Det store kraftrøveriet

Kraftbransjen og statsråden syns nye strømmålere er en lys idé.

For oss vanlige forbrukere betyr det høyere strømregning.

 

«Politikk er kunsten å hindre folk i å blande seg opp i det som angår dem», ifølge den franske forfatteren Paul Valéry (1871-1945).

Som for eksempel å framstille det som gunstig for oss at det monteres nye, automatiske strømmålere i alle hjem. Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) har i innlegg fortalt halve sannheten; den eneste positive: At vi slipper å gå til sikringsskapet én gang i året for å lese av strømforbruket selv. Som om det har vært et folkekrav.

Innen utgangen av 2018 skal alle norske husstander, med noen få unntak, ha nye strømmålere. Vi har ikke noe valg. Den nye såkalte AMS-måleren fungerer som den gamle, med et par unntak: Avlesingen skjer automatisk. Og dataene om når på døgnet vi bruker mest strøm, lagres. Datatilsynet har reagert på den digitale sladrehanken. Det er selvfølgelig vi – strømkundene – som til sjuende og sist betaler regningen for monteringen.

Det har ikke vært brukt like mye energi på å fortelle at strømmen kommer til å bli dyrere for oss alle. For å jevne ut forbruket gjennom døgnet må vi betale mer på den tiden strømforbruket er høyest. Som er når vi står opp om morgenen for å gå på jobb eller skole, og når vi kommer hjem om ettermiddagen og det skal lages middag og vaskes klær i de tusen hjem. Forventer virkelig kraftbransjen, og statsråden, at husholdninger med trang økonomi, og som har vanskelig for å dekke de månedlige utgiftene, skal lage middag klokka ni om kvelden? Eller bruke vaskemaskin og tørketrommel midt på natta uten tilsyn, noe brannvesenet advarer mot på det sterkeste?

Ja visst kan varmekablene i oppkjørselen slås av mellom fire og seks. Men hvor mange har nå det?

Det er sider ved denne saken som sjelden kommer fram i lyset. Nye målere må ses i sammenheng med ønsket om å eksportere mer kraft nedover i Europa. Ren energi kan selges for gode penger til land som er villig til å betale dyrt, og som er mer eller mindre i energikrise. Det er allerede vedtatt at Statnett og kraftbransjen skal bygge tre kabler for å eksportere nesten halvparten av vår vannkraft til EU.  Bransjen gnistrer selvfølgelig av entusiasme.

Kraftbransjen er komplisert, men forenklet sagt er dette situasjonen: Norge er stort sett selvforsynt med ren energi. Det evigvarende og fornybare arvesølvet vårt har gjort at nordmenn har nytt godt av lave strømpriser. En tysker betaler for eksempel rundt tre ganger mer for hver kilowattime. Snart må nordmenn betale mer på den tiden av døgnet når vi bruker mest strøm, mens kraftbransjen håver inn penger på å sende den krafta vi og norsk industri skulle hatt ut av landet. Til gjengjeld risikerer vi å importere «skitten» fossil energi fra Europa, når det blir kraftunderskudd fordi tilsiget til vannmagasinene er lav her til lands. Dyrt og dårlig for alle andre enn kraftbransjen, med andre ord.

Men vi slipper altså å lese av strømmålerne selv. Det er alltids et lyspunkt…

 

I blindsonen

Omtrent like mange gutter som jenter blir seksuelt trakassert.

Likevel er det bare jenter som skal lære selvforsvar,

mens guttene skal lære å respektere grenser.

«Det er større forskjell innen det enkelte kjønn enn kjønnene imellom», påpekte den britiske forfatteren Ivy Compton-Burnett (1884-1969). Riktig. Likevel preges debatten i kjølvannet av metoo-varslingene av følgende inngrodde feiloppfatning: Jenter er alltid ofre. Gutter er overgripere.

Omfanget av seksuell trakassering har overrasket mange. Ikke minst er politikere tatt med buksa nede i et sånt omfang og tempo at det kan virke som om det har vært tverrpolitisk enighet om at det er ok «å pule nedover».Tross interne regelverk med hensikt å motvirke nettopp dette. Alle partiene på Stortinget har fått varsler om seksuell trakassering i partiorganisasjonen, 70 til sammen.

Derfor er det strålende at familie- og kulturkomiteen på Stortinget nå behandler forslag med tiltak for å bekjempe seksuell trakassering. Innstillingen skal leveres i midten av mars. Blant forslagene komiteen har til behandling, er ett fra SV, som Mona Fagerås fra Nordland SV har skrevet under på. Det forslås en rekke gode tiltak, som kanskje kan virke. Blindsonen er likevel tydelig, for dem som ønsker å se.

I punkt 6 foreslås det å innføre selvforsvarskurs for jenter på ungdomsskolen, og et parallelt opplegg for gutter om respekt for grenser. Altså: Jenter er ofre som må forsvare seg. Gutter trakasserer.

Det er besynderlig at gamle kjønnsstereotypier fortsatt gjennomsyrer samfunnets holdninger, til tross for at det er solid dokumentert at også gutter utsettes for seksuell trakassering. I ett av de kjente varslene i Frp ble en 14 år gammel gutt utsatt for grov seksuell trassering fra en mye eldre partitopp. En undersøkelse gjennomført av NTNU i 2013-2014 viser at omtrent like mange gutter som jenter blir utsatt for seksuell trakassering. Forskjellene er marginale. Og, kanskje overraskende for mange: På videregående skole er det 43 prosent av jentene som står bak seksuell trakassering. Og fortsatt er det sånn at gutter eller unge menn som forteller at de er voldtatt av kvinner ofte blir ledd av, og får høre at de er «heldige».

Det er kanskje denne - helt feilaktige - holdningen om at jenter og kvinner alltid er uskyldige ofre, som gjør at historien om den da 38 år gammel kvinnelige toppolitikerens sex i full offentlighet med en full 17 år gammel gutt unnskyldes, tilgis og glemmes øyeblikkelig med henvisning til at alle har gjort noe dumt. Spesielt hvis du er oppvokst i Trøndelag.  Forestill deg den samme situasjonen med en mannlig statsråd, tilfeldigvis også han oppvokst i Trøndelag. Det hadde blitt ramaskrik, og krav om hoderulling, selv om saken er ti år gammel.

Metoo-kampanjen har vært en nødvendig skittentøyvask.  Og en øyeåpner, sies det. Da er det merkelig, og ikke så lite deprimerende, at så mange fortsatt er blind på det ene øyet.

En alternativ verden

Plasebo er for alternativbransjen det kryptonitt er for

Supermann.

«Placeboeffekten er alternativbransjens kryptonitt», skrev forfatter Gunnar Tjomlid i boka «Placeboeffekten» som ble utgitt i 2013. Kryptonitt er som kjent stoffet fra fantasiplaneten Krypton, som gir tegneserie- og filmfiguren Supermann overnaturlige krefter. Litt kryptonitt kan komme godt med, når for eksempel politikerne skal forklare hvorfor alternativbransjen ikke skal betale moms.

Alternativbransjen er stor, og vokser stadig. Mange påstår å kunne helbrede både kreft og andre alvorlige sykdommer, og det er ikke billig. Syke – som selvfølgelig og forståelig er villig til å prøve ut alt – betaler dyrt for alternativ behandling. Bransjen kan takke placeboeffekten, som er godt dokumentert, for at mange faktisk føler seg bedre. Eller, i noen tilfeller, blir friske.

Det er nær 39000 norske alternativbehandlere oppført i Registeret for utøvere av alternativ behandling. Noen seriøse, andre åpenbart bare tull. I registeret kan i prinsippet hvem som helst bli oppført, bare de påstår at de er et alternativ til tradisjonell skolemedisin, og praktiserer noe som ikke er vitenskapelig bevist at faktisk virker. Registreringen medfører ingen offentlig godkjenning eller medisinsk anerkjennelse av behandleren, eller de behandlinger som vedkommende tilbyr. Hvem som helst kan kalle seg terapeut.

Det skal sies til bransjens forsvar at noen metoder er tatt inn i det regulære helsetilbudet, som kiropraktikk i Norge og homøopati i Storbritannia.

Føler du deg ikke helt i toppform, er det mange med kryptiske titler å velge mellom, ifølge registeret. For eksempel øreakupunktør, biopat, psykodramaterapeut, polaritetsterapeut, integrativterapeut og jungiansk terapeut. Eller du kan oppsøke en kvantemedisiner. En helt vanlig, hverdagslig healer er selvfølgelig også et alternativ.  

Folk må gjerne drive med Bachs blomstermedisin, hårmineralanalyse, kopping eller primalterapi, men jeg begriper ikke at offentlige midler skal sponse bransjen. Staten tapte over 200 millioner kroner i 2016 på momsfritak for alternativbransjen, har fritanke.no regnet ut. Massasje for vonde muskler, kosttilskudd og naturmidler er holdt utenfor.

Staten sponser altså en bransje det er all grunn til å se på med skepsis. Tenk hva det offentlige helsevesenet kunne ha brukt 200 millioner kroner til! Momsfritaket gir også legitimitet til selvutnevnte «behandlere», som i noen tilfeller bare har et diplom fra et helgekurs å vise til, og der det ikke finnes dokumentasjon på at «behandlingen» virker.  I enkelte tilfeller utnytter bransjen mennesker i en fortvilt situasjon, som prøver alt som en siste mulighet.

Bruken av alternativ behandling går ned i Norge, ifølge Nafkam - Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. Men fortsatt er to av tre brukere kvinner, og kvinner bruker også mer penger enn menn. Jeg skal vokte meg vel for å spekulere på årsaken før jeg har konsultert en tankefeltterapeut.

Ekteskapelige forpliktelser

Et ordførerkjede kan aldri bli like nøytralt som ei svart

dommerkappe.                                                  Illustrasjonsfoto

«Et lykkelig ekteskap er helt og holdent et spørsmål om tilfeldigheter», ifølge den britiske forfatteren Jane Austen (1775-1817). Selv om det ikke skal overdrives: Fra nyttår er det en ny type tilfeldigheter som kan spille inn allerede på bryllupsdagen.

En lang rekke nye lover og regler trer i kraft straks nyttårsrakettene er sendt til værs.  Fra 1. januar må landes ordførere forberede seg på nye oppgaver. Som å smi par i hymens lenker, en oppgave som fram til nå har vært forbeholdt Kirken, Human-Etisk Forbund og byfogd eller sorenskriver. I Bodø får ordfører, varaordfører og rådmann, pluss fire andre kommunalt ansatte «reserver», vigselsrett.  

Landets ordførere er ikke udelt begeistret for nyordningen, som til alt overmål er et resultat av kommunereformen. I jakten på nye oppgaver til sammenslåtte kommuner, kom regjeringen fram til at det å vie brudepar er en passende oppgave for skiftende kommunepolitikere med høyst ulik bakgrunn og forutsetninger.  Som kjent inngås det nye «ekteskap» i kommunepolitikken hvert fjerde år. Stortinget synes kanskje det kvalifiserer? «Skilsmisser» forekommer like hyppig; politikere går gjerne til sengs med fienden hvis det kan berge flertallet fire år til.

For par som skal gifte seg er det ikke nødvendigvis likegyldig hvem som står for den borgerlige vielsen.  Det har selvsagt ingenting å gjøre med de personlige egenskapene til den som tilfeldigvis står for seremonien. For å ta Bodø som eksempel. En ihuga Frp-er syns kanskje ikke spesielt mye om at en varaordfører fra Rødt er den som administrerer den store dagen, uansett hvor godt forberedt varaordføreren er, og hvor flott alt er pyntet og lagt til rette. Eller omvendt, noe som kan bli en realitet etter neste valg: En varaordfører Fra Frp kan virke som en rød klut på et brudepar med et helt motsatt politisk ståsted.

Kanskje blir det mulighet for selv å velge hvem som skal stå for seremonien. Kanskje ikke. I 2016 hadde Salten tingrett 117 vielser. Folk må trolig regne med at de må ta den som er «på vakt».

Det er den store svakheten med den nye ordningen. Nøytraliteten som automatisk følger med en dommerfullmektig i svart kappe, en som er et politisk ubeskrevet blad i offentligheten, har vært en styrke ved ordningen fram til nå. Det samme gjelder for dem som velger kirkelig vielse. De færreste prester er politisk aktive, og i det øyeblikket de står i fulle pontifikalier foran brudeparet representerer de noe helt annet enn seg selv. Et ordførerkjede kan aldri ha samme nøytraliserende virkning.

Det gikk ikke helt som planlagt for regjeringens kommunereform. Mange avslo frieriet, tross løfter om både medgift og støtte i gode og onde dager. Jan Tore Sanner (H) og regjeringen fikk flertall i Stortinget for tvangsekteskap for ti kommuner.

Å tvinge gjennom en dårligere ordning for folk som ønsker å gifte seg borgerlig, er likevel toppen av bryllupskaka.
 

Rødt kort - igjen

Idrettspresident Tom Tvedt og resten av ledelsen i NIF har nå

samme omdømme som en middels, russisk idrettsutøver.

«Hvis det tallet er elleve flasker vin, det vet jeg ikke, så var det det styret drakk. Så enkelt er det». Så lettvint forsøker idrettspresident Tom Tvedt å bortforklare nok ei alkoholregning. Denne gang for ei styresamling til den nette sum av 312.000 kroner. Det er med andre ord helt unødvendig å følge komiker Per Inge Torkelsens råd om å gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Alkoholbruk lærer ungene ovenfra; fra idrettens fremste tillitsvalgte.

Etter at åpenhet om regnskapene til Norges idrettsforbund (NIF) ble tvunget igjennom ramler den ene vinflaska etter den andre ut av garderobeskapene. NIF står igjen med samme omdømme og tillit som en gjennomsnittlig russisk idrettsutøver.

Alkohol i rause mengder, middager og dyre flyreiser på fellesskapets regning. Denne uka kan mediene fortelle at NIF har brukt rundt ti millioner kroner på kommunikasjonsselskapet First House, blant annet for å få et ja til OL i Oslo i 2022. Det ble det heldigvis ikke noe av.  Statsråd Sylvi Listhaugs dobbeltrolle i spillet om OL er en sak for seg selv.

Og hva sier så grasrota til hvordan NIF bruker offentlige tilskudd i hundremillionersklassen? Det murres i idrettskretsene. Den virkelige grasrota, de som steker vafler og selger lodd til inntekt for det lokale idrettslaget, spør syrlig hvor mange vafler det må stekes for å kompensere for de ti millionene First House har tjent på idretten. Faktisk.no har tatt spørsmålet på spøkefullt alvor, og regnet seg fram til at det må selges 500.000 vafler for å tjene inn det NIF har puttet i lomma på lobbybyrået. Vaffelstabelen ville blitt 3,5 kilometer høy, sånn rundt regnet.

Det illustrerer godt avstanden mellom idrettspampene og grasrota.

Så skulle en tro at en toppleder i Idretts-Norge – som et minimum av kvalifikasjoner - er i stand til selv å svare på spørsmål fra journalister. Men nei. Dagens idrettspresident har betalt 3000-4000 kroner for å få First House til å skrive svar for seg. 

Skal NIF ha mulighet til å vinne tilbake tilliten, må ledelsen skiftes ut. Møre og Romsdal idrettskrets har allerede fremmet krav om ekstraordinært idrettsting neste år, for å få nye tillitsvalgte med en helt annen holdning og kultur på plass. Idrettskretsene i Nordland, Troms og Finnmark bør gjøre det samme. Idrettspresident Tom Tvedt, som er valgt fram til 2019, er riktig nok satt til å rydde opp. Men så langt er det ingenting som tyder på at han er den rette til å lede laget. Hvis det er bedre nå enn det var før han ble valgt i 2015, sier det det meste om den forrige presidenten, styret og (u)kulturen.

Dette er tredje runde med innsyn i pengebruken til Norges Idrettsforbund. Hver gang er det delt ut røde kort. Med så mange straffereaksjoner ville enhver idrettsutøver - helt riktig og selvforskyldt - blitt utvist og utestengt. Permanent.

Det er ingen grunn til å skjerme idrettspampene mot det samme.

Dødsens alvor

Depresjon er en av årsakene til at mange velger å ta

sitt eget liv.                                                       Illustrasjonsfoto

«Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen», mente den amerikanske erkebiskopen Fulton John Sheen (1895-1979). Ja, var det bare så enkelt.

Det er skremmende og opprørende, og et stort samfunnsproblem, men den nye statistikken er knapt nevnt i mediene. Ferske tall fra dødsårsaksregisteret fra Folkehelseinstituttet viser at antallet selvmord stiger, etter å ha ligget relativt stabilt i mange år. At 614 mennesker tok sitt eget liv i 2016 er det høyeste tallet på 20 år. Manger hundre flere er direkte berørt. I tillegg kommer alle skjulte selvmord, altså der det aldri kan fastslås med sikkerhet hvorfor bilen krysset over i feil kjørebane og frontkolliderte med en trailer.

Til sammenligning: Før døde like mange av selvmord som i trafikken. Nå er selvmord fem ganger vanligere.

Alle statistikker viser at det nytter å sette inn tiltak, hvis man ønsker endringer. Dødsulykkene i trafikker har gått dramatisk ned fordi det er satset på bedre veier og sikrere biler, farts- og promillegrenser, bilbeltebruk og kontroller.  Nullvisjonen har halvert antall drepte i trafikken i løpet av de siste ti årene.

På samme måte har systematisk innsats nesten utradert ulykker som tar barneliv, enten det skyldtes drukning, trafikk eller krybbedød. Vaksineprogram har sørget for nær null barnedødelighet av smittsomme sykdommer.

Selvmord har vært tabubelagt og forbundet med skam. Og er det dessverre fortsatt. De siste 30-40 årene har regelen vært at det ikke skal omtales, delvis av frykt for smitteeffekt.  I stedet har mediene brukt kreative omskrivninger når det har vært aktuelt. Det har vært en holdningsendring, og det er bra. Etter at nåværende assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, ga ut boka «Fra tabu til tema» i 2007 har ting endret seg. Selvmord omtales, men på en nøktern og varsom måte. Vi ser det også i dødsannonsene. Ikke sjelden brukes formuleringen «… valgte å gå ut av tiden».

Åpenheten fjerner tabuer og stigma. Det kan også hjelpe de som sitter igjen med sjokk, sorg og skyldfølelse for at de ikke skjønte, eller så, hva som kom.

Og hva gjør så samfunnet for å forebygge folkehelseproblemet selvmord? Handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017 har til nå resultert i en veileder til kommunene, som kom to år for sent.  Bedre sent enn aldri. Og forebygging er viktig.

Men statsbudsjettet illustrerer mer enn noe annet at selvmord ikke er anerkjent som det store samfunnsproblemet det faktisk er. I 2016 ble det i statsbudsjettet tildelt 808 millioner kroner til særskilte tiltak for trafikksikring – og det er selvfølgelig bra - mens skarve 5,3 millioner ble satt av til den bokstavelig talt dødsviktige jobben å forebygge at folk tar sitt eget liv. Det til tross for at det altså hvert år dør fem ganger flere av selvmord enn av trafikkulykker.

Når kommer nullvisjonen for selvmord?

 

Kampen om den digitale allmenningen

Det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra

å delta i debattene. 90 prosent av ytringene er faktisk ikke hat

eller sjikane.

«Internett blir torget for morgendagens globale landsby», ifølge Bill Gates. Grunnleggeren av Microsoft målbar det mange sa og tenkte på 1990-tallet. Internett skulle bli en demokratiserende arena for den opplyste samtalen, der hvem som helst har muligheten til å komme til ordet.  Sånn er det også blitt. Men ikke bare.

På årskonferansen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) tidligere i uka ble en ny rapport lagt fram. Formålet med undersøkelsen er å vise hva slags debattkultur som faktisk eksisterer på sosiale medier. Av 2000 kommentarer som ble publisert på Facebook-sidene til NRK og TV2 i et gitt tidsrom, var 200 hatefulle ytringer. Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende, og som rammer et individs eller gruppes verdighet, anseelse eller status i samfunnet.

Dette gjelder redigerte medier vel å merke, der redaksjonene følger med kommentarfeltene, og luker ut overtramp. Men ikke raskt nok, tydeligvis, ettersom ytringene er fanget opp i undersøkelsen. Hva som foregår i pølen av hat og trusler i de lukkede Facebook-gruppene, kan vi knapt forestille oss.

Og ja, vi må snakke om «menn som har bikket 50». De er klart overrepresentert som avsender av hatytringer. For dem er kombinasjonen bompenger, ung kvinne og etnisitet en eksplosiv cocktail. Ett eksempel er Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, som tvinges til å bruke bil for å ivareta egen sikkerhet. Hun tror ikke hun hadde orket å ta jobben hvis hun visste hva hun gikk til. Ikke jobben i seg selv, men den massive hetsen og truslene hun utsettes for i kommentarfelt og på sosiale medier.

En annen som har fått føle hatet på nettet er Sumaya Jirde Ali (19). Hun svarer med å gi ut bok.  Og gir seg heldigvis ikke.

Hatytringer er et problem. Ikke bare for dem som rammes direkte – enten det er menn eller kvinner – men for demokratiet. Så store ord er det nødvendig å bruke.  Det skremmer folk fra å delta i den offentlige debatten, og fra å si ja til politiske verv. Vi går glipp av dyktige folk som kunne ha gjort en forskjell.

Likestillingsombudet fokuserer på de uakseptable ytringene. Det er forståelig ut fra ombudets funksjon. Enda bedre er det at politiet prioriterer denne typen saker, og at flere velger å anmelde trusler og sjikane. Netthets skal ikke foregå ustraffet.

Men det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra den offentlige debatten. Et overveldende flertall av ytringene i undersøkelsen – hele 90 prosent – er faktisk ikke hatefulle eller sjikanerende.  Det er helt akseptable meninger om ulike saker, og viser at internett kan fungere som den «globale landsbyen» Bill Gates drømte om. Det er positivt, og viser også at de fleste mediene er seg sitt ansvar bevisst. Redaksjonene følger med, luker ut det uakseptable, og stenger ute gjengangere som trår over grensene.

Det koster ressurser. Men til sjuende og sist kan det koste enda mer å la være.