Utvikling i feil retning

Det er ikke synd i en 12-åring som må komme seg til fotball-

trening ved hjelp av egen muskelkraft.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte å gi dem ting», mente den britiske forfatteren Norman Douglas (1868-1952). For eksempel ting som gjør at ungene slipper å gjøre noe selv. Som å bruke beina.
 
Sykkelbruken generelt har gått ned blant ungdom, viser tall fra Transportøkonomisk institutt (TØI). Tradisjonelt har det vært ungdom under 18 år som har syklet mest i Norge, men her har det vært en liten nedgang de siste årene. Nå får stadig flere unger elsykkel, kan NRK fortelle.  – Elsykkelen kan bidra til å snu den trenden, sier forsker ved TØI, Aslak Fyhri.  Ut fra folkehelseperspektivet er det mer mosjon i en vanlig sykkel. Spørsmålet her bør være hva de ellers ville gjort hvis de ikke hadde elsykkel. Ville de valgt en vanlig sykkel eller blitt kjørt av foreldrene, spør forskeren.

Jeg tror jeg vet svaret.

Hvordan i huleste kom vi egentlig hit? Det er ikke lenge siden elsykler var et hjelpemiddel for eldre og folk med fysiske utfordringer. Nå er det altså transportmiddel for friske, spreke unger i 12-13-årsalderen, og terskelen for å kjøpe elsykkel blir stadig lavere. Ungene NRK har intervjuet, som alle har elsykkel, synes det er råkult. Nesten moped. Å gå til skole eller fotballtrening er visst uaktuelt for dem.

Selvfølgelig finnes det noen som trenger motorisert hjelpemiddel, av ulike grunner, for dem er elsykkel et veldig bra alternativ. Men si meg; lider dagens oppvoksende slekt av kollektivt muskelsvinn?

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det har skjedd mye med barneoppdragelsen som ikke er til ungenes beste. Følgende historie illustrerer poenget. Ei dame – jeg skal ikke nevne navn, men jeg kjenner henne veldig godt - ble nylig minnet om hvordan det var på 1990-tallet. Poden, hvis bestekamerat bodde et godt stykke unna, forsøkte seg noen ganger. Telefonsamtalen gikk omtrent som følger:

- Hei mamma, det er så dårlig vær, kan du komme og hente meg hos M?

- Har stormen fått noe navn?

- Nei.

- Da får du gå hjem.

Utviklingen går i gal retning, og det bekymrer både forskere og politikere. Det finnes data som viser at gutter sitter stille 40 minutter mer enn før. For jenter er det enda større forskjell. Stillesittingen har økt 50 minutter. Samtidig er overvekt hos barn og unge blitt et folkehelseproblem.

For å kompensere for fravær av naturlig og gratis trim blant annet på skoleveien, vedtok Stortinget i fjor at det skal være én times fysisk aktivitet i løpet av skoledagen.     

Det ikke ungenes feil. Det er foreldrene som skaper trafikkaos utenfor skoleporter og idrettshaller, og som må tråkke på bremsa. Å gi ungene elsykkel er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Det er ikke synd på en 12-åring som må komme seg til fotballtrening ved hjelp av egen muskelkraft.

At unger beveger seg nok er foreldrenes ansvar. Da kan de i det minste sørge for at ungene selv må trå til for å komme seg på skolen.
 

Sportsidioter og andre idioter

Lise Klaveness i aksjon for Stabæk i NM i 2011. Er det noe

 Klaveness  kan, så er det fotball.

«Uansett hva kvinner foretar seg, så må de gjøre det dobbelt så bra som menn for å bli ansett som halvparten så dyktige. Heldigvis er ikke det særlig vanskelig», ifølge den canadiske feministen og politikeren Charlotte Whitton (1869-1075). Gang på gang bevises sannheten i sitatet.

Nok en norsk kvinne har brutt en barriere. Lise Klaveness (37) er proffspilleren som ble direktør for den norske elitefotballen. Hun er også den første kvinnelige ekspertkommentatoren i VM i fotball for herrer, som akkurat i disse dager klistrer sportsidiotene til skjermen.

Det gjør hun ikke ustraffet. Mange hyller henne – hun har både egen erfaring som fotballspiller, og erfaring som kommentator for NRK, blant annet fra fotball-EM i 2016. Hun er udiskutabelt dyktig, faglig kompetent og mentalt forberedt. Og i stand til å formidle en hel, sammenhengende, intelligent og begrunnet setning. Langt fra alle sportsjournalister kan skryte av det samme.

Likevel ryr sjikanen inn fra norske fotballfans. Det så Klaveness selv komme; det gjorde i grunn mange av oss andre også. De som fulgte den gode NRK-serien «Heimebane», om det fiktive eliteserielaget Varg IL som får kvinnelig trener, skjønner nå at det er akkurat sånn det er å være kvinne i den ellers mannsdominerte fotballbransjen. Fotball er Norges og verdens største kvinneidrett, men kvinner ligger likevel lang etter i roller som trenere, i mediene og som ledere.

Hetsen mot Klaveness går omtrent som følger: «Kjære Lise Klaveness. Du er et irritasjonsmoment og intet mer».  «Ørene mine blør». «Kan noen som har studert kommunikasjonsteknologi lage en knapp som muter kun Lise Klaveness?». Noen ber henne komme seg tilbake til kjøkkenbenken.

Det har andre kvinnelige fotballkommentatorer også fått beskjed om. Claudia Neumann var i 2016 den første kvinnen som kommenterer et mesterskap for menn på tysk tv, den gang var det fotball-EM. Reporteren i den tyske kanalen ZDF hadde tidligere kommentert både OL- og VM-kamper for kvinner, og har over 20 års erfaring som journalist.

«En kvinne som kommenterer kampene for ZDF? Har de i det hele tatt tillatelse til å forlate kjøkkenet?», er ikke det groveste Neumann måtte tåle. Men meldingen kvalifiserer åpenbart til pallplassering som den dummeste. Finter som «Kvinner kan gjerne kommentere kvinnefotball, men ikke ekte fotball», fortjener sølv. 

Fotball er verdens største idrett. Selvfølgelig har en så stor idrett også en god gjeng av verdens største idioter med på «laget». Mannlige idioter, når sant skal sies, som sikkert aldri selv har spilt en kamp på høyere nivå enn reservebenken i sjettedivisjon. Og som bruker tida si på tastaturet der de fyrer av det ene selvmålet etter det andre. For en gjeng…

Begrepet sportsidiot har fått nytt innhold. Rødt kort og utvisning neste.  

Lønn som fortjent?

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) later som  han

ikke kan gjøre noe med de galopperende lederlønningene.

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Det er den tiden på året igjen. Mens vanlige lønnsmottakere haler i land et oppgjør på to-tre prosent, kan lønnsadelen i staten le rått hele veien til banken. Forleden la næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viser de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere i statseide selskap tjente nær 100 millioner kroner i fjor. Seks av sjefene tjente over ti millioner. Statoil-sjefen fikk mest: 15 millioner.

Galopperende lederlønninger i staten er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den daværende rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det, i alle de årene de hadde makta? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene.  

Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap gått bare én vei: oppover. Det samme har skjedd med lønna til ledere ansatt i staten; lønnsfesten har blitt direkte utagerende. En opptelling Stavanger Aftenblad gjorde i november i fjor viste at 149 ledere i staten tjente mer enn statsministeren. 366 ledere dro inn mer enn statsrådene.

Det har vært gjort forsøk på å stanse lønnsfesten. I fjor fremmet SV et representantforslag i Stortinget om å sette et tak på lederlønningene i staten tilsvarende statsministerens lønnsnivå. Men SV fikk ikke støtte verken fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for forslaget. Flertallet i Stortinget mente at lederlønningene er styrets ansvar. Selskapene må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon.

Moderasjon? Særlig …

Nå er næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ute og forsvarer lønnsbonanzaen på akkurat samme måte, og som alle andre tidligere næringsministre fraskriver han seg ansvaret ved å vise til styrene. Som om statsråden er helt uten mulighet til å påvirke, hvilket selvsagt er tull. Når en høflig henstilling om moderasjon helt åpenbart neglisjeres, og lederne selv grabber til seg med begge hender, bør regjeringen bli en mer aktiv eier og bruke sin betydelige innflytelse på å dempe veksten. For eksempel ved å sette sammen et styre med evne til å vise magemål.

Å late som om det ikke er mulig, er et billig forsøk på å fraskrive seg ansvaret.

Straff som fortjent

Politiske vedtak om at ungene skal være snille mot hverandre

hjelper ikke. Det forskerne vet hjelper, er tydelige regler med

konsekvenser.

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.

Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. Nylig kunne NRK fortelle nok en tragisk historie, om ei 17 år gammel jente, som er blitt mobbet siden første klasse. Nå, som elev på videregående, må hun bytte skole for fjerde gang. Jenta er en «mobbeflyktning». Hun er ikke alene.

Det er én gutt som står bak mobbingen. Den nå 17 år gamle gutten har sonet en dom i fengsel, blant annet for drapstrusler og vold mot flere andre ungdommer. Men til høsten skal han etter planen igjen begynne på samme skole som mobbeofferet. Han har krav på å få gjøre ferdig skolegangen sin. Bøller i barneskolen kan tvangsflyttes, men det skjer svært sjeldent. I videregående skoler er det ikke lov å tvangsflytte elever. Det blir det trolig slutt på, men tidligst i 2019.

Regjeringen bruker 34 millioner i årets reviderte nasjonalbudsjett til ordninger for å håndtere mobbesaker. I årevis har det vært gjennomført kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Nordland har eget mobbeombud, og også de videregående skolene får nå en egen «mobbeknapp», der elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberen får fortsette å mobbe på den samme skolen?

Når vi nå vet at kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? Det forskningen vet virker er følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg.

Nettopp: konsekvenser.

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde hverdagen til den som blir mobbet. Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger.Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.

Nei, det er ikke mobberen vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at han har fått holde på så lenge.

 

 

Kvinners makt, menns avmakt

Kvinnen avgjør suverent om et barn skal bæres fram eller ikke.

Menn har ingenting de skulle ha sagt.

«Vi elsker morskapet og dets vel, men i full frihet og under vårt eget ansvar», mente kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller (1868-1945). Blant hennes hjertesaker var prevensjon og avkriminalisering av abort. 

Loven om svangerskapsavbrudd er 40 år. Ved siden av p-pillen, ett av de viktigste tiltakene for norske kvinners frigjøring og likestilling. Hensikten med loven var å bli kvitt de forhatte og ydmykende abortnemndene, der kvinnen ble kryssforhørt, og søknaden avgjort fra sak til sak. Menns rolle og rettigheter var, og er, et ikke-tema.

Loven står fjellstøtt, og ethvert forsøk på å endre den er - unnskyld uttrykket - dødfødt. Abortmotstanderne har gitt opp kampen. Den norske kirke, som burde gå i bresjen for det ufødte liv, har abdisert fullstendig fra debatten.  Når KrF forsøker seg på en forsiktig innstramming, er det null støtte i andre politiske parti. Når loven diskuteres, er det i forbindelse med utvidelse av grensen for abort, eller om «tvillingabort» skal tillates.

Hvor sterkt loven står, fikk vi demonstrert i 2014, da reservasjonsrett for leger var et hett tema. Regjeringen måtte trekke forslaget.

Når kvinner blir gravide er det også en mann med i bildet, som regel. Menns ansvar, rettigheter og rolle er ikke nevnt i loven. Kvinnen bestemmer suverent om hun skal bære fram barnet eller ikke.En av dem som har tatt til orde for å endre loven, er sosialantropolog og professor Runar Døving. Han – og andre – påpeker at samfunnet er endret på 40 år, mens abortloven står på stedet hvil: De fleste kvinner er i dag i stand til å forsørge seg selv og et barn, og bortsett fra i konservative religiøse miljø, er skammen ved å være enslig mor historie. Menn deltar i mye større grad i egne barns oppdragelse, og oppmuntres til det, blant annet gjennom fedrekvoten. At menn har ansvar for barn er ikke noe særsyn i 2018.

Debatten om abort og menns rolle er full av dilemma. Som hvordan bevare kvinners rett til selvbestemmelse, samtidig som det anerkjennes at også menn er part i saken, og bør ha noe å si. Såkalt juridisk abort – altså at menn kan fraskrive seg ansvar og økonomiske forpliktelser for et barn han ikke ønsker - nevnes som én mulighet. Opplysningsplikt overfor den potensielle barnefaren før kvinnen tar abort, er en annen.

Ser man nærmere på debatten, er mange argument rene bekvemmelighetshensyn fra kvinners side. Og ansvarsfraskrivelse. Her er et par eksempler, framført i «Ekko» på P2 denne uka, diskusjonen går omtrent sånn: Hvis kvinnen er blitt gravid etter utroskap, skal hun da ha plikt til å informere den potensielle barnefaren, liksom? Ja, hvorfor ikke? Hvem sitt ansvar er utroskapen og graviditeten?  

Eller dette, hvis far ønsker barnet: Så skal kvinnen lenkes fast til sykesengen i ni måneder fordi hun er gravid? Når ble graviditet en sykdom?

Denne er også ofte brukt, i diskusjon om juridisk abort: Menn bør vite at sex kan føre til barn, og de skal ikke bare kunne løpe fra ansvaret. I motsetning til kvinner, som ikke vet at sex kan føre til barn?

Har til lands har vi aldri hatt noen seriøs samtale om menn og abort. Mens det finnes flere undersøkelser om kvinners psykiske helse etter en abort, finner jeg ingen tilsvarende for menns følelsesmessige reaksjoner når et foster aborteres mot mannens vilje.

Det sier i grunn det meste.

 

Kraften i en dråpe

Etter terroren i Paris kjempet Erna Solberg for å holde tårene

tilbake. Og plutselig var hun ikke «Jern-Erna» lenger.

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933).

Det ser ut til at han har sine ord i behold. Dagbladet Magasinet har gått gjennom 1118 promilledommer. Konklusjonen er udiskutabel: Menn får strengere straff enn kvinner. Fra kompetent hold forklares det med at kvinner er bedre til å vise følelser enn menn, og at det er dokumentert at tårer kan føre til noe lavere straffereaksjon. Vi tror mer på en mistenkt som gråter.

Når en kvinne tar til tårene i retten eller på tv kan det selvfølgelig være ektefølt. Det så vi etter terroren i Paris i 2015, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å holde tårene tilbake. Hennes sorg og engasjement berørte alle tv-seerne. En dråpe vann, og «Jern-Erna» ble plutselig litt mer menneskelig.

I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne. Skal vi tro rapportene fra den gang var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før det viktige primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Clinton vant nominasjonsvalget. men tapte til slutt for Barack Obama, som ble Demokratenes presidentkandidat.

Ingen kan beskylde Hillary Clinton for å være ei tåreperse. Tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne. Det virket uansett. En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandret USAs framtid.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Da Bergens tidligere ordfører, Trude Drevland, ble siktet for grov korrupsjon i 2015, innkalte hun til en velregissert pressekonferanse. Hun fikk snakke uavbrutt i 40 minutter, og underveis kom også tårene. De mange frammøtte journalistene stilte ikke ett spørsmål. Senere henla statsadvokaten i Hordaland saken på grunn av bevisets stilling.

I de rette situasjonene er tårer et mektig våpen. Da tårene kom gjorde Drevland seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det skulle være krokodilletårer.

Drømmen om eventyret

Bryllupet til prins William og Kate Middelton ble sett

av 1,6 millioner mennesker.

«Fordelen med å gifte seg med en prinsesse – eller noen fra en kongelig familie – er at de vet hva det dreier seg om», ifølge prins Charles, arvingen til Englands trone. Han vet hva han snakker om.

Lørdag får den amerikanske skuespilleren Meghan Markle sin prins Harry. Og «hele halve verden» kommer til å følge begivenheten. Mer enn 1,6 millioner mennesker fulgte bryllupet da prins William og Kate Middelton giftet seg i 2011. Bare VM i fotball i Sør-Afrika kan måle seg med slike seertall. Tre millioner svensker fulgte sendingene da kronprinsesse Victoria fikk sin Daniel i 2010.

Og det er slett ikke bare rojalistene som benker seg foran tv-en med rosa bobler i høye glass, mens det henført sukkes over brudekjolen, smykkene, hattene til prinsessene fra andre europeiske kongehus, blomstene, brudepikene, og det eventyr-romantiske i hele seansen: Den vanlige jenta som får selve prinsen i eventyret.

Aldri jobber de i så sterk motvind, de som vil fjerne de 12 monarkiene i Europa, som når et kongelig bryllup er på gang. Fornuftige og rasjonelle argumenter mot monarkiet faller døde til jorden. Påpekning om at kongelige bryllup koster skattebetalerne svindyrt gjør ikke større inntrykk enn at monarkiet i seg selv koster skattebetalerne dyrt over statsbudsjettet.

Republikanska Föreningen i Sverige valgte tidspunktet med omhu. Samme helg som den svenske kronprinsesse Victoria giftet seg med Daniel, inviterer de likesinnede fra sju europeiske land som fortsatt har monarki som styreform. Alliance of European Republican Movements (AERM) ble etabler. Hensikten med den europeiske paraplyorganisasjonen er å samle dem som vil innføre republikk med demokratiske midler, på tvers av ulike partier. Også Norge deltok på møtet i Stockholm, og fikk i 2011 sin egen «Foreningen Norge Som Republikk». Den er steindød.

Kanskje var det noen fra SV som deltok i Stockholm. Partiet - som er mot monarki, men for slottsmiddager - fremmet i 2016 for 12. gang forslag i Stortinget om å avvikle monarkiet. Et prinsipielt standpunkt SV da var alene om på Stortinget, men som også Rødt har programfestet. Kongehuset står sterkt i Norge. Et forslag om å avvikle monarkiet er en rituell markeringssak, dømt til å mislykkes.

Vi har alle hørt eventyret om Espen Askeladd som vant prinsessen og halve kongeriket. Og kanskje lever eventyret i mange av oss, selv om ti ville hester ikke får oss til å innrømme det. Jeg vedder diademet jeg ikke har på at selv de mest innbitte motstanderne av nedarvede privilegier får en klump i halsen når Meghan og Harry står der som nygifte.

«Er du en av dem som er lei av monarkiet, og sier ‘demokrati i tid, monarki i urtid?’ Da er du velkommen til en fullpakket fest med oss», lokket Republikanska Föreningen med da kronprinsesse Victoria giftet seg.

Takk, men nei takk. Motstandere av monarki kan vi være igjen på søndag.