Skingrende umusikalsk

De virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. En definisjon det er enkelt å finne belegg for, det er bare å se seg omkring. Gutter og jenter behandles fortsatt som vi lever i forrige århundre, det går nærmest på automatikk, også i vårt tilsynelatende likestilte samfunn.

En amerikansk studie fra 2011 av førskolebarn viste at etter bare to uker, der lærerne konsekvent vektla kjønn, blant annet ved å stille opp barna etter kjønn og la gutter og jenter henge opp arbeidene sine på hver sine tavler, utviklet barna mer stereotypiske oppfatninger av det andre kjønnet og lekte mindre med elever av motsatt kjønn.

Og sånn er det fortsatt: Gutter får gutteleker, jenter får jenteleker. Det finnes jentebøker og guttebøker.  I butikkene er det rosa klær til småpikene og blått til guttene, i beste fall noe fargeløst i tillegg som kan brukes av begge.

Den tradisjonelle måten å tenke på kjønn, strekker seg langt ut over dukker og brannbiler. NRK har vært i kontakt med kommunale kulturskoler rundt i landet, og over alt er trenden den samme, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør: Valg av instrumenter følger kjønn.

Selv om piano og en del blåse- og strykeinstrumenter fordeler seg ganske likt på kjønnene, er det store forskjeller for andre instrument. Ni av ti som spiller fløyte eller tar sangtimer, er jenter. Ni av ti som spiller trommer, bass eller gitar, er gutter. Dette er en kjent problemstilling. - Det har vært sånn i mange år, og det må vi gjøre noe med. Sånn kan vi ikke ha det, sier leder Hans-Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon. 

Men Norsk kulturskoleråd har ikke noen strategi for å få forandring på feltet. De har ikke fått signal fra kulturskolene om at nasjonale tiltak er ønsket.

Ikke for å starte en diskusjon om «født sånn eller blitt sånn». Men det er nærliggende å tro at jenter som velger fløyte eller piano er blitt oppmuntret til nettopp det av foreldrene, som unnlater å fortelle at de virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

Det er forresten ikke så mye å diskutere når vi ser hvordan jenter og gutter behandles forskjellig helt fra småskolen. Denne uka vakte det berettiget oppsikt da Mørkvedmarka skole nektet gutter (hvis noen av dem ville, vel å merke) å synge i Lucia-koret.  Lucia skulle feires med jentekor. Guttene skulle se på. Beslutningen fikk støtte fra undervisningssjefen i Bodø kommune; utrolig nok.

Hva guttene gjorde mens jentene gjorde «jenteting», som å øve på Lucia-sangen? Det er ikke helt klart, men de drev kanskje med «gutteting», som å spile fotball, snekre på sløyden eller herje ute i skolegården?

Det er altså i hodet det sitter.  Til og med hos en skoleleder, i 2016.  

Smittsomt kollektivt hukommelsestap

"Jeg vet ingenting"-sjefene er det blitt mange av.

«En god leder tar litt mer enn sin del av skylden, og litt mindre enn sin del av æren», mente den amerikanske magasinutgiveren Arnold Henry Glasow (1905-1998). Det er det flere sykehusledere som bør legge seg på minnet. Vi har sett dem flere ganger nå: Sykehusdirektørene som står på tv og bedyrer at de aldri har visst at det jukses med ventelistene. Særlig.

Juks med ventelistene ved norske sykehus ser ut til å være ganske vanlig. Riksrevisjonen slo alarm allerede i 2012. Kortversjonen: Frister skal holdes, pasienter kalles inn og får hilse på legen. Da er fristen holdt.

Men så skjer det ofte ingenting. Istedenfor å bli satt i behandlingskø, blir pasienter med mindre alvorlige sykdommer satt i kø for utredning. Der står de godt, sett fra sykehusets side. Og der står de lenge. Samtidig kan sykehus vise til at hos dem, der er det ikke kø.  

Og når det likevel avsløres at det er kommet ordre fra sjefssjiktet, kanskje helt på toppen, om hvilke lister pasientene skal føres på, for å pynte på bildet, så står toppsjefen der og bedyrer at han visste ingenting, og nå skal saken undersøkes, og sånn skal det ikke være.

Men sånn er det altså. Og det vet etter hvert de fleste av oss. Mediene har avslørt flere saker, nylig var det TV 2, der en overlege ved Oslo universitetssykehus varslet om triksing med ventelistene. Direktøren visste ingenting, bedyrer han. Virkelig?

Det er noe utrolig deprimerende - og provoserende - med overbetalte ledere som skyver ansvaret fra seg og nedover i systemet. Det en toppleders forbannede plikt å kjenne til hva bedriften eller sykehuset driver med. Det er det vedkommende får godt betalt for.

Og det er ikke bare innenfor sykehussektoren at direktøren toer sine hender. Næringslivet er enda verre, om mulig. «Jeg vet ingenting»- sjefene er vi blitt godt kjent med. De har stått fram på rekke og rad. For ikke lenge siden var det DNBs toppsjef som ikke visste at banken hadde hjulpet nordmenn med å etablere seg i skatteparadis.

Det er i det hele tatt et helt kobbel av toppsjefer, også i statseide bedrifter, som «ikke visste». Vi kan nevne i fleng, etter hvert som bedriftene har vært involvert i skandaler: Telenor, Statoil, Kongsberg-gruppen, Hydro og Yara. Det er selvfølgelig en mikroskopis sjanse for at toppsjefen faktisk ikke visste. Men da har vedkommende ikke gjort jobben sin; det er tross alt ikke ubetydelige detaljer som innkjøp av binders vi snakker om. Så hvorfor får de ikke sparken?

Det må være noe som går: smittsomt, kollektivt hukommelsestap. En sykdom vanlige folk sjelden kan skylde på. Finns det noe pinligere enn når en toppleder unnskylder seg og skyver ansvaret nedover og over på andre, mens han selv står der avkledd, med buksa nede.

Det er sjelden noe pent syn.

Menn som skor seg på kvinner

Menn lager skoene, kvinner lar seg "tvinge" til å bruke dem.

«Ingen er så god som meg til å gå laaange turer i høye hæler», påstår den norsk/svenske feministen og kjønnsforskeren Eva Lundgren.  
Hun kan umulig ha kjøpt sko med 16 cm høye hæler så tynne at de kan brukes som drapsvåpen. Faren for å falle ned å slå seg i hjel er også overhengende.

Forleden viste NRK programmet «I hælene på Louboutin». Skomakeren – i betydning skoprodusent – er en av moteverdenens best bevarte hemmeligheter. Bare en liten elite stolprer rundt på de høye hælene og røde sålene, som i dag er blitt et lett gjenkjennelig statussymbol.  

Velstående kvinner går bokstavelig talt skoene av seg for å få et par. De forsøker til og med å gå med dem.

Det er noe med kvinner og sko, uten tvil. Catherine Deneuve for eksempel, velger alltid skoene først. Deretter klær som passer til skoene. Ikke omvendt. Noen har til og med skrevet bok om temaet. Finske Mirja Tervo, som selv hadde skapet fullt av praktiske sko, fikk jobb i en av Manhattans mest luksuriøse designerskobutikker. Hun ble så fasinert av kvinner og sko at det resulterte i boka «Høye hæler. En skoselgers bekjennelser». 

Tervo sier selv at hun er den eneste kvinnen som noensinne har reist over tundraen i Alaska med sko fra Manolo and Louboutin i bagasjen.
 
Tilbake til den verdensberømte «skomakeren» Louboutin.  Han, som har sett tusenvis av kvinner prøve sko, kunne fortelle at når de prøver et nytt par er det første kvinnen gjør å se seg  i speilet, rett forfra. Deretter fra siden. Først etter at speilbildet er konsultert på denne måten, går blikket ned til skoene. 

Høye hæler gjør noe med kroppsholdningen, og figuren: ryggen rettes, vristen strekkes, magen trekkes inn, rumpa kommer bedre til sin rett. Ingen vits i å late som det er andre grunner til at kvinner lider seg igjennom timer med høye hæler. Prøv i hvert fall ikke å forklare skovalget med at de er gode å gå i. De er knapt nok til å stå i.

Høyhælte sko er en sexfetish for noen, og det hevdes at det er menn som tvinger sine fantasier over på kvinner når de lager sko av typen rød og svart, med høye hæler.  I så fall er det milliarder av kvinner som lar seg «tvinge».

Og det slo meg faktisk i NRK-programmet.  Louboutin var omgitt av menn, i alle funksjoner. Jeg registrerte kun én kvinne vurdert som godt nok skodd til å være i det nærmeste teamet rundt ham.  Selv da han reiste til det lukkede fjellandet Bhutan for å jobbe med ideer til en skokolleksjon, var det bare menn på kunst- og håndverksskolen der som fikk bistå.

Ikke for å nevne navn, men jeg kjenner én veldig godt, som for noen år siden tok fram alle skoene sine og telte dem. Lettere sjokkert måtte hun konstatere at det var over femti par. Kjedelige nødvendigheter som gummistøvler, skisko og joggesko til å gå tur med ikke medregnet.  Den samme damen innrømmer også at det etter hvert blir like viktig at skoene er gode å gå med, som de er lekre å se på.

I fall noen må ha det inn med skoskje: det går ikke over.

Også en juletradisjon

Julegryta og homofile, et evig tema.

«Suppe, såpe, frelse – og julegryta» skrev Morten Vestvik nylig i Aftenposten. Han er selv kristen, lever i åpent homofil samliv, og er oppvokst i Frelsesarmeen. Han advarer mot boikott av julegrytene, det vil ikke flytte Frelsesarmeen én centimeter, men gå ut over alle dem armeen hjelper med mat, klær og julegaver. Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

Som vanlig når det nærmer seg jul blir det debatt om Frelsesarmeens syn på homofile. I år fordi bystyret i Oslo ble invitert til å stå vakt ved noen av de 180 grytene som settes ut over hele landet.  Frelsesarmeen mangler folk, og i fjor sto flere politikere vakt én time hver.  Men i år takket flere nei på grunn av organisasjonens syn på homofile.  Det ble for øvrig samlet inn 30 millioner i grytene i fjor.

Vi har sett det tidligere år; det er nærmest blitt en juletradisjon. Plutselig er det noen som oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen trekker seg i protest.  I 2013 var det kjente artister og fotballspillere som først sa ja, men så trakk seg fra de populære julekonsertene i Oslo sentrum.

De er i sin selvfølgelige rett til å følge sin overbevisning, men kan vi ikke ta akkurat denne debatten resten av året? Det er også noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Overbevisning og prinsipielle standpunkt hylles i de sakene flertallet er enig i, mens andre menneskers samvittighet ikke avstedkommer annet enn tilnærmet samstemt fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg retten til å følge sin egen indre stemme, unner ikke andre det samme. Og i tillegg: Hvor liten respekt og forståelse mange viser når det gjelder andres overbevisning.

Jeg har ikke registrert at noen av dem som nå sier nei til å gi en time til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller protestert mot Frelsesarmeens syn på det samme. Det burde være en like viktig sak. Ytterst få gir sin moralske støtte til prester som følger sin samvittighet, og derfor ikke ønsker å vie homofile i kirken.

Eller er det sånn at samvittigheten til en politiker - eller en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar for den saks skyld - er mer verdt og viktigere enn andres? Eller at overbevisning i saker som berører homofile står i en særstilling; altså er mye viktigere enn alle andre spørsmål som kan skape dilemma av typen moralsk rett eller galt?

Apropos å følge sin samvittighet. Gjennom tidene er mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet, og som nekter å bøye seg, blitt straffet.  Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste, og i overensstemmelse med sin samvittighet.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens julegryte blir forhåpentligvis full.

Kontant tilbakemelding

«Den sikretes måten å fordoble pengene sine på er å brette dem én gang og putte dem i lommen», mente den amerikanske humoristen og journalisten Frank McKinney Hubbard (1868-1930). Han visste nok ikke hvor rett han kom til å få.

Historien om hvordan vanlige folk ble prisgitt banken handler om mer enn lån med tidligere års høye rente. Det startet på slutten av 1960-tallet, da sjekkheftet ble innført, og de gammeldagse lønningsposene forsvant. Det var stor skepsis, også fra fagbevegelsen, men med garantier om at ingen skulle tape på ordningen forsvant lønningsposene med kontanter

Og hvor lenge varte det? På 1980-tallet ble det innført gebyr på bruk av sjekk. Folk måtte altså betale for å få ut sin egn lønn. Skeptikerne fikk rett.

Fra 1. januar innfører DNB et gebyr på ti kroner for å ta ut penger i DNBs egne minibanker. Tjenesten har tidligere vært gratis. Gebyret for å betale regninger på postkontor, Post i butikk og Bank i butikk øker også, til hele 100 kroner fra 1. januar. 

Og hvem rammer dette? Primært eldre som ikke har andre muligheter for betaling av regninger. Alle er ikke fortrolige med bruk av nettbank. Disse skal flås hver gang regningene for strøm, forsikring og husleie dumper ned i postkassa. Og de har ikke noe valg. Det er et fåtall som fortsatt betaler regningene sine over disk. Hundrelappen ekstra betyr mye for den enkelte, men null for storbanken.

Hensikten er tydelig: å tvinge oss over i det kontantløse samfunnet. Finans Norge, som organiserer finansnæringen, vil at vi skal være helt uten kontanter innen 2020. Norge kan dermed bli det første landet i verden som fjerner de fysiske pengene.

Visst er det fordeler med få eller ingen kontanter i omløp: Myndighetene får full oversikt over økonomien til hver enkelt, svart arbeid blir vanskeligere, det blir færre ran og høyere terskler for hvitvasking av penger. Men til hvilken pris?

I juni i fjor lanserte DBN mobiltelefontjenesten Vipps. Rundt 2 millioner nordmenn har lastet ned appen, som gjør det enkelt for kundene. Vipps har til nå i stor grad vært en tjeneste for gratis vennebetaling, og ingen gullgruve for banken. Men de har sikret seg kundene; de har DNB i lomma.

Nå innfører DNB gebyrer for togbilletter, drosjeturer, netthandel og restaurantbesøk, ifølge Dagens Næringsliv.

I undersøkelsen «Norsk Finansbarometer 2015», kom det frem at oppsiktsvekkende mange nordmenn skiftet bank, eller reforhandlet boliglånet. Likevel er altfor mange passive støttespillere til banker med dårlige vilkår. 

På tide å snakke det eneste språket en bank forstår: penger. Når boliglånsrenter kan motivere til bankskifte, bør kundene også gi kontant tilbakemelding når de kreves for en tier hver gang de skal ta ut sine egne penger.

Hvis mange nok gjør alvor av det de kanskje har tenkt på lenge, så Vipps! DNB kan bli tvunget til å snu på femøringen. For hvorfor fø opp en allerede fet og grådig sparegris?

I skyggen av et halmstrå

I skyggen av overvåkningsflyene flyr helikoptrene til Rygge.

«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv har tent på», mente den britiske forfatteren Lawrence G. Durrell (1912-1990).

Det er der Nordland Arbeiderparti er nå, etter at Ap – med stemmene fra Nordland – tirsdag sikret flertall i Stortinget for langtidsplanen for Forsvaret. Som betyr at Andøya flystasjon legges ned, og overvåkningsflyene flyttes til Evenes. Et punkt i avtalen om at kostnadene skal gjennomgås på nytt, og at det blir ny sak for Stortinget hvis det kommer fram vesentlige endringer, er halmstrået folk på Andenes nå klamrer seg til.

Legg spesielt merke til ordet vesentlig.

Regjeringspartiene er selvfølgelig utsatt for kraftig skytts fra Andøya, også fra sine egne. For Arbeiderpartiet, som fra før av har nedleggelsen av basen i Bodø på samvittigheten, er punktet om nye tall akkurat det partiet trenger for å holde seg inne med andværingene, helst helt fram til neste valg. Det samme gjelder for Sp, KrF, V og SV. Alle bruker de denne mikroskopiske sjansen til å gi luft under vingene til eget parti. Senterpartiet har fått 39 nye medlemmer bare denne uka, melder fylkessekretæren.

I skyggen av dette halmstrået – og mens oppmerksomheten er rettet mot Andøya - flyr helikoptrene fra Bardufoss til Rygge.

Situasjonen er lik den i 2012. Året etter at flertallet på Stortinget vedtok å legge ned basen i Bodø var det også stortingsvalg. - Det vi har lovet er at det skal være videre drift i Bodø dersom vi kommer i posisjon. Ikke slik flertallet i dag vil, å legge ned Bodø, uttalte stortingsrepresentant Jan-Arild Ellingsen (Frp) til AN. Høyres førstekandidat, Odd Henriksen, var også åpen for å endre vedtaket. - Hvis det viser seg at beslutningen om Ørland ble tatt på feil grunnlag, vil jeg jobbe steinhardt for å reversere flyttingen, garanterte Henriksen i samme sak fra august 2013.

Måneden etter ble begge valgt inn på Stortinget. Førte det til noe? Nei. Bortsett fra at løftene om at Generalinspektøren for Luftforsvaret skulle flytte til Bodø er brutt.

Det er ikke det aller minste rart at Andøya-samfunnet fortviler over vedtaket, mens Evenes sitter musestille i båten. Den enes død, den andres brød. Men det virker rasjonelt og fornuftig å samle flyene ett sted. Derfor høres også langtrekkende luftvern fornuftig ut i ørene på en amatør. To flybaser ca. ti mil fra hverandre er ikke akkurat kostnadseffektivt, og bombes først den ene basen tar fienden den andre i samme farta, så nært som de ligger.

Likevel tviholder opposisjonen på delt løsning. Det handler selvfølgelig om distriktspolitikk, ikke forsvarspolitikk. Mens vi venter på nye tall – som ingen aner når kommer – brukes punktet for alt det er verdt. Altså på akkurat samme måte som opposisjonen framsto før valgt i 2013.

Noen kaller det å stå på lokalsamfunnets side. Det kan like gjerne kalles å kaste blår i øynene på folk. At politikere som ønsker å sanke stemmer bruker denne strategien, slår ikke akkurat ned som en bombe.

Et tramp i salaten

Hva føler egentlig kålhodet når det halshogges?

«Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg er glad i dyr; jeg er vegetarianer fordi jeg hater planter», har den amerikanske forfatteren og humoristen A. Whitney Brown uttalt.

1. november var Verdens Vegandag. Det startet i 1994 for å markere 50 år siden The Vegan Society ble grunnlagt i England, og vegan-begrepet ble til. Verdens Vegandag markerer også starten på Verdens Veganmåned november, hvor det gjøres en innsats for dyrene, samt snakkes om veganisme.

For å holde begrepene rett i munnen: Veganisme er et etisk standpunkt og en levemåte basert på respekt for alt levende, dyr inkludert. Veganere har et plantebasert kosthold og unngår all mat av animalsk opprinnelse. Det vil si at dietten ekskluderer kjøtt, fisk, skalldyr, egg, meieriprodukter og honning, og andre ingredienser som stammer fra dyr, ifølge Wikipedia. I motsetning til vegetarianere, som spiser både egg og melkeprodukter, i tillegg til grønne vekster.

Ulik de tidlige vegetarforeningene, som ekskluderte kjøtt og fisk fra kostholdet av rent helsemessige årsaker, er veganernes fremste formål å unngå utnytting, lidelse og død for dyr. Veganere mener at samfunnets utnytting av dyr bør avskaffes og erstattes med humane alternativer.

Formålet er vel og bra, men det forekommer meg at veganere har store utfordringer i vente. Fra før vet vi at å tillegge dyr menneskelige egenskaper faller i smak hos mange. Og mens det for få år siden var «opplest og vedtatt» at fisker ikke føler noe, har forskere slått fast at fisk føler smerte når de havner i trålen eller biter på kroken.

Men det stanser ikke der. En trend med «besjeling» av planter er i ferd med å spre seg, delvis drevet fram av seriøs vitenskap, men også av lettvinte bevegelser av typen økofilosofi og New age.Så vet vi egentlig om bøndene er snille mot blomkålen i åkeren?

Tidligere i år var det ei bok som gikk sin seiersgang gjennom flere medier her i Norge. «Trærnes hemmelige liv» av tyskeren Peter Wohllenben. Av omtalen skjønner jeg at det hevdes at trær har følelser, og oppdrar sine barn med kjærlig omsorg og fasthet, mens de kommuniserer med andre trær.

Andre mener at planter kan sove, lytte, kommunisere og huske. Plantene har mange av de sansene vi normalt tilskriver dyr og mennesker, mener en italiensk professor i plantefysiologi ved universitetet i Firenze.

Professoren mener det må etableres et eget regelverk for planters rettigheter, ifølge avisa Nationen.

Så hvordan vet vi at potetplantene ikke avskyr å stå på geledd, at gulrøtter ikke besvimer når de blir røsket opp av jorda, og hva føler egentlig kålhodet når det blir «halshogget» og fjernet fra resten av planten?

Hvis tanken om plantenes hemmelige liv slår rot, må det unektelig være en stor utfordring for veganere, som altså skal bruke november til å få flere av oss til å spise og tenke vegansk. Har planter «sjel», slik noen hevder, er det tross alt ikke bare bare å knekke av en persillekvast til lunsjen.