Friksjonsfritt

«En diplomat er en som kan be deg dra til helvete på en sånn måte at du begynner å glede deg til turen», er et sitat med ukjent opphav. 

Vi kan trygt slå det fast: Den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke er ingen diplomat. Og vi har vel knapt opplevd noe lignende her på parnasset: Vinneren av Den internasjonale Ibsenprisen 2014 sto på podiet og ba en samlet kulturfiff om å dra til helvete.

Det er all grunn til å diskutere tildelingen av prisen til akkurat denne forfatteren, men jeg kan ikke noe for det: Det er befriende, ja bent ut sagt oppløftende, å se en kunstner lage furore på denne måten.

Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger, i dette tilfellet 2,5 millioner kroner. En holdning norske kunstnere og kulturarbeidere, er sørgelig fri for. Unntaket er Kråkesøv, som i 2010 høflig og lavmælt sa nei takk til penger fra Statoil.

Når provoserte en nordnorsk kulturpersonlighet makta sist?

Det sikkert en smule urettferdig, men er det skrevet en protestvise med sting siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16 æ bli så førrbanna ...» i 1979? Jo da, jeg vet det er utgitt  samle-cd-er med ulike artister mot oljeboring i Lofoten.

De har ikke skapt en eneste krusning på Vestfjorden.

Fra etablerte artister har det kommet mye om livet og døden, havet og kjærligheten. Helt friksjonsfritt. Varme, vakre og vare viser; ikke noe galt i det. I og for seg.

Også Bodøs største navn, Halvdan Sivertsen, har skrevet sånn. Blant annet om at han møtte en maler på vakre Kjerringøy. Som altså er hans venn, Karl Erik Harr. Som har brukt Sivertsen som modell for Jesus på altertavla i Lakselv kirke.

Karl Erik Harr er landsdelens bestselgende bildekunstner. Hva har så han å si sin samtid?

Hans utstilling i 2011 inneholdt 25 bilder av den samme fjelltoppen, Strandåtinden på Kjerringøy. Vel nok kan en fjelltopp endre uttrykk etter årstid og vær. Men det får vel være måte på å repetere seg selv, og gå på tomgang.

At Harr selger så det griner forteller minst én ting: At landet er smekkfullt av nordlendinger med hjemlengsel, som betaler godt for å ha bølgeskvulp og nordnorske fjelltopper på veggen.

De to offentlig finansierte teatrene da, de må vel speile vår tid og gå i klinsj med «makta»? 

Hålogaland Teater har tradisjon for å gå inn i samtiden og ta temperaturen på samfunnet. «Det e her æ høre tel» (1973), ble et vendepunkt i nordnorsk og norsk teater. Nå går det mest i «Trollmannen fra Oz» og «Jeppe på Bjerget».

Nordland Teater spiller også kjente klassikere, som «En sporvogn til begjær» og «Den gamle mannen og havet». Og en musikalsk hyllest til Halvdan Sivertsen. Og en våre unge, dyktige forfattere gjør suksess med bøker om mobbing.

Helt politisk korrekt. Helt uangripelig. Og helt uten en eneste kontrovers.

Faktisk syns jeg flere av våre etablerte kunstnere og kulturarbeidere, de med gjennomslagskraft, oftere bør be kulturfiffen og «makta» om å dra et visst sted.

Så mye som det er å ta tak i, er det nærmest et kunststykke å unngå det.

"Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger"

Kampen om kjøkkenbenken

«Husarbeid er noe en kvinne gjør uten at noen legger merke til det, med mindre hun ikke har gjort det», mente den amerikanske humoristen Evan Esar (1899-1995).

Mange kan skrive under på det. Også politikerne – de som har hatt som mantra at kvinner ikke skal stå ved kjøkkenbenken – har oppdaget at klesvasken ikke forsvinner av seg selv.

På venstresiden har det i mange år vært opplest og vedtatt at kvinner skal ut i arbeidslivet. Norge har verdens høyeste andel av kvinner i lønnet arbeid, og samfunnet trenger dem. De som har valgt annerledes – for eksempel deltid eller å være hjemmeværende i noen år – har ikke stått spesielt høyt i kurs hos feministene.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener Frp og Høyre varsler en politisk linje som vil bidra til å føre norske vinner mange steg tilbake mot kjøkkenbenken. Og der skal de altså ikke være. Også SVs Inga Marte Thorkildsen mener regjeringen driver en politikk som fører kvinner tilbake til kjøkkenet. Kontantstøtten og kutt i pappapermen, samtidig som barnehagene blir dyrere, sørger for det.

Underforstått: Kvinner skal ikke være hjemme og passe egne barn og vaske gulv. De skal ut å tjene penger. Sånn at de kan ha råd til å betale noen for å komme hjem og ta husarbeidet for dem.

Derfor er det noe nesten ironisk og småmorsomt at en kvinnelig SV-politiker nå vil ha den gode, gamle husmorvikaren tilbake. De forsvant på 80-tallet, men nå vil sterke krefter i SV vekke ordningen til live igjen. En av dem er Hanne Ihler Toldnes fra Nord-Trøndelag.  – Det er ingen tvil om at det er et behov. Vi får tilbakemeldinger fra fortvilte foreldre som blir satt i vanskelige situasjoner om det oppstår noe akutt, sier hun.

Familievikar er det noen som foretrekker å kalle dem. Det gir ikke assosiasjoner til noe så trivielt som husarbeid.

Husmorvikaren vekker nostalgiske minner hos mange. Ordningen kom etter krigen og skulle hjelpe familier i krisesituasjoner, for eksempel hvis mor var syk eller lå på fødeklinikken. Nå er denne staute yrkesgruppen, som både vasket opp, laget mat og passet barn hvis det var nødvendig, så godt som utradert fra det norske samfunnet. Ordningen hadde sitt høydepunkt midt på 1960-tallet, da omkring 50.000 familier fikk hjelp hvert år.

Etter hvert som det ble færre heltidshusmødre, og sosiale ordninger som barnehager og pappapermisjon ble bygd ut, forsvant husmorvikarene.

Ytterst få kommuner har i dag ordninger med husmorvikarer. Personlig hjelp gis gjennom hjemmetjenesten, og da i første rekke til eldre og innbyggere med særlige behov. At det er et behov for gode, gammeldagse husmorvikarer er lett å skjønne.

Men det er litt kinkig: Skal venstresiden kjempe for en tjeneste, der kvinner (i hovedsak) skal utføre en jobb som er så til de grader nedvurdert av den samme venstresiden? Nord-Trøndelag SV vil ha med seg resten av partiet på politisk rehabilitering av husmorvikaren, og har sendt saken til Stortinget.

Tipper det blir oppvask på kammerset.

"Husmoren, nedvurdert og utskjelt, kan bli politisk rehabilitert"

Kraften i et komma

«En bitte liten prikk som er overlegen min vilje», skrev Jonas Gahr Støre på forlagsbloggen da boka «I bevegelse» ble utgitt.

Han falt nesten for fristelsen til å sette utropstegn. Men sto imot.

Nesten ingenting annet skaper så stort engasjement som en real, norsk språkdebatt. Kampen for eller imot nynorsk er en egen avart. Enda varmere går det for seg hvis noen tråkker på nordmenns subjunksjoner (jeg vet ikke hva det er, jeg fant det i ei ordbok). 

Spesielt hvis det er en utlending.

I en kronikk i VG i forrige uke – skrevet av den finske feministen, forsker og bloggeren Sanna Sarromaa – fikk nordmenn sitt pass påskrevet. I en språklig uangripelig tekst lurer skribenten på hva nordmenn har lært på skolen i 13 år; i alle fall ikke språk. 

Spesielt kritisk er hun til lærere, journalister og folk i jobber der det å uttrykke seg skriftlig er en nødvendighet.

Det har selvsagt ikke gått upåaktet hen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener den finske forskeren er arrogant. Dyslektikere og fulle sjøfolk føler seg tråkket på. Utdanningsforbundet mener Sarromaa setter offentlig ansatte i et dårlig lys, og ber ordføreren på Lillehammer om å kneble henne.

Ikke overraskende var det kommafeil i uttalelsen fra Utdanningsforbundet. Det er sikkert skrivefeil i denne kommentaren også.

Sarromaa har helt rett. Og det har sin forklaring. I flere tiår har det vært god språkpolitikk i skolen å la ungene skrive akkurat hvordan de vil. Å bruke fantasien har vært viktigst.

Jeg har selv forsøkt meg med en forsiktig rødpenn ved å påpeke at «ikke» skrives med to k-er, men fikk kontant tilbakemelding: Frøken sier at det ikke gjør noe om det er feil. Så da så.

I voksen alder sliter mange fortsatt med de dårlige vanene de fikk lov å lære seg i grunnskolen. Det er disse som nå sender brev til foreldrene, eller skriver i avisene, og som ikke vet forskjell på skrivemåten for Nord-Norge og nordnorsk.

I tillegg gjør Språkrådet hva det kan for å ødelegge nordmenns språkkunnskaper. Typisk nok mener direktøren, Arnfinn Muruvik Vonen, at den finske forskeren er for streng. Han representerer statens fagorgan i språkspørsmål, som i årevis har fulgt følgende politikk: Kan ikke journalister forskjellen på når det er korrekt å bruke statsråd og minister? Sett en strek over regelen; bruk begrepene som det måtte passe. Han eller ham? Pytt sann, samme det vel. Jaså, mange sliter med å skrive tunnel rett? Vi gjør det rett og slett valgfritt om det skal brukes to n-er eller to l-er.

Finnes det ord igjen som ikke har valgfri skrivemåte? For utlendinger, som sliter med å lære seg norsk skriftlig, må det være et mareritt.

Dårlig språk kan bety liv eller død. Ikke om du spiser lamme lår i stedet for lammelår kanskje, men følgende eksempel er velbrukt:

«Heng ham, ikke vent til jeg kommer» betyr unektelig noe helt annet enn «Heng ham ikke, vent til jeg kommer». Fortsatt noen som mener at det ikke er så nøye?

"Nordmenn skal ha seg frabedt å bli tråkket på subjunksjonen"

Helt på viddene

«Det er for mye bønder og natur i Norge» mener den norske journalisten og anarkisten Mari Toft, alias Syphilia Morgenstierne (1953-). 

Det er neppe for mye av førstnevnte. Ikke av sistnevnte heller.

Hvis noen søker om barnetrygd for 20 barn født med tre måneders mellomrom blir ikke resultatet at man får trygd for to barn. Man blir anmeldt for forsøk på trygdesvindel.

Men når det gjelder erstatning for tap av rein eller sau til rovdyr, er norske myndigheters holdning en helt annen. Det hele minner om å være i Syden: Begge parter forventer – og aksepterer – at det skal prutes. Og setter prisen deretter.

Sammenligningen halter kanskje, men likevel. Den tegner et godt bilde av situasjonen.

I Finnmark må det være et særdeles spesielt dyre- og fugleliv. Faunaen må rett og slett være en studie verd, for hvor ellers kan man se ørn så feite at de ikke klarer å lette?

Ja, for sånn må det vel være i vårt nordligste fylke, når reineiere for noen år siden hevdet at 240 voksne kongeørner drepte 1.755 rein? Og at 10–20 gauper tok knekken på 1.348 reinsdyr; den får reineierne dra lenger ut på vidda med!

Til og med Fylkesmannen i Finnmark trodde det var, ja bent ut sagt, en rein bløff når innmeldte tap av dyr ble vurdert for erstatning. De 400 reindriftssamene i Finnmark hevdet nemlig at kongeørn, jerv, gaupe og ulv forsynte seg med 44.724 rein. I bare 415 tilfeller kunne eierne legge fram dokumentasjon for at rein var drept av rovdyr. Fylkesmannen innstilte på erstatning for 5.917 dyr.

Men det er ikke bare reineierne som krever langt mer enn det myndighetene mener det er grunnlag for. Vi er igjen i den tiden på året når sau og lam hentes fra beite. Da har gaupa tatt noen. Veldig mange, ifølge bøndene.

Norske bønder har de siste 13 årene fått utbetalt over 200 millioner kroner i erstatning for at rovdyr har drept sau, skriver Dagens Næringsliv. Rundt 200 av disse millionene er erstatning for dyr tatt av gaupe, ifølge Rovbase.

Men bare i mellom fire og ni prosent av tilfellene er det dokumentert at gaupa står bak, ifølge en ny forskningsrapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA). I de andre sakene har fylkesmenn utøvd skjønn.

Både bønder og rovdyr koster. Ingenting i veien med å erstatte dokumenterte tap. Men ifølge reineiere og bønder må det altså foregå et formidabelt blodbad ute i norsk natur hvert år. Fire ganger mer enn det forskerne tror er realistisk.

At rein og sau blir drept av rovdyr, er det ingen tvil om. At ikke alle kadavre lar seg oppspore som dokumentasjon, er også forståelig. Det er likevel merkelig at vi har en rovdyrpolitikk som premierer forsøk på løgn og fanteri, og som dermed også setter ærlige reineiere og sauebønder i et dårlig lys.

Norges Bondelag vil ikke endre dagens ordning. Det vil gi bøndene tap; og det ikke i antall sauer. Men at tusenvis av dyr bare forsvinner i løse luften er simpelthen for drøy kost. 

Selv for fredet rovvilt.

"Den får reineierne dra lenger ut på vidda med!"

Gloriens grelle glans

«Barn er de fattiges rikdom», mente Thomas Fuller, britisk forfatter og geistlig (1608-1661).

Han tenkte neppe at noen hundre år senere skulle barn bokstavelig talt bli en internasjonal handelsvare, produsert av fattige kvinner for å tilfredsstille rike nordmenns egoistiske behov. De behandles som fødemaskiner.

Debatten om surrogati dukker opp med jevne mellomrom, i takt med at stadig flere nordmenn velger å se bort fra at de bryter loven og rått utnytter fattige kvinner. Sist i «Dagsnytt 18» denne uka. Forsvart av postdoktor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Ole Martin Moen.

Kort fortalt: Moen har to barn sammen med sin partner. Barna er 12 og 16 måneder gamle, født av ulike surrogatmødre i India. Sterkt etterlengtede barn; uten tvil. De har kostet rundt 500.000 kroner til sammen. Til klinikken vel å merke. Surrogatmødrene fikk ca. 30.000 hver.

Det er ikke vanskelig å forstå at barnløse ønsker å bli foreldre. Noen så sterkt at de altså leier en fattig kvinnes livmor for å få ønsket oppfylt. Hykleriet rundt transaksjonen, står i stil med beløpet som legges på bordet.

I det nevnte tilfellet: Nei, de har ikke utnyttet fattige kvinner i India. De har faktisk hjulpet dem til et bedre liv. Muligheten til å tjene penger på å føde andres barn må vi ikke ta fra dem. Og hva har vi – kritikerne – egentlig gjort for å hjelpe de fattige i India? Dessuten er nesten alt arbeid bruk og salg av kropp på en eller annen måte.

Sånn snakker en som skal bli professor i filosofi; helt uten etiske og moralske refleksjoner og anfektelser. Hvilket bare viser at høy intelligens slett ikke er det samme som god forstand.

Jeg har hørt andre forsvare sine kjøp av kvinnekropp. Horekunden bruker i mange tilfeller også stor energi på å rettferdiggjøre sine handlinger.

Nei, kvinnen selger kroppen sin helt frivillig, hørte jeg én si i NRK for en tid tilbake. Lenger ut i intervjuet kom det fram at kvinnen prostituerte seg fordi hun holdt på å miste huset, og derfor trengte pengene. Det var horekunden som fortalte det.

Frivillig? Akkurat.

De aller fleste kvinner blir ikke surrogatmødre av ren godvilje, eller fordi det er spesielt moro å være gravid. Heller ikke kvinner i India bærer fram et barn uten for alltid å ha små fotspor i sitt hjerte. Men fattigdommen tvinger dem.

Og surrogatibarna fødes inn i en virkelighet der de faktisk har tre mødre: en genetisk, en fødemor og en sosial mor. Eller far.

En etisk og moralsk hengemyr, og et juridisk minefelt.

Nei, dette er ikke homohets. Også heterofile barnløse benytter seg av surrogati, og argumenterer etterpå langs de sammen linjene: De har faktisk hjulpet en fattig kvinne. Som gjør det frivillig. Ren filantropi, med andre ord.

Si det heller som det er: Vi vil ha barn. Vi har penger. Vi kjøper det vi vil ha.

Om glorien dere plasserer på eget hode – som slett ikke skinner, men tvert imot skjærer andre i øynene – er det bare én ting å si: Spar oss.

"Høy intelligens er slett ikke det samme som god forstand"

En omvendt virkelighet

«Demokrati er en styreform der du sier hva du mener og gjør det du får beskjed om», mente den engelske journalisten Gerald Barry (1899-1968).

Ofte demonstrert når det spisser seg til i arbeidslivet. Den nylig avsluttede lærerstreiken er unntaket som bekrefter regelen.

Det hører med til arbeidslivets spilleregler at streik er et kraftfullt virkemiddel som kan brukes når alt annet har slått feil. Det hører også med at regjeringen kan be Stortinget stanse enhver streik med tvungen lønnsnemnd, hvis det er svært gode grunner til det. Liv og helse for eksempel.

Solberg-regjeringen har holdt fingrene fra fatet. KS og lærerne måtte selv rydde opp.

Det overrasker sikkert mange, ikke minst dem som hevder at Arbeiderpartiet, og den tidligere rødgrønne regjeringen, står på arbeidstakernes side. 

Ikke minst er det et argument som brukes når de samme partiene nå er i opposisjon og hevder at dagens regjering vil rasere arbeidslivet.

Men aldri har så mange streiker blitt avsluttet med tvungen lønnsnemnd som under de rødgrønne. Mot arbeidstakernes vilje.

Statsrådene Anniken Huitfeldt, Bjarne Håkon Hanssen og Hanne Bjurstrøm – alle fra Arbeiderpartiet – har stanset streiker i fleng. Førstnevnte både i 2006 og 2013. 

Noen eksempler: I sin tid som arbeids- og inkluderingsminister stanset Bjarne Håkon Hanssen flere streiker, nær sagt på løpende bånd. Blant annet måtte streikende akademikerne i 2006 pent gjøre som de fikk beskjed om. 

Slakteklare kyllinger ble brukt som syltynn begrunnelse.

Daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøms inngripen i både vekter- og oljestreiken i 2012, avstedkom massiv kritikk. Bare en halv time før arbeidsgiverne skulle iverksette full lockout på sokkelen – også det et lovlig virkemiddel i en konflikt – ble partene innkalt til hastemøte. Begrunnelsen for tvungen lønnsnemnd var de alvorlige økonomiske konsekvensene en nedstengning av norsk sokkel ville få.

De streikende oljearbeiderne var rasende. 

Det var også arbeiderpartiveteran, nå avdøde, Reiulf Steen. «Dette kommer til å bli en lang og trolig søvnløs natt. For første gang i mitt voksne liv har jeg opplevd at en regjering med Arbeiderpartiet har stilt seg til rådighet for arbeidsgiverne – de norske oljebaronene med de skyhøye pensjonene», uttalte Steen til Klassekampen. Han så ingen legitime grunner til å bruke tvungen lønnsnemnd.

«Hvis en bruker som argument at det gir tap kan en like godt oppheve streikeretten. Den er ment som et våpen, og poenget er nettopp at en streik skal ramme de som tjener penger på virksomheten», mente Steen.

Regjeringspartner SV var heller ikke nådig, og partileder Audun Lysbakken lanserte til og med ideen om å kutte ut muligheten for å bruke tvungen lønnsnemnd.

Men SV gjorde som vanlig: Protesterte for all veden, men fulgte villig med 
på ferden ...

"Slakteklare kyllinger ble brukt som syltynn begrunnelse".