Farse med bismak

Altfor mange tror at steika fødes ferdig innpakket

i frysedisken på butikken.

«Om du ikkje kan sjå maten din i augo, skal du ikkje eta den heller», mener forfatter og NRK-journalist Linda Eide. Hun refererer riktig nok til smalahove – en rett for spesielt interesserte – men også smalahove kommer fra ålreite dyr: sauene.

Onsdag hadde programmet «Folkeopplysningen» premiere på NRK. Tre kjendiser var invitert til å være med. De skulle slakte sin egen hovedrett: lam. Programleder Andreas Wahl forteller til nrk.no at de tre kjendisene regnes som oppegående, og glade i kjøtt. Slakting, spising og opptak gikk fint. Men i etterkant fikk den som slaktet lammet kalde føtter, og trakk seg. NRK prøvde på nytt med tre andre kjendiser. Men det samme skjedde. I et brev forteller de at de var redde for å framstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske». NRK måtte sende en sladdet versjon.

Man kan lure på hvilken verden kjendisene lever i, når forskriftsmessig slakting av en sau blir for sterk kost.

Forbindelsen mellom mat og mennesker – også kalt næringskjeden – ble borte sammen med det gamle bondesamfunnet. Det er en fundamental feighet i kulturen vår når det kommer til kjøtt og slakting, påpeker en professor i sosialantropologi. Mange foretrekker å tro at lammesteika fødes ferdig innpakket i kjøledisken på butikken.  

Ja visst vil mange betakke seg for å slakte kjæledyrkaninen, for deretter å lage ragu. Kopplammet vi personlig matet fram til slaktevekt skånes for fårikålgryta, i alle fall denne sesongen. Spedgrisen vi ble kjent med får leve lenge nok til at den blir en skikkelig stuegris, men så er det også slutt.

Men det er altså dyr vi har et personlig forhold til, som om det skulle være husets hund eller katt. De står i en særstilling.

At kjendisene trakk seg, forteller også at dyr har fått en helt spesiell stilling i samfunnet. Loven om dyrevelferd verner både pattedyr og padder. Men loven er ikke bra nok, mener Dyrevernalliansen, som jobber for at den blir revidert og forbedret. I regjering har Frp sørget for en prøveordning med dyrepoliti i tre fylker, målet er at ordningen skal bli landsdekkende.

Det er bra at bevisstheten rundt dyrs vel og vel er blitt sterkere. Dyr skal ikke lide. Vanskjøtsel skal straffes. Men forsvarlig slakting av sau kommer ikke inn under denne kategorien.

Vi lever i et land der det finnes et jaktgevær i nær sagt annethvert hus, og nesten en halv million nordmenn står oppført i Jegerregisteret. I like mange hus er fryseboksene fulle av kjøtt fra elg, hjort, gås og rype, egenhendig skutt og partert. Lenger nord deltar til og med ungene i barnehagen på reinslakting. De lærer altså hvor maten kommer fra. Og godt er det.

Det er altså ganske vanlig å skyte, partere og spise. De som trakk seg fra programmet må derfor være noen skikkelige reddharer. Mulige reaksjoner - fra hvem? Og hvilke? At noen som jevnlig frekventerer nettsteder for fundamentalistiske vegetarianere skal daske dem i fjeset med et vissent salatblad?

For en farse…

Stryk på eksamen

Norsk skole på 1950-tallet. Også i dag opprettes det

"idiotklasser" for elever med særlige behov.

«Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitte stille, svarte han». Sitatet er fra Jens Bjørneboes bok «Jonas», som kom i 1955. I boka ble Jonas flyttet til hjelpeskolen «Iddioten», altså til «idiotklassen», fordi gutten hadde lesevansker. Boka var et sviende oppgjør med norsk skole. Dessverre er den aktuell også i dag.

Den norske enhetsskolen er ikke så «enhetlig» som vi liker å tro. I utgangspunktet skal alle elevene få den hjelpen og oppfølgingen som hver enkelt trenger, men det er en illusjon. En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe har nå lagt fram en rapport der det foreslås å fjerne den lovfestede retten til spesialundervisning. Begrunnelsen er at det er et mislykket system. I rapporten kommer lederen av ekspertgruppen, professor Thomas Nordahl, med knusende kritikk av ordningen. Det pekes blant annet på at to tredjedeler av undervisningen foregår med ufaglærte assistenter, mens spesialpedagogene bruker 80 prosent av arbeidstiden sin på kontoret, og har liten kontakt med elevene.

Forslaget er ute på høring, regjeringen har ikke konkludert. Fjernes ordningen, vil det ramme omkring 50.000 elever.

At ordningen «alle skal med» i norsk skole ikke fungerer- i alle fall ikke godt nok, og for alle – bekreftes av enkelthistorier, også når disse ses i en større sammenheng. For et par dager siden kunne Utdanningsnytt fortelle at det er kø for å få plass på landets spesialskoler. Kapasiteten er sprengt, selv om det stadig opprettes nye plasser. I fjor gikk nesten 4000 elever i spesialskoler, og antallet øker for hvert år. Foreldre forteller at deres barn med autisme eller utviklingshemming var isolerte i den ordinære skolen, og fikk venner for første gang på spesialskolen.

Utvilsomt det beste for elevene; de som tidligere var sosialt isolert og ikke fikk undervisning tilpasset deres behov.

For hva gjør mange skoler også i 2018 når de har elever med særlige utfordringer? Jo, de oppretter «idiotklasser», slik Bjørneboe beskrev og kritiserte så knusende i den omtale romanen. Elever med sammensatte lærevansker, og til dels svært ulike behov, samles i samme klasserom. Det sparer skolene penger på. Prisen betaler elevene, som gjennom hele grunnskolen må leve med sosial utestenging og stigmatisering fordi de er for «dumme» til å gå i en vanlig klasse. Det er ikke det minste rart at foreldrene søker ungene til spesialskoler, der det er mulig.  

Spesialundervisningen står altså til stryk, ifølge Nordahlutvalget. Da er ikke løsningen å fjerne elevenes rettigheter, og legge ned ordningen. Da setter man i stedet inn flere og bedre ressurser, sånn at ordningen består neste eksamen.  Som man i teorien også skal gjøre med elevene.

Rekk opp hånden de som tror at å fjerne retten til spesialundervisning vil gi elevene en bedre skolehverdag.

 

I blindsonen

Pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, men

står i virkeligheten på Den katolske kirkes diskriminerende

dogmer.

«Gode katolikker bør ikke formere seg som kaniner», slo pave Frans fast etter et besøk på Filippinene i 2015. Den katolske kirkes overhode forsvarte imidlertid kirkens lære som motsetter seg bruk av prevensjon. Men han hevdet det ikke betyr at «kristne bør få det ene barnet etter det andre». Lett å si for en pave, som lever i sølibat.

I år er det 50 år siden daværende pave Paul VI la ned forbud mot prevensjon for verdens 1,2 milliarder katolikker. Forbudet har vært blant de mest kontroversielle i Den katolske kirke. Til tross for at pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, kommer han ikke til å endre på dette, eller andre av Den katolske kirkes dogmer og teologiske lære.

Derfor er det merkelig at et sånt «jubileum» ikke merkes, markeres og diskuteres i Norge. Her til lands går Den katolske kirke fullstendig under radaren når det gjelder en rekke kontroversielle holdninger. Så vidt jeg har registret har det ikke vært noen debatt i «Dagsnytt 18». Ingen riksdekkende aviser har hatt kronikker om temaet med saklige argumenter for hvorfor også katolikker bør få bruke prevensjon uten å føle at de synder. Den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvik, slipper konsekvent å svare for holdning til prevensjon (som altså er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke.

Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelys og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Da stiller det seg helt annerledes med en annen verdensomspennende religion, islam. Nær sagt hver eneste uke diskuteres muslimer og islam i norsk offentlighet. Og ofte ut fra et kvinneperspektiv, og det med rette. I forrige uke var det håndhilsing, eller rettere sagt: mangel på sådan. Denne uka har det vært oppmerksomhet rundt motekjeden Zara, som sikter seg inn mot det enorme muslimske markedet med en kolleksjon der skaut og løstsittende, romslige klær som skjuler kvinnekroppen er den røde tråden. Å dekke til håret og skjule kroppen skal alminneliggjøres.

Det er litt over 200.000 muslimer i Norge, ifølge SSB.  Det anslås at det er omtrent like mange katolikker. De to religionene har altså omtrent like stor utbredelse. Likevel eksisterer Den katolske kirke knapt i den offentlige debatten. Det er kun når en ny skandale rulles opp, som denne ukes om at kirkeledere systematisk har dekket over overgrep mot over 1000 barn i Pennsylvania i USA, at Den katolske kirke er i medienes søkelys.

Så hvor ble det av religionskritikken, og kritikken av kvinners stilling i en konservativ verdensreligion styrt utelukkende av (gamle) menn? Hvorfor er det ingen feminister eller samfunnsdebattanter som bruker anledningen 50-årsmerket gir til å fortelle Den katolske kirke hva de mener om kvinnediskriminerende dogmer? Er det bare islam som kan – og skal – kritiseres?

Er det sånn at katolisismen er like «hellig» som paven?   

Er det ingen voksne hjemme?

Med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen

 har eskalert ut av alle proporsjoner.

«All ungdom er en fare for seg selv», ifølge William Shakespeare (1564-1616). Det skjønte den engelske dikteren uten å ane hva norsk russefeiring er. Som nå bokstavelig talt går over alle grenser; og det til og med før siste skoleår er påbegynt.

Nå har hele Norge fått øynene opp for hvordan norske ungdommer oppfører seg på organiserte russeturer til Hellas. Slåsskamper er hverdagskost. På Kos ble ti ungdommer pågrepet av politiet for slåssing. På en annen øy ble fem ungdommer arrestert for vold og fyll. Det er avtalte slåsskamper mellom gjengene, og «bad boys»- gjengen i en russebuss får en viss status, sier professor Willy Pedersen til Dagbladet. Jenter forteller at de er fulle to ganger om dagen.  Alle har tilknytning til neste års russekull; hvis de altså fullfører videregående. 

Lokalbefolkningen fortviler, og sier at norsk ungdom tar seg til rette som om de eier øya, men ikke skam.

Nei, jeg tror ikke ungdommene er verre nå enn før. Og ja, feiring etter 13 års skolegang er dem vel unt. Men rammene og mulighetene har endret seg, og med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen har blitt lengre, dyrere, råere, fuktigere og farligere. Som russetur allerede før du har begynt på siste året. Blandingen tusen ungdommer samlet i landet kalt Syden, gruppedynamikk, fri flyt av billig alkohol og langt hjemmefra, er en farlig cocktail. På alle måter.

Hele russefeiringen har eskalert ut av enhver proporsjon. Heldigvis finnes det ikke tilsvarende i noe annet land. Det er en hel industri som håver inn penger på betalingsvillige tenåringer. Rådyre russebusser, der den beste kåres. Klær og annet stæsj som alle bare må ha. Hvert år kommer det nye russelåter med til dels sjokkerende oppfordringer, og der den «beste» vinner. Allerede på ungdomsskolen betaler jenter med sex for å få «rulle» med guttene i den kuleste russebussen, ifølge Aftenposten. I fjor ble det anmeldt 16 russevoldtekter, ifølge Kripos.

Vi kan ikke innføre kollektivt utreiseforbud for alle, så spørsmålet blir da: Er det ingen voksne hjemme? Å få ungdommer til å oppføre seg – og «ta ned» russefeiringen generelt - er ikke skolenes ansvar. Det er foreldrenes. I tillegg til å servere russefrokost og dele ut gratis kondomer, må foreldre slutte å sponse russebusser og dyre turer. De må kort og godt si nei, uansett hvor mange ganger de får høre «jammen, alle de andre…».

Det finnes en metode, i alle fall før avkommet kan slå i bordet med å være 18 og myndig: Mitt hus, mine regler. Så lenge du bor under mitt tak, og jeg betaler regningene, er det jeg som bestemmer. Du får ikke reise på russetur. Pugging og pensum først, party etterpå. Punktum.

Det er selvfølgelig upopulært, men sånn er det å være voksen. Det blir et helsikes liv med krangling, slamring med dørene og furting på rommet i ukevis. Noe som for øvrig viser hvor lite voksen en 17-åring er.

En usunn bransje

Toppbloggeren Sophie Elise, et eksemplar av arten som står

 imot presset om å være naturlig.

«Glad jeg sto imot presset om å være naturlig», uttalte bloggeren Stina Bakken til VG for noen uker siden. Stikk den!
 
Skjønnhetsindustrien er i eksplosiv vekst. Blogger Bakken er en av mange som har fått satt sprøyter i leppene for å gjøre dem større. Salonger som tilbyr behandlingen gror fram nær sagt på hvert gatehjørne. De er snart nesten like vanlige som matbutikker.

Kosmetiske sykepleiere tar tusenvis av kroner for «at folk skal få en bedre selvfølelse», uten å spørre om hva - eller hvem - som gir unge jenter dårlig selvfølelse. Som for eksempel bloggerne, som reklamerer for kosmetiske inngrep til sine ofte svært unge lesere og følgere. Det deles til og med ut rabattkuponger på kosmetiske operasjoner.

Problemet er ikke hva folk gjør med kroppen sin, privat. Problemet er hvordan bloggere med hundretusenvis av følgere forsterker et kanskje dårlig selvbilde hos usikre unge jenter, som sparer pengene de får i konfirmasjonsgave for å bruke dem til kosmetiske inngrep når de blir gamle nok. Kroppspresset er enormt. Og blir ikke mindre med uansvarlige bloggere som rollemodeller.

Kirurgiske inngrep krever minst legeautorisasjon. Såkalte «fillers», og en rekke andre typer preparater, er det derimot fritt frem for alle å bruke. Preparatene kan enkelt kjøpes på nett. På utsiden vil bransjen gi inntrykk av at det drives ryddig, men flere aktører Finansavisen har intervjuet hevder at virkeligheten er en helt annen. Salg av preparater under disk, medikamenter som skrives ut til vilt fremmede mot penger og varierende kvalitet på det som skytes inn i norske lepper er noe av virkeligheten. I enkelte tilfeller snakkes det om grossister som står ansvarlig for opp mot 20 klinikker og knapt er til stede.  – I Norge er det helt bananas. Det er nærmest fritt frem for alle som kan sette en sprøyte. Er det ikke legemidler, kan du få det hos frisøren. Vi blir dratt ned sammen med dem, enda vi føler vi driver med noe helt annet, sier en plastikkirurg med 40 års erfaring til ABC Nyheter.

 
Jo visst trenger vi plastisk kirurgi. Folk utsettes for ulykker og forbrenninger, fødes med misdannelser eller får en sykdom som er svært synlig, og som plastisk kirurgi kan bøte på.

Men nå er det altså fritt fram for dem som kan sette en sprøyte. Jo mer fillers de sprøyter inn, jo mer tjener disse menneskene. Bransjen er mindre regulert i Norge enn i andre land, og det er liten kontroll med utøverne. Sertifikat utdeles over en lav sko, hevder noen.

 
Denne uka kunne VG fortelle at Sophie Elise (23), som driver en millionbedrift blant annet bestående av uhemmet reklame i sosiale medier for kosmetiske inngrep, skal fjerne «filleren» i leppene. Det er en begynnelse. Hvis Sophie Elise også sørger for å få tilbake sin egen rumpe, pupper, nese, øyebryn og negler, står det respekt av dama. Men den drevne forretningskvinnen klarer sikkert å stå imot presset om å være naturlig, hun også.

Det handler toss alt om millioninntekter.

En tapt sak

Jernbanearbeidere i streik i Paris i mai i år. Den streiken får

publikum garantert med seg, i motsetning til streiken til

havnearbeiderne i Mosjøen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de fem havnearbeiderne i Mosjøen. De er den harde kjerne i en årelang streik knapt noen har hørt om. De var 17 da streiken startet i 2014. Senere har noen havnesjauere fått andre jobber. Andre er pensjonert. Enkelte har falt fra.

Konflikten i Mosjøen er den lengste arbeidskonflikten i Norge etter andre verdenskrig, og trolig også norgeshistoriens lengste, ifølge Norsk Transportarbeiderforbund. Det var NRK Nordland som minnet meg på at streiken, som startet i mai 2014, faktisk fortsatt pågår. I det stille.

Kort fortalt: De gikk til streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. For to år siden slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de har hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen.Transportarbeiderforbundet stanset utbetaling av streikebidrag for 18 måneder siden.

I prinsippet en tapt sak. Likevel gir de seg ikke, de fem i brakka i Mosjøen. De skal ha anerkjennelse for utholdenhet. Det er trolig også det eneste de får ut av streiken.

I vårt velorganiserte og striglede samfunn betyr en streik irritasjon og ubehageligheter for enkelte, og tapte inntekter for andre. Riktig nok var det tilløp til håndgemeng under hotellstreiken i 2016, da direktøren ville sjekke inn gjester på et hotell i streik. Men det ble med verbal småknuffing. Mange streikevakter tok like godt fri 17. mai. For galt å streike på en fridag, ikke sant?  Da regjeringen endret arbeidsmiljøloven -  som svekket norske arbeidstakeres rettigheter - nøyde fagforeningene seg med å skrive leserbrev og bære paroler i 1. maitoget.
 
Vi er ikke helt ukjente her til lands med regelrette slag mellom fagbevegelsen på den ene siden, og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Men vi må tilbake til første halvdel av forrige århundre. Slaget på Menstad i Telemark 8. juni 1931, mellom streikende arbeidere på den ene siden, og politistyrker og militæravdelinger på den andre, er blitt historisk. Konflikten var så betent at daværende sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

Sammenlignet med den gang - og hvordan streik foregår i andre land, som for eksempel Frankrike - framstår norsk fagbevegelse som veldresserte pudler. I Frankrike er regelrette gateslag mellom streikende og politi ikke uvanlig. Det var bruduljer så sent som i mai i år. Tirsdag klarte demonstrerende bønder å stanse hele Tour de France. I Norge streikes det i fire år uten at andre enn de streikende selv merker det. Kulturforskjeller, for å si det mildt.
 
Trepartssamarbeidet sikrer husfreden. Her til lands setter man seg ned sammen, på tvers av interessemotsetningene, og blir enige. LO, NHO og staten styrer arbeidslivet - og arbeidstakerne - på en måte som gjør at alle snakker med innestemme. Hvis de i det hele tatt sier noe.

Omtrent som i et hyggelig kaffeslabberas, med andre ord.

 

Den største turistfella av alle

Hvor mange fastboende lofotinger eier egentlig de beste

rorbuene i Henningsvær?

«Turister er mennesker som bare blar i et fremmed land», mente den sveitsiske journalisten Guido Baumann (1926-1992). Det er presist beskrevet. For mange turister er et besøk i Norge et par timer på land i Bodø, et gløtt på naturen sett fra Hurtigruta, noe å dele i sosiale medier: Der har vi vært. Der var det vakkert.

Det satses på turisme, ikke minst i Nord-Norge. Nær sagt hver enste lille vik skal ha sitt eget rorbuanlegg, i byene skyter hotellene i været, nordlys og mørketid skal berge vintersesongen, sommersesonger går av seg selv, gårdsturisme skal redde Bygde-Norge og turistfiske skal holde kysten i live. Større og flere cruiseskip er målet. Det er ei vekstnæring. Og antallet turister øker.

Det er vel og bra; vi deler gjerne alt det flotte Norge har å by på. Men de mest populære turistmålene, som Lofoten, har problemer med en stadig voksende turiststrøm. Andre turistmål med en sverm av besøkende i løpet av få timer eller uker i sommersesongen, merker det samme. Både natur og lokalsamfunn slites ned. Infrastrukturen er mangelfull, eller helt fraværende. Over 280.000 turister besøkte Lofoten i 2016, ifølge SSB. Fastboende føler seg nærmest som gjester i egen hage, når flokker med tyskere, japanere, amerikanere og stadig flere kinesere toger forbi, før de igjen skal videre til nye reisemål, og nye opplevelser. 

Det er ikke bare i Norge at turistene kan være en utfordring. I land lenger sør – som tusenvis av nordmenn reiser til hvert år – har de fastboende fått nok. For 10 til 20 år siden ble turisme for mange land sett på som veien ut av fattigdom, siden turisme genererer inntekter. Men nå går aktivister på den spanske ferieøya Mallorca til protestaksjon mot masseturisme. På flyplassen blir turistene møtte med plakater med teksten «turisme dreper Mallorca». Tidligere denne sommeren var det også protestaksjoner på Ibiza og i Barcelona. Lokale myndigheter på Balearene har prøvd å ta grep ved å innføre turistskatter, og i april annonserte de et forbud mot korttidsleie av leiligheter i Palma. Lokalbefolkningen skvises ut.

Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og turismeforsker, Åsa Grahn, sier at masseturisme fører til et overforbruk av lokale ressurser. For ikke bare naturressursene forvitrer, men også kulturen ødelegges av flommen av turister. Hun tenker først og fremst på Spania: - En ting jeg synes er vanvittig tragisk, er at europeere og skandinaver kjøper opp boliger i byene, og setter sitt eget preg på det. I tillegg tar dagligvareforretningene inn masse utenlandske produkter, for å blidgjøre turistene, sier Grahn.  

Vi er ikke der. Ikke ennå. Skjønt; hvor mange av de beste rorbuene i Henningsvær eies egentlig av bofaste lofotinger? I iveren etter vekst er faren der for at også de mest populære norske reisemålene snubler inn i den største turistfella av dem alle: for mange turister.