På kollisjonskurs

At yrkessjåfører varsler om kontroller er misforstått                  
lojalitet til egen yrkesgruppe.                         (Illustrasjonsfoto)

«En sjåfør er den farligste delen av en bil», mente den franske skuespilleren Leo Campion (1905-1992). Sånn er det. Det er sjåføren som gjør trailere til potensielle drapsmaskiner i mange tilfeller. Sjåføren gjør oss alle til mulige ofre, mens kolleger ikke løfter en finger for å stanse dem. Tvert imot. De hjelper til.

Antallet ulykker som involverer tungtransport har gått ned de siste årene. Likevel er tungtransport involvert i hver tredje dødsulykke på norske veier, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Flere hundre blir skadet.

Det er ikke alltid tungtransporten har skylda, det er viktig å understreke.  Profesjonelle yrkessjåfører kjører etter forholdene, og tar seg en pause når de blir for trøtte, til tross for små marginer og dårlig tid. Heldigvis.

En skulle tro det var i alles interesse å få ulykkestallene enda mer ned.  Men NRK Nordland har den siste uka fortalt oss noe annet.  Misforstått lojalitet til egen yrkesgruppe gjør at mange gjør sitt aller beste for å sabotere arbeidet politiet gjør for å få farlige sjåfører av veien. Gjennom lukkede grupper på Facebook fortelles det hvor politiet har kontroll. Enkelte av gruppene har 22.000 medlemmer. Yrkessjåfører har mer enn en hånd på rattet.

Meldinger av typen «Full fart med UP på Trofors… 20.28» la en yrkessjåfør inn på Facebook-siden «Varslingstjenesten for tungbilsjåfører» om en kontroll på E6 nylig. I reglementet til siden står det at det ikke er tillatt å varsle om promillekontroller, men likevel varsles alt fra vektkontroller til fartsmåling og promillekontroller. Siden administreres av yrkessjåfører og personer tilknyttet yrket.  Hver eneste dag legges det ut et titalls meldinger om kontroller på denne siden.

Heldigvis så han ikke varselet, lastebilsjåføren som ble tatt nettopp på Trofors nylig, med en promille på 0,78 og to flasker whisky i bilen, som han drakk av mens han kjørte. Han fraktet flybensin.

Varsling av UP-kontroller er ikke ulovlig. Men omfanget av varslingen yrkessjåfører bedriver viser at det ikke er enkeltpersoner som oppfører seg uansvarlig. Det er normaltilstanden i bransjen, ikke unntaket.  Det er skremmende.  Argumentet om at det kan være positivt, fordi folk senker farta, er omtrent like lurt som å ta en u-sving på E6. For hva hjelper det hvis det kjøres like fort og farlig før og etter?

Sjåfører som varsler syns kanskje de fortjener en klapp på skulderen. Det gjør de ikke, og kolleger bør ikke gi dem det. De ødelegger renommeet til en hel bransje, og kanskje livet til andre. De fortjener ikke annet enn kritikk. De undergraver tiltak som bedrer trafikksikkerheten, mens de selv sikkert syns de har gjort en faen så god jobb.  Det er ikke trafikkultur, men ukultur. Og eier de ikke yrkesstolthet?

Norsk Lastebileierforbund har reist spørsmål om det bør stå i arbeidskontrakten at varsling av denne typen bør være grunnlag for oppsigelse. Det bør det. Spark dem, og få dem vekk fra veiene før flere i bransjen havner i grøfta.

Kvinneproblemer

Kvinnelige lærere gir jenter bedre karakterer enn guttene, selv
om de presterer likt, viser studie.

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. Den lo vi godt av. Men tenkt om det faktisk er sånn?

I september i fjor publiserte Forskningsnytt en rapport fra Norges Handelshøyskole (NHH), som knapt fikk oppmerksomhet i mediene.  Den setter kvinner – og spesielt kvinnelige lærere – i et lite flatterende lys.

De siste årene har det blitt gjennomført flere studier som tyder på forskjellsbehandling av gutter og jenter når utfallet av prestasjoner skal bestemmes, ifølge doktorgradsstipendiat Ranveig Falch. Studiene viser at kvinnelige lærere gir bedre karakterer til jenter enn gutter for like gode prestasjoner. – Vi støtter ikke menn når de gjør det dårlig. Men det gjør vi med kvinner, sier Falch, og viser til resultatene av studien. Mønsteret er det samme i internasjonal skoleforskning.

De som er for kjønnskvotering, er også mer tilbøyelig til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn. Er en positiv til å hjelpe frem dyktige kvinner gjennom kjønnskvotering, vil en kanskje også være mer positiv til å støtte kvinner som gjør det dårlig enn menn som gjør det dårlig. – Det er kvinner, og tilhengere av kjønnskvotering, som står for skjevfordelingen, uttaler Falch til NHHs egen nettside. Om dette skjer bevisst eller ubevisst, har forskeren ingen formening.

La oss i alle fall håpe på det siste.

Atskillig mer oppmerksomhet fikk Camilla Stoltenbergs tekst i Morgenbladet i februar. Direktøren for Folkehelseinstituttet påpeker at vi er i ferd med å skape et nytt kjønnsgap før vi har kvittet oss med det gamle. Det er guttene Stoltenberg er bekymret for. Siden 1970-tallet har utdanningsgapet mellom kvinner og menn økt hele tiden, og fra 1990-tallet har det tatt av. Gapet får lite oppmerksomhet, trass i at det er en av de store endringene i samfunnet, på linje med eldrebølgen, innvandring, urbanisering og kvinnefrigjøring, skriver hun.

Kort fortalt: Guttene er på bunn når det gjelder utdanning, men på topp på mange andre dårlige statistikker.

Mannlige lærere er mangelvare, de har for dårlige karakterer til å komme inn på lærerstudiet er én av forklaringene. Kvinner er totalt dominerende i grunnskolen - og på prestisjestudiene ved universitetene. Det er flott at jenter er så flinke at de klarer seg.  Men selv om utdanningsgapet, og de negative følgene, har vært kjent i tiår, har vi fortsatt en likestillingslov som favoriserer jenter og tillater at de får ekstrapoeng til utvalgte studier, mens loven eksplisitt hindrer at gutter kan få det samme.

Det sitter nok langt inne for mange å akseptere resultatet presentert av NHH.  At kvinner ikke er i stand til å behandle gutter og jenter likt, og dermed ubevisst puffer guttene bak og jentene fram, nei den undersøkelsen står sikkert til stryk!  Jeg synes jeg hører «kjerringveldet» på lærerværelset.

På tide at kvinner  manner seg opp og tar guttene på alvor?

Revolusjon i revers

Karl Max må vri seg i graven over politikken Rødt 
 bedriver i Bodø.           

«Revolusjoner har aldri lettet tyranniets byrde, de har bare lagt dem på andre skuldre», ifølge den irsk-engelske forfatteren George Bernhard Shaw (1856- 1950). Nettopp. Også når revolusjonære med Karl Max som ideologisk ledestjerne får muligheten, legges byrden på dem hvis skuldre ikke er sterke nok til å bære den.

Lørdag 11. mars er det akkurat ti år siden
partiet Rødt ble stiftet. Daværende Rød Valgallianse og Arbeidernes Kommunistparti (AKP) ble slått sammen i 2007,og  gamle marxist-leninister med væpna revolusjon på programmet ble kastet på historiens skraphaug. Resultatet ble partiet Rødt.

Revolusjon er fortsatt aktuelt, men da på demokratisk vis. Med forankring i et flertall i folket skal kapitalismen avskaffes. Prinsipprogrammet er revidert, ledelsen består av yngre folk, og med meningsmålinger på rundt tre prosent øyner Rødt en mulighet til stortingsplass til høsten. Lederen Bjørnar Moxnes – Moxy som han profileres som; litt hipp kan vel også en revolusjonær være i et valgår – ligner ikke på en som vil jage alle kapitalister på sjøen. Han høres ikke ut sånn, heller.

Håpet om stortingsplass styrkes av at Rødt gjorde et brakvalg i Nord-Norge i 2015, og ble tredje største parti både i Tromsø og Bodø. I sistnevnte by har rødt også varaordføreren.

Rødt er ingen nykommer i kommunepolitikken i Bodø. I to-tre tiår har partiet hatt en viktig jobb som opposisjonsparti. Rødt har vært en nyttige vaktbikkje som har hold den til hver tid sittende posisjon i ørene.

Dagens Rødt har kampen mot Forskjells-Norge som hovedsak. Altså å lette «tyranniets» byrde fra skuldrene til dem som har dårligst rygg. Men hva ser vi? Rødt deler ut gratis årskort til Badeland for dem som tjener minst med den ene hånden, mens de «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned. Og fri for plikt den rike føyes…», som det heter i «Internasjonalen».

Rødt er altså med på å sette eiendomsskatten til absolutt toppnivå i norgessammenheng. Den rammer blindt; også dem som så vidt klarer strømregninga fra før. Satsene i både barnehage og SFO økes. Det samme gjør alle kommunale avgifter.

Og hvem sine skuldre har Rødt og resten av posisjonen løftet byrden over på? For eksempel minstepensjonister, og nyetablerte småbarnsfamilier med høye boliglån og et par unger i barnehage og SFO. Det første budsjettet Rødt har ansvar for sammen med Ap, SV, Sp og MDG må være det mest usosiale gjennom tidene, samlet sett. Og hva gjør det med Forskjells-Norge?

Jeg tror jeg omtrent kan forutsi forsvarstalen fra Rødt: Siden kapitalismen neppe blir avskaffet inneværende valgperiode må Rødt forholde seg til realitetene, og med en varaordfører fra Rødt blir politikken i Bodø i alle fall litt revolusjonær, selv om forskjellene ikke blir mindre, men større. Akkurat som Venstre og KrF, som støtt og stadig klager og syter over regjeringen, men som altså holder Høyre og Frp ved makta.

Så gratulerer med dagen Rødt! Karl Marx må vri seg i graven…

Politikere som leker politikk

Enslige mødre en en gruppe som skiller seg ut i statistikken,

i negtiv retning.

«Barn er de fattiges rikdom», mente den britiske forfatteren og geistlige Thomas Fuller (1608-1661). En fattig trøst for dem som knapt har penger til mat på bordet, uttalt av en som etter all sannsynlighet aldri gikk sulten til sengs. Han hadde kanskje ikke barn engang.

Det er forskjell på å være fattig og blakk, men dette er en gjenganger. En sak som absolutt alle politikere vil gjøre noe med, men der det ikke skjer noe. Denne uka kom nye tall fra Statistisk sentralbyrå.  Barnefattigdom er tredoblet i Norge siden årtusenskiftet. Snaut 100.000 barn vokser opp i varig fattigdom. Rundt 500 barn lever i familier med vedvarende lav inntekt i Bodø. Tre grupper er overrepresentert. Enslige forsørgere, lavt utdannede og innvandrere. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør for første gang over halvparten av alle fattige barn her i landet.

Men dette er ikke bare et «innvandrerproblem». At asylsøkere og migranter ikke kommer i jobb uka etter at de syklet over grensa på Storskog er opplagt, og forståelig. De er avhengig offentlig støtte som sender dem under fattigdomsgrensa. Så å bortforklare fattigdomstallene med innvandring alene, kan politikerne bare glemme. Også i familier uten innvandrerbakgrunn blir det flere fattige barn. Denne gruppen har vokst med 6.000 fra 2011 til 2015.

Fattigdom reproduseres fra generasjon til generasjon, og er en av våre store samfunnsutfordringer. Så hvorfor skjer det ingenting?

Tidligere leder av SV og finansminister Kristin Halvorsens løfte fra 2005 om at fattigdommen skulle fjernes med et pennestrøk, har gått inn i historien som et skoleeksempel på hvor galt det ender når politikere lover gull og grønne skoger uten å følge opp løftene i praksis. I 2012 - mot slutten av de rødgrønnes regjeringstid — kom SSBs dom over regjeringen Stoltenbergs fattigdomspolitikk: I stedet for å utradere fattigdommen, hadde antall barn i fattige familier økt med 6.500.

SV-leder Audun Lysbakken erkjenner nå at det ikke er gjort med et pennestrøk.

Og hva gjør så dagens regjering? Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) legger fram en plan med 22 punkter, som primært er rettet mot å få flere innvandrere i jobb. Det er bra; jobb er nøkkelen som åpner mange dører.  Men heller ikke det lar seg fikse med et pennestrøk.  Ellers er krangelen i full gang blant politikerne. Ap skylder på dagens regjering, noe som slår tilbake på dem selv. SV og KrF vil indeksregulere barnetrygden, som ikke har vært endret på 20 år. Det vil løfte 25.000 barn ut av fattigdom, ifølge UNICEF. Venstre vil behovsprøve barnetrygden, mot å gjøre barnehage og SFO gratis for alle barn. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) venter på en utredning, som skal komme i løpet av mars.  

Med andre ord: Vi kan ikke vente at noe skjer med det første. Det har i det hele tatt ikke skjedd noe med barnefattigdommen på de siste femten-tjue årene. Flere kull har vokst opp som fattige barn, mens politikerne har pratet og pratet, og gitt løfter som ikke er holdt.

Dessverre lar heller ikke de seg fjerne med et pennestrøk.

 

Go, go, go, Girls!

Historisk møte. Shabana Rehman Gaarder med spesiell hatt.

«Kort sagt handler det om å være født fri, for
faen», uttalte samfunnsdebattant, komiker og dramatiker Shabana Rehman Gaarder i et intervju nylig, og la til: - Når likestillings-aktivister fra minoritetsmiljøene sier at norske feminister har sviktet, må vi lytte.

Og det har sterke, modige kvinner med minoritetsbakgrunn gjort: Sekulær Feministisk Front (SeFF) har sett dagens lys. Kvinner som Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan og Seher Aydar har møtt Kvinnefronten og andre fra kvinnebevegelsen. Det er spesielt saker knyttet til likestilling i innvandrermiljøer, som sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring, Rehman Gaarder mener bør gis bedre plass. Litt feigt kaller hun det i et intervju med Dagbladet, når disse sakene ikke direkte nevnes i parolene i Oslo i år. Det har en praktisk talt helhvit forsamling på parolemøtet bestemt.

Det er ikke bare kvinner med innvandrerbakgrunn som har etterlyst større engasjement fra venstresiden. Kommentaren «Feministenes blinde flekk» skrev jeg i 2012, og har gjentatt den hvert år siden. Men berøringsangsten har vært påfallende. Av redsel for å bli kalt rasister - og frykt for at høyreekstreme og innvandringsfiendtlige skal misbruke paroler som kritiserer innvandrermiljø, og snu dem til sin fordel - har venstresiden i altfor stor grad holdt kjeft. 

Religionskritikken venstresiden har stått for i flere tiår når det gjelder kristendommens undertrykkende mekanismer - som å si nei til kvinnelige prester og diskriminering av homofile - har vært nesten fraværende når det gjelder andre religioner, som islam.

For to år siden forsøkte Fremskrittspartiets Ungdom i Bodø seg med paroler mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og kvinneundertrykkende plagg. Parolene ble nedstemt. Ifølge nestlederen i Bodø FpU, var begrunnelsen at man ikke kan uttale seg om andre, den kampen må de ta selv. Bodø FpU fikk ikke gehør i fjor heller, og «kuppet» 8. mars-toget ikledd burka og håndjern.
 
Et forslag om å ha et tverrpolitisk arrangement 8. mars i år, der alle kan finne sin parole, er allerede nedstemt.

Fredag kveld arrangerer 8. mars-komiteen i Bodø parolemøte. Bodø FpU kommer til å fremme forslag om de samme parolene som i fjor. Det gjenstår å se om den blendahvite (ifølge deres eget bilde på Facebook) 8. mars-komiteens forslag til hovedparole er like generell, og like uforpliktende, som i fjor: «Feminismen er grenseløs – vern kvinner på flukt». Ja, hvem kan være uenig i det?

40 år etter at FN innstiftet Den internasjonale kvinnedagen vil det vise seg om Kvinnefronten og venstresiden - som tilsynelatende har evigvarende enerett på Kvinnedagen – har mot og vilje til å tale stokk konservative religiøse miljøer midt imot. Eller om det er viktigere å ekskludere FpU  enn å inkludere saker som angår minoritetsmiljøene spesifikt.

Til Sekulær Feministisk Front er det bare én ting å si: Go, go, go, go Girls!

Skolesekken, spaserstokken og pengesekken

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

«Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet», skrev den tidligere nestlederen i SV, Bård Vegar Solhjell, i en kronikk for et par år siden. Han var lei maset om mer penger til kultur. Overraskende, ettersom Solhjell var statsråd i den rødgrønne regjeringen, som i perioden 2005-2013 gjennomførte Kulturløftet I og II. Én prosent av statsbudsjettet til kulturformål, var målet. Milliarder ble brukt.

Vi har den kulturelle skolesekken for ungene, og den kulturelle spaserstokken for eldre. Nå er på tide med en grundig diskusjon om den kulturelle pengesekken for alle midt imellom. Arbeiderpartiet lover nemlig nok et kulturløft, hvis de vinner valget til høsten. Penger til kultur er bra, enten det er snakk om tunge institusjoner, eller enkeltkunstnere som er helt avhengig av stipend. Men like viktig er det å se på hvordan pengene brukes.

Enger-utvalgets rapport fra 2013 gransket effekten av Ap, Sp og SVs satsing på kultur. Den slo fast at den kulturelle grunnmuren - bibliotek, kulturskoler, museer, kor, korps og frivillige aktiviteter - var taperne. Begivenhetskultur som festivaler og ulike spel, var vinnerne.  På toppen kom Statistisk sentralbyrås statistikk som viste at det var nedgang i nordmenns kulturbruk, særlig hos unge. To år senere, i 2015, kom Riksrevisjonens rapport. Den slo fast at den kraftige økningen i bevilgningene til kultur i perioden 2005-2014 i beskjeden grad kom publikum til gode. Det var heller ikke økt tilstrømning av publikum til de seks sentrale institusjonene som ble gransket.  

Men vi har fått rådyre kulturhus, nær sagt land og strand rundt. Så store investeringer fører automatisk til høye billett- og leiepriser.  Stormen har udiskutabelt løftet Bodø som by. Biblioteket er en perle, til gratis bruk for hvem som helst. Konserthuset gir musikalske opplevelser i verdensklasse – for dem som har råd. Den siste billetten jeg kjøpte kostet 525 kroner. For et ungt par som trenger barnevakt koster et besøk i konserthuset fort et par tusenlapper. Det sier seg selv at det er de «utvalgte» - fiffen, de pengesterke og de som er så heldige å få sponsorbilletter fra arbeidsgiveren - som har råd til å benytte seg av tilbudene. Et økonomisk og kulturelt klasseskille, som dagens røde posisjon i bystyret ikke kan være bekjent av.
Graderte leiepriser til tross: Nå diskuteres prisene også blant artister og arrangører som skal leie lokale og scene. Bare de som nesten er garantert fullt hus, tar sjansen. Tunge aktører som Nordland Musikkfestuke og Bodø Jazz Open vurderer å leie billigere lokaler andre steder, og gjør det delvis allerede. Bjørn Sundquist valgte å reise forbi Bodø med sin forestilling. Bodø kommune – som alt i alt bruker 80 millioner i året på Stormen - er helt uten alternativer for grunnmuren i kulturlivet: amatørene i kor og korps, nystartede band eller teatergrupper. Tilbudet er en nedslitt gymsal – eller Stormen.

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

En sørgelig historie

Bilde fra øvelsen Cold Responce.

«Det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet», mener journalist, forfatter og kåsør Øyvind Thorsen. I det hele tatt: Det har tilsynelatende vært mye å spare på å la Forsvaret forfalle; bortskjemte som Norge er med 75 års fred og Nato å lene seg på. Nå er en stabil og forutsigbar verden radikalt forandret. Og ulike regjeringers lik og svik ramler ut av skapet.

Denne uka ble det kjent at Forsvarets fem fregatter – som kostet 20 milliarder kroner - har så alvorlige mangler at de ikke har den operative evnen Stortinget har forutsatt. I Riksrevisjonens skremmende rapport heter det at det er store mangler ved teknisk tilstand, tilgang på reservedeler, bemanning og trening. I tillegg er det store etterslep på vedlikeholdet. Seilingsdøgn langs Norges langstrakte kyst blir deretter. Det var neppe meningen at de skulle ligge fortøyd ved kai.

Saken om fregattene er bare den siste i en lang rekke som avslører enten dårlige militærfaglige råd, inkompetent ledelse i Forsvaret eller politikere som i altfor stor grad blander seg inn. Legg så til underfinansiering gjennom mange år, av ulike regjeringer, og vi kan bare hoderystende konstatere at standupkomikerne serveres poenger på sølvfat.

Noen eksempler: Forsvaret brukte ti milliarder på kystfort i løpet av 1990-tallet – kystfort som ikke kan brukes. I 2014 la Forsvaret selv ned forbud mot å bruke 15.000 helt nye soveposer Forsvaret selv hadde kjøpt inn. Det ble is og kondens på innsiden av yttertrekket. Flere titalls millioner ble brukt på innkjøp av 25 flyplasstraktorer som skulle slepe F 16. Traktorene er ubrukelige til annet enn å slepe bagasje og annet utstyr. Forsvarets nye superhelikopter NH90 kan ikke operere på fartøy i dårlig vær, de tåler ikke saltvann.  Derfor kan verken Kystvakta eller Marinen bruke dem, slik hensikten var.

Eller ta noe veldig nært oss: Luftforsvarets eldste operative skvadron, 330-skvadronen i Bodø. Redningsskvadronen, hvis mannskap reddet seks liv utenfor Steigen så sent som i slutten av januar, må stole på over 40 år gamle helikoptre. De skulle ha vært byttet ut for flere år siden. Prosessen har gått i godt over ti år. Her må politikerne ta ansvaret, ikke Forsvaret, ettersom regjeringen i 2007 startet hele prosessen på nytt.

Hvis jeg har forstått det riktig, er altså dette situasjonen: F16-flyene flyttes sørover. Samme vei går trolig Bell-helikoptrene på Bardufoss, selv om Arbeiderpartiet nå planlegger en unnamanøver, vekk fra forsvarsforliket på Stortinget. Kystvaktas helikoptre tåler ikke sjøvann og dårlig vær, mens arbeidshesten Sea King burde ha vært pensjonert for et par tiår siden.

Marinens fregatter, som ikke minst er viktige for kysten her nord, kan med rette kalles verdens dyreste delelager. Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern utenfor Tromsø solgte Forsvaret like godt til en privatperson. Den leies nå ut til russere. Hva som skal skje med Hæren, er det ingen som vet. Hæren er ikke med i Langtidsplanen for Forsvaret. Det er å håpe at soldatene i indre Troms i det minste har fått nye soveposer.

Kan noen montere den røykvarsleren…?