Langt over mål

En oppførsel fra "1916" som kvalifisere til rødt kort og utvisning.

«Gje ungdommen ei flaske brennevin før idretten tar dei», sa komikeren og forfatteren Per Inge Torkelsen.  En omskriving er fristende: Gi ungene en kinobillett før de oppdager at det er en fotballkamp på gang.

Lørdag gikk det sterke rykter i Bodø om at det var invitert til organisert fotballbråk mellom Glimt- og TIL-supportere. Ryktene var så sterke at politiet møtte opp på utestedet der supporterne fra «1916» hadde samlet seg. Senere på natta var det knuffing, og fem supportere i TIL-drakter måtte eskorteres hjem av politiet.  De turte ikke forlate utestedet.

Søndagens kamp på Aspmyra var trist nok, med TILs 3-0 seier over Bodø/Glimt. På toppen av det hele et solid bomskudd av den alternative og selvoppnevnte supporterklubben «1916». Et stort banner med tegning av en hengt supporter fra TILs alternative supporterklubb, Forza Tromsø, toppet innsatsen.

Alt i alt en oppførsel som burde kvalifiserer til rødt kort og utvisning.

Det var ikke supportere fra den offisielle klubben til Bodø/Glimt, «Den gule horde», som markerte seg negativt. Sett fra sidelinja har det utviklet seg en subkultur og ukultur blant noen supportere både i Bodø og Tromsø, der virkemidlene for å erte og sverte rivaliserende lag har nådd nye høyder. Eller rettere sagt: lavmål.

Harde ord og hatretorikk, som brøles fra de fleste tribunene landet over, og er akseptert som en del av fotballkulturen, er vanlig.  Lidenskapelige fotballelskere hevder at du ikke kan elske klubben i ditt hjerte, hvis du ikke kan hate motstanderen.

Det bygges sosiologiske forklaringer rundt hatet, som dessverre altfor ofte munner ut i direkte vold. Som under fotball- EM nylig. En av forklaringene, eller rettere sagt bortforklaringene, jeg har fått med meg, er «karnevalisme». Begrepet ble oppfunnet av den russiske språkteoretikeren Mikhail Bakhtin (1895-1975). De fire elementene han nevner med karnevalismen: Fokus på det kroppslige vulgære, opprør og motkultur mot den falske borgerlige fasaden, hån, degradering og overdrivelse og skryt.  Altså noe en hvilken som helst supporter kan kjenne seg igjen i.

«Karneval» definerer Bakhtin som tidspunktet der vi kler oss ut og tar på oss roller som det vi gjerne vil være. For «1916» betyr det å bytte ut Bodø/Glimts gule farge med svarte hettejakker med dødninghode på ryggen.

Mange er bekymret over at for få finner veien til fotballtribunene. Publikum svikter; men er det egentlig noe rart?

Samfunnet bruker millioner av kroner på anti-mobbekampanjer, og hatytringer skal straffes. Bortsett fra på fotballkamper. Så hvorfor ta med seg ungene på Aspmyra en søndag ettermiddag når de må bivåne en svartkledd gjeng med en hengt TIL-supporter? Og hvordan få dem til å forstå at grov sjikane, mobbing og hatytringer er helt innafor på fotballkamp, men ikke når de skal på skolen neste morgen?

I jubileumsåret 2016 er selvmål fra «1916» det siste Bodø/Glimt trenger.

"Bodø/Glimts gule farge er byttet ut med svarte hettejakker med dødninghode"

 

Brannslokking

Brannmann Sam og vennene hans har ertet på seg muslimene.

«Mange har begått feil av frykt for å begå feil», mente den tyske forfatteren og litteraturkritikeren Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781). Som nå, når en barne-tv- serie har fått store produksjonsselskap, og NRK, til å gi etter for reaksjoner fra muslimer.

Det handler om «Brannmann Sam», kjent fra barne-tv av flere generasjoner. Nå har en episode skapt «brann» i England. Det er en episode sendt på den britiske tv-kanalen Channel 5 som har fått det til å gløde på Twitter.  Der kommer en av vennene til Sam, Elvis, i skade for å skli på et ark som har havnet på gulvet. Blant arkene som virvles opp er det en side med arabisk skrift som vises et halvt øyeblikk.  Assisterende generalsekretær i Det muslimske rådet i Storbritannia gjenkjente teksten. Det var noen vers fra Koranen. Reaksjonen har spredt seg som ild i tørt gress. Produksjonsselskapet har lagt seg langflat, beklaget og lover at det ikke skal skje igjen.

Også NRK har vist episoden. Den ble sendt siste gang i desember 2014, og skulle sendes igjen i august. Men nå har NRK valgt å ta ut akkurat denne episoden. Det er ikke noe poeng å vise den, uttaler redaksjonssjefen i NRK Super.  Han sier ingenting om hva som er poenget med å fjerne den.

Jeg vet ikke hvorfor det omtalte arket hadde vers fra Koranen, eller hvorfor arket havnet på gulvet sånn at karakteren Elvis i serien uforvarende skled på det. Men det framgår tydelig at han ikke tråkker på Koranen bevisst. Ingen ville ha hevet et øyebryn om det var en side av Bibelen som havnet på gulvet ved et uhell. Hadde noen snublet og glidd på ei salmebok ville det blitt oppfattet som humor.

I et sekulært, vestlig samfunn skal ingen religion opphøyes til ukrenkelig; heller ikke islam. En bibeltekst og en korantekst har riktig nok ulik status i de to religionene, og mange muslimer vil utvilsomt oppfatte det som blasfemisk at noen tråkker på et ark med vers fra Koranen, selv om det er et uhell.  Men det må muslimene tåle, på samme måte som troende kristne, eller hinduer og buddhister for den saks skyld, må tåle ting de mener er blasfemiske.

Når også NRK lystrer er det nærliggende å tro at frykt for voldelige reaksjoner er den egentlige årsaken, ikke plutselig respekt for religiøse menneskers følelser.  Karikaturstriden i 2006, terrorhandlingen mot det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdo i Paris i januar i fjor, og skytingen mot den svenske kunstneren Lars Vilks på et debattmøte i København måneden etter, er eksempler på reaksjoner fra ytterliggående muslimer på ting de ikke liker. 

Episoden i «Brannmann Sam» kan godt være gnisten som kan få en brann til å blusse opp igjen. Derfor drives det brannslokking både i England og Norge. Når ei twittermelding indirekte til og med tvinger NRK til lydighet, viser det hvor stor innflytelse islamske ledere, og islam, egentlig har. Det bør få alarmen til å gå, ikke minst i NRK.

"I et vestlig, sekulært samfunn skal ingen religion opphøyes til ukrenkelig"

Makt og avmakt

Regjeringskvartalet 22. juli 2011.

«Du kan mislykkes mange ganger, men du er ikke mislykket før du begynner å skylde på andre», mente den svenske kirkereformatoren Olaus Petri (1493-1552). Det er der vi er nå; fem år etter terrorangrepet.

Det er for alltid brent inn i vår kollektive hukommelse: Bildet av ti politifolk i en synkeferdig gummibåt mens terroristen slakter ungdommene på Utøya.  Bildet er selve inkarnasjonen av mislykket beredskap, også påpekt i 22. juli-kommisjonens knusende rapport. Den levner politi og de politisk ansvarlige for beredskapen, Stoltenberg-regjeringen, liten ære. Ingen ære i det hele tatt, faktisk.

Så hvor er Norge nå, fem år etter? Det angår et politidistrikt nær deg: Det ble lovet 400 spesialtrente politifolk. Politiet mangler fortsatt omtrent 230 i den «spisse» delen av hverdagspolitiet, de som først skal reagere og aksjonere hvis det verste skulle skje. Beredskapstroppen (Delta) må reise med ordinært rutefly fra Oslo hvis terroren skulle ramme i for eksempel Kirkenes.

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har skrytt av at Norge har fått dobbelt så mange politihelikoptre som vi hadde 22. juli 2011. Det betyr at Norge i dag har to. De er gått ut på dato, og står mest på bakken. Regjeringen har valgt ikke å investere i flere, og satser på at helikoptrene til Forsvaret, Kystvakta og redningstjenesten skal være tilgjengelige i en krisesituasjon.

Ikke ett spadetak er tatt for et nytt, nasjonalt beredskapssenter. Det har havnet i ei hengemyr av feilslåtte vedtak. Ei ny tomt kan bli valgt tidligst høsten 2017, det kan godt bli tiårsmarkering for det grufulle terrorangrepet før senteret er på plass. Det pinligste av alt: I ulike intervjuer skylder statsministeren og beredskapsministeren på den forrige regjeringen. Arbeiderpartiets nestleder på sin side gjør sitt aller beste for å skyve ansvaret over på den nåværende, i stedet for å innrømme fatal svikt på deres vakt. Sånn holder de på; som unger i barnehagen. De har makt til å gjennomføre det som må gjøres, men evner ikke å levere.

Rett skal være rett, noe har de fått til: Med en justisminister fra Frp som ansvarlig, har byråkratiet est ut. Politidirektoratet har vokst fra 120 stillinger da det ble opprettet, til 314 faste ansatte i dag, ifølge tall ABC-nyheter har hentet inn. 100 millioner kroner ble i fjor tatt fra politidistriktene for å finansiere papirflytterne i Oslo. Antallet ansatte med millionlønn er økt fra sju til 17.

Vår følelse av avmakt over politikere som lover, men ikke leverer: Én av to nordmenn mener politiet ikke er godt nok rustet til å takle et eventuelt nytt terrorangrep, viser en ny undersøkelse fra Infact.   Det til tross for at alle ansvarlige påstår det motsatte.

La oss håpe at påstanden aldri blir satt på prøve.

Luftige løfter og krasjlanding

«Man kjenner fremskrittet på at folk som tidligere var redde for å fly med jetfly, nå er redde for å kjøre med hest og vogn», påpekte den amerikanske skuespilleren og regissøren Jack Lemon (1925-2001). Han var sannspådd. I dag er det ingen som reiser på ferie med hest og vogn. Mange har knapt sett en hest.

Paradoksene i dagens samfunn er mange og store. Som da all verdens toppledere møttes i Paris i desember i fjor for å underskrive en forpliktende, men relativt luftig, avtale som skal redde kloden.  Den globale oppvarmingen skal ned. De reiste selvsagt med fly; en av verstingene blant transportmidlene når det gjelder forurensning.

I Avisa Nordland kunne vi forleden lese at Bodø lufthavn har den sterkeste veksten blant de største lufthavnene i Norge. Passasjerveksten var på over fire prosent i juni. For alle Avinors lufthavner økte med 1,6 prosent første halvår 2016. Nær 25 millioner passasjerer er ikke småtterier, og Avinor gnir seg i hendene, og vil fly enda flere, og bygger ut Gardermoen.

Så mens regjeringen underskriver avtalen om lavere utslipp – der færre flyvninger kunne ha vært et solid bidrag - rigger statens eget selskap Avinor for det stikk motsatte, og håper på enda større inntekter i form av avgifter.

Regjeringen vil til sjuende og sist helt sikkert si at det er passasjerenes feil; de reiser for mye. Og billettene er for billige. Derfor en ny avgift, innført rett for ferien. Heldigvis er det ikke lenger noen av de ansvarlige som kaller den miljøavgift. For det er det ikke.

Det er altså temmelig langt mellom liv og lære – så langt at mange vil si at det ikke finnes andre muligheter enn å ta fly. Bortsett fra noen politikere, som tar engasjementet sitt på alvor.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har fått kritikk for at de bruker både fly og taxi. I påsken gjorde miljøbyråden i Oslo, Lan M. Nguyen Berg, og samboeren noe helt annet da de ville ha luft under vingene. De brukte 60 timer på tog, men kom seg både fram og tilbake til Barcelona. Det var dyrere enn å fly, og tok selvfølgelig mye lengre tid. Men engasjementet for miljøet er understreket og demonstrert én gang for alle; enhver senere flytur vil bli tilgitt.

Da er det verre med politikere som underskriver en forpliktende avtale med den ene hånden, mens de lar den andre jobbe for stikk motsatt resultat. Men det er for så vidt ikke noe nytt, vi er nesen blitt vant til at politikere krasjlander i møte med virkeligheten.

Lederlønningene i staten skulle ned, men har gått opp. Det samme har antallet byråkrater. Banken der staten er eier skal ikke drive med skatteplanlegging, men det går tydeligvis fly til Panama også. Etiske investeringer fra Oljefondet endte i uetiske gruver i Guatemala og Colombia. Yara, Telenor og korrupsjon skal ikke nevnes engang.

Akk ja, lett omskrevet: Politikk er som en kommode: skuff på skuff…

"Så langt mellom liv og lære at eneste muligheten er å ta fly".

Frekkhetens nådegave

Trine Skei Grande bør konsetrere seg om de som gir blaffen.

«Det kan ikke være bra for demokratiet vårt når flertall skal søkes og finnes i tussmørket», mente Willy Brandt. Nettopp. Men etter brexit letes det med lys og lykter i tussmørket av dem som misliker resultatet.

Sist ut i runden av folk som ikke er fornøyd, men som ikke framfører et eneste argument for hvorfor Storbritannia bør bli i EU, er Venstre-leder Trine Skei Grande. Til VG sier hun det rett ut: Grande vil ta makt fra de eldste velgerne ved å gi 16-åringene stemmerett. De som skal leve i framtiden, må også få bestemme mer over framtiden, mener hun.  

Dagbladets Aksel Braanen Sterri gikk langt i å påstå at eldre (hvor nå den grensen går) «… frarøvet min generasjon muligheten til å være med i et europeisk fellesskap. Det setter folkeavstemningen i et underlig demokratisk lys». Virkelig? For Sterri betyr demokrati tydeligvis at bare de som er enige med ham skal få stemme.

Felles for dem begge, og andre som argumenterer på samme måte, er at alder over hodet ikke hadde vært noe problem, hvis utfallet hadde blitt slik de ønsker.

Det er en feilslutning at alder er negativt, enten vi snakker brexit eller i andre sammenhenger. Godt voksne tenker ikke bare på egen pensjon og langtidsferie i Syden. Folk over 60 er tvert imot opptatt både av klodens ve og vel, og av norsk ungdoms framtid. De gidder til og med å lese mer 40 tegn på Twitter, og pløyer seg gjennom lange saksutredningen om kompliserte tema.

Og ikke minst: I en folkeavstemning må hver stemme telle like mye. Det er like umulig å være litt demokratisk som å være litt gravid.

Tilbake til Trine Skei Grande, og hennes ønske om motvekt: Grande, som leder et parti nesten ingen vil ha, og som klamrer seg desperat til sperregrensa, er blitt høy på seg selv på grunn Venstres vippeposisjon: Tenk å lede minipartiet som holder regjeringen ved makta! Det til og med ei regjering Venstre ikke støtter politikken til i viktige saker. 

Hvor demokratisk er egentlig det? Likevel er altså partilederen frekk nok til å sette seg til doms over millioner av mennesker som la stemmesedlene i urnene i Storbritannia. 

Bitte små partier i vippeposisjon er en uting, skal vi ikke like godt pønske ut en motvekt for å ta makt fra dem? For eksempel høyere sperregrense?

Det er riktig at valgdeltakelsen var markant høyere hos de eldre enn hos de unge under folkeavstemningen i Storbritannia. Sånn var det også under stortingsvalget i 2013. I gruppene under 30 år stemte mindre enn 70 prosent. Høyest deltagelse var det i gruppen fra 60 til 79 år. 

Så i stedet for å opphøye seg selv til dommer over dem som gjør sin borgerplikt, bør Venstre-lederen bruke energi på dem hun er så bekymret for, de unge. De som gir blaffen. I den grad de er fratatt egen framtid, har de seg selv å takke.

 

"Klamrer seg til sperregrensa mens hus setter seg til doms over millioner andre".

 

 

Lykkejegere i lykkeland

I MDG er den brutto lykken i partiet stigene.

«Lykkelige mennesker er fiaskoer. De har det så godt med seg selv at de gir blaffen», mente krimdronningen Agatha Christie (1890-1976).

Det finnes politikere som mener at vi skal være så lykkelige at vi kan ende som enda mer selvtilfredse fiaskoer hele gjengen. Enkelte vil faktisk ha vedtak på at vi skal være lykkelige; tro det eller ei.

Overivrige politikere mener det kan bestemme over alt og alle. Iveren etter å gripe inn i enkeltmenneskers liv kjenner ingen grenser. Nylig fikk vi nok et eksempel, da Miljøpartiet De Grønne (MDG) oppsummerte siste halvår: Ifølge Rasmus Hansson er den brutto lykken i partiet stigende. Til tross for at oppslutningen er fallende.  

På pressekonferansen ble et nytt mål presentert, i samarbeid med Kristelig Folkeparti. Det er sendt brev til regjeringen hvor det foreslås at Norge skal styres etter et lykkemål som brutto nasjonal livskvalitet, i tillegg brutto nasjonalprodukt (BNP).

Ideen kommer opprinnelig fra fjellandet Bhutan, der kongen i 1972 bestemte at landet skal måle sin fremgang i «brutto nasjonal lykke» i stedet for brutto nasjonal produksjon. Som det aller første i verden, startet det lutfattige landet Bhutan i 2008 med å måle befolkningens lykke. Lederne i det vesle fjellandet i Himalaya mente at innbyggernes samlede lykke var viktigere enn økonomisk vekst. De utviklet en indeks som ligner på FNs levekårsindeks, og den første målingen viste at 68 prosent av bhutanerne var lykkelige.

Siden har ideen spredd seg. Nylig avgåtte David Cameron gjorde dette til en av sine hovedsaker. I 2010 bevilget han 20 millioner kroner til å utrede hvordan britenes lykke kan måles.  Også EU og OECD har startet et arbeid med å finne indikatorer for livskvalitet.

Nå vil MDG og KrF altså måle nordmenns lykke. På en skala fra én til ti; hvor lykkelig er du? De mener det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere siden 1950, målt i BNP, er vi ikke blitt noe særlig lykkeligere, om vi skal tro forskerne. Stortinget bør be regjeringen snarest å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt, mener de. KrF-representantene Syversen og Bondevik foreslo det samme i 2009. Forslaget ble høflig arkivert av Stortinget.

I mars ble World Happiness Record lagt fram. Den kartlegger lykken i 158 ulike land, og viser at Norden klarer seg svært bra.  Danskene er de lykkeligste i verden. Island og Norge ligger på tredje- og fjerdeplass, bare slått av Sveits. Nordmenn er til og med mer lykkelige enn for ti år siden. England er på 23. plass. Bhutan på 84. plass.

Lykke kan ikke kjøpes for penger, heller ikke i verdens mest velfødde land. Den kan heller ikke vedtas av velmenende politikere.

"På en skala fra en til ti, hvor lykkelig er du?"

Vox populi

«Selvfølgelig har har demokrati sine ulemper. For eksempel velgerne», påpekte den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865). Det har ikke minst britiske politikere fått erfare. Brexit kom som en overraskende ørefik på den politiske eliten. Den svir. Og hvem får skylda? Populistene.

Det er likhetstrekk mellom folkeavstemningen i Norge i 1994 om norsk medlemskap i EU, og resultatet i Storbritannia, litt grovt sett. Skremselspropagandaen har vært like intens, løgnene like store. Flertall av britene, 51,9 prosent, vil ut av EU. Marginalt forskjellig fra hvor mange som sa nei til EU i Norge. Vanlige folk (stort sett) stemte mot den politiske og økonomiske eliten. Og by mot land; den gang som nå. 

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft», ifølge Wikipedias definisjon.

Og hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?  Bortsett fra at politikere, som i altfor mange tilfeller er fjernt fra folks hverdag, ikke får ture fram som de vil, Ikke minst i EU? I dag er populisme nærmest et skjellsord. Det brukes aldri som anerkjennelse eller kompliment. Føy til ordet «høyre», og du er nær ved å antyde at motstanderen er en erkekonservativ kapitalist med rasistiske tendenser. Så er han parkert.

Sånn har det ikke alltid vært. En særegen norsk variant av populisme kan tidfestes til slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Der ble en episode knyttet til en rødgrønn venstreopposisjon beskrevet i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966) av samfunnsforskeren og SV-politikeren Ottar Brox. For ham var populisme en hedersbetegnelse, og boka ble et populistisk kampskrift.

Ikke noe galt i å argumentere for EU-medlemskap. Men måten: «… den enøyde retorikken bidro til å dyrke fram populister som Boris Johnson og Nigel Farage med sine løgnaktige løsninger», skriver Dagbladets kommentator dagen etter folkeavstemningen i Storbritannia. En eller annen finansfyr i City i London, som Dagens Næringsliv mener er kompetent til å kommentere resultatet, er oppgitt over EU-valgkampen som han mener har vært altfor populistisk. Og den finske professoren og historikeren Matti Klinge mener at brexit er en seier for populismen. 

I dag brukes populisme for å sverte og mistenkeliggjøre, og ordet brukes til høyre og venstre og i alle typer saker der politikere gir etter for - eller lytter til - vanlige folk. Å ri på en stemningsbølge kalles det gjerne da, av dem som ikke fikk det som de ville. Underforstått: Velgerne vet ikke sitt eget og landets beste, har ikke forstått noen ting, eller skjønt hva de har stemt for, eller de er for gamle. Eliten fornekter seg ikke.

Vox populi – folkets røst- kan være øredøvende, og umulig å overhøre for eliten.  I tilfellet brexit, kommer ekkoet til å runge i år framover.

 

"Hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?"