Ran på høylys dag

Når det beste stykket er fjernes, kastes resten av fisken i

mange tilfeller. Det er de beste stykkene tollerne beslaglegger.

 

«Det blir som om vi dro ned til Østlandet, skjøt en elg, skar ut tunga og heiv resten av elgen. Hva hadde du syntes om det?» spør yrkesfisker Steinar Furøy fra Sørvær i Vest-Finnmark. Det han sikter til er fiskesmugling, som i mange tilfeller ikke kan kalles annet enn ran på høylys dag.

Fisketurismen har bredt om seg. Det samme har tollbeslagene, som viser at vi ikke snakker om hyggelig ferieavkobling med håp om ei koking på kroken. Så langt 2019 har tollere beslaglagt mer «turistfisk» enn i hele 2018. Hele åtte tonn. Tollerne beslaglegger hovedsakelig fiskefileter så kvantumet som blir beslaglagt representerer bare en liten del av den virkelige fangstmengden, sier fagdirektør i Tolletaten, Atle Joakimsen.
 
Mens tyske statsborgere tidligere var i flertall blant de som tok med for mye fisk ut av Norge, opplever tollerne nå at flere nye europeiske statsborgere blir tatt for fiskesmugling. Både belgiere, litauere, polakker, tsjekkere og ukrainere er tatt i 2019. For de som blir tatt venter det både bøter og inndragning av fangsten. En del av transportene kommer om natta og ofte er fire til seks utenlandske statsborgere i hver bil som tar med seg for mye fisk hjem.

Altfor mye, faktisk. Og noen enkeltbeslag er så store at vi ikke snakker om vanlig fiskelykke, men om noe som minner om industriell plyndring av norske fiskeressurser. Kanskje fiskes det for å selge videre til restauranter og andre storforbrukere, for det er bare en liten del av fisken mange av «turistene» fryser ned og tar med seg: Den beste delen – ryggstykket – eller som det heter på finere menyer: loin.

Og hva skjer med resten av fisken? Den kastes, rett og slett. For å få med seg mest mulig god og salgbar fisk etterlater turistfiskerne halvsløyd fisk på kaia. En drittaffære kaller fiskeren fra Finnmark det. Og det er ikke å ta for hardt i.

For hvor mange tonn fisk tar egentlig turistfiskerne? Umulig å si. Tollerne får bare et lite antall på kroken. Et mye større antall forsvinner over grensen med varebiler, og kjølebager og iskasser fulle av frossen fisk. Men altså bare den beste delen, i svært mange tilfeller.  Så når tollerne til nå har tatt åtte tonn som er forsøkt utført ulovlig, så kan kanskje noen med kunnskap og egen kvote anslå hvor mange tonn som egentlig hentes opp av havet, hvis altså hele fisken regnes med.

Fisketurisme betyr arbeidsplasser og inntekter i Distrikts-Norge. Men det betyr også rovdrift på fiskeressursene, av folks som selv ikke har fiske som levebrød. Det er grov miljøkriminalitet å fange langt over tillatt grense på 10 eller 20 kilo, avhengig på hvilken måte «turistene» fisker.

Myndighetene har gjort noe for å bremse utviklingen. Nye forskrifter for turistfiskenæringen om rapporteringsplikt ble innført i 2018. Riksadvokaten har i år doblet bøtesatsene for fiskesmugling, og fangsten inndras selvfølgelig.

Det er dessverre bare så altfor få som går i garnet.

I år var det en mandag

Mandag slo den kollektive refleksen inn for fullt. Det betyr

fulle uteserveringer, rett etter arbeidstid.

Vi har innsett det for lenge siden. Den fantastiske sommeren vi hadde i 2014 kommer ikke til å bli sendt i reprise på minst 40 år. Vi er tilbake til normalen; og vel så det. Åtte-ti grader, regn og kald nordavind i stort sett hele juni er nesten som det skal være.

At vi hadde en dag eller to med varmerekord i april, og ei ukes fint sommervær i midten av mai, gjelder ikke. Vi var ikke forberedt, det var nærmest  et bakholdsangrep. Utemøblene sto fortsatt i bod eller garasje, og alle vet at sommerblomster ikke bør plantes ut før etter 1. juni på grunn av fare for frost.
 
Det er nå det skal være sommer; det er tross alt juli. Det er derfor hver minste antydning til fint vær får oss til å ville gjøre alt på én gang. Alt det vi gjorde i fjor, da vi tross alt hadde ei uke eller så med ordentlig varme, skal presses inn i løpet av den dagen sommeren viser seg. Nordlendinger vet av erfaring at venter vi til i morgen, så kan det være for sent.

Mandag var en sånn dag. Kanskje viste ikke de offisielle temperaturmålingene at det faktisk var en sommerdag, men vi er ikke storforlangende. 16-17 grader, sol og vindstille hvis du finner en lun vegg, det holder for oss.

Noen hadde konsultert værmeldingen, og tok sjansen på nettopp mandag denne uka. Én kom på jobb uten sokker i skoene. En annen var så dristig at det vare bare føtter i sandaler. Noen liker å ta sjanser, og kom på jobb i shorts. I Nord-Norge er det ingen garanti for at sommerværet varer fra åtte til fire. 

I løpet av arbeidsdagen gikk det opp for flere at det faktisk var et snev av sommer mandag. Og det er da den kollektive refleksen slår inn for fullt, og byen koker. Det skal spises softis i lunsjpausen. Det skal sveipes innom nærmeste uteservering etter jobb, og der er det allerede fullt. Det skal grilles, enten man har grill eller ikke. Det skal spises middag på balkongen, på et ikke helt stødig og altfor lite og dårlig egnet bord. Det skal pilles reker og drikkes hvitvin, til kvelds.

Det skal letes fram sommertøy og sandaler som ikke har vært i bruk siden i fjor. Det skal promeneres langs kaiene for om mulig å treffe på kjenninger som sist ble sett forrige sommer da de også promenerte langs kaiene. Det skal viftes med tærne, klatres opp på en fjelltopp, sykles flere kilometer, eller bare sløves i en hage mens man lar humla suse.

Det skal også helst være mulig med en tur på havet, for dem som har tilgang på båt. Det skal være strandhogg i Paradisbukta, og det skal grilles også der. Det skal cruises rundt i bygatene med biler som har taket nede, for én gangs skyld er det mulig. Og etter at alt dette er gjort skal det stikkes innom byens beste uteservering på en fin sommerkveld. Da er det blitt veldig sent.

Noen har sagt det så bra: Jeg elsker den nordnorske sommeren. Det er den beste dagen i året ...

 

Kjønnsforvirring - på flere plan

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien.

«Kvinnefrigjøring er frigjøring av det feminine i mannen og det maskuline i kvinnen, mente den amerikanske pedagogen og kunstneren Corita Kent (1918-1986). Men det betyr ikke at alle skal ende som kjønnsløse.

For et par uker siden skjedde det noe historisk på Island. Sagaøyas strenge navnelov ble endret. Tradisjonen har vært at dersom faren til en gutt heter Sigurdur, får han etternavnet Sigurdsson. Mannens datter får etternavnet Sigurdardottir.

Nå kan alle velge å bruke det kjønnsnøytrale «bur» i stedet, altså «barn av».  Sigurdardottir blir Sigurdarbur. Da er det ikke lenger mulig å fastslå ut fra navnet om det er gutt eller jente det er snakk om, og for dem som kjemper for kjønnsnøytralitet i alle sammenhenger regnes lovendringen som et framskritt. Egentlig er det litt trist; noe spesifikt islandsk blir borte.

En annen endring er at fornavn ikke lenger kategoriseres som enten gutte- eller jentenavn. Foreldre kan velge å kalle sønnen Anna om de vil. Det er et naturlig svar på utviklingen i vesteuropeiske land hvor man aksepterer et det er flere enn to kjønn, uttaler en dansk språkforsker i sakens anledning.

Noe annet som er typisk i vesteuropeiske land er å ville endre hele samfunnet fordi en bitte liten del av befolkningen skiller seg ut fra det store flertallet. Også her til lands arbeides det politisk for å gjøre samfunnet så kjønnsløst som mulig. I 2016 fremmet Venstre forslag i Stortinget om å godkjenne et tredje kjønn. Kun SV og MDG stemte for. Arbeiderpartiet vedtok på landsmøtet i 2017 å utrede bruk av «hen» som pronomen, godkjenne et tredje kjønn og å tillate flere juridiske foreldre enn to. Byrådet i Oslo har sendt et forslag om å bruke «hen» i alle rapporter og kommunale skriv ut på høring.

I Sverige er det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» utbredt; faktisk til det helt tragikomiske. Det vakte berettiget oppsikt for noen år siden da det ble kjent at i en såkalt kjønnsnøytral barnehage forteller ikke personalet til barna om de er gutt eller jente. Ungene får ikke si pappa eller mamma, men forelder. Bøker om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget er bannlyst. I andre barnebøker stryker personalet over han eller hun, og erstatter det med hen.

Professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, mener det finnes sju ulike kjønn. Det er så mange ulike betegnelser på ymse varianter at man kan bli kjønnsforvirret av mindre. Ikke et vondt ord om transer, folk som føler at de er født i feil kropp og gjennomfører kjønnsskifte eller LGBT-bevegelsen. Jeg undervurderer ikke på noen måte at det er utfordringer. Men iveren etter å gjøre alle til intetkjønn med «hen», og få godkjent flere juridiske kjønn for å vise mangfold og toleranse, står ikke i noen forhold til omfanget av dem som føler at «han» eller «hun» er et problem. Det er også et grovt forsøk på å omskrive virkeligheten.

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien. Et overveiende stort flertall av befolkningen tviler tross alt ikke på om de er kvinne eller mann.      

Dårlig klima for framtidshåp

Greta Thunberg (16) er et idol og et  ikon for mange barn

og ungdommer. Budskapet hennes er utvilsomt med på å gi

barn klimaangst.

«Jeg vil gjerne ha en debatt om klimaet, uten at vi snakker om dommedag», er holdningen til den danske barnepsykologen Margrethe Brun Hansen (1948 - ). Hun mener vi er i ferd med å skape en hel generasjon barn med klimaangst. 

En dansk undersøkelse gjennomført for noen år siden viste at over halvparten av alle barn er nervøse, utrygge eller redde for klimaendringene. Det finnes ingen undersøkelse for hvordan barn og unge i Norge har det, men tallene er neppe vesentlig forskjellig fra hvordan danske barn har det.

Vi skal ikke på noen måte bagatelliserer utfordringene med klimaendringene. Men når vi hele tiden blir konfrontert med tall fra klimaforskere og miljøorganisasjoner om at vannet kommer til å stige og oversvømme øyer og byer, hvor forurenset kloden er, hvor mange dyrearter som står i fare for å dø ut, og hvor mye plast som flyter rundt i havet, så er det lett å bli motløs og handlingslammet. I tillegg har vi bare noen få tiår på oss før hele Jorden er ødelagt og ubeboelig, hevder de mest pessimistiske.

Da er det lett å føle på avmakt og fortvilelse, også for voksne. For barn er det enda verre. Klimaangst er blitt et høyst reelt begrep. For unger er klimakrisen kommet enda nærmere med miljøaktivisten Greta Thunberg (16), som har fått titusenvis av barn og unge ut i gatene i klimaprotest. Hun er et ikon og forbilde for mindreårige, og budskapet er at jordkloden kommer til å gå til helvete. Snart.

Det er kanskje nødvendig å krisemaksimere for å få voksnes oppmerksomhet. Og det har Greta Thunberg og skolestreikende barn og ungdommer klart. Men uten et eneste positivt lyspunkt får stadig flere unger klimaangst. Det er snart dommedag. Så hvorfor bry seg med eksamener og planer for framtiden; vi skal jo alle dø av klimakatastrofen, ikke sant?

En som fikk angstanfall i klasserommet da læreren snakket om klimaendringene, er 12 år gamle Pernille. Siden da har angstanfallene fulgt henne, skriver NRK. Angsten for fint vær, for dårlig vær, for framtiden. Pernille unngår skoletimer der kima er tema, men kan ikke beskytte seg mot nyheter, og Pernille tror Jorden kommer til å gå under på grunn av klimaendringene. Nå får hun profesjonell hjelp.

Så hvordan snakke om klima uten å ta fra barn alt håp om at det finnes en framtid?  Ansvaret ligger hos oss voksne. Politikerne må ta klimaendringene på alvor, og fatte vedtak som monner, sånn at både unger og voksne skjønner at noe faktisk skjer i positiv retning.  De som fronter klimasaken i mediene skal ikke bagatellisere, men heller ikke krisemaksimere.  Foreldre må fortelle at vel ser det ganske ille ut nå, men det finnes håp; se bare på transportbransjen. Snart reiser vi med elektriske fly, og utslippene går ned. Den teknologiske utviklingen vil gjøre sitt til at kloden ikke kommer til å koke, selv om det er veldig varmt i Sør-Europa akkurat nå.

Og framfor alt, framtidshåp: Jorden kommer ikke til å gå under. Verken i dag, i morgen eller om 20 år.  

 

Prinsesse i urent trav

Prinsesse Märtha Louise under Oslo Horse Show i 1999. Nå er

det kanskje på tide å diske prinsessen for urent trav.

«Hester skiller ikke kongelige fra andre, vet du, de lar deg være deg selv», uttalte prinsesse Märtha Louise til Dagsavisen i 2001. Prinsessen har utvilsomt hatt glede av hestesporten – og har det fortsatt. Men det er hindre i veien.

Debatten om Märtha Louises bruk av prinsessetittelen til kommersiell virksomhet har gått høyt. Først da hun drev engleskolen «Soulspring».  Så da hun dukket opp i Norge med sin nye kjæreste, sjaman Durek Verret. Sammen holdt de foredrag med tittelen «Prinsessen og sjamanen», og det gjør de fortsatt utenfor Norges grenser.

Nå gjør forretningsvirksomheten et nytt sprang. – Hest er best! Roper prinsesse Märtha Louise på Youtube-kanalen Hest360. Kanalen får nær fem millioner kroner av Norsk Rikstoto for å promotere hestesport. I noen av videoene omtales prinsessen kun som Märtha Louise eller Märtha. Men i en rekke pressemeldinger – og i reklameartikler hos Rikstoto, VG og andre – brukes prinsessetittelen.

Prinsesse Märtha Louise eier halvparten av Hest360. Og i en reklame fra Norsk Rikstoto for et hesteløp på Bjerke heter det «Klikk på kupongen under for å være med på å spille på prinsessen», ifølge DN. Uansett om formålet med Hest360 primært er å fremme hestesport, og ikke pengespill, er bruk av prinsessetittelen på denne måten noe som får kronene til å rulle.

Som et resultat av at Märtha Louise ønsket å bli selvstendig næringsdrivende sa hun i 2002 fra seg tiltaleformen «Hennes Kongelige Høyhet». Apanasje får hun heller ikke. Fra 2005 ble fødselsdagen hennes fjernet som offisiell flaggdag i Norge. Født inn i kongefamilien, er hun like fullt. Hun representerer fortsatt Slottet i offisielle sammenhenger, senest for få uker siden, og da i egenskap av prinsesse, ikke sprangrytterske.

Tidligere har Slottet gjort det klart at kongelige personer, symbol på kongemakt eller kongelige eiendeler ikke skal benyttes i kommersiell sammenheng. Det må være uhyre vanskelig for resten av kongefamilien å balansere dette mot Märtha Louises private forretningsvirksomhet, som opplagt kan oppfattes som urent trav. Både kong Harald og kronprins Haakon har uttalt at de vil gå i dialog med Märtha Louise om bruk av prinsessetittelen.

Men prinsesse er hun altså fortsatt, og hun vurderer heller ikke å gi fra seg tittelen, leser jeg.  Jeg kan styre min begeistring for kongefjesk og prinsessefjas, men det står respekt av at Märtha Louise ønsker å forsørge seg selv. Noe skal jo hun og familien leve av.

Å ta fra henne tittelen – slik enkelte har foreslått – vil ikke løse noe. Alle over fem år vet at Märtha Louise er prinsesse; formell tittel eller ikke. «Prinsessen og sjamanen» utfordret mange, også rojalister. Reklame for pengespill på hest setter en ny standard for kongelig etikette; uansett hvor edelt formålet er.   

Det gjelder å velge med omhu hvordan kongelige skal tjene sine penger. Hvis ikke kan prinsessen og resten av kongehuset oppleve galopperende fall i popularitet og respekt.

 

Bukken og havresekken

Stortinget fjerner seg mer og mer fra dem de hevder å

representere.

«Rart i denne verden… jo mer du tjener, jo flere gratis lunsjer spiser du», ifølge lokalpolitiker Erling Segelstad (Ap) fra Brumunddal. Som politikerne på Stortinget, som kan spise sterkt subsidiert lunsj i restauranten på Stortinget. De betaler smuler sammenlignet med prisen vanlige folk betaler i kantiner rundt omkring.

Fredag er siste arbeidsdag i Stortinget før sommerferien. Men før representantene tar 14 ukers sommerferie, rekker de å vedta sin egen lønnsøkning. Den følger riktig nok resultatet for frontfagene i årets lønnsoppgjør på 3,2 prosent, men som kjent lever ikke folk av prosenter, men av penger. De siste ti årene har stortingslønna økt med over 250.000 kroner.

Flertallet på Stortinget kommer til å følge tilrådingen fra Stortingets presidentskap. Det betyr en lønnsøkning på 31.500 kroner, og alle representantene havner på ei lønn tett opp under én million i året.  Bare SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne protesterer.

Det er få andre forunt å være i en posisjon der en vedtar sin egen lønn, privilegier og særordninger. Politikerne er blant de få. Når mange reagerer på lønnsnivået, så skyldes det da heller ikke lønna alene. Privilegiene er så mange – helt inntil døden - at alle ikke lar seg ramse opp her. Men noen: Gratis, skattefri leilighet i Oslo, på toppen av millionlønna. To gratis hjemreiser i uka, gratis telefon, aviser og bredbånd i privat bolig. Pendlertillegg og gratis taxi hvis det er sene møter. Og som sagt: Nesten gratis lunsj.

Og døden, ja. Om en representant dør i stortingsperioden, vil de etterlatte motta lønna i fire måneder. Dessuten dekker Stortinget utgiftene til begravelsen.

De samme tre partiene protesterte også i fjor da Stortinget bevilget seg selv høyere lønn. SV fremmet forslag om at representantene skal betale gebyr for å parkere i den berømte stortingsgarasjen. En beskjeden utgift for dem som kjører privat bil til jobben, lønna tatt i betraktning. Det ble nær sagt selvfølgelig nedstemt; sånne utgifter får vanlige folk med vanlig lønn bruke penger på. Et illustrerende eksempel på hva som skjer når bukken passer havresekken.

Våre fremste tillitsvalgte skal ha god lønn, det skulle bare mangle. Reelle utgifter knyttet til å få verv i nasjonalforsamlingen skal også dekkes. Stortingsrepresentantene ligger heller ikke på latsiden i 14 uker med full stortingslønn, spesielt ikke i et valgår. De bruker mye av ferien til å holde kontakt med grasrota i hjemkommunen, og kommer til å bruke mye av ferien til å drive lokal valgkamp.

Likevel bør politikerne som bevilger seg selv høyre lønn og flere privilegier stoppe opp og tenke seg om. De fjerner seg stadig mer fra dem de hevder å representere, og tjener nå omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet. Alle tilleggsgoder da ikke medregnet. Det er nå så lukrativt å bli valgt inn på Stortinget at det i seg selv kan være en motivasjon og en karrierevei, ikke politikken.

Selv den mest ubetydelige backbencher, som ikke tilfører partiet eller rikspolitikken noe, blir en del av en lønnsadel der det blir om å gjøre å klamre seg fast. For pengenes skyld.

Skriften på veggen

"Jeg er Quisling". "Og navnet"? Den berømte antinazistiske

karikaturtegningen til nordmannen Ragnvald Blix,

offentliggjort i en svensk avis i januar 1944.

«Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om», uttalte en krystallklar Siv Jensen (Frp) da den norsk-pakistanske samfunnsdebattanten Quasim Ali i fjor tok til orde for å forby karikaturtegninger av profeten Muhammed. Et tverrpolitisk Norge – fra KrF til Frp – sa heldigvis tvert nei. Utvilsomt en strek i regningen for Quasim Ali.

Det blir stadig færre aviser med egne karikaturtegnere. Denne uka ble det kjent at verdens kanskje beste avis, The New York Times, slutter med politiske karikaturer. Beslutningen ble tatt etter publiseringen av en tegning der en blind Donald Trump leies i bånd av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, tegnet som en førerhund med davidsstjerna som halsbånd.
Det ble et voldsomt rabalder, og anklager om antisemittisme. Det er det ikke. Det er legitim kritikk av USAs forhold til Israel. Og knefall for dem som vil kneble frie ytringer.

Karikaturer og satiretegninger er eldre enn selve boktrykkerkunsten, og historisk sett metoden folk har brukt for å sparke oppover med kritikk av religion spesielt og makta generelt. De kan være sviende, sårende, stygge og noen ganger nedrige – men ofte helt presise.Tegningene utfordrer utvilsomt grensene for ytringsfriheten i noen tilfeller, men er viktige innlegg i et demokratisk samfunn. De sier mer enn tusen ord.

Når det kommer kraftige reaksjoner er det i hovedsak religiøse grupper som står bak. Med krav om respekt for egne religiøse følelser, eller en religions ukrenkelighet, forsøkes kritikere kneblet. Den pakistanske statsministeren har bedt Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) om å ta opp karikaturspørsmålet med FN. Målet er et forbud mot tegninger av profeten Muhammed, og skjerping av blasfemilovene i vestlige land.

Voldelige reaksjoner etter karikaturer av Muhammed har det vært flere av. Det begynte med karikaturstriden i 2006, fortsatte med angrep mot det franske satireblandet Charlie Hebdo i 2015, terrorangrep mot Krudttønden i København og den svenske tegneren Lars Vilks samme år, for å nevne noe. Tegneren er mer eller mindre fange i sitt eget hjem; på livstid.

Beskyldninger om antisemittisme i politiske tegninger, og forsøk på å innskrenke ytringsrommet, kommer for øvrig også fra Det mosaiske trossamfunn i Oslo, rettet mot Dagbladets tegner Finn Graff. 

Vi skjønner tegningen, ikke sant? Dessverre er ytringsfriheten innskrenket også for karikaturtegnerne.  Det er stadig flere grupper som føler seg krenket, og områder så ømtålige at de ikke kan karikeres. Kurator Bianca Boege ved Avistegnernes hus i Drøbak får ofte tilbakemeldinger fra tegnere som sensurerer seg selv. Slik var det ikke for ti år siden. Mange avistegnere har mistet jobben.

Det er trist og betenkelig at ytringsrommet er blitt så snevert - ikke minst på grunn av trusler om voldelige reaksjoner – at en hel avissjanger står i fare for å dø ut. For noen ganger er det helt nødvendig å sette ting på (blyant)spissen. Der står de som kjent best.