles fortsatt som vi lever i forrige århundre, det går nærmest på automatikk, også i vårt tilsynelatende likestilte samfunn.

En amerikansk studie fra 2011 av førskolebarn viste at etter bare to uker, der lærerne konsekvent vektla kjønn, blant annet ved å stille opp barna etter kjønn og la gutter og jenter henge opp arbeidene sine på hver sine tavler, utviklet barna mer stereotypiske oppfatninger av det andre kjønnet og lekte mindre med elever av motsatt kjønn.

Og sånn er det fortsatt: Gutter får gutteleker, jenter får jenteleker. Det finnes jentebøker og guttebøker.  I butikkene er det rosa klær til småpikene og blått til guttene, i beste fall noe fargeløst i tillegg som kan brukes av begge.

Den tradisjonelle måten å tenke på kjønn, strekker seg langt ut over dukker og brannbiler. NRK har vært i kontakt med kommunale kulturskoler rundt i landet, og over alt er trenden den samme, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør: Valg av instrumenter følger kjønn.

Selv om piano og en del blåse- og strykeinstrumenter fordeler seg ganske likt på kjønnene, er det store forskjeller for andre instrument. Ni av ti som spiller fløyte eller tar sangtimer, er jenter. Ni av ti som spiller trommer, bass eller gitar, er gutter. Dette er en kjent problemstilling. - Det har vært sånn i mange år, og det må vi gjøre noe med. Sånn kan vi ikke ha det, sier leder Hans-Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon. 

Men Norsk kulturskoleråd har ikke noen strategi for å få forandring på feltet. De har ikke fått signal fra kulturskolene om at nasjonale tiltak er ønsket.

Ikke for å starte en diskusjon om «født sånn eller blitt sånn». Men det er nærliggende å tro at jenter som velger fløyte eller piano er blitt oppmuntret til nettopp det av foreldrene, som unnlater å fortelle at de virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

Det er forresten ikke så mye å diskutere når vi ser hvordan jenter og gutter behandles forskjellig helt fra småskolen. Denne uka vakte det berettiget oppsikt da Mørkvedmarka skole nektet gutter (hvis noen av dem ville, vel å merke) å synge i Lucia-koret.  Lucia skulle feires med jentekor. Guttene skulle se på. Beslutningen fikk støtte fra undervisningssjefen i Bodø kommune; utrolig nok.

Hva guttene gjorde mens jentene gjorde «jenteting», som å øve på Lucia-sangen? Det er ikke helt klart, men de drev kanskje med «gutteting», som å spile fotball, snekre på sløyden eller herje ute i skolegården?

Det er altså i hodet det sitter.  Til og med hos en skoleleder, i 2016.