Fred er ei det beste...

«En kjenner ikke seg selv før en har kranglet med naboen», heter det i et norsk ordtak.

Da er det mange som kommer til å få veldig god selvinnsikt. For 1. juli trådte nye byggeforskrifter i kraft. Garasjer, gjerder, redskapsboder og hva ellers naboene måtte finne på, trenger ikke byggetillatelse.

En enklere hverdag kaller regjeringen det. Neppe. Ikke i Norge.

For nordmenn er krangling med naboen nærmest en folkesport, og nå er det høysesong for de virkelig store nabokranglene. Og verre skal det bli.

Det er vel ingen land i verden der naboer krangler like mye som i Norge. Det som i utgangspunktet er en tilsynelatende bagatell utarter ikke sjelden til direkte håndgemeng, selvtekt med motorsag, skremmeskudd med hagle og påfølgende politiutrykning for å roe gemyttene.

I 2013 kranglet nordmenn med naboen for 70 millioner kroner, fordelt på 4.000 saker. Tallet er beregnet ut fra forsikringsselskapenes rettshjelp. 

Hvert år mottar Forliksrådet 2.000 til 3.000 saker der naboer krangler om oppsetting av gjerder, trær nær boliggrensen, tilbygg som skjermer for utsikt eller hekker som er for høye. 

Et eksempel, hentet fra et sted lenger sør i landet: En mann innleverte følgende klage: Naboens flaggstang, som står plassert 50 meter fra tomtegrensa, flagger inn over klagerens eiendom.

Eller hva med denne, hentet fra Bergens-traktene, der seks skruer og en plankebit til slutt kostet minst 800.000 kroner og red rettssystemet som en mare med utallige saker helt fra 1992 og fram til 2007. Til og med Høyesteretts kjæremålsutvalg måtte bruke tid på saken.

Eksemplene er noen år gamle, men illustrerer godt hvor iherdige nordmenn er når det gjelder å få rett. Ett til: En amanuensis kranglet med naboen sin, en professor. Bakgrunnen for den pikante feiden var en radioantenne professoren hadde skrudd på veggen i rekkehuset for å kunne ta inn utenlandsk fjernsyn. Naboen likte svært dårlig at en antenne i form av en to meter høy stang var festet med seks skruer i det han mente var hans yttervegg. Tross det ene nederlaget etter det andre ble saken holdt levende i rettsapparatet.

Det hører med til historien at selv om antennen ble skrudd ned og naboen flyttet, ga ikke naboen seg. Ikke så lenge det var den minste mulighet for å ta rotta på en professor.

Den som har vett, han gir seg, heter det. Men ikke mellom naboer. Da kan altså ei flaggstang være nok. For ikke å snakke om hvis det kommer en helt ny garasje som tar noe av utsikten eller sola. Og mens advokatene kan gni seg i hendene, må konfliktråd og forliksråd nå belage seg på saksbunker høye som, ja, nettopp: naboens trær.

Man får nemlig akkurat så mye fred som naboen vil. Søk dekning!

"For nordmenn er krangling med naboen nærmest en folkesport"

Kvinnesak og kvinnesaker

«Likestilling handler ikke om at kvinner og menn skal bli like. Det er ikke noe mål å ta 200 kilo i benkpress og fylle vindusspylevæske selv», mener komikeren Anne-Kath. Hærland.

Jo, det er det faktisk. Noen ganger

Det er knallhard ordførerkamp i Bodø. På den ene siden sittende ordfører Ole Hjartøy (H), som er mest populær totalt, og blant menn. Utfordrer Ida Pinnerød (Ap) scorer på sin side best hos kvinnene. - Det kan hende at store tunge saker som jeg har lagt mye tid og energi i, ikke har nådd like mye fram hos kvinner, sier ordfører Ole Hjartøy (H) og nevner «Ny by-ny flyplass» som eksempel. 

Det har fått kvinner til å frese, ikke minst i sosiale medier, men trekk inn klørne jenter. Ordføreren har sitt på det tørre.

En undersøkelse gjennomført av professor Toril Aalberg ved NTNU i 2013 viser klare forskjeller mellom hva menn og kvinner vet om politikk og samfunnsliv. Bare én av fem kvinner visste hva handlingsregelen er, og bare fire av ti kvinner kunne svare på hvem som er FNs generalsekretær. I tillegg til spørsmålene ble folk bedt om å plassere partier etter ulike skillelinjer i stridssaker. 

Det er ikke slik at kjønnsgapene er minst i Norge, og i landene som scorer høyt på likestilling. Tvert imot er gapene mellom menns og kvinners politiske interesse veldig stor, uttalte professor Aalberg til NRK da undersøkelsen ble presentert. 

Valgforsker og statsviter Anders Todal ved NTNU påpeker at menn vet mer om politikk enn kvinner, men det gjelder særlig på noen områder. Når det kommer til utdanning, helse og sosial, er forskjellen mindre.

Vi har også et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Flere menn er riktig nok sykepleiere i dag enn for 30-40 år siden, men helse- og omsorgsyrkene er fortsatt svært kvinnedominerte. Selv om det er mange mannlige lærere, er det flest kvinner i barnehagene og grunnskolene. 

Andre typiske kvinnedominerte yrker er rengjøringspersonale, frisører og sekretærer. Håndverkere, bygg- og anleggsarbeidere, sjåfører og ingeniører er oftest menn, påpekes det i en utredning fra Barne- og likestillingsdepartementet i 2010. Det er ikke vesentlig endret på fem år.

Alt dette gjenspeiles i lokalpolitikken, selvfølgelig. Det er derfor Arbeiderpartiets ordførerkandidat er mest populær hos kvinnene. Partiet fronter barnehager, skole og omsorg.

På spørsmål om kjendiser i undersøkelsen nevnt ovenfor, er imidlertid norske kvinner jevnt over bedre enn menn. Så i stedet for å furte over at gamle gubber påpeker faktum, er det kanskje på tide å legge vekk damebladene, utvide interessesfæren og bryte kjønnsrollemønstre fra steinalderen.

Den gikk som kjent ikke over fordi det ble fritt for stein.

"På tide å legge vekk damebladene, utvide interessesfæren og bryte kjønnsrollemønstre fra steinalderen"  

I skyggen av palmene

«Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme må spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn», uttalte Carl i Hagen (Frp) for noen år siden. Han fikk durabelig kjeft for den uttalelsen. Hagen tilhører selv den store bølgen av nordmenn som helt, eller delvis, har flyttet til Spanias solkyst.

Langt fra alle har lært seg spansk. Det må de betale for nå.

Den store utvandringen fra Norge til varmere strøk startet for 20 år siden. I dag har rundt 20.000 nordmenn meldt flytting til Spania, og de bor i store kolonier, de fleste på fastlandet. I tillegg bor omtrent like mange store deler av året på Costa Blanca eller Kanariøyene, uten at de formelt har meldt flytting.

Til sammen en middels stor norsk by, med andre ord. Blant nordmenn kalles da også Torrevieja for «Torvika». Nordmenn har simpelthen invadert byen og gitt den nytt navn.  

De var relativt unge og spreke da de dro. Nå er de gamle. Mange er ensomme fordi venner eller ektefelle har gått bort, eller de har flyttet hjem. Det tidligere så trivelige sosiale nettverket med andre nordmenn er borte, og da er veien kort til nærmeste bar.

Ikke trenger en å være redd for å skli på hålka og brekke lårhalsen heller.

De siste dagene har NRK fortalt oss om tilstanden i skyggen av palmene. Vinteridyllen slår sprekker. Den norske eldrebølgen i Spania handler også om alkoholmisbruk, ensomhet, sykdom og andre sosiale problemer. Sjømannskirken ropte tidligere i år varsku om utviklingen. Det er bruk for dem 24 timer i døgnet. Antall sosialsaker – altså en akutt nødsituasjon - er mer enn doblet fra 2010 til 2014, fra 353 saker til 782.  

I det daglige har kanskje ikke nordmenn bruk for å kunne spansk; de omgås ikke spanjoler mer enn høyst nødvendig. De holder seg til sine egne. Men den dagen de trenger mer enn øl og mat i butikken, blir situasjonen en annen. Da er det det spanske helsevesenet som må ta seg av nordmenn i nød. At svært mange av dem ikke snakker spansk, selv etter 20 år i landet, gjør ikke saken enklere for noen av partene. Det kan tvert imot gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere.

Byråden for sosiale saker i Alfaz del Pi sier det rett ut: Nordmenn som kommer til Spania for å bli, må lære seg språket. Eller for å si det på Carl I Hagens måte: Folk som har opphold i landet må lære seg å snakke med de innfødte.

Nå er den triste delen av utvandringen til Syden satt på dagsorden. Eldrebølgen har skylt inn over Solkysten. Ettersom Carl I. Hagen og Frp er sterke tilhengere av å hjelpe folk der de bor, i stedet for å la dem komme til Norge, regner jeg med at partiet ordner opp for klimaflyktningene i Spania.

"Veien er kort til nærmeste bar. Ikke trenger en å være redd for å skli på hålka heller"

Frykt på menyen

«Å spise en brødskorpe i fred er bedre enn å innta en bankett med engstelse», ifølge den greske fabeldikteren Æsop. Han fikk kanskje ha brødskorpa i fred 500 år f.Kr. Det hadde ikke gått i dag.

Nesten ukentlig bombarderes vi med krigsoppslag om at ett eller annet er skadelig for helsa, eller kan gi oss kreft. Onsdag var det stekt potet som kan være farlig.

I tur og orden har egg, margarin, gulrøtter, mettet fett, rødt kjøtt og kaffe blitt svarteliste, med henvisning til «forskning viser at…». Ikke så rent sjelden viser «enda nyere forskning» et det ikke er så farlig likevel. Det er bare å forsyne seg.

Og ja, siden det er sesong: De som spiser veldig mye brent grillmat risikerer å få kreft i tarm, bryst eller prostata.

Forleden fikk vi nok et eksempel på skrekkpropaganda, utelukkende egnet til å spre engstelse i befolkningen. I juni i fjor ble det innført forbud mot å produsere, importere og omsette forbrukerprodukter og tekstiler som inneholder perfluoroktansyre (PFOA).

Men forbudet gjelder ikke for produkter vi bruker til å pakke inn maten med. Molekylærbiolog og doktorgradsstipendiat Marianne Brattås advarer i en kronikk - først publisert på sidene til Universitetet i Bergen - mot giftige stoff i matemballasje. Stoffene kan gi økt risiko for kreft, fosterskade og reproduksjonsskader. Skrekk og gru!

God hjulpet av media, som har blåst opp saken, går folk som har den gode vanen å smøre seg matpakke, nå rundt og er engstelige for at matpapiret er en sakte virkende dødsdose. Dette til tross for at Vitenskapskomiteen i Europa (EFSA) i 2012 konkluderte med at fluorerte stoffer i matemballasje ikke har noen betydning for mattrygghet og folkehelsen. Også Mattilsynet i Norge går god for matpakkepapiret. 

Det unnlater kronikkforfatteren å nevne.

Det er fornuftig å forby eller fase ut så mange kjemiske stoffer som mulig, ikke minst for miljøet. Men det grenser til det uansvarlige at en presumptivt oppegående akademiker smører tykt på, og sprer frykt på denne måten. 

Hvis matpakkepapir er så farlig som det framstilles, hadde det knapt vært friske folk igjen på norske arbeidsplasser.

Omtrent 11.000 mennesker dør av kreft i Norge hvert år. Ikke i ett tilfelle kan det påvises at dette skyldes at de har smurt lunsjen sin selv, eller brukt papirformer når de har bakt cupcakes. 

Det kan heller ikke doktorgradsstipendiaten, selv om studier viser at det kan være en sammenheng mellom kjemikalier, som vi får i oss på mange ulike måter, og noen helseutfordringer.   

Det beste for folkehelsen er utvilsomt å ta alle slike skremselsoppslag med en stor klype salt. Nei forresten, salt er jo også farlig…

"Hvis matpakkepapir er så farlig som det framstilles, hadde det knapt vært friske folk igjen på norske arbeidsplasser".

Siste stikk til Stoltenberg?

«Ethvert komplisert problem har en enkel løsning – den gale». 

Sitatet har ukjent opphav, med beskriver godt Arbeiderpartiets tilnærming til rus. Politikken har spilt falitt; ikke minst når det gjelder behandling og ettervern. Så velges den enkleste løsningen: Gi de syke mer av det som har gjort dem syke: heroin.  

Hvilken annen sykdom behandles på samme måte?

Sentrale personer i Arbeiderpartiet har førstehånds kjennskap til hva heroin gjør med mennesker, og ikke minst: pårørende. Nå avdøde Ninni Stoltenberg var tung misbruker i årevis. Hennes far, Thorvald Stoltenberg, ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2010 bl.a. konkluderte med at heroinassistert behandling var veien å gå. Utvalgets konkusjoner ble overlevert Stoltenberg-regjeringens helseminister.

Heroinbasert behandling er møtt med massiv motstand fra fagfolk som har lang erfaring med behandling av narkomane.  Det ble også kritisert at en med personlig erfaring fra egen familie ledet utvalget. Stoltenberg blander private forhold med en offentlig sak om behandling av rusmisbrukere, mente psykiater Dag Furuholmen, som selv var med på å etablere behandlingsinstitusjonen Veksthuset. Det ble også kritisert at ingen fagpersoner var med i utvalget.

Personlig erfaring er sjelden negativt når saker skal utredes eller vedtas på vegne av samfunnet. Men man kan altså komme for nært. Da mister man oversikten. 

Det finnes andre eksempler. Tidligere statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) var sterkt motstander av homofile ekteskap, og lovet velgerne at hun ville kjempe mot en lovendring. Men dette ville også ramme Kleppas homofile sønn. Hun sto i fare for å miste all kontakt med ham.  

I 2008 snudde derfor Kleppa, og fortalte at hun etter en lang og smertefull prosess likevel hadde bestemt seg for å si ja til å likestille homofile med heterofile i ekteskapsloven.

Det er menneskelig, og forståelig, at trusler om å miste at all kontakt med egne barn kan få politikere til å endre mening. Men er det akseptabelt at en slik bakgrunn avgjør saker som får så store konsekvenser for et helt samfunn? 

At Ap nå går inn for et prøveprosjekt der tunge narkomane skal få gratis heroin, er kanskje en naturlig fortsettelse av Stoltenberg-familiens erfaringer og posisjon i partiet. Men det er en dårlig løsning, mener Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO, som nylig møtte Aps helsepolitikere.

Ja, altfor mange dør av overdoser. Men enda flere ødelagte liv går tapt fordi folk drikker seg ihjel, eller dør av alkoholrelaterte sykdommer.

Skal vi ikke likegodt gi gratis sprit til alkoholikerne?

"Man kan komme for nært. Da mister man oversikten"

Forbudte følelser

«Det norske flagg vaier overalt hvor jeg kommer i verden», påsto Thorbjørn Jagland. Europarådets generalsekretær har sine ord sånn noenlunde i behold. 17. mai viftes det med norske flagg nær sagt i hver eneste lille avkrok i verden.

Flaggmåneden framfor noen er snart over. I mai står dagene i kø. Mange ganger, og i ulike sammenhenger, har jeg observert nordmenns mildt sagt ambivalente forhold til Norge i rødt, hvitt og blått. Flagget skal heises, eller vaies med, enten det er konfirmasjon eller nasjonaldag. 

Men det skal ikke vises for mye nasjonalfølelse. Om brystet skulle svulme ved synet av nyutsprunget løv, flagg og nasjonalsangen, så reageres det med host og hark, eller en får rusk i øyet, sånn at omgivelsene ikke skal se at man blir en smule rørt.

Mens godt voksne gladelig innrømmer at de kan få tårer i øynene av en rørende film, og idrettsutøvere og barske supportere lar tårene strømme fritt når nasjonalsangen spilles og flagget heises under premieutdelingen, er det om å gjøre å holde maska i andre sammenhenger. Som 17. mai. 

Ordet fedrelandskjærlighet er sendt i skammekroken. Nasjonalromantikk får radikale til å rødme av skam. Redselen for å bli oppfattet som selvgod sjåvinist stikker dypt. Det er som om mange skammer seg dypt over at de røres av nasjonale følelser.

En sunn patriotisme må dempes og døyves; ingen vil mistenkes for usunn nasjonalisme. I det offentlige rom er det forbeholdt de langt til høyre i politikken.

Det er påtakelig hvor forskjellig folk i ulike nasjoner reagerer på bruk av flagget. Vinneren av Melodi Grand Prix, Måns Zelmerlöw, la ut et bilde av seg selv på Instagram der han lå med føttene på det som tilsynelatende er Albanias flagg. Mange mener hans opptreden er respektløs, om det var med vilje eller ikke.  Bildet rakk å få nærmere 7000 kommentarer før det ble slettet. Også dødstrusler. Det svenske politiet tar truslene på alvor.

I Norge ville knapt noen ha hevet et øyebryn. Tvert imot ser vi flagget brukt respektløst, uten at veldig mange raser over at reglene brytes. Mange reagerer nok når tv-bilder viser at det norske eller danske flagget brennes i protest i Midtøsten, men nordmenn går ikke til ytterligheter. 

Vi blir ikke røde i toppen, hvite av raseri eller gir noen et blått øye av den grunn. Brenning av flagg er avkriminalisert.  Nye norske statsborgere må ikke sverge troskap til flagget, slik de må i USA. Ikke vi andre heller, for den saks skyld.

«Ja, vi elsker dette landet», men bare i festtaler, og når ingen ser det?

"En sunn patriotisme må dempes og døyves"

Ikke helt samstemt

«En tjue sekunders visesang kan utrette mer enn åtte års politisk arbeid», ifølge tidligere statsråd og Ap-politiker Grete Faremo.

I morgen kommer en av de mest kjente – og av noen forhatte – kampsangene til å bli framført i forsamlingshus land og strand rundt. Riktig nok i noe haltende takt, og ikke helt samstemt. Også fagforeningsfolk og sosialdemokrater kan føle seg ubekvemme med den revolusjonære «Internasjonalen».

For noen år siden ble det kamp på Arbeiderpartiet landsmøte. Partiveteraner syntes det var ille at «Internasjonalen» ikke lenger skulle synges. Den har vært sunget så lenge arbeiderbevegelsen har eksistert, men passet ikke med landsmøtets «design», het det. Det nye sosialdemokratiet, med andre ord.

AUF-erne gjorde opprør mot partiledelsen, og satte i gang en spontan avsynging av «Opp alle jordens bundne trelle ...».  Nå er kampsangen på plass igjen.

Partienes sjel sitter i sangene, fastslår forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Han overvar samtlige landsmøter foran stortingsvalget i 2009, og fant klare kulturforskjeller partiene imellom.

Mange forventer jazz, visesang eller etnisk musikk mellom talene på SVs landsmøter. Men også allsang av gamle arbeidersanger. Det er mye i partiene som forandrer seg, men allsangen gir fremdeles tydelig uttrykk for partiets verdier, identitet og opphav, mener forskeren.

Det synges i samtlige norske partier, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det sier også litt om partikulturen. At det ikke synges i Frp forklares med medlemmenes bakgrunn og forankring. Andre partier har større tilhørighet i miljøer med sterk sangtradisjon. Til gjengjeld har Frp hatt både danseband og opera som kulturelle innslag.

Partiene i sentrum og på venstresiden synger mest, men også Høyre-folk stemmer i en gang iblant. I allsangen finnes spor etter Høyres konservative arv. Landsmøtet i 2005 ble innledet med «Ja, vi elsker» og avsluttet med «Gud signe vårt dyre fedreland».

Å bryte med sitt gamle image er ikke alltid like enkelt sier Saglie, og nevner et eksempel fra KrFs landsmøte i 2005. Da artisten Kine Ludvigsen og hennes rapperbror underholdt på et bryggetreff under landsmøtet, ble tilskuerne oppfordret til å vifte med armene i takt med musikken. I fremste rekke sto partiledelsen, ivrig viftende.

Det så ganske pussig ut på tv med en viftende Kjell Magne Bondevik i front.

Partiene på høyresiden har ikke spesielt mye til over for verken arbeiderbevegelsen eller 1. mai. Men egentlig burde «Internasjonalen» passe også Frp. Strofen «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned» er jo som skapt for partiet.

"... av skatter blir vi tynget ned" er jo som skapt for Fremskrittspartiet."