Svenskesuget

«En dårlig nabo er en like stor ulykke som en god nabo er en velsignelse», mente den greske dikteren Hesiod (ca. 700/tallet f.Kr.)

Det har ikke bare gått som smurt for Norge i OL. Naboene har angrepet, og truffet, der det svir mest i den nasjonale selvfølelsen: På seierspallen i skistafett.

Begrepet «svenskesuget» oppsto i forbindelse med EU-kampen i 1994. Da fryktet mange at et svensk ja til EU ville trekke den norske avstemningen i samme retning. Det skjedde som kjent ikke.

I våre dager har «svenskesuget» fått en helt ny betydning. Norge tiltrekker seg svensker som aldri før; hva skulle vi vel gjort uten dem?

Sverige har Nordens høyeste ungdomsarbeidsledighet, og hver fjerde svenske under 25 år står uten jobb i hjemlandet. Det er ikke det minste rart at de tar turen over Kjølen, og vi trenger dem. Uten svenskene stopper Norge. I 2013 ble det skrevet ut over 85.000 skattekort til svenske statsborgere i Norge. Toppåret var 2010, da det 89.000 norske skattekort ble skrevet ut til svensker.

Glem «partysvenskene»; de som kommer hit for å jobbe på utesteder med sene netter og enda senere morgener. Nå er det de med høy utdanning som kommer. Blant dem ingeniører i hopetall. Det Norge mangler, har Sverige for mange av.

Det finnes andre, og mindre iøynefallende, områder enn utelivsbransjen svenskene har overtatt. Sverige tapte Norge etter unionsoppløsningen i 1905, men broderfolket har stille og nesten umerkelig tatt Norge tilbake.

Det kjempes ikke kamper om Jemtland og Herjedalen. Ingen geværskudd høres på svenskegrensen. Dagens «krig» utkjempes i banker og styrerom. Den tv-overføres ikke.

Nå overtar den svenske Scandic-kjeden over 60 norske Rica-hoteller, blant dem nye Havet hotell på kaikanten i Bodø. Svensker som Ikea, H&M, Jula, Biltema, Åhlens og Clas Ohlson, (for å nevne de mest kjente) har erobret store markedsandeler. 

Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by; svenskene har vunnet krigen. Og når musikk strømmer inn i ørene våre mens vi handler der, er det gjerne fra svenskeide Spotify. Svensk Alt Samen. Ja, akkurat: Den svenske stat eier den største aksjeposten i SAS.

Statsminister Fredrik Reinfeldt har aldri lagt skjul på at han er glad for at svenske ungdommer kan få seg jobb i Norge. Under et nordisk ministerråd om ungdomsarbeidsledighet i fjor uttrykte han takknemlighet overfor Norge: – Jeg er veldig glad for at Norge ser ut til å sette pris på svensk arbeidskraft. Jeg tror det er bra for Norge, jeg tror det er bra for Sverige, og jeg tror det er bra for disse ungdommene, sa han.

Hvordan kan en svensk statsleder se på – og tvinne tommeltotter – mens Sverige i stor stil eksporterer sin aller viktigste ressurs og kapital: ungdommen?

I Nordland gjør vi alt for å få de unge til å bli. Gjerne de svenske også. I Sverige sier statsministeren lykke på reisen! Han tar det kanskje for gitt at de har returbillett?

"Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by: Svenskene har vunnet krigen"

Pauli ord på sin plass

«Man skjeller ut jobben bare til man ikke lenger har noen», mente den amerikanske forfatteren Harry Sinclair Lewis (1885-1951).

Einar Gelius har skjelt ut både jobben og sine overordnede, men nå vil han ha sin gamle arbeidsgiver tilbake. Nord-Hålogaland bispedømmeråd sa nei, selv om Gelius var eneste søker. Saken har utløst et engasjement vi bare sjelden ser i Den norske kirke. Det har vært fakkeltog og utmeldinger. Pengeinnsamling og protest.

Sist helg var Gelius selv i Ibestad og deltok i gudstjenesten. Det var fullsatt kirke; rimelig nok. Og til en forandring.

Mange mener Gelius ikke fikk jobben på grunn av teologisk uenighet. Det stemmer ikke. Når det gjelder Einar Gelius dreier det seg om noe langt annet. Han har gått på tvers av – og utfordret – sin arbeidsgiver helt tilbake til slutten av1990-tallet. Opptil flere Pauli ord fra overordnede har prellet av.

Einar Gelius var lenge en prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus. Som sogneprest i Vålerenga menighet sto han for en rekke handlinger som til slutt endte med trussel om oppsigelse. Han gikk frivillig. Ellers ville han fått sparken.

Et par eksempler, som ikke kan kalles for annet enn grov tjenesteforsømmelse: Gelius valgte å prioritere en fotballkamp mellom Vålerenga og Odd i stedet for å bringe et dødsbudskap, og han brukte kirkens begravelsesritual på radio da han «begravde» Lyn. En kjendisbegravelse i Ris kirke i Oslo var helt uten salmer og kirkelig liturgi.

Da Gelius kledde av seg prestekjolen og ga ut boka «Sex i Bibelen» i 2010, var det dråpen som fikk kalken til å renne over.

Gelius’ bestefar, som var prest i Ibestad for hundre år siden, må ha snudd seg i sin grav.

Vel nok skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, men at bispedømmerådet ikke ville ansette ham, er fullt forståelig.

Hvilken annen arbeidsgiver ville tolerert så mange brudd på arbeidsreglementet som det Einar Gelius har? Og hvilken annen arbeidsgiver ville med åpne øyne ansette den samme nok en gang?

Trekk paralleller til en hvilken som helst annen arbeidsplass – din egen for eksempel – og det er lett å forstå at bispedømmerådet vil utlyse jobben på nytt.

Einar Gelius er sikkert en ok fyr, men at innbyggerne i Ibestad ser seg tjent med en som setter seg selv i hovedrollen, leder tankene tilbake til dansketiden. Den gang ble prester som hadde blamert seg eller falt i unåde tvangssendt nordover for å unngå skandale.

Han vil utvilsomt trekke folk til gudstjenestene, men flertallet kommer neppe for å høre gudsord og få åndelig påfyll. De kommer for å Se & Høre en kjendis.

Når det hevdes at avslaget gjør at Kirken fjerner seg fra folket, så er det å snu saken på hodet. Det er snarere Gelius som har fjernet seg fra Kirken.Noe som leder til nok et tankekors: 

Hvorfor skal nordlendingene si ja og ha og amen, og ta til takke med det som ikke holder mål i hovedstaden?

"Prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus". 

Helt på viddene

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø?

«Lytt nøye til det makta tier om», formante forfatteren Arnljot Eggen (1923- 2009).

I dag skal det norske og det samiske flagget vaie side om side på offentlige bygninger. Det tok mange år før det ble en selvfølgelig tradisjon, selv om dagen har vært feiret i 20 år og ble offisiell flagg i 2003.

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø, til tross for skiltet ved innkjøringen av byen? Det som ble satt opp i februar 2011, og som ble ramponert og erstattet flere ganger.  

Det holdes liv i gamle saker egnet til harselering, som den om den drapsdømte samen som sonet i Trondheim fengsel, og som mente seg diskriminert fordi han ikke fikk kaste lasso i luftegården.

Bedre blir det ikke når sjarkfiskere i Steigen får større «samekvoter» enn fiskerne i Hamarøy. Det er sånt som får det til å ulme rett under den tilsynelatende smule overflaten.

Men enda mer deprimerende er det faktisk når samene ikke nevnes, som da statsminister Erna Solberg nylig besøkte konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Samene ble ikke nevnt. Temaet var «Menneskene i Arktis»; hun mente kanskje alle de andre? 

Heller ikke Børge Brende nevnte Norges urbefolkning da han for første gang besøkte Nord-Norge i egenskap av utenriksminister, rett etter valget. Men regjeringen vil satse på mineraler. Spesielt i nord.

Og tirsdag åpnet kommunalminister Jan Tore Sanner Kirkeneskonferansen, uten å si noe med substans verken om samer eller annet, skal vi tro rapportene derfra.

Man skulle tro at Sápmi, som strekker seg over hele Nordkalotten, er en fin ting. I disse tider – der satsing på nordområdene er den mest forslitte frasen i enhver politikers festtale, og økt samarbeid på tvers av landegrensene er vår tids mantra – er det grenseløst deprimerende å registrere hvor nedlatende mange er til samene.

Det er heller ikke veldig mange år siden Per Willy Amundsen, som da var samepolitisk talsmann i Frp, gikk ut med oppfordring til kommunene om ikke å heise det samiske flagget på Samefolkets «nasjonaldag», en feilbenevnelse mange bruker helt bevisst. 

Det nører opp under mange nordmenns fordommer og frykt for krav om en selvstendig samisk stat.

Frp og Amundsen mener fortsatt at urfolkskonvensjonen er segregering, ifølge High North News. Han og partiet vil melde Norge ut av ILO-konvensjon 169, om urfolks rettigheter. Frp kom bare akkurat litt for sent til makta. De prøver seg nok igjen i 2021.

Ironisk nok er det også en statsråd fra Frp som skal markere Samefolkets dag på vegne av regjeringen. I Oslo.

Det er saker i det samepolitiske landskapet med mye sprengstoff i seg. Konfliktene kommer til å bli forsterket i takt med leting og utvinning av mineraler.

Kampen om retten til land og vann er ikke over. Den er knapt begynt. Med den regjeringen vi nå har, som altså tier når det ville ha vært naturlig å tone flagg, kan vi få en politikk som sett fra samenes synspunkt ender ett sted:  Helt på viddene ...

"Tier der det ville ha vært naturlig å tone flagg"

Menn, mat og makt

«Ved en middag er det ikke så viktig hva som står på bordet som hvem som sitter på stolene» mente den britiske forfatteren W.S. Gilbert (1836-1911). 

Det har han rett i. Ikke minst gjør de som ikke er invitert et poeng av det.

Nylig inviterte Sigbjørn Aanes (H), statsministerens statssekretær, 70 menn til bords. Ikke én kvinne sto på gjestelisten. Et godt, gammeldags (bokstavelig talt) herrelag med andre ord.

I en salig blanding av middelmådigheter, oppkomlinger og politisk og økonomisk elite samles herrene til lutefisklag for å fortelle røverhistorier, sies det. Det begynte som et vennelag, men har utviklet seg til en gjesteliste på rundt 70.

Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt hvem de vil invitere på middag; privat. Likevel er det ikke likegyldig hvem statsministerens nærmeste medarbeider sitter til bords med. Spesielt ikke så mange – og i Høyres Hus.

Å late som dette bare er en privat, festlig sammenkomst for å feire at det endelig er januar, blir bare pinlig. Så mange personlige venner har ikke engang en jovial en statssekretær fra Melbu. Og så morsomme er ikke røverhistoriene som fortelles at det er de som lokker.

Hensikten er selvfølgelig en annen enn bare å forsyne seg grovt av menyen. Det er på sånne middager man knytter kontakter og bygger nettverk.  Blir kjent med noen nye som det kan være nyttig å kjenne senere. 

Relasjonsbygging, heter det. Det er helt vanlig. Og matnyttig. Det skjer under middagen på enhver konferanse, og på andre møtesteder med spesielt inviterte.

Direkte flau smak i munnen gir det likevel når den samme verten i VG bortforklarer den enøyde skrivingen av invitasjoner med at «som en forlengelse av lutefisklaget, har jeg startet opp en ny tradisjon med hagefest hvor også kvinnelige kolleger, venninner og bekjente er med».

Seriøst? Hvitvin og blomster passer kanskje bedre for kvinner enn lutefisk og akevitt; sarte som de jo er, det svake kjønn.

En statssekretærs posisjon er spesiell, ikke minst i dagens regjering. Kvinneandelen blant statssekretærer og politiske rådgivere i den blåblå regjeringen er nemlig pinlig lav: 18 av 61 bare.

Hadde invitasjonen til lutefiskmiddagen også blitt sendt til kvinner, ville det kanskje vært flere. Det skader jo ikke at menn bygger nettverk der også dyktige kvinner er inkludert, hvis nå altså situasjonen skulle oppstå at man trenger en statssekretær eller fem i en fei.

Herrelag er ikke noe nytt; de finnes også i Bodø. «Gutteklubben grei» er en kjent størrelse for alle kvinner som har beveget seg i næringsliv og politikk. Det har damene plukket opp for flere tiår siden, og gjort noe med.

Det finnes utallige fora der kun kvinner deltar, fra lederkurs i næringslivet til kvinnepolitiske nettverk. For ikke å snakke om alle de uformelle møteplassene, de med få deltakere, de som ikke vises så godt og gjør så mye av seg.

Hageselskap? Særlig... 

"En salig blanding av middelmådigheter, oppkomlinger og elite"

Å tenke en tanke

«Det er viktig å ha alle tankene i hodet samtidig», mente tidligere SV-leder Kristin Halvorsen.  Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skal ha uttalte at «i disse dagene har jeg følt jeg har måttet holde opptil flere tanker i hodet på én gang».

Det kan fort bli for mye å holde styr på, selv for en statsminister. 

Det er kanskje derfor tenketanker – eller tankesmier – gror fram som paddehatter. Anslagsvis er det mellom 2.000 og 5.000 tankesmier i verden, alt etter hvilken definisjon en velger. 

Norge har også sine; det er blitt mote. Et googlesøk viser at det finnes tenketanker for alt man kan tenke seg. Og litt til.

Begrepet «think tank», tenketank eller tankesmie på norsk, knyttes ofte til nye forslag til løsninger på samfunnsutfordringer, ifølge én definisjon. Tenketanken tar ofte utgangspunkt i en ideologi eller et verdisyn, og har som formål å formidle nye analyser og ideer som utvider rommet for den politiske debatten.

Det er i grunn det som er politikernes jobb; er det ikke derfor vi har partier?

De fleste tenkesmier skaper møteplasser og arrangerer ulike typer møter, seminarer og konferanser. Civita, Manifest Analyse og Res Publica er eksempler på norske tenketanker.

Både internasjonalt og nasjonalt spiller såkalte tenketanker en sentral politisk rolle. I Norge er det i første rekke Civita, «en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi», som har hatt suksess.

Ledet av tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet er analysene derfra blitt premissleverandører for den politiske debatten i Norge. Frokostmøtene er smekkfulle; av politisk interesserte fra alle leire.

Det kan ikke venstresiden sitte stille å se på. Tenketankene med uttalt forankring og ideologi på venstresiden har ikke på samme måte hatt suksess. De favner ikke bredt nok.

Etter valget i høst har også Arbeiderpartiet innsett at ledelse og partiapparat ikke kan tenke selv. I alle fall ikke fritt og kreativt nok. Sosialdemokratene har tapt valg på alle fronter. Nye tanker må tenkes; og hva gjør man da?

Etablerer tenketanken Agenda, der den søkkrike bergenseren Trond Mohn har spyttet inn millioner. Det samme har LO og Fagforbundet gjort. Styreleder er partiets kandidat til vervet som ordfører i Oslo.

Altså en tenketank med solide bånd til ett bestemt parti og til fagbevegelsen. Det blir sikkert tenkt tanker med en rød agenda; men blir det en suksess før valget i 2017?

Oppskriften på Civitas suksess er bredden og det frie ståstedet i forhold til partier og andre interesseorganisasjoner. Båndene er der selvfølgelig, men altså ikke strammere enn at Civita er blitt viktig – for alle partier. 

Noe annet kan det bli med Agenda, som med de sterke økonomiske bindingene åpenbart står i fare for å bli en tenketank som resirkulerer sosialdemokratisk tankegods mens den rir på fagbevegelsens kjepphester.

Tanken er nesten ikke til å holde ut…

«Står i fare for å bli en tenketank som resirkulerer sosialdemokratisk tankegods mens den rir på fagbevegelsens kjepphester».

Fordommenes farlige fordumming

«Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen», mente den finske forfatteren Veikko Koskenniemi (1885 – 1962).

Det er en dyster merkedag akkurat i dag. 19. juli 1937 ble konsentrasjonsleiren Buchenwald åpnet i Tyskland. Mellom juli 1937 og mai 1945 satt omtrent 250.000 mennesker fengslet i Buchenwald. Antall døde er omtrent 56.000 bare i denne leiren, ifølge oppslagsverk.

De første, organiserte forfølgelsen av sigøynere, eller romfolk som er fellesbetegnelsen i dag, startet allerede i 1498. Trolig ble så mange som 500.000 sigøynere drept i konsentrasjonsleire.

Norge har ingenting å være stolt av. I etterkrigstiden foregikk det sterilisering av norske tatere og taterjenter, utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri, under dekke av at disse menneskene var «åndssvake», «asosiale», eller «omstreifere».

I 1998 uttrykte regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.

Nå får det blotte nærvær av et femtitall fattige i et grustak i Oslo – og noen uheldige episoder med tiggerne i Bodø – såkalt pene mennesker til å miste all anstendighet. Også i Bodø jages tiggerne; igjen.

Fordommer og hat bobler opp til overflaten, og sosiale medier er blitt en offentlig kloakk for rasistisk grums og hets; som oftest framsatt av feiginger som ikke tør fortelle sitt fulle navn. Karakteristikkene norske myndigheter ga taterne etter krigen, er bare barnemat til sammenligning.

Bare dager før 22. juli skal markeres oppfordres det til vold, og terroristen hylles åpenlyst. Men med én forskjell: Muslimer er byttet ut med romfolk.

Nazistene kalte jøder og sigøynere «untermensch»; vi vet alle hva det førte til.

Før folkemordet i Rwanda i 1994 brukte hutuene radiostasjoner til kontinuerlig å pøse ut propaganda der tutsiene ble kalt kakerlakker og skadedyr. Det endte med at naboer, helt vanlige folk som før var venner, gikk løs på hverandre med macheter. Mellom 800.000 og én million ble drept i løpet av 100 dager.

Det er helt greit å reagere – og kritisere – enkeltpersoners oppførsel og handlinger; uansett hvilken etnisk gruppe de kommer fra.

Man er ikke rasist om man mener at Norge igjen skal innføre forbud mot tigging, selv om det kanskje ikke er noe godt forslag. Og det er fult ut legitimt å hevde at Norge, eller Bodø kommune, ikke kan løse romfolkets problemer alene. 

Det er en helt nødvendig politisk debatt. Og vi skal vokte oss vel for å henvise den til internetts mørkeste kroker.

Noe helt annet er det å demonisere og avhumanisere hele folkegrupper, og med hat og menneskeforakt piske opp en stemning som kan få fatale konsekvenser.

De hatske – de som nå kaller mennesker for søppel og som har glemt vår nære historie – har tydeligvis også glem hva vi fikk av Moder Teresa, Charlie Chaplin, Django Reinhardt, Elvis Presley og Eric Cantona.

Hvis de noen gang har visst det.

Nazistene kalte jødene «untermensch». Vi vet hvordan det gikk.

Funnet på historiens skraphaug

Da programmet for grunnlovsjubileet ble presentert nylig, vakte det oppsikt at kunstnere ønsker å trekke fram en del av Norges mørkeste historie. En «negerlandsby» skal gjenskapes på Frogner; er det rart mange blir beskjemmet?

Jubileumsutstillingen i 1914 skulle markere hundreårsjubileet for Norges grunnlov. Reisen fra bondesamfunn i 1814 til industrisamfunn hundre år senere ble vist med omfattende utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv.

Og en negerlandsby fra Kongo. Det var en vanlig attraksjon på den tiden, med et åttitalls afrikanere som skulle leve og bo på sitt naturlige vis innenfor en innhegning i Oslo.

De fleste postene på programmet i jubileet i 2014 hyller nasjonsbyggingen og fedrelandet. Vi slår oss selv på brystet, og uten tvil kommer svulstige ord og nasjonalromantikk til å prege jubileet.

Ja, det skulle ikke forbause meg om mange til og med lærer seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker».

Hvis grunnlovsjubileet virkelig skal vise Norges utvikling, hører «negerlandsbyen» med. Den var et ektefødt barn av sin tid. Å fortie denne delen av vår historiske reise er like feil som å omskrive Torbjørn Egners sang om lille Hoa; som altså var en ekte hottentott. Den er fra 1950-tallet.

Sånn var vi da. Men vi er blitt bedre.

Eller er vi det? Da Nordlandsbanen ble innviet i 1962 slo Aftenposten opp på førstesiden: «Første tog til Bodø - neger var med». Også dette kan vi le av i dag, og registrere som en kuriositet fra den tid.

En mer flau smak i munnen gir episoden med daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap). Han fikk fortjent kjeft etter at han fleipet grovt med presidenten i det afrikanske landet Gabon. «Bongo fra Kongo» kalte Jagland president Omar Bongo, som var ventet på statsbesøk til Norge.

Det var så sent som i 2001; lenger var altså ikke selv en utenriksminister kommet.

Visst skal vi feire Norges grunnlov! Vi har all grunn til å være stolt av mennene på Eidsvoll, de bygde en grunnmur for en ny nasjon som var radikal for sin tid. Men også født i sin tid. Jøder og tatre var blant annet ikke gode nok for riket; som vi skammer oss over akkurat det i dag.

Norge har skampletter på sin historie, det er det ingen grunn til å tie om. Å omskrive historien for å pynte på bildet er en dårlig idé; nordmenns og Norges selvtilfredse og ofte navlebeskuende ego er stort nok fra før.

Nettopp i et jubileumsår - når vi skal sole oss i eidsvollmennenes glans og dyrke egen fortreffelighet - hører afrikanerne i «negerlandsbyen» og lille Hoa hjemme.

De bør faktisk være spesielt invitert.

Mange vil til og med lære seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker»