Makt og avmakt

Regjeringskvartalet 22. juli 2011.

«Du kan mislykkes mange ganger, men du er ikke mislykket før du begynner å skylde på andre», mente den svenske kirkereformatoren Olaus Petri (1493-1552). Det er der vi er nå; fem år etter terrorangrepet.

Det er for alltid brent inn i vår kollektive hukommelse: Bildet av ti politifolk i en synkeferdig gummibåt mens terroristen slakter ungdommene på Utøya.  Bildet er selve inkarnasjonen av mislykket beredskap, også påpekt i 22. juli-kommisjonens knusende rapport. Den levner politi og de politisk ansvarlige for beredskapen, Stoltenberg-regjeringen, liten ære. Ingen ære i det hele tatt, faktisk.

Så hvor er Norge nå, fem år etter? Det angår et politidistrikt nær deg: Det ble lovet 400 spesialtrente politifolk. Politiet mangler fortsatt omtrent 230 i den «spisse» delen av hverdagspolitiet, de som først skal reagere og aksjonere hvis det verste skulle skje. Beredskapstroppen (Delta) må reise med ordinært rutefly fra Oslo hvis terroren skulle ramme i for eksempel Kirkenes.

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har skrytt av at Norge har fått dobbelt så mange politihelikoptre som vi hadde 22. juli 2011. Det betyr at Norge i dag har to. De er gått ut på dato, og står mest på bakken. Regjeringen har valgt ikke å investere i flere, og satser på at helikoptrene til Forsvaret, Kystvakta og redningstjenesten skal være tilgjengelige i en krisesituasjon.

Ikke ett spadetak er tatt for et nytt, nasjonalt beredskapssenter. Det har havnet i ei hengemyr av feilslåtte vedtak. Ei ny tomt kan bli valgt tidligst høsten 2017, det kan godt bli tiårsmarkering for det grufulle terrorangrepet før senteret er på plass. Det pinligste av alt: I ulike intervjuer skylder statsministeren og beredskapsministeren på den forrige regjeringen. Arbeiderpartiets nestleder på sin side gjør sitt aller beste for å skyve ansvaret over på den nåværende, i stedet for å innrømme fatal svikt på deres vakt. Sånn holder de på; som unger i barnehagen. De har makt til å gjennomføre det som må gjøres, men evner ikke å levere.

Rett skal være rett, noe har de fått til: Med en justisminister fra Frp som ansvarlig, har byråkratiet est ut. Politidirektoratet har vokst fra 120 stillinger da det ble opprettet, til 314 faste ansatte i dag, ifølge tall ABC-nyheter har hentet inn. 100 millioner kroner ble i fjor tatt fra politidistriktene for å finansiere papirflytterne i Oslo. Antallet ansatte med millionlønn er økt fra sju til 17.

Vår følelse av avmakt over politikere som lover, men ikke leverer: Én av to nordmenn mener politiet ikke er godt nok rustet til å takle et eventuelt nytt terrorangrep, viser en ny undersøkelse fra Infact.   Det til tross for at alle ansvarlige påstår det motsatte.

La oss håpe at påstanden aldri blir satt på prøve.

Luftige løfter og krasjlanding

«Man kjenner fremskrittet på at folk som tidligere var redde for å fly med jetfly, nå er redde for å kjøre med hest og vogn», påpekte den amerikanske skuespilleren og regissøren Jack Lemon (1925-2001). Han var sannspådd. I dag er det ingen som reiser på ferie med hest og vogn. Mange har knapt sett en hest.

Paradoksene i dagens samfunn er mange og store. Som da all verdens toppledere møttes i Paris i desember i fjor for å underskrive en forpliktende, men relativt luftig, avtale som skal redde kloden.  Den globale oppvarmingen skal ned. De reiste selvsagt med fly; en av verstingene blant transportmidlene når det gjelder forurensning.

I Avisa Nordland kunne vi forleden lese at Bodø lufthavn har den sterkeste veksten blant de største lufthavnene i Norge. Passasjerveksten var på over fire prosent i juni. For alle Avinors lufthavner økte med 1,6 prosent første halvår 2016. Nær 25 millioner passasjerer er ikke småtterier, og Avinor gnir seg i hendene, og vil fly enda flere, og bygger ut Gardermoen.

Så mens regjeringen underskriver avtalen om lavere utslipp – der færre flyvninger kunne ha vært et solid bidrag - rigger statens eget selskap Avinor for det stikk motsatte, og håper på enda større inntekter i form av avgifter.

Regjeringen vil til sjuende og sist helt sikkert si at det er passasjerenes feil; de reiser for mye. Og billettene er for billige. Derfor en ny avgift, innført rett for ferien. Heldigvis er det ikke lenger noen av de ansvarlige som kaller den miljøavgift. For det er det ikke.

Det er altså temmelig langt mellom liv og lære – så langt at mange vil si at det ikke finnes andre muligheter enn å ta fly. Bortsett fra noen politikere, som tar engasjementet sitt på alvor.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har fått kritikk for at de bruker både fly og taxi. I påsken gjorde miljøbyråden i Oslo, Lan M. Nguyen Berg, og samboeren noe helt annet da de ville ha luft under vingene. De brukte 60 timer på tog, men kom seg både fram og tilbake til Barcelona. Det var dyrere enn å fly, og tok selvfølgelig mye lengre tid. Men engasjementet for miljøet er understreket og demonstrert én gang for alle; enhver senere flytur vil bli tilgitt.

Da er det verre med politikere som underskriver en forpliktende avtale med den ene hånden, mens de lar den andre jobbe for stikk motsatt resultat. Men det er for så vidt ikke noe nytt, vi er nesen blitt vant til at politikere krasjlander i møte med virkeligheten.

Lederlønningene i staten skulle ned, men har gått opp. Det samme har antallet byråkrater. Banken der staten er eier skal ikke drive med skatteplanlegging, men det går tydeligvis fly til Panama også. Etiske investeringer fra Oljefondet endte i uetiske gruver i Guatemala og Colombia. Yara, Telenor og korrupsjon skal ikke nevnes engang.

Akk ja, lett omskrevet: Politikk er som en kommode: skuff på skuff…

"Så langt mellom liv og lære at eneste muligheten er å ta fly".

Frekkhetens nådegave

Trine Skei Grande bør konsetrere seg om de som gir blaffen.

«Det kan ikke være bra for demokratiet vårt når flertall skal søkes og finnes i tussmørket», mente Willy Brandt. Nettopp. Men etter brexit letes det med lys og lykter i tussmørket av dem som misliker resultatet.

Sist ut i runden av folk som ikke er fornøyd, men som ikke framfører et eneste argument for hvorfor Storbritannia bør bli i EU, er Venstre-leder Trine Skei Grande. Til VG sier hun det rett ut: Grande vil ta makt fra de eldste velgerne ved å gi 16-åringene stemmerett. De som skal leve i framtiden, må også få bestemme mer over framtiden, mener hun.  

Dagbladets Aksel Braanen Sterri gikk langt i å påstå at eldre (hvor nå den grensen går) «… frarøvet min generasjon muligheten til å være med i et europeisk fellesskap. Det setter folkeavstemningen i et underlig demokratisk lys». Virkelig? For Sterri betyr demokrati tydeligvis at bare de som er enige med ham skal få stemme.

Felles for dem begge, og andre som argumenterer på samme måte, er at alder over hodet ikke hadde vært noe problem, hvis utfallet hadde blitt slik de ønsker.

Det er en feilslutning at alder er negativt, enten vi snakker brexit eller i andre sammenhenger. Godt voksne tenker ikke bare på egen pensjon og langtidsferie i Syden. Folk over 60 er tvert imot opptatt både av klodens ve og vel, og av norsk ungdoms framtid. De gidder til og med å lese mer 40 tegn på Twitter, og pløyer seg gjennom lange saksutredningen om kompliserte tema.

Og ikke minst: I en folkeavstemning må hver stemme telle like mye. Det er like umulig å være litt demokratisk som å være litt gravid.

Tilbake til Trine Skei Grande, og hennes ønske om motvekt: Grande, som leder et parti nesten ingen vil ha, og som klamrer seg desperat til sperregrensa, er blitt høy på seg selv på grunn Venstres vippeposisjon: Tenk å lede minipartiet som holder regjeringen ved makta! Det til og med ei regjering Venstre ikke støtter politikken til i viktige saker. 

Hvor demokratisk er egentlig det? Likevel er altså partilederen frekk nok til å sette seg til doms over millioner av mennesker som la stemmesedlene i urnene i Storbritannia. 

Bitte små partier i vippeposisjon er en uting, skal vi ikke like godt pønske ut en motvekt for å ta makt fra dem? For eksempel høyere sperregrense?

Det er riktig at valgdeltakelsen var markant høyere hos de eldre enn hos de unge under folkeavstemningen i Storbritannia. Sånn var det også under stortingsvalget i 2013. I gruppene under 30 år stemte mindre enn 70 prosent. Høyest deltagelse var det i gruppen fra 60 til 79 år. 

Så i stedet for å opphøye seg selv til dommer over dem som gjør sin borgerplikt, bør Venstre-lederen bruke energi på dem hun er så bekymret for, de unge. De som gir blaffen. I den grad de er fratatt egen framtid, har de seg selv å takke.

 

"Klamrer seg til sperregrensa mens hus setter seg til doms over millioner andre".

 

 

Lykkejegere i lykkeland

I MDG er den brutto lykken i partiet stigene.

«Lykkelige mennesker er fiaskoer. De har det så godt med seg selv at de gir blaffen», mente krimdronningen Agatha Christie (1890-1976).

Det finnes politikere som mener at vi skal være så lykkelige at vi kan ende som enda mer selvtilfredse fiaskoer hele gjengen. Enkelte vil faktisk ha vedtak på at vi skal være lykkelige; tro det eller ei.

Overivrige politikere mener det kan bestemme over alt og alle. Iveren etter å gripe inn i enkeltmenneskers liv kjenner ingen grenser. Nylig fikk vi nok et eksempel, da Miljøpartiet De Grønne (MDG) oppsummerte siste halvår: Ifølge Rasmus Hansson er den brutto lykken i partiet stigende. Til tross for at oppslutningen er fallende.  

På pressekonferansen ble et nytt mål presentert, i samarbeid med Kristelig Folkeparti. Det er sendt brev til regjeringen hvor det foreslås at Norge skal styres etter et lykkemål som brutto nasjonal livskvalitet, i tillegg brutto nasjonalprodukt (BNP).

Ideen kommer opprinnelig fra fjellandet Bhutan, der kongen i 1972 bestemte at landet skal måle sin fremgang i «brutto nasjonal lykke» i stedet for brutto nasjonal produksjon. Som det aller første i verden, startet det lutfattige landet Bhutan i 2008 med å måle befolkningens lykke. Lederne i det vesle fjellandet i Himalaya mente at innbyggernes samlede lykke var viktigere enn økonomisk vekst. De utviklet en indeks som ligner på FNs levekårsindeks, og den første målingen viste at 68 prosent av bhutanerne var lykkelige.

Siden har ideen spredd seg. Nylig avgåtte David Cameron gjorde dette til en av sine hovedsaker. I 2010 bevilget han 20 millioner kroner til å utrede hvordan britenes lykke kan måles.  Også EU og OECD har startet et arbeid med å finne indikatorer for livskvalitet.

Nå vil MDG og KrF altså måle nordmenns lykke. På en skala fra én til ti; hvor lykkelig er du? De mener det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere siden 1950, målt i BNP, er vi ikke blitt noe særlig lykkeligere, om vi skal tro forskerne. Stortinget bør be regjeringen snarest å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt, mener de. KrF-representantene Syversen og Bondevik foreslo det samme i 2009. Forslaget ble høflig arkivert av Stortinget.

I mars ble World Happiness Record lagt fram. Den kartlegger lykken i 158 ulike land, og viser at Norden klarer seg svært bra.  Danskene er de lykkeligste i verden. Island og Norge ligger på tredje- og fjerdeplass, bare slått av Sveits. Nordmenn er til og med mer lykkelige enn for ti år siden. England er på 23. plass. Bhutan på 84. plass.

Lykke kan ikke kjøpes for penger, heller ikke i verdens mest velfødde land. Den kan heller ikke vedtas av velmenende politikere.

"På en skala fra en til ti, hvor lykkelig er du?"

Vox populi

«Selvfølgelig har har demokrati sine ulemper. For eksempel velgerne», påpekte den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865). Det har ikke minst britiske politikere fått erfare. Brexit kom som en overraskende ørefik på den politiske eliten. Den svir. Og hvem får skylda? Populistene.

Det er likhetstrekk mellom folkeavstemningen i Norge i 1994 om norsk medlemskap i EU, og resultatet i Storbritannia, litt grovt sett. Skremselspropagandaen har vært like intens, løgnene like store. Flertall av britene, 51,9 prosent, vil ut av EU. Marginalt forskjellig fra hvor mange som sa nei til EU i Norge. Vanlige folk (stort sett) stemte mot den politiske og økonomiske eliten. Og by mot land; den gang som nå. 

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft», ifølge Wikipedias definisjon.

Og hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?  Bortsett fra at politikere, som i altfor mange tilfeller er fjernt fra folks hverdag, ikke får ture fram som de vil, Ikke minst i EU? I dag er populisme nærmest et skjellsord. Det brukes aldri som anerkjennelse eller kompliment. Føy til ordet «høyre», og du er nær ved å antyde at motstanderen er en erkekonservativ kapitalist med rasistiske tendenser. Så er han parkert.

Sånn har det ikke alltid vært. En særegen norsk variant av populisme kan tidfestes til slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Der ble en episode knyttet til en rødgrønn venstreopposisjon beskrevet i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966) av samfunnsforskeren og SV-politikeren Ottar Brox. For ham var populisme en hedersbetegnelse, og boka ble et populistisk kampskrift.

Ikke noe galt i å argumentere for EU-medlemskap. Men måten: «… den enøyde retorikken bidro til å dyrke fram populister som Boris Johnson og Nigel Farage med sine løgnaktige løsninger», skriver Dagbladets kommentator dagen etter folkeavstemningen i Storbritannia. En eller annen finansfyr i City i London, som Dagens Næringsliv mener er kompetent til å kommentere resultatet, er oppgitt over EU-valgkampen som han mener har vært altfor populistisk. Og den finske professoren og historikeren Matti Klinge mener at brexit er en seier for populismen. 

I dag brukes populisme for å sverte og mistenkeliggjøre, og ordet brukes til høyre og venstre og i alle typer saker der politikere gir etter for - eller lytter til - vanlige folk. Å ri på en stemningsbølge kalles det gjerne da, av dem som ikke fikk det som de ville. Underforstått: Velgerne vet ikke sitt eget og landets beste, har ikke forstått noen ting, eller skjønt hva de har stemt for, eller de er for gamle. Eliten fornekter seg ikke.

Vox populi – folkets røst- kan være øredøvende, og umulig å overhøre for eliten.  I tilfellet brexit, kommer ekkoet til å runge i år framover.

 

"Hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?"

 

Kunst på viddene

«Kunst er ikke nødvendigvis opprør», mente den norske maleren og grafikeren Ferdinand Finne (1910-1999). Men noen ganger er kunsten nettopp det: opprør.

Det er noe som rører seg i Sápmi. Et gryende opprør, og unge samiske kunstnere bruker sterke virkemidler. På søppelkasser og vegger i Finnmark kan du flere steder se en liten samefigur. Svart spraymaling på betong eller metall. Han har en bombe i hånda. Det er en advarsel.  – Det er en ganske farlig greie staten holder på med når de tar bort samenes rettigheter.  Det kan gå riktig ille til slutt, sier kunstner Anders Sunna til nrk.no.

Svenske Anders Sunna (30) er kjent for sin graffiti og installasjoner, som ofte tematiserer samenes kamp mot staten. Flere av verkene hans blander samiske symboler med våpen. Installasjonen «Sápmi Air Force» viser ryper med håndgranater i nebbet,«äkta jävla Samesløyd» er et maskingevær med samiske dekorasjoner, «Four nation army» består av bilder av en figur i samekofte som holder en Kalasjnikov.  

 

- Dette er en påminnelse om hva som kan skje om staten undertrykker en minoritetsbefolknings sinne, sier Sunna. Han kaller seg selv «geriljasame», men avviser at han oppfordrer til vold.

Det er ikke bruk av våpen som element i kunsten som forskrekker, eller sterke virkemidler som sådan. Bomber og Kalasjnikover har vært brukt et ukjent antall ganger, i ulike sammenhenger. Det som forundrer, er at ingen reagerer når mannen bak verket eksplisitt uttrykker at dette er en advarsel, og at situasjonene sett fra unge samers ståsted er ganske farlig.

Kan noen forestille seg en tilsvarende likegyldig holdning hvis det samme hadde skjedd i full offentlighet av høyreekstremister, eller i muslimske miljøer? Da hadde ikke NRK, eller andre medier, laget en hyggelig sak om samiske kunstnere, men vinklet på at det framsettes trusler.

Og hvorfor reageres det ikke? Fordi samene er en minoritet som den norske stat har fornorsket og undertrykt, og vår kollektive dårlige samvittighet sier at derfor kan unge, sinte samiske menn uttale og uttrykke seg sånn? Fordi han bare har det i kjeften, og derfor er det ingen grunn til å ta ham alvorlig; hvor nedlatende er ikke det?

Jeg går ikke rundt og tror at advarselen, som like godt kan kalles en trussel, blir omsatt i voldelige handlinger. Men det har vært harde slag før, når den samiske befolkningen har følt uretten altfor stor. Fra Kautokeino-opprøret i 1852 til slaget om utbyggingen av Altavassdraget på begynnelsen av 1980-tallet, da militante samiske aktivister gjennomførte flere sabotasjeaksjoner.  Niillas A. Somby mistet ei arm og ble blind på et øye da han forsøkte sprengte ei bru i lufta. Det kunne gått langt verre.

Bare en ung, sint mann? Sikkert. Men har vi allerede glemt at én man kan være nok?

 

"Bare en sint, unge same; hvor nedlatende er ikke det?"

 

Oppskrift på snobberi

«Da jeg skjønte at jeg kunne kjøpe ferdige moduler til pepperkakehus ble jeg nærmest lykkelig», tilstår generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum. Hvor mange kjenner seg ikke igjen i den følelsen, og priser seg lykkelig etter gjentatte mislykkede forsøk på å bygge pepperkakehus fra bunnen av. Det har ofte endt som et katastrofeområde, etter å ha blitt truffet av et snøskred eller en orkan.

Det er noe utrolig irriterende og provoserende over utdannede mestere, enere på sitt felt, som liksom tar steget ned til allmuen for å drysse melis i form av råd over stakkarene som ikke er like flinke som dem. Eller har like god tid. 

Den flaue smaken det gir når vineksperten sier at vinen akkurat du liker ikke er drikkende, og bare er egnet som tilsetning i sauser. Stjernekokker og matsnobber som aldri kunne tenke seg å spise noe med posesaus, men som nettopp har gjort det uten å være klar over det.

I en tid hvor kakepresset er like stort som kroppspresset – bare se hva foreldre legger ut av bilder på sosiale medier av selvkomponerte vidundre i flere etasjer  – er det siste vi trenger forståsegpåere som gir folk enda mer dårlig samvittighet.

Halvfabrikata er redningen for dem som aldri får en kake til å heve seg, eller som sitter klin fast i tidsklemma med skoleavslutninger og barnehagesommerfester i kø. Posekaker som brownies og sjokoladekake i langpanne dobler salget i mai og juni. Det er en grunn til det.

Gode er de også mange av dem; selv om det aldri kunne falle en konditor inn å innrømme det.

Nylig var det den kjente, franske konditoren Pascal Dupuy som hyttet med sleiva: Norske foreldre må virkelig skjerpe seg, sier han til NRK. Han mener nordmenn bør holde seg langt unna posekaker: – Vi har et ansvar som foreldre. Vi må lære våre barn hvordan det blir i fremtiden hvis vi bare blir avhengig av poseblandinger, sier han. Den franske konditoren har en klar oppfordring til norske foreldre: Pascal mener det ikke finnes noen grunn til å lage posekaker. – Jeg synes det er trist at man skal være avhengig av poseblandinger for å lage kaker. Jeg er glad jeg aldri har gjort det foran mine barn, sier han.

Vel, vel. Det forekommer meg at barn kan oppleve adskillig verre ting enn akkurat det.

Konditoren mener det er helt unødvendig å ty til halvfabrikata, og demonstrerte i Ukeslutt hvor enkelt og raskt det er å slå sammen en kake. Det er det selvfølgelig, for dem som har tid og lyst. Jeg har lest oppskriften. En tradisjonell kakebunn med smør, mel, sukker og egg, men jeg må nok skuffe konditoren.

Jeg vedder en langpannekake på at barnehageungene neppe lar seg friste av bakverk hvis eneste smakstilsetning er litt sitronskall.

"Kakepresset er like stort som kroppspresset"