Smått i stor skala

Da daværende statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i 2001 proklamerte at «tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over», trakk naturvernene et lettelsens sukk.

Det var den svært omstridte utbyggingen av Saltfjellet/Svartisen som var foranledningen til Stoltenbergs utsagn. Derfor passet det Stoltenberg å demme opp for videre utbygging i beste sendetid, med en mer eller mindre bakfull nasjon som sannhetsvitner.

Nå er trenden at smått er godt. Småskalakraftverk bygges ut i stor skala, og knapt noen protesterer når det søkes om konsesjon for et lite kraftverk her, og et annet der.

At dette samlet betyr et anselig antall elver og fosser lagt i rør, er det knapt noen som reagerer på. Hvem bryr seg vel om ei lita sideelv i Beiarn eller Gildeskål?

Eller Sulitjelma, der det nå foreligger søknader om å få legge åtte vassdrag og fosser i rør.

Da Alta-utbyggingen i 1979 brakte Norge så nær en borgerkrig som nasjonen noensinne har vært i nyere tid – og politi ble satt inn mot demonstrantene som ville stanse kraftutbyggingen – var det en hel folkebevegelse i gang for å verne Alta- og Kautokeinovassdraget.

Demonstrantene tapte kampen; men vant likevel. Utbygging av vannkraft i stor skala har siden vært kontroversielt, til tross for at verden skriker etter ren energi.

Nordland fylkeskommune er opptatt av å videreutvikle fylket som en ledende produsent av fornybar og miljøvennlig energi. Fylkestinget vedtok enstemmig i februar 2012 «Regional plan om små vannkraftverk i Nordland». En av målsettingene i planen er utbygging av vannkraft tilsvarende 1,3 TWh innen år 2025.

Altakraft er blitt en uoffisiell måleenhet på hvor mye energi en kraftutbygging vil gi. Én altakraft er ca. 500 gigawatt. Nordland fylkeskommune har som mål å bygge ut over to Altakraftverk til sammen. Men altså stykkevis og delt.

Nordland er en stor eksportør av elektrisk kraft og ett av de fremste kraftfylkene i Norge. Vi trenger ikke mer kraft selv.

Naturvernforbundet sentralt har protestert mot utbyggingen som pågår; en protest NVE knapt ofrer en tanke. Fra Naturvernforbundet i Nordland, eller andre som høylytt burde engasjere seg i saken, hører vi knapt et pip.

Og det selv om to tredeler av de større vassdragene i Norge allerede er bygd ut, og sju av de ti høyeste fossene er lagt i rør.

I ly av den altoverskyggende klimatrusselen er klassisk naturvern på defensiven. Klimaendringene brukes som argument og påskudd for at kraftselskap og privatpersoner får ødelegger naturen rundt oss.

Kraftverk og vindmøller – som begge medfører stor estetisk forurensning og ødelagt norsk natur – er prisen vi betaler for at kraftselskapene skal kunne eksportere ren energi, som de selger dyrt i utlandet.

«La elva leve»? Det er helt tydelig at lenkegjengen fra Stilla er blitt pensjonister ...

"Klimaendringene brukes som argument og påskudd for å ødelegge naturen rundt oss"

Nordlendinger i spagat

«Vaner og manerer er aldri bare vaner og manerer. De er futteral for verdier, eller de er skjul for møll og rust», mente publisisten og biskop Eivind Berggrav (1884 – 1959).

Noen insisterer på å bruke de særeste dialektordene og gjør sitt beste for å leve opp til mytene om nordlendingen, og det genuint nordnorske.

Andre har sluttet å si «fesk», og har lagt seg til det mer urbane «fisk». Det er gjerne byfolkene; de som syns mølje er avskyelig og at Oluf er en bygdetulling. De som ikke går på kafé men på café, der de kjøper overpriset caffe latte.

De vil for alt i verden være urbane og trendy, og forsøker å viske ut sitt nordnorske opphav og identitet.

I 2004 erklærte popartisten, sosiologen og skribenten Kjetil Rolness fra Harstad at han ikke lenger ville være nordlending, og ville melde seg ut av «en befolkningsgruppe som har gjort selvparodi til et varemerke».

To år senere kom Morten Strøksnes med boka «Hva skjer i Nord-Norge?», der han hevder at nordlendingene i mange hundre år er blitt framstilt som «edle villmenn», og at de til en viss grad har tatt disse forestillingene til seg og gjort dem til sine, noe som hemmer utviklinga av det moderne Nord-Norge.

Mange prøver alt de kan å få fram at Nord-Norge er mer enn tørrfisk, midnattssol og bannskap. Og det er selvfølgelig Nordland og Nord-Norge – også.

Så kommer noen og ødelegger alt. En halvtime på NRK i beste sendetid – der Nordlys’ journalist og kommentator Egon Holstad er farlig nær å framstå som en parodi på seg selv (og dermed også alle nordlendinger) – er nok til å legge flere millioner og års omdømmebygging i grus.

Bedre blir det ikke når fiskeren fra Helgeland, som nylig ble reddet etter sju timer på et skjær, får følgende blomsterhilsen fra sin sønn: «Du e seigliva, din gamle hestkuk».

Hilsningen gikk land og strand rundt, og også den bekreftet alle «søringers» fordommer og myter om nordlendinger, og landsdelen.

Men er det myter? Er det ikke sånn nordlendingene er; egentlig?

Vi lever i en landsdel som er i endring og utvikling, men som er i ferd med å forskreve seg i sin iver etter både å dyrke og markedsføre det genuint nordnorske, samtidig som det er maktpåliggende – og viktig og riktig i mange sammenhenger – å oppdatere bildet av nordlendingen og Nord-Norge.

Nord-Norge er Oluf i Rallkattlia, og den moderne byborgeren med høy akademisk utdannelse. Mørketid og midnattssol. Sjarken side om side med offshoreteknologi på høyt nivå. Tørrfisk på naustveggen og sjømateksport som slår alle rekorder. 

Kafeer med tradisjonell nordnorsk mat og restauranter i toppklasse vegg i vegg.

Bygdetullinger i annenhver vik, og intellektuelle som hevder seg i samfunnsdebatten. Færre gode enn dårlige somre.

Få kulturhus, men et kulturliv på toppnivå. Ramsalt bannskap og den fineste, nordnorske poesi. Langt mellom husene, og byer som har alt.

Dette er alt vi er. Uansett hva vi prøver å bli.

"Ramsalt bannskap og den fineste poesi lever side om side".

En beklagelig utvikling

«Vår anger er ikke så mye en beklagelse over det vonde vi har gjort, som en frykt for dets følger», ifølge den franske tenkeren og forfatteren François de La Rochefoucauld (1613-1680).

Det har gått inflasjon i å si «jeg beklager». Knapt noe annet ord er mer brukt – og misbrukt – enn nettopp dette.

Et ukjent antall offentlige personer har beklaget; for alt fra storsamfunnets behandling av samene til at så mye gikk galt 22. juli i fjor. Politidirektøren har beklaget. Statsministeren har beklaget. Det samme har den tidligere justisministeren gjort.

Og de fleste av oss gjør det selv også: Legger oss flate. Sier unnskyld.

Men hvorfor er vi så opptatte av dette lille ordet – unnskyld?

Ifølge Jon Risdal, som i 2011 ga ut boka «Unnskyld!: Legge seg flat eller stå oppreist», dreier en unnskyldning seg om grunnleggende deler av livet. Å få en unnskyldning innebærer å bli sett og respektert.

I tillegg handler unnskyldningen om skam, skyld, løgn, bedrag og maktkamp.

I et intervju i A-magasinet forklarte Risdal at det å si at man er lei seg for at den andre er lei seg kalles en ikke-unnskyldnings-unnskyldning, og brukes ofte som klassisk hersketeknikk.

«Hvis du er så svak at du ikke tåler dette, beklager jeg». Slik latterliggjøres den andre og framstår som en skjør persillekvast.

For det er forskjell på en unnskyldning og en beklagelse. Å si unnskyld innebærer å ta på seg ansvar. Å beklage er bare en sympatierklæring med offeret, ifølge eksperten på retorikk.

Og det er vel nettopp denne følelsen de fleste av oss sitter igjen med, etter at ansvarlige har stått fram på rekke og rad og beklaget.

De beklager, men tar ikke på seg ansvaret.

I den andre enden av skalaen av mer eller mindre ektefølt innrømmelse og botsgang, finnes ordet tilgivelse. Tidligere var tilgivelse en sak mellom mennesket og Gud, og mange synes kanskje det høres litt gammeldags og fremmed ut å skulle si «tilgi meg».

Likevel er det å motta tilgivelse fortsatt viktig for oss, ifølge ny filosofisk forskning. I de siste tre-fire tiårene har tilgivelsesbegrepet fått stadig mindre med religion å gjøre.

Filosof Espen Gamlund definerer det slik: Tilgivelse er en moralsk måte å forholde seg til en krenkelse på, og betinger en gjensidig forventning om ansvarlighet.

Det sitter langt inne hos de fleste av oss å si «tilgi meg». Og vi kommer neppe til å oppleve en politiker eller embetsmann som uttaler «tilgi meg for at jeg sviktet».

I Norge beklager man heller ting offentlig ved å si at «man legger seg helt flat»; en gest så tom for innhold at den knapt koster.

Det er derfor de gjør det.

«Knapt noe annet ord er så mye brukt og misbrukt»

Russisk rulett på norsk

Det er den dystre statistikken vi får hver måned: Hvor mange døde – eller ble alvorlig skadet?

Heldigvis omkom ingen* på veiene i Nordland i oktober. Men det var én dødsulykke i september, og til sammen har fem mennesker mistet livet på veiene i Nordland hittil i år.

Det er kanskje en dyster, men grei, påminning i forbindelse med helgetrafikken?

Forleden ble det også presentert en annen tankevekkende statistikk. Vi vet det egentlig fra før, men likevel:

I årene 2001- 2002 undersøkte Folkehelseinstituttet blodprøver fra trafikkdrepte bil- og motorsykkelførere, med tanke på forekomst av rusmidler under ulykken. Av de sjåførene som døde i ulykker med bare ett kjøretøy involvert, hadde ca. 65 prosent ett eller flere rusmidler i kroppen da ulykken skjedde. 

Undersøkelsen viser helt klart at dødsulykker i trafikken ofte skyldes påvirkede sjåfører. I tillegg vet vi at Vegvesenet sier at rundt 50 prosent av trafikkulykkene skyldes for høy fart, og at unge menn er overrepresentert.

Så hvorfor er det ingen som tar fatt i de virkelige problemene?

Også i denne saken har den offentlige debatten en lei tendens til å styre utenom de faktiske årsakene, og heller konsentrere seg om enkelttiltak som skal begrense virkningene. Det er enklere å kreve flere midtdelere enn å ta debatten om de virkelige problemene: Fyllekjøring og råkjøring.

Ja, midtdelere redder liv. Men de forhindrer ikke at ulykkene skjer. De begrenser konsekvensene fordi møteulykker unngås, og hindrer at sjåførene tar livet av flere enn seg selv og eventuelle passasjerer.

Midtdelere er vel og bra, det kommer visstnok noen meter langs innkjøringen til Bodø også. Det er bare én ubehagelig hake ved fokus på, og kravene om, flere meter midtdelere:

99 prosent av norske veier kommer aldri til å få det.

I fjor ble det bygget 10 kilometer med nye midtdelere på eksisterende veier. I 2010 skal fattige ni kilometer fullføres. Det betyr at de aller fleste av oss er nødt til å kjøre på veier der ingen fysiske hindre gjør ferden tryggere – i all overskuelig framtid.

Vi kommer ikke til å få midtdelere på det meste av veiene i Salten. Vi skal være sjeleglade hvis vi får asfalt. Men det vi er helt sikre på, er at vi kommer til å møte fyllekjørere og råkjørere. På vei hjem fra hytte denne helgen møter du etter all sannsynlighet flere som burde ha vært fratatt førerkort og bilnøkler.

Holdningskampanjer er ikke nok. Nye riksvei 17 var bare et par dager gammel da den første mistet førerkortet på grunn av høy fart.

Hvorfor er det ingen som fronter kravet om alkolås på alle biler? Jeg har heller ikke registrert noen folkeaksjon for fartssperrer. Det er ingen offentlig debatt om å innføre høyere aldersgrense for unge menn som ønsker førerkort.

Hvorfor ikke? Fordi ingen blir populære eller sanker stemmer på saker som begrenser den enkeltes frihet til å sette andres liv i fare?

Denne helga, som andre dager, tvinges vi ut på veiene uten å ane hvem vi risikerer å møte. Det er samfunnets stilltiende aksept av russisk rulett.

Vi får prise oss lykkelig hvis det ikke er vår tur denne gangen.

«Hvorfor er det ingen folkeaksjon for fartssperrer?»

* 24 mennesker mistet livet på veiene i Nord-Norge i 2013. Ni personer mistet livet i utforkjøringer, mens åtte døde i møteulykker. På landsbasis omkom 191 mennesker  i trafikken i 2013.

Generasjon velsmurt

«Av alle radikale meninger, anses de unge for å være de mest typiske. I virkeligheten er de de mest konservative mennesker jeg noensinne har møtt», mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson (1856 – 1924).

Han hadde rett; bevist nok en gang ved høstens valg: De unge stemmer i stor grad som sine foreldre, trygt plassert i sentrum av norsk politikk.

De unge er dårligere enn sitt rykte. Sjelden ser vi opprør og rebelsk oppførsel her til lands. Sist registrerte tilfelle av sivil ulydighet var da «monstermastene» i Hardanger skulle bygges. Da var det minst like mange godt voksne som ungdommer som tok på seg bunaden og lenke seg fast.

Her i byen var det tegn til engasjement og initiativ da ungdomsklubben Gimle var truet av nedleggelse. Men i høflige og siviliserte former, må vite: et møte der vi snakker om saken. 

For samfunnet generelt, og foreldregenerasjonen spesielt, er det selvfølgelig utrolig bekvemt av vi har så kjekke ungdommer. Foreldrene kan lene seg tilbake og konstatere at de har oppdratt sine barn i sitt eget bilde: Kliss like dem selv.

Og en kjettersk tanke sniker seg inn: Aldri har så mange ungdommer fått en diagnose som i våre dager. Nordland ligger på topp. Enhver bråkmaker – enten det er han eller hun – stemples med ADH-diagnose, medisineres og gjetes inn i flokken av velstående, velfødde og veloppdragne. Er det en sammenheng?

Men hva skal vi egentlig med dem, ungdommene, hvis de ikke konstant holder voksengenerasjonen på tå hev? Det er deres fremste oppgave i denne fasen av livet: å protestere.

Når de sjelden eller aldri gjør det, så kan vi vel like godt putte dem i fryseren når de er ferdig med videregående, og tine dem opp igjen som unge voksne, der de sitter med rekkehus, 1,8 barn, stasjonsvogn i carporten og campingbil på Saltfjellet?

Noen ganger får jeg lyst til å røske musikkproppene ut av ørene på dem, konfiskere mobilen, ta tak i kragen på den rådyre dunjakka og skikkelig filleriste den såkalt opprørske generasjonen og si: Ikke finn dere i det! Bli rasende, på nær sagt hva som helst: 

Mot myndighetenes manglende boligpolitikk, for legalisering av hasj, nei til kroppshysteri, ja til ... ett eller annet.

Eller de enda mer alvorlige sakene; de som virkelig truer jorda og menneskers liv og helse. Resultatet av voksengenerasjonens politikk; de som siter på den grønne grein og har trukket stigen opp etter seg.

Og som sender regningen til de unge.

Lenk dere fast, bli arrestert og båret vekk, tagg en vegg med slagord, kast stein, knus et vindu (et lite ett), og om ruteknusing føles for ulydig og farlig: Slå i alle fall en liten sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi alle lever i.

Er dere bare et par stykker, er det pøbelstreker. Men med mange nok som ikke finner seg i det, garanterer jeg at det skremmer vannet av generasjon femti, feit og ferdig. 

Altså de som (i grove trekk og uærbødig sagt) styrer og bestemmer.

For dere forventer vel ikke at det er generasjon seksti, satt og søkkrik som skal fikse verden for dere ...?

Godt (opprørsk) nyttår!

"Slå en sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi lever i"

Selvrealisering i zentrum

Nei, det er ikke på nivå med Snåsamannen eller prinsesse Märthas engleskole. Det er noe helt annet.

Zen. Bare ordet får tankene til å gå til Østens mystikk og flere hundre år gamle tanker og filosofi.  «Helt zen» sier vi, og mener kanskje noe diffust åndelig, helhetlig, rolig, mystisk og enigmatisk.

Å si hva zen er, er umulig og det er ikke bare på grunn av begrenset spalteplass.

I forordet til boka «Med zen i lomma (Hilt & Hansteen as 1996) heter det at det er enklere å beskrive enhåndsklapping enn å beskrive hva zen er. 

Boka forsøker likevel: Zen oppsto i Kina i det sjette århundre som en fusjon mellom indisk buddhisme og kinesisk taoisme, og hvor det spekulative går opp i det praktiske, det metafysiske i det jordiske.

Så da kan man lure på hva ei jordnær «bondetuppe» som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har å hente hos en norsk zen-coach, som trolig aldri har satt av ett minutt til meditasjon i et tempel i Østen.

Kommunalministeren* bruker 43.000 kroner av skattebetalernes penger til tolv coachingsamtaler hos firmaet Zen Leadership.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i at statsråden ønsker å utvikle seg selv for å bli mer effektiv og planmessig i arbeidet. Men det er litt merkelig at en som har vært en av landets absolutte toppledere gjennom fire og et halvt år i regjering først nå finner ut at det er nødvendig.

Altså etter at hun også ble leder i Senterpartiet; er det derfor det er nødvendig å forene det jordiske med det metafysiske?

Det kan være noe i at Sps kjernevelgere vil reagere på Navarsetes lederutviklingskurs, og at jordnære bønder både i bygd og by rister på hodet av denne typen zen – på norsk.

Det må være noe med sentrale politikeres dragning mot det mystiske og uforklarlige.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen tok selv kontakt med Snåsamannen for å få hjelp til sønnen sin, og Aps stortingspolitiker Saera Kahn pådro Stortinget skyhøye telefonregninger etter å ha ringt en spåkone flere titalls ganger.

Kommunaldepartementet forsvarer Navarsetes utgifter for at statsråden skal få oppleve sitt øyeblikk av zen.

Det er det ikke mange utenfor de innerste kretser som gjør; skattebetalernes penger kan brukes til mye annet. Hva statsråden privat, eller partiet, syns det er verdt å bruke penger på, er en annen sak.

Statsråden kan få et gammelt zen-ordtak med på veien – og det helt gratis:

«Før mennesket setter seg inn i zen, er fjellene fjell og vannene vann. Etter det første gløtt inn i zens tankeverden er ikke fjellene lenger fjell, og vannene er ikke lenger bare vann. Etter at man er blitt en opplyst, er fjellene atter fjell og vannene igjen blitt vann».

Altså bortkastede penger.

«Hva skjer med hullet når osten er spist?»

(Vestlig koan)

*Liv Signe Navarsete var kommunal- og regionalminster i Stoltenberg-regjeringen fra 2009-2013.

I den sorte gryte

Vi er i den tiden på året da enkelte oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen som ikke har fulgt med i timen trekker seg i protest fra de populære julekonsertene, når det plutselig går opp for dem (godt voksne mennesker; hvilken planet har de levd på?) at Frelsesarmeen har et syn på homofile som de ikke støtter.

Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

De som nå trekker seg, det være seg Truls Sonstad, Lars Vaular eller RBK, er i sin selvfølgelige rett til å følge sin samvittighet. Det skulle bare mangle. 

Til og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at ingen kan fengsles eller straffes for å følge sin overbevisning. I dette tilfellet i 2009, i en sak der et armensk Jehovas Vitne ble dømt til fengsel på grunn av militærnekting.

Det er et anerkjent prinsipp at ingen skal tvinges til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Likevel sitter det samvittighetsfanger i fengsel nær sagt i hopetall, også i vår del av verden.

Heller ikke journalister kan tvinges til å skrive noe mot sin vilje. Det er nedfelt i Vær varsom-plakatens pkt. 2.5, der det heter at «en redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».  

Så ville vel heller ikke en journalist med ateistisk grunnsyn søke seg jobb i den kristenkonservative avisa Norge i Dag. Eller en Frp-er i Klassekampen. Vi burde kanskje kunne forvente at de som først sier ja, så nei, til Frelsesarmeen også hadde tatt seg bryet?

Det er innvendinger, selvfølgelig. Militærtjeneste er noe man pålegges av myndighetene, og ikke velger selv. Fastleger er offentlig ansatte, og skal dermed pr. definisjon følge norsk lov, også den som fastslår at vi har selvbestemt abort.

Likevel er det noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Samvittighet hylles og bejubles i de sakene flertallet er enig i, og for noen (les: kjendiser), mens andre menneskers overbevisning ikke avstedkommer annet enn samstemt hylekor og fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg rett til å følge sin egen indre stemme om rett og galt, unner ikke andre det samme.

Jeg har ikke registrert at noen som nå trekker sin støtte til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller gir sin moralske støtte til prester som ikke ønsker å vie homofile i kirken, for den saks skyld.

Eller er det sånn at samvittigheten til en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar er mer verdt og er viktigere enn andres?

Gjennom tidene har de som bestemmer i et land, straffet mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet og nektet å bøye seg. Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og han ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  

Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste og i overensstemmelse med sin samvittighet, og ble dømt til døden.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens sorte gryte er forhåpentligvis full.

"Er samvittigheten til en som kan klimpre på gitar mer verdt, og viktigere, enn andres?"