Svart november

Mange går bokstavelig talt i svart og impulshandler ting de

ikke har råd til, eller trenger.

«Det er enhver amerikaners plikt å konsumere hver dag», sa USAs daværende president Dwight D. Eisenhower en gang på 1950-tallet. Nordmenn elsker Amerika, og det som gjelder der kommer før eller siden også hit. I tur og orden har vi adoptert Mothers Day, Valentine’s Day og Halloween. Nå er det Black Friday igjen. Det vil si; det har vært Black Friday lenge allerede. Handelsstanden har pøst på med tilsynelatende gode tilbud.  Nå heter det Black Week.

På forbausende kort tid har denne amerikanske skikken, som i USA er starten på julehandelen, og en oppfølger til Thanksgiving, fått fotfeste i Norge. Etter at dagen for første gang ble markedsført i november 2010, har den vokst med enorm kraft hvert eneste år. Det ventes omsetningsrekord. I år igjen. Det anslås at nordmenn skal handle for ufattelige 3,4 milliarder akkurat denne fredagen.

Og nær sagt selvfølgelig: Banker og finansieringsselskap – som kaster penger etter folk som fra før av har dårlig råd, det er de som trenger forbrukslån – står klare med «fleksible lån». Til skyhøy rente, naturligvis.

Ja visst finnes det gode tilbud, og noen kan gjør et kupp. Ikke minst de som står opp grytidlig og stiller seg i kø. Kanskje kvelden før.  Og er forberedt på håndgemeng og mulig slåsskamp om godbitene. Ikke sjelden finnes det bare ett eller to eksemplarer av tv-en på supertilbud akkurat denne dagen. Like ofte blir folk direkte lurt, advarer forbrukerøkonomer.

Etter fjorårets hysteriske handledag fikk et par av de store kjedene i elektronikkbransjen en kraftig ripe i lakken. Varene var slett ikke nedsatt. I noen tilfeller var de faktisk dyrere enn normalt. En prissammenligning gjennomført av Forbrukerrådet i år, av relativt dyre produkter fra fire ulike bransjer, viser at nesten halvparten av varene kostet akkurat like mye, eller mindre, tidligere i år.

Butikkene tvinges til å kaste seg på kjøpehysteriet og Black Friday, hevdes det. Er butikkene ikke med, går kundene bare et annet sted. Det lanserer også stadig nye spesielle handledager, nå prøver elektronikkbransjen seg på å importere Singles’ Day fra Kina. Andre går motsatt vei.  Bruktbutikken til Røde Kors annonserer med Green Friday- hav pris.  Ikea legger Black Friday på hylla, bokstavelig talt, og ber i stedet folk finne fram unbrakonøkkelen og stramme skruer og mutre på de møblene de allerede har.

Å skru til forbruket liker handelsnæringen dårlig. Miljøet og lommeboka derimot, er utvilsomt fornøyd med «strammedagen».

Nordmenn elsker rabatter, og lar seg lett lure til «gode» kjøp. Det er en slags massepsykose, der faren for impulskjøp er overhengende. Mange går bokstavelig talt «i svart», og handler over evne. De forsvarer seg med at «det var jo så billig, jeg sparte en femhundrelapp».

Like ofte er det egentlig stikk motsatt: Kunden har brukt en tusenlapp på varer han egentlig ikke har råd til, og slett ikke trenger.

En usedvanlig dårlig idé

Carl I Hagen er kontroversiell, også i eget parti. Det er en

dårlig idé å velge ham til Nobelkomiteen.

«2018: Carl I. Hagen vinner Nobels fredspris, etter å ha nominert seg selv, for sin heroiske kamp for mer gullkantede offentlige pensjonsordninger, til seg selv», ifølge den tidligere lederen i Sosialistisk Ungdom, Andreas C. Halse. 

Carl I. Hagen har først og fremst alltid vært mest opptatt av seg selv. Det er han nå også, når han for andre gang forsøker å plassere seg selv i den prestisjetunge Nobelkomiteen.

Onsdag ettermiddag besluttet Fremskrittspartiets gruppe på Stortinget at Carl I. Hagen skal erstatte Inger-Marie Ytterhorn i Nobelkomiteen. Mange komitemedlemmer har hatt politisk bakgrunn. Men prinsippet om at Nobelkomiteens medlemmer ikke samtidig skal være stortingsrepresentanter, har også Fremskrittspartiet vært enig i - i 40 år. Dette for å sikre uavhengighet, og skape distanse, til storting og regjering.

Nå vil altså Frp ha inn en aktiv politiker, som en slags heder og ære til en partiveteran som har uttalt at han savner seg selv i rikspolitikken.  En stortingsrepresentant, selv om det er en vararepresentant, vil svekke komiteens uavhengighet.

At et komitémedlem har tilhørighet til Fremskrittspartiet, behøver ikke å være en diskvalifikasjon i seg selv. Nåværende medlem, Inger-Marie Ytterhorn, har hatt plassen i tre perioder, det vil si i 18 år. Selv om lite lekker ut gjennom Nobelinstituttets vegger om arbeidet som foregår i komiteen, er det ikke noe som tyder på at Ytterhorn har gjort en spesielt dårlig jobb. Hun skiftes ut utelukkende fordi Carl I. Hagen, som ifølge seg selv ikke har greie på utenrikspolitikk, og aldri kunne ha vært utenriksminister, har sagt at han vil ha plassen. 

Det er vanlig kutyme at det enkelte parti får utnevne den kandidaten partiet selv velger til Nobelkomiteen. Stortingets behandling har til nå vært en formalitet, men både Ap, SV og Venstre varsler at de vil stemme ned kandidaten. Det hjelper nok ikke, så lenge Sp sier at partiet ikke vil blande seg inn i hvem Frp velger.

Ved siden av de formelle reglene er det selve personen Carl I. Hagen som er problemet. Han er fortsatt høyst kontroversiell, også innad i eget parti. Med sine mange ut- og innfall mot alt fra alenemødre, rusmisbrukere og falske brev om muslimer framstår han som direkte uegnet, selv om han udiskutabelt har solid og lang politisk fartstid.

Hagens forståelse av utenrikspolitikk kan oppsummeres i følgende sitater, signert Carl I. Hagen: «Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn». Eller dette: «Hvorfor skal vi overlate til andre land å få arbeidsplasser som følge av krigen mellom Iran og Irak».

Denne mannen skal altså være med på å vurdere fredspriskandidater fra hele verden, fra ulike politiske systemer og komplekse og uoversiktlige utenrikspolitiske situasjoner.

Med Hagen i Nobelkomiteen, er én ting sikkert: Det blir ikke fred å få.

Særdeles dårlig "byggeskikk"

Det er helt Texas i bygningsbransjen, og bemanningsbyråene

finner stadig nye, kreative måter å omgå reglene på.

«En kontrakt er en avtale som er bindende for den svakeste av partene», er et sitat med ukjent opphav. Vedkommende jobbet kanskje i bygningsbransjen. Mafialignende tilstander, drapstrusler mot inspektører, slavekontrakter for underbetalte, innleide bygningsarbeidere uten fast ansettelse, kriminelle nettverk og pulverisert ansvar. Det er Norge i 2017 vi snakker om.

Midlertidig arbeidskraft er igjen på den politiske dagsorden, etter at både Ap og Rødt har levert forslag om forbud i de mest utsatte bransjene. Det har vært utredninger i 2011, 2015, og 2017 som viser at det er helt Texas i bygningsbransjen. Nå er det nok utredninger, vi trenger et forbud, uttaler Bjørnar Moxnes (Rødt) til LO-Aktuelt.

Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) avviser forbud.  Det begrunnes med at bedriftene trenger fleksibilitet. I klartekst: Arbeidsgiverne skal fortsatt få skalte og valte med arbeidstakerne.  Ikke engang i bemanningsbyråene – de som leier ut ansatte til entreprenører – ønsker statsråden å kreve fast ansettelse.  Altså midlertidig ansatt i et bemanningsbyrå, som igjen leier deg ut til en midlertidig jobb på en byggeplass, gjerne i et land der du bare skal være midlertidig.  

Tro endelig ikke at problemet med midlertidige ansettelser kom da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1992, og det ble enkelt å hente østeuropeiske håndverkere til halv pris. På begynnelsen av 1970-tallet, da utleiebedrifter for første gang ble en betydelig faktor i arbeidsmarkedet i Norge, var tonen enda skarpere enn i dag – paradoksalt nok også fra arbeidsgiverne. I protokollen fra Centralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening i april 1970 heter det «Som sagt, den nærliggende årsak til denne situasjon er det fenomen at det kan operere bedrifter som driver regulær menneskehandel – for å si det slik, og som opptrer utenom alle retningslinjer (…).

Kort fortalt: Før fri flyt over grensene var arbeidsfolk mangelvare, og innleide vikarer fikk bedre betalt enn fast ansatte. De ble en trussel mot overskuddet.  1. juli 1970 ble det forbud mot privat arbeidsformidling. Det gjaldt i 29 år, helt til Bondevik I-regjeringen opphevet forbudet 1. juli 2000.

Historien viser oss at når mulighetene er der, så utnyttes vanlige folk som er på jakt etter jobb. I dag er bygningsbransjen en versting. A-krimsenteret i Oslo har avslørt 11 kriminelle nettverk, som bokstavelig talt driver menneskehandel.  Så sent som i oktober kunne AN fortelle at fem kroater, som knapt hadde holdt i en hammer tidligere, ble ansatt gjennom et bemanningsbyrå for å bygge omsorgsboliger på Vollsletta. De ble utnyttet på det groveste.

15. november går flere fagforeninger i bygningsbransjen til halvannen times politisk streik. De krever forbud mot innleid arbeidskraft på byggeplasser.  Nok er nok. Gang på gang lover bemanningsbransjen at de er seriøse. Like ofte finner de smutthull slik at reglene kan omgås.

NHO er selvfølgelig imot streiken. Det er tross alt ikke arbeidsgivernes overskudd som står på spill i 2017.

Med hjertet i halsen

Styret i Helse Nord holdere våre hjerter i sine hender.

Det føles ikke betryggende

«Den medisinske forskningen har gjort så store framskritt at det knapt finnes et friskt menneske lenger», ifølge den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963). Heldigvis gjør den medisinske forskningen store framskritt, til fordel for alle som før eller senere rammes av sykdom. Det gjelder de fleste av oss.

Det er en medisinsk merkedag akkurat i dag. 3. november 1967 utførte Christiaan Bernard verdens første hjertetransplantasjon på et menneske. Det skjedde i Sør-Afrika. Bernard hadde eksperimentert med hjertetransplantasjon helt siden den første vellykkede nyretransplantasjonen ble utført, så tidlig som i 1954.

Og hvordan gikk det med pasienten som fikk nytt hjerte? Mannen overlevde operasjonen, og levde i 18 dager. Han døde av lungebetennelse.

50 år etter det banebrytende framskrittet er det nærliggende med en oppsummering av dagens PCI- debatt. Kort fortalt: Er det bare universitetssykehuset i Tromsø (UNN) som skal få gi hjertepasienter den beste behandlingen, eller skal også Nordlandssykehuset i Bodø gjøre det, sånn at hjertepasienter i sør får et likeverdig helsetilbud med folk lenger nord?

Saken har vært langt fram for styret i Helse Nord to ganger, og ble på siste møte utsatt nok en gang. Det til tross for at det vel må være en av de best utredede, og mest debatterte, sakene styret noen gang har fått til behandling.

Underveis i debatten har blodet pumpet hett i årene til de involverte partene. Protestene fra Tromsø er massive. Det legges fram undersøkelser som viser at folk i Salten overlever også uten PCI. Noen dager senere slås det i operasjonsbordet med en annen undersøkelse, denne gang fra Folkehelseinstituttet, som viser at å overleve et hjerteinfarkt ikke er alt. Man skal også leve etterpå. Helst like lenge og godt som hjertepasienter i Troms, som får den beste behandlingen fordi de bor der de bor.

Nå er det finnmarkingenes hjerter det skal lyttes til før styret får saken til behandling for tredje gang. Finnmark kunne saktens trenge sitt eget PCI-senter. Og pussig nok. Alle involverte hevder at deres hjerte banker for pasientene; at det er derfor det settes i gang aksjoner og sendes protestskriv. Da skulle en tro at legene i Tromsø trippet av iver etter å lære opp folk i Bodø sånn at flere kan gjøre jobben, som ikke er noen heksekunst. Men nei. UNN tviholder på pasienter og kompetanse, og insisterer på at det bare skal være ett PCI-senter mellom Trondheim og Kirkenes,

På sidelinja sitter vi, de potensielle pasientene, med hjertet i halsen mens vi rister på hodet over dem som har blitt tildelt viktige jobber og ansvarstunge styreverv. De framstår som et godt dressert loppesirkus, med leger med åpenbare egeninteresser som sirkusdirektører. Sier  de hopp, så hopper styret. Igjen sitter en overbetalt Helse Nord-direktør med svekket autoritet og tillit, mens fagfolk både i Tromsø og Bodø mener de har vunnet en halv seier.  Taperne – pasientene – hører vi lite eller ingenting om eller fra.

Man kan få hjerteflimmer av mindre.

 

Døden på Facebook

Vi tenner levende lys for å minnes de døde, som i mange

 tilfeller "lever" videre på Facebook.

«Våre døde er aldri døde før vi har glemt dem», påpekte den britiske forfatteren George Elliot (1819- 1880).

Allehelgensdag nærmer seg, den er avmerket på primstaven 1. november.  Dagen er opprinnelig katolsk, og til minne om alle navnløse helgener, men er blitt en merkedag også for ikke-religiøse. Første søndag i november er dagen vi minnes de døde med å tenne lys på gravene, når det er praktisk mulig. De er ikke glemt.

Det var enklere å «gå ut av tiden» i gamle dager, det vil si rundt 2006/2007. Før den tid medførte et dødsfall en dødsannonse i avisa, og i noen tilfeller, et minneord. Deretter ble det stille rundt den døde, bortsatt fra i den nærmeste familie og vennekrets. Avhengig av hvilket forhold vi hadde til den som gikk bort, forsvant de litt etter litt ut av bevisstheten, og ble et vagt minne som bare unntaksvis dukket opp til overflaten.

Men det var før Facebook. «Hele» Norge har snart sin egen profil på det sosiale nettsamfunnet.  Også etter at de er døde. Jeg går igjennom min egen venneliste, og teller rundt 20 som nå er borte.  Der er politikeren jeg intervjuet et par tre ganger. Og hun jeg gikk på skole med på tidlig 70-tall, og som jeg ikke har hatt kontakt med siden, til vi møttes igjen nettopp på «feiser’n». Der er damen jeg egentlig ikke kjente så godt, men som har tråkket de samme gatene som meg i flere tiår, og som alltid var så hyggelig når vi tilfeldigvis møttes.  Han som jeg ble kjent med da, og som døde uten forvarsel, og der er han som …

Sånn fortsetter det. Det er ei minnebok over dem som på en eller annen måte krysset min vei. Noen satte dype spor etter seg. Andre mer perifere, men likevel en del av også mitt liv.

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de døde på Facebook. Noen velger å slette profilen fra vennelisten når dødsbudskapet er kjent. Jeg har ikke gjort det.

I enkelte tilfeller har nære pårørende selv gått ut og bedt alle slette navnet fra vennelisten, eller de sørger for at profilen blir borte for godt. Det finnes skjema for sånt. Andre lager profilen om til en minneside, som tydelig forteller at vedkommende er død, og der det kan skrives en hilsen på merkedager. En fin gest, og en felles arena og mulighet til å minnes noen de var glad i.

Men mange pårørende gjør ingenting, de tenker simpelthen ikke på det, og den avdøde står der med sin siste oppdatering. Som kanskje var et optimistisk, hverdagslig ting uten spor av det som skulle komme. Vedkommende visste det ikke. Direkte tragisk blir det når noen, som opplagt verken er familie eller nær venn, skriver «gratulerer med dagen gamle ørn, hvordan går det», på profilen til en som har vært død ganske lenge. Det har også skjedd.

Religiøse ledere har i over 2000 år lovet oss evig liv. De tenkte neppe at det skulle skje på Facebook.

Krenkelsessamfunnet

Fra et karneval i et land lenger sør. Noen kan sikker finne noe å

bli krenket over, hvis de leter godt.

«Jeg hater Twitter», skrev jødiske Elana Carello som svar på at et kostyme som kunne kle ut jenter som Anne Frank ble trukket fra markedet. Noen hadde blitt krenket av at Anne Frank, som døde under Holocaust, og ble et ikon på grunn av dagboken hun skrev som 13-åring, ble brukt som Halloween-kostyme. «Mine (jødiske) døtre ville ha elsket dette», ifølge twittermeldingen til den samme jødiske moren.

Saken er en god parallell til siste ukes store «snakkis», Siv Jensen på kostymefest utkledd som Månestråle, eller hvem det nå var. Indignerte nordmenn, som selv trolig aldri har vært i nærheten av et indianerreservat (der det for øvrig selges indianerkostymer over en lav sko), er opprørt på vegne av all verdens urfolk. Inkludert samene.

Å la hver og én få definere hva som er en krenkelse, er en farlig vei å gå, og kan ende langt ut på viddene. Her er det plass til bare ett eksempel, fra Yale universitet. Det er et par år gammelt, og omtalt i flere amerikanske medier.

Noen reagerte på Halloween-kostymene, og administrasjonen mente at de måtte bestemme på vegne av studentene hvilke kostymer som var lovlige og ikke. Dekan Erika Christakis mente studentene selv burde finne ut av dette, og at det kanskje burde være litt takhøyde på campus. Kort fortalt: Saken endte med at både Christakis og hennes mann, begge på venstresiden i politikken, og anerkjent dyktige folk, mistet jobbene sine ved universitetet. De ble beskyldt for å skape et «fiendtlig miljø» på campus, som ifølge studentene skal være «safe space».

Problemet er at det alltid er noen som kan føle seg krenket, eller hevde at de er det. «Krenket» er vår tids hersketeknikk, også i norsk samfunnsdebatt. Den spiller på individuelle følelser, og stanser enhver saklig debatt eller kritikk. Overfølsomme tolkninger, der alt tas i verste mening og defineres som fiendtlig - og overreaksjoner på påstander om «krenking» - gir ikke «trygge rom». Det gir tvert imot utrygghet. Vi lister oss rundt, livredde for å tråkke på noens tær. Enten de er kledd i gummistøvler, mokasiner, kommager eller sandaler.

Å kle seg ut som indianer på karneval, eller same for den saks skyld, er ikke «appropriasjon». Altså å stjele noe fra en annen kultur og bruke det som sitt eget. Noe vi - og alle andre folkeslag – for øvrig gjør hele tiden. Det er heller ikke å bagatellisere, håne eller latterliggjøre. Jeg føler meg rimelig trygg på at de fleste kjenner til uretten urfolk har vært utsatt for, også i Norge.

Å kle seg ut er å låne andres identitet for noen få timer, hvilket jo er hele hensikten med kostymefester. Selv har jeg vært punker, med sikkerhetsnåler i ørene, tatoveringer og det som hører til. Det er sikkert noen punkere som kan hevde at jeg tråkket på deres subkultur av den grunn.

Halloween nærmer seg, og det er slett ikke bare ungene som benytter anledningen til å kle seg ut. Det blir sikkert rasende festlig nå alle kommer på kostymeparty, utkledd som seg selv.

Har noen forresten hør noen gode samevitser i det siste?

Med værforbehold

Unger skal ha røde kinn og snørr under nesen, god-

værsfolk har vi nemlig nok av.

«En genser er et plagg som bæres av et barn når moren fryser», påpekte den amerikanske litteraturkritikeren og oversetteren Barbara Johnson (1947-2009).  Det er mye sant i det. Vi har alle sett smårollingene stabbe rundt så innpakket i klær, i så mange lag, at bobledressen ser ut som ei stappa pølse.  Øynene er knapt synlige. Ikke rart det er vanskelig å bevege seg.

Små barn i store vinterklær kan lett bli for passive utendørs, mener forskere som nylig la fram rapporten «Blikk for barn - kvalitet i barnehagene for barn under 3 år».  Det påpekes at de minste ungene får lite igjen for utetida. De sitter mye ute i sandkassa, og de er mye på huska. Det står en voksen og dytter, eller det sitter en voksen i sandkassa og lager «sandkaker», heter det i rapporten.

Forskerne ønsker seg mer faglig pedagogisk arbeid, og frykter det foregår mer tilsyn utendørs enn motivasjon til bevegelse. Det presiseres at det er snakk om de aller minste barna, og om vinteren.

Selv om de aller fleste ett- to- og treåringer har det bra i barnehagen, er det fint at det settes søkelys på kvalitet også for de aller minste. Etter mange år med sterk utbygging av barnehager – for å møte behovet for flere plasser – skal barnehagene også fylles med innhold. Regjeringen har allerede sendt et forslag om bemannings- og pedagognorm ut på høring. Departementet forslår å skjerpe kravet til pedagogisk bemanning.

Barnehagene skal ikke bare være en oppbevaringsplass mens mamma og pappa er på jobb. De skal også ha innhold, selv om jeg sterkt mistenker at husker og sandkasser er noe av de morsomste ett- og toåringer vet. Med eller uten en pedagogisk dytt i ryggen.

Vinteren er problemet i rapporten. Om vinteren har nemlig barna så mye klær på seg at det hemmer bevegelsene, og man kan stille spørsmål ved om barna behøver å være så mye ute, uttaler en av forskerne til flere medier. Det understrekes at det er barn under to år det er snakk om. Det er sikkert tenkt og sagt i beste mening, men den ideen må ikke få fotfeste.

Vi bor altså i et vinterland. Omtrent halve året er det kaldt og mørkt, med regn, slaps eller snø, og tidvis en bitende østavindskuling. Myndighetene mener vi skal være ute så mye som mulig, av hensyn til folkehelsen, og gjør sitt beste for å puffe oss opp av sofaen og ut i frisk luft. Men de minste skal altså pakkes inn i (bom)ull og skjermes mot årstidene, med mer pedagogisk riktig innetid?

Innenfor forsvarlige grenser, selvsagt: Unger skal være ute så mye som mulig, også i dårlig vær. De skal stabbe rundt rød i kinnene, og med snørr under nesen, mens de forsøker å mestre de utfordringene hålkeføre og halvfrossen sandkasse gir dem – og de ansatte i barnehagen. Det finnes ikke dårlig vær, og så videre, ungene skal ikke oppdras til en gjeng pyser som går i skrikinga og vil inn straks vinteren kommer.

Godværsfolk har vi nok av.