Luftige løfter og krasjlanding

«Man kjenner fremskrittet på at folk som tidligere var redde for å fly med jetfly, nå er redde for å kjøre med hest og vogn», påpekte den amerikanske skuespilleren og regissøren Jack Lemon (1925-2001). Han var sannspådd. I dag er det ingen som reiser på ferie med hest og vogn. Mange har knapt sett en hest.

Paradoksene i dagens samfunn er mange og store. Som da all verdens toppledere møttes i Paris i desember i fjor for å underskrive en forpliktende, men relativt luftig, avtale som skal redde kloden.  Den globale oppvarmingen skal ned. De reiste selvsagt med fly; en av verstingene blant transportmidlene når det gjelder forurensning.

I Avisa Nordland kunne vi forleden lese at Bodø lufthavn har den sterkeste veksten blant de største lufthavnene i Norge. Passasjerveksten var på over fire prosent i juni. For alle Avinors lufthavner økte med 1,6 prosent første halvår 2016. Nær 25 millioner passasjerer er ikke småtterier, og Avinor gnir seg i hendene, og vil fly enda flere, og bygger ut Gardermoen.

Så mens regjeringen underskriver avtalen om lavere utslipp – der færre flyvninger kunne ha vært et solid bidrag - rigger statens eget selskap Avinor for det stikk motsatte, og håper på enda større inntekter i form av avgifter.

Regjeringen vil til sjuende og sist helt sikkert si at det er passasjerenes feil; de reiser for mye. Og billettene er for billige. Derfor en ny avgift, innført rett for ferien. Heldigvis er det ikke lenger noen av de ansvarlige som kaller den miljøavgift. For det er det ikke.

Det er altså temmelig langt mellom liv og lære – så langt at mange vil si at det ikke finnes andre muligheter enn å ta fly. Bortsett fra noen politikere, som tar engasjementet sitt på alvor.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har fått kritikk for at de bruker både fly og taxi. I påsken gjorde miljøbyråden i Oslo, Lan M. Nguyen Berg, og samboeren noe helt annet da de ville ha luft under vingene. De brukte 60 timer på tog, men kom seg både fram og tilbake til Barcelona. Det var dyrere enn å fly, og tok selvfølgelig mye lengre tid. Men engasjementet for miljøet er understreket og demonstrert én gang for alle; enhver senere flytur vil bli tilgitt.

Da er det verre med politikere som underskriver en forpliktende avtale med den ene hånden, mens de lar den andre jobbe for stikk motsatt resultat. Men det er for så vidt ikke noe nytt, vi er nesen blitt vant til at politikere krasjlander i møte med virkeligheten.

Lederlønningene i staten skulle ned, men har gått opp. Det samme har antallet byråkrater. Banken der staten er eier skal ikke drive med skatteplanlegging, men det går tydeligvis fly til Panama også. Etiske investeringer fra Oljefondet endte i uetiske gruver i Guatemala og Colombia. Yara, Telenor og korrupsjon skal ikke nevnes engang.

Akk ja, lett omskrevet: Politikk er som en kommode: skuff på skuff…

"Så langt mellom liv og lære at eneste muligheten er å ta fly".