Babybom

«Skuffelsen over ikke å leve opp til forventningene, blir alltid større når man ser den i øynene på en man er glad i», påpeker den norske grafikeren Peter Late.

Som for eksempel forventningen om at kvinner skal ta på seg nok en omsorgsforpliktelse, denne gangen i form av formell rett til å være heldags dagmamma for sitt nesten nyfødte barnebarn, sånn at den nybakte mor og far kan skynde seg tilbake på jobb før de egentlig må. Det er en særdeles dårlig idé.

Det er Høyres likestillingsutvalg som har kommet på ideen at besteforeldre skal kunne ta ut deler av foreldrepermisjonen. Utvalget vil innføre en økonomisk hjelpepakke for å få kvinner til å få barn tidligere i karriereløpet, og belønning av besteforeldre er ett av disse tiltakene.

 - Vi må ikke glemme at foreldrepermisjonstiden først og fremst er til for barnet, sier stortingsrepresentant Tina Bru (H) til Dagens Næringsliv. Å la besteforeldre ta noe av permisjonstiden med barnebarn vil, ifølge Bru, kunne få nybakte mødre raskere tilbake i arbeid.

Nettopp. Dagens sjenerøse foreldrepermisjon er til for barnet; for at den nyfødte skal få så mye tid som mulig sammen med sine foreldre. Og de med babyen.

Bestemødre og –fedre trår til hele tiden, og med glede,  når det er nødvendig, og når de har anledning. Det gjør de gratis; det skulle bare mangle. Men spar oss for en formell ordning som legger press først og fremst på kvinner om å ta på seg den omsorgsoppgaven også. I tillegg til at de ofte har egne foreldre som blir eldre og bor hjemme stadig lenger, og derfor trenger tettere oppfølging og hjelp.

Og, minst like viktig: Spar nybakte mødre og fedre for presset en slik ordning vil legge på dem om å komme tidligere tilbake på jobb enn de strengt tatt må.

Unge, nybakte foreldre tar dagens rause permisjon for gitt. Kvinner som fikk barn den gang svangerskapspermisjonen var 18 uker, og som med glede har fulgt utviklingen til dagens ordning med foreldrepermisjon i til sammen ca. ett år, vet hvor heldige dagens nybakte foreldre og nyfødte er. Det er en luksus kvinner i hele resten av verden, med god grunn, misunner norske mødre og fedre.

Det er de samme kvinnene, de potensielle dagmammaene, som bør se farene hvis ordningen uthules, forkledd som valgfrihet. Ikke la dere lure jenter!  

For i hovedsak kommer det til å være kvinner som blir barnepassere, mens mamma og pappa stresser tilbake på jobb. Kanskje for å tilfredsstille arbeidsgiverens milde, men tydelige forventning, eller for å fremme egen karriere. Ikke til noen forkleinelse for bestefedrene; de kan selvfølgelig de også. Men babyer under året, åtte timer om dagen uka igjennom, kommer i de fleste tilfellene til å bli overlatt bestemødrene.

Jeg vedder en nyvasket gulpeklut.

"Uthuling, forkledd som valgfrihet".

Sursøtt påskestunt

«Å unne seg en sjokolade og litt snacks er viktig for folkehelsen», har Stein Erik Hagen uttalt. Ikke overraskende.

«Rimi-Hagen», som nå er stor eier og styreleder i selskapet som forsyner Norge bl.a. med pizza Grandiosa, er storfornøyd med fjorårets resultat. Prisdumpingen på julemat, kjøpt til vanlig pris hos Orkla, gjorde at Hagen kunne smile hele veien til banken da årsregnskapet ble lagt fram i februar.

Nå står en ny sesong for døra: påska. Da skal nordmenn kose seg med påskegodt på hytta, og priskrigen på smågodt når nye høyer. Eller bunnivå, om en vil. Smågodt i løs vekt til under 30 kroner pr. kilo, eller kr 2,90 pr. hekto, gjør at folk hamster sukkerbomber i tonnevis, ifølge kjøpmenn intervjuet i nyhetene.

At dette bidrar til enda mer sykelig overvekt hos både barn og vokse, er tydeligvis ikke butikkjedenes problem. De ansvarlige burde ha vond smak i munnen, men lar seg intervjue med et heller klissent glis.

Det er åpenbart at matvarebransjen anser seg for å være uten samfunnsansvar. Det gjelder kun å kapre kunder. Priskrigen på godteri foregår samtidig som Folkehelseinstituttet legger fram rapporten «Sykdomsbyrde i Norge», som viser at usunn mat er blitt en større utfordring for folkehelsen enn tobakk. Høyt blodtrykk topper listen over risikofaktorer. Deretter følger usunt kosthold, tobakk, fedme og høyt kolesterol.

Usunt kosthold – som for eksempel altfor mye usmakelig billig ribbe og store doser sukker – hører sammen med overvekt. Matvarekjedene gjør altså sitt for at folk skal spise stikk i strid med helsemyndighetenes råd om inntak av mindre sukker. Er de ikke bekymret for eget omdømme?

Prisregulering i form av avgifter er et virkemiddel myndighetene bruker når de vil endre folks vaner; enten det gjelder alkohol, tobakk eller el-biler. Og sukker. Sukkeravgiften ble innført i 1981 først og fremst for å skaffe mer penger til statskassa, men hadde også en helsemessig begrunnelse. Den forsyner statskassen med over 200 millioner kroner i året. Så uansvarlig som matvarekjedene nå oppfører seg med drops og lakrissnorer, er det alene et argument for å øke avgiften.

Det klarer kanskje politikerne, i motsetning til å senke momsen på frukt og grønt. Et tema som med jevne mellomrom løftes fram, men som politikerne ikke vil ta i. Økt avgift på søtsaker vil opplagt møte ramaskrik fra produsentene. Og fra folk som mener det er deres soleklare menneskerett å spise så mye sjokolade de vil. Men det er det ikke. Det påfører samfunnet store helseutgifter, som alkohol og tobakk.

Så i stedet for å stille seg i kassakøen for å forsyne seg med lørdagsgodt sju dager i uka, bør politikerne tenke på at lavere moms på sunn mat – og dermed mindre penger i statskassa - kan kompenseres med høyrere avgifter på søtt kliss og sure sild.

Det kan kanskje sukre pillen.

"Så uansvarlig som matvarekjedene nå oppfører seg med drops og lakrissnorer, er det alene et argument for å øke avgiften".

Kvinnesak og kvinners sak



Skal vi få flere kvinnelige ledere i det private næringslivet må

jenter begynne med seg selv: å velge annerledes.



«Allerede i barneskolen får gutter og jenter ulike spørsmål. Foreldrene spør sønnene hvordan de skal endre verden, og døtrene hvem de skal gifte seg med», påpeker den amerikanske forretningskvinnen Sheryl Sandberg. Ikke på 1800-tallet, som man kanskje kunne tro, men nylig.

Lenger er vi altså ikke kommet. Eller snarere, det var vi kanskje. En stund.

 

Den internasjonale kvinnedagen nærmer seg. I fjor var det mye oppmerksomhet rundt undersøkelser som viser at det er for få kvinner i styrene og i toppledelsen i store foretak (gammelt nytt), mens det i beskjeden grad ble påpekt hvorfor. Bortsett fra det evinnelige «glasstaket» da; den bekvemme bortforklaringen og unnskyldningen, som bare i ytterst få tilfeller kan dokumenteres som reell.

Paradokset er at verdens mest likestilte land også har den vestlige verdens mest kjønnsdelte arbeidsliv. Jenter velger fortsatt tradisjonell utdanning i typisk jenteyrker: De blir frisører, sykepleiere, omsorgsarbeidere, sekretærer og lærere, mens gutter utdanner seg i tradisjonelt «maskuline» yrker. Jentene jobber også oftest deltid.

En annen faktor som spiller inn når menn telles og registreres i sektorer som åpenbart har kvinneunderskudd, er hvilke valg jentene gjør når de er ferdig utdannet. I skandinaviske land - også Norge - er kvinner i flertall i offentlig sektor. Altså omsorgs‐ og undervisningsyrker, mens menn i større grad arbeider i privat sektor og har tekniske yrker.

Ikke noe galt med offentlig sektor - bevares - men det går feil vei uansett i hvilken retning vi ser: Offentlig sektor blir mer kvinnedominert. I 1991 var 6 av 10 kvinner. I 2009 var tallet økt til 7 av 10. I samme periode gikk kvinneandelen i privat sektor ned fra 38 prosent til 36,3 prosent, viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (2013).

Oppdatert: Pr. 2017 er kvinneandelen i privat sektor 36,6 prosent, mens andelen kvinner i offentlig sektor er 70,2 prosent, ifølge SSB. Ikke det minste rart da at det rekrutteres flest menn til lederstillinger i det private næringslivet.

Det er også viktig å huske følgende: De fleste menn blir faktisk heller aldri ledere i næringslivet. Bare et fåtall når helt til topps. Når menn likevel er i flertall i lederstillinger i privat sektor, så er en av forklaringene at det er flest menn som jobber der. Altså ikke «glasstaket», men det enkle faktum at det er flere å rekruttere fra.

Så det er altså der vi må begynne, jenter. Med oss selv, og yrkesvalgene jenter gjør. I stedet for å skylde på «glasstaket», samfunnet, gutteklubben, klesvasken eller været må flere jenter ut av komfortsonen med trygg og forutsigbar jobb i det offentlige, og inn i den mer usikre hverdagen i privat sektor. Veien ut av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er nemlig også veien inn i lederstillinger og styrerom.

Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Steinalderen gikk ikke over fordi det ble fritt for stein.

«De fleste menn blir faktisk heller aldri toppledere»

De enøyde

«Når hatet blir feigt, går det rundt i samfunnet med maske og kaller seg rettferdighet», mente den østerrikske forfatteren Arthur Schnitzler (1862-1931).

Nå er det ryggen de viser oss; de selvoppnevnte «forsvarerne» av din og min trygghet. Et fåtall av «Odins soldater» har vist ansikt i media. Feige som de i bunn og grunn er, der de vandrer i flokk med hetten på genseren godt trukket over hodet, mens de påberoper seg edle hensikter mot en trussel som knapt finnes i våre gater.

«Odins soldater» har sitt utspring i den nordfinske byen Kemi, og er et resultat av økt innvandring og flere asylsøkere også til Finland. Gruppa ble grunnlagt av den selvutnevnte nasjonalsosialisten Mika Ranta, som mener muslimske innvandrere er årsaken til en påstått økning i kriminalitet. «Soldatene» bærer plakater med budskap om at «innvandrere ikke velkomne», skriver Reuters. «Uniformen» er svarte hettegensere. Motivet på ryggen er vikinghjelm og her til lands: det norske flagg.

Borgervernet har spredt seg i rekordfart, og flere byer i Norge har fått sine selvutnevnte «soldater», også Bodø. I Norge er Ronny Alte gruppas talsmann.  Alte er tidligere leder for den antiislamske gruppa Norwegian Defence League (NDL), og har også uttalt seg som talsmann for islamfiendtlige Pegida.

Selv om talsmenn i Norge forsøker å tone ned innvandrerfiendtligheten, og sier de vil hjelpe absolutt alle som havner i trøbbel, er uniformeringen alene nok til å skremme Fanden på flat mark. I alle fall meg. Møter jeg denne gjengen en sen kveldstime i Bodøs gater, ville jeg ikke på noen måte føle meg trygg. Forsøket på å sette glorie på eget hode er omtrent som når Hells Angels arrangerer åpen familiedag i hovedkvarteret, for å vise hvor snille og barnevennlige de er.

Uniformeringen alene er en provokasjon; og langt fra bare på innvandrere.

Det er ikke forbudt å gå i byens gater. Heller ikke å gi uttrykk for politiske holdninger. Borgervern er imidlertid forbudt. Derfor er det oppsiktsvekkende - og mer skremmende enn muligheten for å bli utsatt for noe kriminelt - å høre Fremskrittspartiets medlem i justiskomiteen, Jan Arild Ellingsen, uttale i Politisk kvarter at «Odins soldater» fortjener honnør.

Frp har altså justisministeren. Det er hans ansvar å sørge for lov og orden, og regjeringens ansvar å sørge for at politiet har nok ressurser.

  

Det vil være feil å påstå at alle som støtter «Odins soldater» er kriminelle nynazister, eller har sympatier i den retning. Like galt vil det være å late som selvjustisgruppen bare er pliktoppfyllende borgere som ofrer nattesøvnen for å gjøre jobben politiet er satt til å gjøre, men ikke gjør.  Å lukke øynene for hele grunnlaget for borgervernet – holdninger om at asylsøkere utgjør en fare for folk flest – er det farligste av alt.  

Den viktigste guden i norrøn mytologi – Odin - er ironisk nok enøyd. Det er nok derfor «soldatene» og sympatisørene ikke ser hvor galt dette bærer av sted.

"Uniformeringen alene er en provokasjon; og langt fra bare på innvandrere".

Ommøblering i dukkehuset

«Ingen er normale, for idealmennesker finnes ikke», mener filosof, universitetslærer og forfatter Inga Bolstad. Kanskje tenkt om psyke og intellekt. Men overførbart også til det fysiske: Vi kommer alle i ulike fasonger; nå også Barbie-dukken.

Utseendet til dukkene, med ekstremt lange legger, ultrasmale hofter og midje, og store pupper, har blitt diskutert og kritisert i en årrekke. Nå har produsenten for første gang gjort kraftige kroppslige endringer på dukken, som først ble lansert i 1959. Selskapet presenterer tre nye modeller, som ser annerledes ut enn den klassiske Barbie. De tre har fått navnene «høy», «formfull» og «liten og nett».

Så kan man kanskje tro at det er produsenten som har tatt til vett, men det er nok økonomiske årsaker som er drivkraften: Salget av Barbie-dukker har falt med 20 prosent fra 2012 til 2014, skriver Time. Tilbakegangen fortsatte i 2015.

Så stor innflytelse har Barbie på jenter (og gutter) at det også er forsket på det.  Barbie-dukkens kropp ble aldri laget for å være realistisk, men for at dukken skulle være lett å kle på og av, sier designer Kim Culmone, ifølge foskning.no. Men unge jenter vil bli som henne likevel. Noen bruker store pengesummer på plastiske operasjoner for å få en abnorm kropp. Og Barbie er ikke Barbie uten Ken. Guttene er ikke bedre; mange gjør alt for å bli like flott som dukkemannen.

Dukken begrenser også jentenes valg av yrke, viser annen forskning. Paradoksalt nok har den ulastelig antrukne pyntedukken hatt mer enn 130 yrker gjennom sine 57 år, inkludert sykepleier, rockestjerne, TV-anker og president. Likevel kunne forskere ved University of Oregon i 2014 konstatere hva feminister lenge har advart mot: Å leke med Barbie-dukker fører til kulturelle stereotyper om kvinnens plass, og undertrykker karriereambisjonene til småjenter.

Kort fortalt: Jenter som lekte med Barbie, så for seg færre karrieremuligheter enn jenter som lekte med en helt annen type dukke.

Det er lett å si at det er jo bare en dukke, og det kan jo umulig være så farlig. Men i en tid der kroppspresset mot jenter og gutter begynner omtrent i barnehagen, er det ikke til å kimse av at verdens mest populære dukke nå ser mer ut som vanlige folk.

La så være at grunnen til at Barbie nå kommer i flere varianter er alt annet enn idealistiske fra produsentens side. Her kan det likevel være lurt å være nikkedukker for industrien. Det er å håpe at salget av den klassiske Barbie fortsetter å stupe, og at de mer normale variasjonene inntar alle dukkehus og barnerom i ekspressfart.

Nå venter vi bare på en versjon av Ken med kviser, null muskler og skuldre som er smalere enn hoftene.

"Nå venter vi bare på Ken med kviser".

En tapt sak

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. 

Jeg står absolutt ikke inne for påstanden. Likevel skal vi ikke automatisk og på refleks fnyse av replikken, for kan det være et snev av sannhet i det?

Noe er i ferd med å bli farlig skjevt i det norske samfunnet. Nylig skrev professor i historie, Einar Lie, en kronikk i Aftenposten der han påpekte at mangelen på kvinnelige ledere ikke er Norges største likestillingsproblem. Dagens likestillingsdebatt er merkverdig lite opptatt av de nye, store framvoksende kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsliv mener Lie, som underbygger kronikken med en rekke statistikker som forteller at guttene er taperne i samfunnet.

Det er for langt å referere alle her, men noen poeng: Allerede i grunnskolen er det over tid blitt et stort gap mellom gutter og jenter. Jenter oppnår de beste karakterene, mens guttene scorer suverent høyest på atferdsproblemer og ADHD-diagnoser. Under halvparten av guttene fullfører videregående på normert tid, mot to tredjedeler av jentene. Langt flere jenter tar høyere utdanning, og kjønnssammensetningen er tiltagende skjev ved universitetene og høyskolene. Et stort flertall av de uteksaminerte er kvinner, også til «prestisjeyrker» som lege og jurist.

Så kunne man kanskje tro at utdanning ikke spiller noen rolle, og at «livets harde skole» er bra nok så lenge man kan forsørge seg selv. Men konsekvensene av forskjellene som viser seg allerede i grunnskolen er langt alvorligere enn som så: Når flest jenter tar høyere utdanning, betyr det at de forlater hjemstedet ­- alle de små samfunnene som vi vil holde i live - mens guttene blir sittende igjen. I altfor mange tilfeller som samfunnets tapere; uten jobb, hjem og familie. 

I dag er det kun én aldersgruppe av uføretrygdene som har flertall av menn, og det er den aller yngste: Herfra vokser dropout- og ritalingenerasjonen inn i voksensamfunnets rekker, påpeker Lie.

Da statistikken hadde omvendt innhold – altså at jentene som var tapere på så mange felt – ringte varselklokkene. Det har de for så vidt også gjort for guttene, men uten spesielt gode resultat. Det er brukt millioner for å stanse frafallet fra videregående, også i Nordland. Det har vært en tapt sak.  Tiltakene har hatt begrenset effekt. Om noen.

Derfor er det kanskje på tide å tenke at særordninger - som kvotering og ekstrapoeng - ikke bare er for jenter.  De samme virkemidlene som ble brukt for å løfte jentene da alarmen gikk for dem på 1980-tallet, bør nå avvikles og settes inn for å løfte guttene i stedet.

Jentene trenger ikke «støttehjul» lenger. Gi dem pent brukt videre til noen som trenger dem mer: guttene.

"Jentene trenger ikke støttehjul lenger. Gi dem pent brukt videre".

Grobunn for grums

«Ha ingen tiltro til hva statistikken forteller, før du nøye har tenkt over hva den ikke forteller», mente den amerikanske politikeren William W. Watt.

Det må både politikere og vanlige folk gjøre nå. Vi må tolke eller gjette i stedet for å bruke fakta, etter at Statistisk sentralbyrå (SSB) har lagt om rutinene for kriminalstatistikk. Nå oppgis bare statsborgerskap, ikke opprinnelsesland. Det tilslører i stedet for å opplyse; mange blir jo norske statsborgere etter hvert.

Etter at SSB fikk ny direktør, en som opptrer som innvandringsliberal politiker i stedet for å formidle nøkterne fakta, har det vært reist berettiget kritikk.  Direktøren nektet først å etterkomme et ønske om kriminalstatistikk om innvandrere, og skyldte på dårlig kapasitet. Det argumentet holder ikke.

Selv om SSB-direktøren hevder at det ikke ligger politiske vurderinger bak beslutningen om å endre statistikken, er det nærliggende å tro at hensikten er å hindre stigmatisering av innvandrere fra land som markerte seg negativt i undersøkelsen fra 2011. Det kan for så vidt være en edel tanke, men forfeilet og uakseptabel. 

Det er ikke SSBs rolle å hindre eventuell stigmatisering. Det gjør ikke SSB i noen annen sammenheng. Vi vet for eksempel at innbyggerne i Finnmark er på topp i røyking og aborter, og på bunn i valgdeltakelse. Finnmarkinger troner også øverst på statistikken for flest lovbrudd i landet i forhold til folketallet, med lovbrudd av typen vold, seksualforbrytelser, vinningskriminalitet og narkotika.

Alle statistikkene det refereres til her, er utarbeidet av SSB. Å stigmatisere innbyggerne i Finnmark er altså greit. Andre har SSB-direktøren bestemt skal beskyttes.

Men utgangspunkt i tall fra SSB ble det denne uka også offentliggjort en undersøkelse som viser at gravide kvinner uten lønnet arbeid har fire ganger større risiko for å ta abort enn kvinner i lønnet arbeid. Også her er det altså greit å bryte ned tallene så langt som mulig. 

Det gir også mulighet til å sette inn tiltak mot den mest utsatte gruppen, og en politiker fra KrF har allerede vært på banen. Ingen går likevel rundt og tror at alle kvinner uten lønnet arbeid har tatt abort av den grunn.

Det var en politiker fra Stortinget, Harald T. Nesvik (Frp), som ba om kriminalstatistikk for innvandrere. Det fikk han ikke, i første omgang i alle fall. Dermed er politiske myndigheter uten mulighet til å iverksette målrettede tiltak mot grupper som utmerker seg negativt; uansett hvilken gruppe det er.

Det kommer folk med innvandrerbakgrunn til å tape på, også fordi positiv utvikling heller kke blir kjent for allmennheten. Den nye statistikken vil bli tolket i verste mening av de mest innvandringskritiske. Utsagn av typen «myndighetene vil skjule sannheten, sånn som i Sverige» har fått ny grobunn. I tillegg er tilliten til SSB som nøytral leverandør av fakta kraftig svekket

.

Sånn kan statistikk også misbrukes. 

"Det er altså greit å stigmatisere finnmarkinger, mens andre skal beskyttes"