Verdien av en brunost

Kulturministeren startet debatten med å bruke

brunost og vafler som eksempler på norske verdier.

«En bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet».  Det høres ut som ord en eller annen byråkrat nettopp har funnet på, ikke sant? For nå snakkes det igjen om verdier. Ikke slike verdier som gir utslag på Børsen, men verdier som sier noe om hva Norge er.

Vi er midt i en verdiladet valgkamp. Til og med i partilederdebatten mandag ble det diffuse begrepet «norske verdier» et tema. Mange har sikkert glemt den, men nå kan det være på sin plass å minne om den utskjelte og latterliggjorte Verdikommisjonen, som ble opprettet 30. januar 1998. Kommisjonen ble nedsatt av den første Bondevik-regjeringen for å bidra til en bred debatt om fellesskapets verdier. Et populært medlem var vår egen Arthur Arntzen fra Tromsø.

Hensikten var å skape større bevissthet om verdivalg. Sammen med kontantstøtten til småbarnsforeldre var Verdikommisjonen en flaggsak for Kristelig Folkeparti, som fryktet «moralsk forvitring» i samfunnet. Verdikommisjonen arbeidet i tre år, og Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakta da sluttrapporten ble presentert i mars 2001.

Kommisjonens forslag ble ikke fulgt opp. Og Verdikommisjonen ble lagt ned.

Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati».

Verdikommisjonen ble kritisert og latterliggjort. Revypoengene sto i kø. Her skulle man bruke både penger og tid på å få hele Norge til å diskutere noe annet enn fotball. Det falt ikke i god jord. Ikke minst ga Carl I. Hagen både kommisjonen og Kjell Magne Bondevik det glatte lag i boka «Ærlig talt», som kom i 2007. Nå er det Frp som snakker om «norske verdier».

Snart 20 år etter at Verdikommisjonen ble nedsatt, og i lys av dagens debatt, kan det vær grunn til å se på kommisjonen med andre - og nye - øyne. Det er nå så lenge siden at ironien og latteren har forstummet. For som forskeren Henrik Syse påpekte fem år etter at sluttrapporten var levert: Kommisjonens viktigste bidrag var dens blotte eksistens. Den skulle løfte fram vår tids verdikonflikter, og bidra til refleksjon og debatt.

Glem brunost og vafler, som kulturministeren brukte som eksempler på norske verdier, og som startet debatten. At kaffen kommer fra Afrika, og at alfabetet vi bruker ble oppfunnet i en helt annen verdensdel, er på den annen side like tøvete argumenter fra dem som hevder at ikke noe er genuint norsk.

Kanskje på tide å børste støv av Verdikommisjonens rapport. Mye er nok allerede havnet på historiens skraphaug. Men det kan hende noen har tenkt noe glupt før. Så slipper man å tenke alle tankene om igjen.

Elefanten i glassbutikken

Mangemillionær Stein Erik Hagen skjønner simpelthen ikke

når det kan være lurt å holde kjeft.

«Jeg er millionær. Det er min religion», skrev den irsk-engelske forfatteren George Bernard Shaw (1856-1950). Man skulle nesten tro han hadde snakket med dagens norske milliardærer.

Mer skattelette til de rikeste - eller mer skatt å betale for vanlige lønnsmottakere - er en av de tydelige skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i valgkampen. I den forbindelse får vi stadige drypp fra dem som vil betale mindre skatt.

I juni var det den tidligere skikongen Bjørn Dæhlie – god for 363millioner i fjor – som raste over formuesskatten. Han «følte at det var litt tungt» å gå fra å være en som mottok statuer og medaljer, til å bli næringslivsleder der gode resultater straffes med formuesskatt. Som altså slett ikke er særnorsk, og beløper seg til beskjedne 0.85 prosent.

NHO fulgte opp tirsdag med en undersøkelse som viser at ni av ti bedriftseiere vil fjerne formuesskatten. Omtrent like overraskende som at ni av ti unger vil ha mer is, hvis du spør. Verken NHO eller andre kan dokumentere at fjerning av formuesskatten faktisk vil gi flere arbeidsplasser, og det påpekes fra kompetent hold at andre skattegrep vil hjelpe utsatte småbedrifter bedre. Likevel er det formuesskatten det sutres over.

Elefanten som virkelig tramper inn i glassbutikken –  igjen ­– er mangemilliardær Stein Erik Hagen. I et stort intervju med Dagens Næringsliv sier han å være rik er et skjellsord, og at «det er provoserende at norske bedriftseiere, som bidrar med formidabel verdiskaping, blir behandlet som en pariakaste her til lands».

Hagen skryter til og med av at datteren har spart 2,2 milliarder kroner i formuesskatt ved å flytte til Sveits. Og han skjønner simpelthen ikke at han samtidig gir verdens beste argument til dem som vil beholde formuesskatten, og at det noen ganger kan være lurt å holde kjeft.

Under finanskrisen i 2008 var gode råd dyre, ikke bare for vanlige folk, men også for landets rikeste.  Mange måtte stramme inn livreima. En av dem som tok grep, var selvsamme Stein Erik Hagen. Hans måte å spare på var blant annet å selge sitt Falcon 900EX jetfly for en pris i overkant av 250 millioner kroner.

Dessuten tok han et kikk i klesskapet, og fant ut at penger kunne spares. - Her om dagen diskuterte jeg med barna, og jeg sa at jeg hadde nok dresser for et par år, jeg trenger ikke kjøpe et nytt par på to-tre år. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss, uttalte Hagen til DN den gang. I tillegg sendte han skjortene sine til skredderen i England for å skifte snipp, i stedet for å kjøpe nye. Det ble nevnt som et eksempel på hvordan vi alle kunne gjøre litt for å stramme inn forbruket.

Sende skjortene til England? Forsøket på å late som om mangemillionærer har det like vanskelig som vanlige folk når det er dårlige tider demonstrere bare at de som bor øverst i åsen, stort sett er langt ut på viddene.

Rollespill

Uadskillelige: Postman Pat og Sverre Anker Ousdal.

«Heldigvis er ingen av oss identisk med de rollene vi spiller underveis i livet», påpekte nå avdøde teolog og Høyre-politiker Inge Lønning (1938-2013). Likevel: Noen ender opp med tilsynelatende å bli rollen de spiller.
 

Tidligere i sommer gikk det en debatt etter at siste episode av NRKs internasjonale suksess-serie «Skam» var vist. En av karakterene ble spilt av Henrik Holm, som vant pris for sin rolle som den homofile ungdommen Even.  Etterpå uttalte den unge skuespillerens nye agent at det ikke blir flere homoroller for ham.

Det skapte debatt – og kritikk. Som om det skulle være noe galt i å spille homofil, liksom?

Jeg skjønner godt at en ung mann i starten på en kanskje lysende skuespillerkarriere vegrer seg for å bli satt i bås.  I skuespillerbransjen kan det å bli «typecastet», å markere seg innen én type roller, få konsekvenser for valgmuligheter og karriere. Holms neste prosjekter blir derfor noe helt annet enn homofil, ung mann, ifølge hans nye agent.

Bare tenk på det selv. Ikke vet jeg hvor mange episoder som er spilt inn med David Suchet i rollen som Agatha Christies mesterhjerne Hercule Poirot, men det er veldig mange. Over år er seriene om den belgiske eksentrikeren med nese for mord vist på tv, gjerne fredag kveld, og seriene er også sendt i reprise. Det er nesten umulig å tenke seg noen annen i rollen som Poirot. Eller David Suchet i noen annen rolle enn mesterhjernen.

Tilfeldigvis var jeg for en stund siden innom en kanal som viste en film om en annen kjent etterforsker, Maigret. Også den basert på bøker, disse skrevet av Georges Simenon. Jeg har ikke noe forhold til Maigret, likevel ble det et helt umulig møte, dømt til å mislykkes.

Årsak? Mr. Bean, altså Rowan Atkinson, spilte hovedrollen som etterforskeren. Jeg har ledd så tårene har trillet av den totalt håpløse Mr. Bean, også det i veldig mange episoder og sesonger. Og selv om Rowan Atkinson sikkert gjorde en respektabel skuespillerinnsats som Maigret, ble det umulig å fjerne bildet av Mr. Bean fra netthinnen. Når Maigret smatter på pipa og ettertenksomt vurderer åstedet, ser han akkurat like ens ut som Mr. Bean når han lurer på hvordan han skal få til ett eller annet, som alltid ender i en komisk katastrofe.

Eksemplene kunne garantert vært mange flere. Skuespillere havner i bås, og har problemer med å komme ut av dem igjen. Derfor er det sikkert taktisk lurt av unge Henrik Holm å velge en helt annen type rolle en den han hadde i «Skam».

Selv hørte jeg for en tid tilbake et radiointervju med Sverre Anker Ousdal. Stemmen satte meg øyeblikkelig tilbake til 1980-tallet, eller begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk ikke med meg så mye av innholdet i intervjuet. Budskapet ble overskygget av det faktum at for meg – og mange som nå er voksne, men som så barne-tv på NRK på den tiden – vil Sverre Anker Ousdal alltid være Postmann Pat.

Verdens største selvmotsigelse

I 40 år er kvinner blitt positivt særbehandlet. Men nå er

situasjonen endret.

«Når man teker på omsorg overfor barn, har ikke menn de samme rettigheter som kvinner. Og likestilling handler nettopp om like rettigheter for begge kjønn», mener jurist og tidligere likestillingsombud Kristin Mile. Fortsatt har ikke menn de samme rettigheter som kvinner. Like fullt kalles det likestilling.

Nylig ble tallene for opptak til universitetene kjent. Én mann har fått tilbud om plass på årsstudiet i likestilling og kjønn ved Universitetet i Tromsø. De seks studiene innenfor dette feltet i landet har en kvinneandel på 92 prosent. I Tromsø er andelen kvinner enda høyere, med én mann og 29 kvinner.

Instituttlederen ved UiT hadde gjerne sett at flere menn tar studiet, men klarer altså ikke å rekruttere, og peker selv på én mulig grunn til mannfolkmangelen: Det er lang tradisjon for at alt med kjønn og likestilling er ansett for å være mest i kvinners interesse. Nettopp.

I juni ble en ny likestillings- og diskrimineringslov vedtatt i Stortinget. Omtrent uten offentlig debatt. I forkant forsøkte statsråd Solveig Horne (Frp) å få vedtatt en kjønnsnøytral lov, altså der kvinner og menn behandles likt. I høringsrunden ble forslaget møtt med massiv motstand. Det fikk dessverre statsråden til trekke punktet.

«Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn», heter det i §1 i den reviderte loven. I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Dette må være verdens største selvmotsigelse, eller «positiv særbehandling» som det gjerne kalles når lovens intensjon brytes, og noen gis fordeler mens andre diskrimineres.

Jeg tror ikke dagens unge menn, generelt sett, er imot likestilling. De er oppflasket med det. Landene i Norden er verdens mest likestilte. Norge er på tredjeplass etter Island og Finland, ifølge World Economic Forum. Så ja; det er et par trappetrinn å gå før Norge troner øverst, som lik lønn for likt arbeid, og flere kvinner på topp i akademia og næringsliv.

Men hvorfor i all veden skal unge menn søke seg til studier om likestilling, når selv Likestillings- og diskrimineringsombudet gikk imot en kjønnsnøytral lov, og loven sier at menn kan diskrimineres?  Jeg begriper faktisk ikke at menn finner seg i det. 

Kvinner har fått positiv særbehandling helt siden den første likestillingsloven ble vedtatt i 1978. Det var både riktig og nødvendig den gang. Men 40 år senere er bildet forandret. Nå topper gutter og menn omtrent alle de dårlige statistikkene. Særbehandling er kanskje ikke løsningen. Men å ta likestilling på alvor, og faktisk behandle kvinner og menn likt, kan være en begynnelse på å snu dette.

Instituttlederen ved UiT tenker å få inn mer musikk, kultur og seksualitet i studiet, for å friste flere menn til å søke, uttaler hun (selvfølgelig en dame) til DN.  For sex, drugs and rock’n’roll er en typisk mannegreie, det er alt unge menn tenker på, ikke sant?

Så mye for kjønnsforskning og likestilling…

Buklanding for flyvefisken

For slaktet fisk haster det, og da er og blir Gardermoen ei

bakevje.

«Fisken og gjesten lukter vondt etter tre dager», mente den amerikanske politikeren og diplomaten Benjamin Franklin (1706-1790). For fisk er det avgjørende; så hvorfor ta en omvei?

Ingen har det så travelt som en død laks. Det haster med å få slaktet fisk fram til forbrukerne, enten de befinner seg i Asia eller i Alta. Så da kan man lure på hvordan det tenkes, når det skal bygges en gedigen sjømatterminal til 800 millioner kroner så langt unna enhver oppdrettsfisk det er mulig å komme: på Gardermoen. Byggestart i 2018. Den skal stå ferdig i 2020.

Daglig eksporteres nesten 600 tonn norsk sjømat med flyfrakt ut i verden, men kun 30 prosent flys fra Oslo lufthavn. Resten kjøres med lastebil til andre steder i Europa, for så å bli flydd videre til andre kontinenter.  I dag er det for lite flykapasitet ut fra Norge til å dekke økt etterspørsel etter fersk sjømat til Asia og Nord-Amerika. Å fly sjømat raskt ut i verden er viktig for sjømatnæringen. Og færre trailere på veiene er udiskutabelt en fordel.

Problemet med Avinors planer er at den nye terminalen bygges i ei geografisk bakevje sett i forhold til hvor sjømaten (les: laks) produseres. Nordland er landets største oppdrettsfylke. Flere hundre tonn skal ut til forbrukerne, mens den ennå kan kalles fersk. Eksportverdien er skyhøy.  Andre store oppdrettsfylker er Hordaland og Møre og Romsdal. Også for dem er Gardermoen ei bakevje.

Vel og bra at det blir færre trailere ut av Norge og nedover i Europa. Men det blir ikke færre på veiene ellers i landet. I ei næring som har tatt mål av seg til å vokse, blir det flere. For enten laksen slaktes på Lovund eller i Lenvik - eller i Lakselv for den saks skyld - må fisken fraktes med lastebil minst til nærmeste flyplass. Eller det er trailer hele veien, Norge på langs. Uansett hvilket oppdrettsanlegg saken ses fra, er Gardermoen håpløst usentralt.

Både Sola, Flesland, Værnes, Ørland, Bodø, Andøya og Lakselv har flyplasser med lange nok rullebaner til å håndtere store fraktfly.  Riktig nok har sjømatnæringen selv ønsket seg Gardermoen, men det var før «Ny by – ny flyplass» viser seg å bli en realitet. Terminal bør selvsagt ses i sammenheng med dette. Passasjerfly med fisk i «buken» og passasjerer i kabinen, direkte fra Bodø, tvers over Russland og ned til Asia. Eller andre veien, til Nord-Amerika. Kortere reisetid og færre omlastinger er bra for miljøet. Og for fisken.

Avinor har tatt mål av seg til å gjøre Gardermoen til et internasjonalt knutepunkt, og har allerede politikernes ja til å fortsette planleggingen av en 3. rullebane til 19 milliarder. Sjømatterminalen er en del av dette, og kan være argumentet som til slutt får Stortinget til å bevilge pengene. Økt eksport og økt etterspørsel etter fersk sjømat betyr flere fly, sånn at ny rullebane tvinger seg fram, ikke sant? Kan det være den egentlige grunnen til at Gardermoen er valgt? I så fall: Noen er sleip som en ål…

Varsler ny vekkelse



Bibelhistorie illustrert med flanellograf gjorde inntrykk. Hvilke

mirakler kan ikke da dagens audiovisuelle hjelpemidler utrette?

Flanellografen, husker dere den? Tøystykket på veggen, der det ble flyttet pappfigurer fram og tilbake for å illustrere bibelhistorien; holder de på med det fortsatt?

15. juli 1889 ble den første søndagsskolen stiftet. Gebursdag lørdag altså, og til manges forbauselse: Den lever i beste velgående.  Jeg tviler på at flanellografen fortsatt er i bruk. Tvert imot har også Søndagsskolen Norge (tidligere Norsk Søndagsskoleforbund) tatt skrittet inn i den moderne tid, med utvidet åpningstid og egen side på nett der det kommuniseres interaktivt med de ulike kretsene.

Haugianerne var først ute, allerede på 1700-tallet. I 1844 startet den første søndagsskolen slik vi kjenner den, og det skjedde i Stavanger. Norsk Søndagsskoleforbund ble stiftet i 1889.

Etter at samtlige kristne barne- og ungdomsorganisasjoner opplevde et ras i medlemstallet fra midten av 1980-tallet og framover, forbauser det kanskje mange at søndagsskolene i løpet av 2000-tallet opplevde sterk vekst. Nærmest en ny oppstandelse.

Noe så «avleggs» og gammeldags som søndagsskolene; hva har vel de å tilby dagens unger? Hvordan kan en søndagsskole konkurrere med alskens fritidstilbud?

Faktisk er forbundet en av landets største kristne barne- og ungdomsorganisasjon.  I 2013 feiret organisasjonen hundreårsjubileum, og generalsekretæren spådde en ny storhetstid. Veksten i antall unger mellom fire og ni år som strømmet til søndagsskolene, var merkbar. Paradoksalt nok – og helt ufrivillig – var det Stortinget som drev en effektiv vervekampanje. Striden om KRLE-faget, og at kristendom og forkynnelse ble tonet ned i skolen, gjorde at medlemstallet i søndagsskolene gikk opp.

Men det var da. Nå forsvinner ungene. Søndagsskolen Norge mistet 1800 medlemmer i 2015. Nå finnes det 1200 søndagsskoler med 35.000 medlemmer, og 6000 frivillige ledere driver dem, ifølge søndagsskolen.no. Salten har rundt 25 søndagsskoler. Det er noen færre enn for få år siden.

«Jesus til barna» er forbundets visjon. Verken helt politisk korrekt eller særlig hipt. Men det er her vi finner en stor del av forklaring på at søndagsskolene bokstavelig talt sto opp fra de døde. Tidligere var det skolen som lærte ungene bibelhistorie. Mange av dagens foreldre ønsker å gi ungene de samme fortellingene, og ikke bare kunnskap om kristendommens plass blant de store verdensreligionene.

For øvrig det eneste logiske, hvis man først velger å døpe sine barn.

Nå varsler Søndagsskolen Norge ny strategi for å fiske flere sjeler. Fortellingene om Jesus som mettet 5000 med fem brød og to fisker – og dessuten visstnok gikk på vannet på Genesaretsjøen – gjorde inntrykk på mottakelige barnesinn selv med beskjedne hjelpemidler som flanellograf og pappfigurer. Med dagens virkningsfulle audiovisuelle hjelpemidler, bør suksessen være sikret.

Fifty Shades of Grey

En kjent tittel fra en erotisk bokserie passer på husmoten:

 Fifty Shades of Grey, også på nybygg i Bodø.

«Da jeg kom hit første gang var det akkurat som om sola forsvant bak skyene», sier fargeforsker Kine Angelo, mens hus står i et boligområde med helt like hus, alle malt mørkegrå.

Angelo er universitetslektor i byggekunst, form og farge ved NTNU, og forsker på blant annet husfarger. Hun synes det er trist at viktig kunnskap og estetikk males over av gråtoner. Det som er mote i Bodø akkurat nå passer godt til tittelen på den erotiske bokserien "Fifty shades of..." gråhvitt.

Det er mote i alt, også husfarger. Forskeren har reist land og strand rundt for å se på hus, og har vært vitne til at flere og flere grå hus dukker opp over hele landet. Alle nyanser fra det helt lyse til mørk grå, nesten svart, har dekket over den paletten av farger som tidligere pyntet opp ei gate eller et kvartal: Okergul, rødt, noen grønne (men ikke så mange), sterk blå med hvite hus innimellom – som bare forsterket de andres farger - er blitt til fullstendig anonyme fasader. Skal du forklare veien til noen er det fåfengt å si: Det er det røde huset midt i rekka.

Et helt nabolag med grå hus gjør ikke bare noe med trivselen og atmosfæren, forklarer Angelo til NRK. Det gjør noe med synet vårt. Gråtoner i få variasjoner bidrar til at vi ikke klarer å skille kontraster like godt, og at vi oppfatter lite lys. – Det er spesielt at vi som har såpass mange gråværsdager nærmest ødelegger solskinnsdagene med grå hus tett i tett, sier Angelo. Grå hus startet som en trend for 15 år siden. Men trender pleier å gå over, så fenomenet med hus i diverse gråtoner er blitt noe mer enn bare en trend.

NRK gir oss også historien om husmaling. I etterkrigstiden var farge det siste folk tenkte på da huset skulle males. Var rød maling tilgjengelig, ble huset malt rødt. På 60-tallet var fargespekteret stort, mens jordfarger og bruntoner ble 70-tallets trend. Beisen kom for fullt på 80-tallet. Veggene innendørs skulle være i sterke farger som gult, rødt, grønt eller blått, mens husets fasade skulle ha brune eller mørkerøde toner. I tillegg begynte mange å male hvitt, fordi den første heldekkende hvitmalingen kom på markedet. På 90-tallet kom motreaksjonen. Folk malte gjerne husene i bonderødt eller herregårdsgult. Ikke overraskende kom nok en motreaksjon på 2000-tallet: Den grå bølgen startet.

Grått og hvitt; nærmest spøkelsesaktig de dagene lyset er tåkete, flatt og grått. Det er det ofte. En tur rundt i Bodø viser fram hele kvartaler med kun hvite hus, som om Bodø skulle være en sørlandsby med lange tradisjoner for nettopp hvite yttervegger. Det har skjedd i løpte av de siste årene. Ei husrekke jeg jevnlig går forbi var tidligere rød i den ene enden, oker og grønn, med et hvitt hus på den andre enden. Nå er bare det røde huset igjen. Alle andre er nettopp: Fifty shades of… gråhvitt.

Poeten Grethe Larsen hadde kanskje husvegger i tankene da hun ga ut samlingen Tankespinn#1 med rimet «Regnbuedager»: Malt med regnbuens palett – blir dagene en skjønn bukett.

Så har du tenkt deg opp i stigen i sommer: Tenk på regnbuen…