Ligning med to ukjente

Mens bragdene til våre store polarhelter fortsatt hylles, er

helter som Gerhard Henrik Armauer Hansen gått i

glemmeboka.                                Foto: Universitetsbiblioteket

«Matematikk er fornuftens musikk», sa den britiske matematikeren James Joseph Sylvester (1814-1897). Det bør appellere til norske ungdommer, som ellers vet navnet på de fleste døgnfluer som har med musikk å gjøre, og som ikke har matematikk som yndlingsfag.

6. april 1829 døde Norges største matematiker gjennom tidene, Niels Henrik Abel. Han tok opp og løste problemer som andre hadde strevd med i hundrevis av år, gjorde nye oppdagelser og formulerte spørsmål som den dag i dag er sentrale i moderne matematikk.

Abel ble internasjonalt kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene, noe tusenvis av elever i norske klasserom nok har hatt mistanke om. Mange sliter med matematikk, og velger gjerne faget bort når anledningen byr seg. 

For å hedre hans minne deler Det Norske Videnskaps-Akademi hvert år ut Abelprisen. For et par uker siden ble det offentliggjort at en visjonær matematiker fra Canada, Robert Langlands, får den prestisjetunge prisen. Den gis til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet. De fleste av oss har ikke hørt om vinneren. Utdelingen av Abelprisen, som skal skje i mai, nevnes knapt i mediene. Kunnskap om Niels Henrik Abel er forbehold en engere krets. Spør nær sagt hvem som helst om de har hørt om mannen, og de vil nevne en norsk popartist med samme etternavn.

Vi har andre, nesten glemte helter. Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Også Bibelen beskriver sykdommen, men det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912). Overlegen og naturforskeren fra Bergen oppdaget leprabasillen. Navnet hans er selvfølgelig kjent i medisinske kretser, og det finnes et museum i Bergen. Utover det, er han så godt som glemt.

Våre store intellektuelle helter, de som ble internasjonalt kjent for å bruke hodet i tillegg til kroppen, får knapt oppmerksomhet i mediene. De tøffe polarheltene derimot, som Amundsen og Nansen, holdes levende i folks minne blant annet gjennom tv-produksjoner om deres strabasiøse polferder. Eventyreren Thor Heyerdahl har fått spillefilmen om sitt liv. Den hadde premiere i 2013, og vakte ny interesse for Kon Tiki-ekspedisjonene. Den samme æren ble tildelt den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawkings. «The Theory of Everything» hadde premiere i 2014. 

Niels Henrik Abels liv er også verdt en film. Den kan kanskje vekke matteinteressen hos nye generasjoner. Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansen – og de spedalskes skjebne – har alle ingredienser til å kunne bli en film der intet mangler: kjærlighet og glede, skuffelser og håp, sykdom, sorg og død. Det gjenstår bare å få Nicolai Cleve Broch til å spille hovedrollen.

Veggpryd

Kanskje ikke kunst av ypperste klasse, men "Making a martyr"

er en politisk ytring på høyt nivå.

«Jeg er for kunst som er politisk, erotisk og mystisk, og som gjør noe annet enn å sitte på rumpa i et museum», mener den svensk-amerikanske bildekunstneren Claes Oldenburg (1929 -). Politisk kunst har vært nærmest steindød lenge. Endelig har den stått opp fra de døde. I påska selvfølgelig; hva passer bedre?

Da dagslyset kom 2. påskedag avslørte det et nytt veggmaleri i Bergen, av den anerkjente og anonyme gatekunstneren «AFK». Gatekunst har sin egenart i nettopp å dukke overraskende opp på husvegger, veggen er spurt. I motsetning til alle dekorasjonene, som de siste årene har pyntet opp også Bodø, laget av folk som er blitt spesielt invitert for å forskjønne ellers kjedelige husvegger.

I Bergen var det en naken Sylvi Listhaug som ble avbildet. De fleste fikk det sikkert med seg før ukjente natt til onsdag skjulte bildet under svart maling. Den avgåtte statsråden, korsfestet. Tung symbolikk, med Rødts logo som naglene i hendene, «Min kamp» på magen og nederst: en bukett av mikrofoner og blomster.

«Making a martyr» kaller kunstneren selv bildet, og viser til at Sylvi Listhaug «ofret» seg for å redde regjeringen, mens hun foran en skog av mikrofoner proklamerte at hennes ytringsfrihet var kneblet. Det er et sterkt bilde, som utvilsomt provoserer mange.  Det er hensikten. Andre liker det ikke og syns det er over grensen. Det er lov. Jeg syns det er strålende! Og godt innenfor ytringsfrihetens grenser, som nettopp Listhaug og Frp er så opptatt av.

Vi har noen få som ytrer seg i samfunnsdebatten med bitene, politisk satire. Rolf Groven har provosert med sin kunst i over 30 år. En av hans siste politiske provokasjoner kom i 2016. I bildet «Seierherrer» poserer den norske makteliten bak en bombe påmalt «In God we trust». En kritikk av Norges forhold til USA. Blant flere er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik avbildet. Presten, som ledet Norge inn i to kriger, er iført prestekjole og bærer bibel og skytevåpen.

Det er kanskje unødvendig å føye til at Groven aldri er blitt anerkjent av det kunstneriske «establishment».

Jeg har tidligere etterlyst samfunnsengasjement fra kulturarbeidere, enten vi snakker om musikk, bildende kunst eller teater. Da påpekte jeg at det ikke er skrevet en skikkelig provoserende nordnorsk vise siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16, æ bli så førrbanna…» i 1979. Landsdelens mestselgende bildekunstner maler fortsatt bilder som gjør ham til landsdelens mestselgende bildekunstner. De to offentlig finansierte teatrene, Hålogaland Teater og Nordland Teater, reiser rundt med henholdsvis musikalen «The Sound of Music» og «Lille Eyolf».  Familiedrama utgitt i 1894, for dem som ikke kjenner Henrik Ibsen.

Helt friksjonsfritt. Ikke en eneste kontrovers. Ingenting som kan provosere. Ganske så likegyldig.  Bare innen samisk kunst og kultur ser vi tydelige tegn til opprør og protest. Faktisk syns jeg – nå som før - at flere kunstnere og kulturarbeidere bør vise finger’n til makta og «nagle» dem til veggen, når det er grunn til det.  Det får de tåle; uansett parti.

Også et påskemysterium

I andre land er påska en gedigen folkefest, i Norge står

kirkebenkene nesten tomme. Bildet er fra påskefeiring i

Sevilla.                                                        Foto: NTB/Scanpix

«Påska er jo litt sånn hellig, for da er det sesongåpning på campingen». Uttalelsen er gjengitt av biskopen i Tunsberg, Per Arne Dahl, i en kronikk nylig. Holdningen er typisk. I kristendommens viktigste høytid står kirkebenkene stort sett tomme. Det er motsatt i utlandet, der det er kul på kirkene, og påska er en gedigen folkefest.

Besøket under ordinære gudstjenester i Den norske kirke (DNK)har stupt. Fra sju millioner i 2006 til 5,4 millioner i 2017, viser årsrapporten for fjoråret. I påska merkes det ekstra godt, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2016 var det i snitt 57 besøkende på påskegudstjenestene. Det er nesten halvparten så mange som besøker kirkene på en vanlig søndag.
Den norske kirke mister medlemmer. Færre døpes, og bare 48 prosent av medlemmene i Kirken definerer seg som kristne.  Tro det eller ei: Hvert tredje medlem er ateist.

I en sånn situasjon skulle en tro Kirken ville sette tæring etter næring, og tilpasse seg dagens virkelighet. Som andre offentlige etater må. Ja, for Den norske kirke er en offentlig «etat», i den forstand at staten betaler prestenes lønninger og ellers bidrar med milliarder, mens kommunene må bære de økonomiske byrdene med øvrige ansatte, bygging av kirker og vedlikehold av de gamle.

Det er et tankekors at mens alle piler peker nedover, går bruken av offentlige midler til himmels. Det finnes allerede 1629 kirker tilknyttet DNK, og det er planlagt å bygge ni nye kirker de neste tre årene. Siden krigen er det bygget 356 nye. 21 kirkebygg er brent ned. Kun fem kirker er revet, ifølge NRK.

Kirken insisterer altså på å ha like mange kirkebygg som skal varmes opp og vedlikeholdes, og like mange prester ansatt, som da den hadde sin storhetstid, og så godt som alle nordmenn var innmeldt og aktive medlemmer. Sånn tenker bare en institusjon med et digert sugerør i statskassa.

Jeg har stor forståelse for den kulturhistoriske verdien kirkebygg representerer. Bo- og trafikkmønster har også endret seg radikalt siden «gamle dager». Mange gamle kirker ligger nå langt utenfor allfarvei. Det er også flott med staselige kirkebygg der det kan holdes konserter, og at det finnes forsamlings- og øvingslokaler for koret. Men til alt dette finnes det andre offentlige lokaler. Det hadde kanskje vært enda flere, hvis ikke kommunene måtte bruke så mye penger på nettopp: kirkene.

Bortsett fra de stadig færre troende kristne, er det i dag bare fagbevegelsen som insisterer på påskas hellighet. Av frykt for å miste ganske mange fridager, nettopp når camping- og båtsesongen starter, tviholdes det på den kristne høytiden. Det siste måltidet har mange byttet ut med Kvikklunsj og appelsiner. Det opprinnelige påskemysteriet, død og oppstandelse, er byttet ut med påskekrim i alle kanaler. Den stille uke betyr at ekstra fridager.

I dagens virkelighet er bygging av nye kirker, samtidig som Kirken tviholder på de gamle, vår tids store påskemysterium.

God påske!

I beste mening

Mange støtter Sumaya Jirde Ali. Ikke all støtte er like

gjennomtenkt

«En maske forteller mer enn et ansikt», ifølge den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Det er derfor årets markering av Kvinnedagen opplevdes tilnærmet absurd. Omtrent som når burkinidebatten raste, og presumptivt oppegående feminister frivillig ville ikle seg dette kvinneundertrykkende plagget, i misforstått solidaritet med muslimske kvinner.

Det handler om norsksomaliske Sumaya Jirde Ali – igjen. 20-åringen er blitt truet og hetset på det groveste for sine meninger skyld, og må gå med voldsalarm. Mange har heldigvis tatt til motmæle mot hetsen; også statsminister Erna Solberg.

Bare så det er klart: Også jeg støtter Sumaya Jirde Ali. Ingen skal trues til taushet. Det er ytringsfrihetens og demokratiets absolutte nederlag når det skjer. Jeg respekterer også retten til å bære hijab. Så lenge det er frivillig, vel å merke. Ok?

8. mars ville mange gi sin støtte til den unge kvinnen. Det er bra. Likevel ble seansen noen steder en stor selvmotsigelse. I aller beste mening kom noen på ideen å lage masker med bilde av den hijabkledde damen. Maskene ble holdt foran eget ansikt i toget og under appellene, blant annet på Youngstorget. Litt sånn «i dag er vi alle muslimer med hijab». Nei, det er vi ikke. Spesielt ikke på 8. mars.

Jeg tviler ikke ett sekund på at dette ble gjort med de beste hensikter.  Men det blir likevel helt feil. Også i Norge lever mange muslimske kvinner med påtvunget hijab, sosial kontroll, tvangsekteskap, og «æresvold». Hijaben er det mest synlige symbolet for nettopp denne kvinneundertrykkende religionen, og kulturen. 

Å skjule sitt eget ansikt bak en hijabkledd maske er indirekte å gi støtte til en av de mest kvinneundertrykkende religionene i verden. Og det skjer på selveste Kvinnedagen! Paradokset er enormt. Ironien påtrengende. Det er nærmest tragikomisk, og gir en flau smak i munnen, når vi kjenner begrunnelsen for hijaben: At kvinner ikke skal friste menn, og derfor må skjule mest mulig av kroppen. Også håret.

Det er sikkert ubetenksomhet. Det kan være manglende kunnskap. Lite gjennomtenkt er det i alle fall.

Det er bra at også statsministeren støtter Sumaya Jirde Ali. Men også Erna Solberg snubler i sin støtte til en utsatt minoritetskvinne.  Ifølge NTB advarer hun mot «religiøs rasisme», men utdyper ikke hva hun mener med det.  At vi ikke skal kritisere religion? At vi kan kritisere noen religioner, for eksempel katolisismen og Den norske kirke, men ikke en religion som folk fra Midtøsten eller Afrika bekjenner seg til? At det å kritisere en religion eller ideologi er det samme som rasisme?

Jeg tror jeg vet svaret, både fra maskebærerne og statsministeren.  At man kan ha to tanker i hodet samtidig. Og da bør tanke nummer to vies til hvem, hva, hvor og hvordan. Og hvilke signaler en markering som denne sender – helt uten at det er bevisst og villet.

De erkekonservative, kvinneundertrykkende imamene i moskeene knegger nok godt i skjegget.

Et forsvar for gamle, hvite menn

Sir Frederick Mott (t.v.) og Sir Henry Maudsley er

forvist til historiens skammekrok.

«En statue er en ståplass man har fått av historien», ifølge den britiske politikeren Maurice H. MacMillian (1894- 1986). Ikke alle fortjener å bli stående på sokkel. Men noen gjør det.

Et par eksempler, framtvunget av unge mennesker som synes verden skal se helt annerledes ut enn den faktisk gjør, og har gjort. Toppuniversitetet King’s College i London, som ble grunnlagt i 1924, hadde bilder av grunnleggerne hengende godt synlige ved ett av fakultetene. Det var selvfølgelig – historien tatt i betraktning – godt voksne, hvite, skjeggete menn som var avbildet, og som også hadde havnet på sokkel.   

Etter press fra studentene måtte bildene flyttes til den historiske skammekroken, fordi de kunne virke skremmende på etniske minoriteter, ifølge The Telegraph. Bildene av de ærverdige grunnleggerne ble erstattet med en «vegg av mangfold». Absolutt helt politisk korrekt, med andre ord.

I Sverige har en lignende holdning fått fotfeste. Universitetet i Lund har pålagt en lektor å legge feministen Judith Butler til i pensumlisten. Årsaken er kravet ved universitetet om at det skal være 40 prosent kvinner i pensum. Lektoren underviser i statsvitenskap, og holder kurs om høyreorienterte og fascistiske ideer rundt år 1900. Sentralt står originaltekster fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. Problemet er at det ikke finnes nok mange reaksjonær kvinner som har etterlatt seg skriftlig materiale til å fylle kjønnskvoten. Kvinner, i hvert fall de som uttalte seg skriftlig på den tiden, var først og fremst liberale og progressive, ifølge lektoren og Forskerforum.

Så hva gjør Universitetet i Lund da? Pålegger lektoren å ta inn en radikalfeminist i pensum. En som er født i 1956, og som ikke har noe å gjøre med temaet fascisme på tidlig 1900-tall. Kjønnskvotert pensum der altså. Og den akademiske friheten og redeligheten kjønnskvotert bort. Heldigvis nekter lektoren. Og får svi for det i form av klager fra studentene.

Vi kan se oss tilbake, og riste på hodet over tilstanden i tidligere tider. Det aller meste er utdatert.  Men å kritisere historien for at den sakket akterut og ikke har oppdatert seg selv, er meningsløst. Å late som den ikke eksisterer, er historieforfalskning.  Først ved å vedkjenne oss historien, kan vi gjøre noe med den, og skape ny historie. Som kanskje virker meningsløs om hundre år.

Historisk sett har flest menn formet verden. I de fleste tilfeller har menn også skrevet historien. Det er ikke til å komme forbi. Men det er en særdeles dårlig idé å late som historien ikke eksisterer, hvis vi fortsatt skal kunne tenke, forstå og analysere.

Den internasjonale kvinnedagen har rundet 40 år. I et historisk perspektiv er 40 år som et kvart øyeblikk å regne. Likestillingskampen er fortsatt ikke vunnet på alle felt, selv ikke i ett av verdens mest likestilte land.

Nettopp derfor må vi ikke bli historieløse.

 

 

Rett i grøfta

Stortingspresident Olemic Thommessen følger den særnorske

tradisjonen med å ta ansvar - ved å bli sittende.

«Rang gir ikke privilegier eller makt. Den pålegger ansvar», ifølge den amerikanske rådgiveren og forfatteren Peter F. Drucker (1909-2005). På norsk betyr det å tviholde på taburetten. 

Det er den øverste lederen som har ansvaret, uansett hvilken bransje vi snakker om. En naturlig konsekvens er da at øverste leder tar ansvar og trekker seg, hvis situasjonen er alvorlig nok.

Det mest kjente eksemplet på å ta ansvar ved å bli sittende, så vi etter terroraksjonen på Utøya i 2011. Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), og resten av regjeringen, måtte tåle knusende kritikk i Gjørvrapporten. Stoltenberg, som øverste ansvarlig for den svikende og delvis katastrofalt dårlige beredskapen, tok ansvar. Ved å bli sittende.  Fagstatsråden, justisminister Knut Storberget, ville ta ansvar og gå av. Men fikk ikke lov av statsministeren.

Mange ble rasende, og med rette. Manglende beredskap fikk ikke konsekvenser for noen av de ansvarlige.

Etter det har det særnorske fenomenet «ta ansvar ved å bli sittende» spredt seg. I 2016 havnet to toppidrettsutøvere i dopingsaker.  Norsk langrenn ble brakt i mistillit, og topplederen i Skiforbundet tok ansvar – ved å bli sittende. Heller ikke idrettspresidenten har sett noen grunn til å trekke seg, selv om Norges Idrettsforbund er brakt i miskreditt så det holder på grunn av kritikkverdig pengebruk og alkoholskjenking i strie strømmer.

Nå ser vi at stortingspresident Olemic Thommessen (H) følger det samme mønsteret. Stortingets byggeskandale vokser i omfang, nær sagt fra dag til dag. Fra en kostnad på 70 millioner i 2011 til en foreløpig prislapp på 2,3 milliarder. Thommessen har vært øverste ansvarlige for prosjektet i fem år.  Det har vært advart mange ganger, senest i Riksrevisjonens rapport våren 2017.  Likevel kom den siste sprekken på en halv milliard overraskende.

Da har han simpelthen ikke gjort jobben sin. Forsøkene på ansvarsfraskrivelse kjenner vi igjen fra andre toppledere.  – Man tar også ansvar ved å bli, er Olemic Thommessens kommentar på spørsmål om han vurderer å trekke seg. I god, norsk tradisjon, med andre ord. At de som har mulighet til å stemme noen ut lar dette skje, har svekket vår mulighet til å holde makta ansvarlig. Thommessen burde selvfølgelig aldri blitt gjenvalgt som stortingspresident i fjor.

Som øverste ansvarlige for verdens dyreste postmottak, som koster skattebetalerne milliarder, bør Olemic Thommessen ta ansvar og gå av. Hvem som visste hva, og når, er uten betydning. Prosjektet har vært uten styring, og det er hans ansvar.  Men de ansvarlige sklir unna gang på gang – ved å bli sittende. Ansvarsfraskrivelse, kalles det.

Stortingspresidenten er nest etter kongen i rang. Verdigheten som følger et så høyt embete slår spekker. Anseelsen faller som en stein. Autoriteten forvitrer.  Tilliten havnet i grøfta for lenge siden. Bokstavelig talt.

... men ideen var ikke død

Gebyr på skifteattest må være spikeren i kista for Frp som

partiet for folk flest.                                          Illustrasjonsfoto

«Politiker: En person med øret mot bakken og hånden i skattebetalernes lommer», er et sitat med ukjent opphav. Det passer perfekt til dagens regjering, som skryter av skattelette, mens fantasien er grenseløs når det gjelder å stikke hånden ned i vanlige folks lommer. 

Fremskrittspartiet har alltid markedsført seg selv som partiet for folk flest. Hele ideen da forløperen til Frp ble stiftet på begynnelsen av 1970-tallet, var nettopp å spare folk for tyngende skatter og avgifter.  Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) het partiet den gang.

Frp i regjering, med Siv Jensen som sjef for den store pengesekken som skal rekke til alle gode formål, skryter av skattelette og noe lavere bilavgifter for enkelte biler den ene dagen, mens hjernene i politisk ledelse går på høyoktan for å pønske ut nye metoder for å øke statens inntekter. Også Frp har innsett at skattelette betyr at pengene må hentes inn et annet sted. Og avgifter er jo noe helt annet enn skatt, ikke sant? 

Så hvor kan regjeringen hente inn penger? På døden. Før valget i 2013 kalte Frp arveavgiften «skatt på døden», og fjernet hele avgiften. Men ideen om skatt på døden var ikke gravlagt. I forbindelse med statsbudsjettet for 2018, som ble vedtatt i fjor høst, foreslås gebyr på skifteattest, som i dag er gratis. Gebyret er på 1130 kroner, noe som vil gi staten rundt 40 millioner i inntekter. Forslaget har høringsfrist 15. mars.

Å dø er allerede svindyrt for etterlatte som må bekoste begravelsen. Selv en enkel, beskjeden begravelse koster tusenlapper. Skifteattest kommer man ikke utenom når et dødsbo skal gjøre opp. Gebyret rammer fattig som rik.  

Det har vært tyst, ja nettopp, som i graven, fram til nå. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har helt rett i at de mange avgiftsøkningene rammer de mange, mens skattelettene gagner de få. I motsetning til skatt - som er treffsikker, og som skjelner mellom fattig og rik hvis politikerne vil – rammer gebyrer og avgifter blindt. Legg så til alle andre avgifter og -økninger som treffer folk flest. Med Frp i regjering har staten håvet inn 6,6 milliarder kroner i økte avgifter, ifølge NTB. 

Elavgiften har økt, det samme gjelde avgiften på drivstoff mens pendlerfradraget er kuttet. Store påslag på andre utgifter, som flypassasjeravgiften, rammer primært de som betalere reisen selv og ikke flyr rundt på arbeidsgivers regning. Legg så til at med en samferdselsminister fra Frp har regjeringen satt rekord i innkreving av bompenger. 

Kort sagt: Dagens regjering har hånden gode nede i vanlige folks lommer. Det spiller ingen rolle om det kalles skatt, avgift eller gebyr. Resultatet er det samme; det lurer ingen. Gebyr på skifteattest må være spikeren i kista for Fremskrittspartiet som partiet for folk flest.