Skriften på veggen

"Jeg er Quisling". "Og navnet"? Den berømte antinazistiske

karikaturtegningen til nordmannen Ragnvald Blix,

offentliggjort i en svensk avis i januar 1944.

«Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om», uttalte en krystallklar Siv Jensen (Frp) da den norsk-pakistanske samfunnsdebattanten Quasim Ali i fjor tok til orde for å forby karikaturtegninger av profeten Muhammed. Et tverrpolitisk Norge – fra KrF til Frp – sa heldigvis tvert nei. Utvilsomt en strek i regningen for Quasim Ali.

Det blir stadig færre aviser med egne karikaturtegnere. Denne uka ble det kjent at verdens kanskje beste avis, The New York Times, slutter med politiske karikaturer. Beslutningen ble tatt etter publiseringen av en tegning der en blind Donald Trump leies i bånd av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, tegnet som en førerhund med davidsstjerna som halsbånd.
Det ble et voldsomt rabalder, og anklager om antisemittisme. Det er det ikke. Det er legitim kritikk av USAs forhold til Israel. Og knefall for dem som vil kneble frie ytringer.

Karikaturer og satiretegninger er eldre enn selve boktrykkerkunsten, og historisk sett metoden folk har brukt for å sparke oppover med kritikk av religion spesielt og makta generelt. De kan være sviende, sårende, stygge og noen ganger nedrige – men ofte helt presise.Tegningene utfordrer utvilsomt grensene for ytringsfriheten i noen tilfeller, men er viktige innlegg i et demokratisk samfunn. De sier mer enn tusen ord.

Når det kommer kraftige reaksjoner er det i hovedsak religiøse grupper som står bak. Med krav om respekt for egne religiøse følelser, eller en religions ukrenkelighet, forsøkes kritikere kneblet. Den pakistanske statsministeren har bedt Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) om å ta opp karikaturspørsmålet med FN. Målet er et forbud mot tegninger av profeten Muhammed, og skjerping av blasfemilovene i vestlige land.

Voldelige reaksjoner etter karikaturer av Muhammed har det vært flere av. Det begynte med karikaturstriden i 2006, fortsatte med angrep mot det franske satireblandet Charlie Hebdo i 2015, terrorangrep mot Krudttønden i København og den svenske tegneren Lars Vilks samme år, for å nevne noe. Tegneren er mer eller mindre fange i sitt eget hjem; på livstid.

Beskyldninger om antisemittisme i politiske tegninger, og forsøk på å innskrenke ytringsrommet, kommer for øvrig også fra Det mosaiske trossamfunn i Oslo, rettet mot Dagbladets tegner Finn Graff. 

Vi skjønner tegningen, ikke sant? Dessverre er ytringsfriheten innskrenket også for karikaturtegnerne.  Det er stadig flere grupper som føler seg krenket, og områder så ømtålige at de ikke kan karikeres. Kurator Bianca Boege ved Avistegnernes hus i Drøbak får ofte tilbakemeldinger fra tegnere som sensurerer seg selv. Slik var det ikke for ti år siden. Mange avistegnere har mistet jobben.

Det er trist og betenkelig at ytringsrommet er blitt så snevert - ikke minst på grunn av trusler om voldelige reaksjoner – at en hel avissjanger står i fare for å dø ut. For noen ganger er det helt nødvendig å sette ting på (blyant)spissen. Der står de som kjent best.