Et sykere samfunn

«Livet en seksuelt overført sykdom med en dødelighet på hundre prosent, ifølge den engelske psykiateren Ronald David Laing (1927 – 1989). Men før vi dør, skal stadig flere av oss medisineres.

Folkehelseinstituttet og NRK melder at det er store variasjoner distriktene imellom over hvor mange som bl.a. får diagnosen ADHD. Aldri har så mange unger fått diagnosen, og medisineres deretter. Nordland er på topp når det gjelder barn med psykiske diagnoser.

Nye diagnoser gjør at flere blir regnet som syke enn tidligere, og hver enkelt har ofte én, to eller kanskje tre diagnoser. En av forklaringene på de mange diagnosene, er at stadig mer blir inkludert i sykdomsbegrepet.

Spilleavhengighet er for eksempel en diagnose. Ikke å klare å slutte å røyke er også en diagnose. I dag heter det nikotinavhengighet. Overvektige nordmenn – som spiser for mye og usunt og trimmer for lite – er også noe som helsevesenet nå skal reparere. Sånn tar man vekk den enkeltes ansvar for eget liv.

Heldigvis er det noen som setter spørsmålstegn ved det moderne samfunnets trang til å putte alle i bås; og helst med en passende diagnose.

Både forskere og andre har ropt varsku. Helt naturlige variasjoner i barns oppførsel – noen er mer viltre og ukonsentrerte enn andre – er blitt en sykdom som kommer til å følge dem resten av livet.

Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, er en av dem som er skeptisk til utviklingen. Han mener det i mange tilfeller er for lett å få en diagnose, og at det foregår en overdiagnostisering på enkelte områder.

En annen er professor ved UiT, Olaug S. Lina. Stadig mer av det vi før omtalte som menneskelige karaktertrekk blir i dag gitt medisinske navn og merkelapper, uttalte hun i et intervju nylig.

Manualen som ble kalt en bibel innenfor psykisk helsebehandling, det amerikanske diagnosesystemet DSM-5, ble lansert i 1952. Den gang inneholdt boka 106 diagnoser. Da en ny utgave kom i 1994, inneholdt den 297. I dag teller manualen over 400 diagnoser; er det rart det er manko på psykologer og psykiatere?

Jo mer som plasseres i kategorien for det sykelige, jo mindre plass blir det igjen til det normale. Hvis du opplever en dyp og naturlig sorg etter å ha mistet din partner, risikerer du i dag at en psykolog forteller at du lider av depresjon. Du er ikke lei deg, du er syk.

Toleransen for dem som er annerledes er blitt mindre. – At fagfolk skal gis makt og myndighet til å definere hva som er et godt liv, og hva som er gode egenskaper, er bekymringsfullt. Den største vinneren er de som produserer medikamenter. I tillegg er det leger, psykologer og psykiatere som får mer arbeid, mener Lian.

Det er mange som tjener på å gjøre oss til pasienter. Legemiddelindustrien og apotekkjedene trengs ikke å nevnes engang. Interesseorganisasjonene er en annen aktør i sykdomsmarkedet, som profitterer på flere (syke) medlemmer. Og nærmest forlanger at medlemmene skal få en diagnose.

Når så du forresten en by- eller bygdeoriginal sist?

"Er det rart det er manko på psykologer og psykiatere?"

Feministenes blinde flekk



"Æresdrap" og "æreskultur". Den kampen skal ikke kvinner i
 innvandrermiljø kjempe alene.

"Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser" ifølge profeten Mohammed. Han har rett på enkelte områder. Selv i verdens mest likestilte land er det et stykke igjen. Men norske kvinner generelt, og feministene spesielt, ser i feil retning.

Formelle rettigheter er på plass. Men fortsatt forteller statistikken oss at noe så prosaisk som lik lønn for likt arbeid er et tilsynelatende uoppnåelig mål. Og en gjenganger på Kvinnedagen.

Likevel - og til tross for - at det er noen millimeter igjen til full likestilling: Kvinnedagen har langt på vei utspilt sin rolle som dagen der de store slag kjempes. Det er ett arrangement her, en liten markering der. Hvis noen markering i det hele tatt. 

Og ordet rødstrømpe har omtrent gått ut av bruk. Eller er blitt et skjellsord.

Det skyldes flere ting, blant annet at kampen om likestilling langt på vei er vunnet i Norge. Det har ført til at venstresiden – som tradisjonelt har båret de fleste parolene i 8. mars-togene helt siden 1970-tallet – er blitt navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på egen bekvemmelighet og egen families vel og vel.

Kvinnefronten er ett eksempel. På nettsidene beskriver Kvinnefronten seg som «en radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden. En verden der kvinner er frigjorte vil være en ganske annen enn den vi har i dag, og det må omfattende forandringer til».

Men hva er de tidligere så radikale kvinnene opptatt av? Parolene handler bl.a. om seks timers arbeidsdag, lovfestet rett til heltid, porno, abort, likelønn og sex. 

I og for seg helt legitime og viktige kampsaker. Og det er ikke parolene som er der, som er problemet. Det er parolene som ikke er der som viser hvor egoistiske, selvopptatte og unnfalne norske kvinner er i dag. Og det ikke bare på venstresiden. 

Norges største likestillingsutfordring er ikke at flere kvinner må få jobbe heltid hvis de vil; det skulle bare mangle! Utfordringen ligger i innvandrermiljøene. Det har vokst fram en klasse i det norske samfunnet der kvinneundertrykking på det groveste utspiller seg. Med etnisk norske kvinners stilltiende aksept.

De mest elementære regler for hvilke rettigheter kvinner har, krenkes. Normal, høflig og tekkelig omgangsform mellom kvinner og menn settes til side, uten at noen protesterer.

Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap vet vi foregår, men det er ingen kampsak på Kvinnedagen. Ja, til og med at kvinner ikke får gå inn samme dør som menn, er noe norsk kvinnebevegelse ikke finner grunn til å protestere mot. 

Det hadde blitt gateopptøyer og sexnekt som aksjonsform til mennene ga seg hvis det hadde skjedd i andre gudshus enn moskeene. Og feministene har minst én høne å plukke med paven i Roma; er ikke prevensjon kvinnesak? Katolske kvinner og menn i Norge – som det blir stadig flere av – hadde vel trengt den støtten.

Så hva med en punktdemonstrasjon utenfor Islamsk kultursenter og Den katolske kirke?

Da er det mye enklere å heve fanene mot porno og sexkjøpslov. Førstnevnte var for øvrig også en av de viktigste kampsakene på 1970-tallet, med pornobål og håndfaste demonstrasjoner mot pornosjappene. Har det ikke skjedd noe på 40 år?

Jo visst har det det. Vi har verdens beste fødselspermisjon og pappaperm. Jentene er i klart flertall på høyere utdanning. Kvinner kvoteres inn i styrene. Norge styres i praksis av kvinner; én har hånden på rattet mens en annen sitter på landets viktigste politiske redskap: pengesekken. Både LO og NHO har ledere i skjørt.  Et eget likestillingsombud passer på at alt går riktig for seg.

På tide å våke jenter, og innse at forrige århundres paroler ikke er løsningen på et nytt århundres utfordringer.

«Navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på sitt eget ve og vel».

Butikker på billigsalg

"Praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta», mente den amerikanske historikeren Henry Brooks Adams (1838-1918). Det er sånn det er. Lokale politikere nekter simpelthen å lære av historien og andres feil.  

De insisterer på å gjøre dem selv.

Amerikanere så det allerede for 50 år siden. Noen byer og tettsteder døde eller ble slukt – bokstavelig talt – i gapet til kjøpesentrene. Med politikernes velsignelse har det samme skjedd i by etter by her til lands. Også Bodø.

Det finnes i dag knapt en norsk by der ikke politikerne er bekymret for sentrumsutviklingen. Det ansettes egne folk og dannes landsdekkende interesseorganisasjoner for å få liv i gatene igjen. Der deltar mange av de samme som for noen år siden sa ja til etablering av kjøpesenter utenfor bykjernen. 

Da slo de to fluer i én smekk: Tok strupetak på sentrumsbutikkene samtidig som de økte forurensningen, for til kjøpesenter bruker man bil.

Det første moderne norske kjøpesenteret ble åpnet på Eiksmarka i Bærum i 1953, forteller Wikipedia. Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, og 552 i 1990. Hvor mange som finnes i dag, vites ikke, men hver middels stor by og tettsted har sitt, virker det som.

Norske kjøpesentre har stått for veksten i detaljhandelen de siste tiårene, og gulvarealet er firedoblet på 20 år. Dette har selvsagt gått på bekostning av handel i enkeltstående butikker i bykjernen.

Kjøpesenterstoppen, som varte fra 1999 til 2004, ble evaluert i 2006. Hovedinntrykket var at den virket etter hensikten. De aller fleste nye kjøpesentrene ble i denne perioden lokalisert i sentrale byområder. 

Fauske hadde sitt Focus, som senere ble Amfi, med rundt 35 butikker, sentralt i Miljøgata. Altså Storgata. Det gikk rimelig bra, helt til politikerne sa ja Fauske Handelspark, som åpnet på Krokdalsmyra utenfor sentrum i 2010. Store aktører som Coop flyttet dit. 

Det samme gjorde kundene.

Senere har det bare gått nedenom og hjem for butikkene i Fauske sentrum. I dag står 13 tomme i den korte hovedgata. Det er rett og slett en spøkelsesby.

Det skyldes på netthandel og handelslekkasje til Bodø, og det er selvfølgelig noe av forklaringen. Men mange kjører også til Krokdalsmyra med gratis parkering; skjønte ikke politikerne i Fauske at det var akkurat det som kom til å skje?

Lærte de ingenting av andre småbyer? Leser de ikke aviser, om hva som skjedde i Bodø? Eller tror politikere at kjøpesenter utenfor bykjernen er en naturlov, som tyngdekraften, noe som ingen kan gjøre noe med?

Miljøverndepartementet la før valget fram forslag til ny statlig bestemmelse om lokalisering av kjøpesentre. Bestemmelsen er en klar innskjerping av dagens regler, og betyr at det ikke vil være tillatt å etablere nye, bilbaserte senter utenfor sentrum. 

Den nye regjeringen har ikke konkludert, men har sagt ja til at Ikea få bygge på en kornåker i Vestby. Vi skjønner hvilken vei det bærer.

En av politikkens jernlover er at dårlige ideer aldri dør. Det er det bare sentrum som gjør.

«Tror politikere at kjøpesenter utenfor bykjernen er en naturlov, som tyngdekraften?»

Historisk havari

Historien om Nord-Norge er totalt fraværende på Norsk
Folkemuseum.

«Historien, denne overspente og løgnaktige gamle damen», sa den franske forfatteren Guy de Maupassant (1850-1893). Den løgnaktige gamle damen er fortsatt ikke avgått ved døden. Det er bevist; nok en gang.

I forbindelse med grunnlovsjubileet er det utarbeidet en plakatutstilling, beregnet på bl.a. skoler. På utstillingen «1814 Det utrolige året», produsert av Stortinget i samarbeid med historieprofessor Øystein Sørensen, heter det: «Det norske samfunnet i 1814 var et bondesamfunn. De fleste bøndene eide litt jord selv».
 

Nei, herr historieprofessor; Norge var ikke et bondesamfunn i 1814.

Norsk Folkemuseum på Bygdøy, eller skal vi kanskje heller si Norsk Bygdemuseum, er like kjemisk fritt for kystkultur som vandreutstillingen. Stavkirkene og tømmertunene fra dalene er der. Nordlandshuset, rorbua og fiskehjell – for ikke å snakke om gammer og lavvoen – er totalt fraværende.

Nord-Norge eksisterer simpelthen ikke.

Det er mange som har reagert på at kystkulturen er nesten fraværende når Grunnloven feires. Blant dem forfatteren Roy Jacobsen. Han ga nylig ut boka «De usynlige» med handling og hyllest til kystfolket på Helgeland.

 

Til NRK sier Jacobsen at det er og blir et mysterium at vi ikke anerkjenner at det er havet vi har levd av. Hvis vi skal lage en sannferdig oppsummering av kulturen her i landet, og det som har bidratt til den økonomiske velstandsutviklingen, så må vi ha med kystbefolkningen. Det var derfra vi hentet overskuddet.

Vår «egen» forfatter, Frank A. Jenssen, er like opprørt over den måten kystens folk og havets verdier neglisjeres når historien skal fortelles. Han har lest flere tusen sider historie uten å finne særlig mye, verken om kystkultur eller torsken, som nesten alene er grunnen til at vi finnes som nasjon.

Direktøren på Folkemuseet begrunner utstillingen med at det ikke er naturlig med fiskehjell i skogen på Bygdøy, og skyver ansvaret over på Norsk Maritimt Museum. Også det med adresse Bygdøy.

 

Der er selvfølgelig både sjøfart og fiskeriene synlig; det skulle bare mangle. Jubileumstokt langs kysten med gamle «Ragnvald Jarl» er vel og bra, men det kan ikke bøte på at en haltende historiefortelling spres land og strand rundt.

 

Det kan nok finnes museumsfaglige argumenter for to atskilte museer: ett for bondesamfunnet, og ett for sjøfart og fiske. Men det finnes overhodet ingen argumenter for at jubileumsutstillingen – der skoleelever og andre skal lære om Norges historie – neglisjerer kysten og kystens folk.

 

Det finnes ingen unnskyldning heller.

 

Vel nok kom nordlendingene for sent til Eidsvoll i 1814, avstandene var for store. Men hvem skulle tro at det i 2014 er nødvendig å minne historikere og andre om Hansatiden, og at nordlendingene har vært et sjøfarende folk som har solgt fisk sørover i flere hundre år før Grunnloven i det hele tatt var påtenkt?

 

Det er historieforfalskning, utålelig nedlatende og utilgivelig arrogant fra «makta» på det sentrale Østlandet. Altså omtrent som i 1814.

 

"Utålelig nedlatende og utilgivelig arrogant" 

Svenskesuget

«En dårlig nabo er en like stor ulykke som en god nabo er en velsignelse», mente den greske dikteren Hesiod (ca. 700/tallet f.Kr.)

Det har ikke bare gått som smurt for Norge i OL. Naboene har angrepet, og truffet, der det svir mest i den nasjonale selvfølelsen: På seierspallen i skistafett.

Begrepet «svenskesuget» oppsto i forbindelse med EU-kampen i 1994. Da fryktet mange at et svensk ja til EU ville trekke den norske avstemningen i samme retning. Det skjedde som kjent ikke.

I våre dager har «svenskesuget» fått en helt ny betydning. Norge tiltrekker seg svensker som aldri før; hva skulle vi vel gjort uten dem?

Sverige har Nordens høyeste ungdomsarbeidsledighet, og hver fjerde svenske under 25 år står uten jobb i hjemlandet. Det er ikke det minste rart at de tar turen over Kjølen, og vi trenger dem. Uten svenskene stopper Norge. I 2013 ble det skrevet ut over 85.000 skattekort til svenske statsborgere i Norge. Toppåret var 2010, da det 89.000 norske skattekort ble skrevet ut til svensker.

Glem «partysvenskene»; de som kommer hit for å jobbe på utesteder med sene netter og enda senere morgener. Nå er det de med høy utdanning som kommer. Blant dem ingeniører i hopetall. Det Norge mangler, har Sverige for mange av.

Det finnes andre, og mindre iøynefallende, områder enn utelivsbransjen svenskene har overtatt. Sverige tapte Norge etter unionsoppløsningen i 1905, men broderfolket har stille og nesten umerkelig tatt Norge tilbake.

Det kjempes ikke kamper om Jemtland og Herjedalen. Ingen geværskudd høres på svenskegrensen. Dagens «krig» utkjempes i banker og styrerom. Den tv-overføres ikke.

Nå overtar den svenske Scandic-kjeden over 60 norske Rica-hoteller, blant dem nye Havet hotell på kaikanten i Bodø. Svensker som Ikea, H&M, Jula, Biltema, Åhlens og Clas Ohlson, (for å nevne de mest kjente) har erobret store markedsandeler. 

Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by; svenskene har vunnet krigen. Og når musikk strømmer inn i ørene våre mens vi handler der, er det gjerne fra svenskeide Spotify. Svensk Alt Samen. Ja, akkurat: Den svenske stat eier den største aksjeposten i SAS.

Statsminister Fredrik Reinfeldt har aldri lagt skjul på at han er glad for at svenske ungdommer kan få seg jobb i Norge. Under et nordisk ministerråd om ungdomsarbeidsledighet i fjor uttrykte han takknemlighet overfor Norge: – Jeg er veldig glad for at Norge ser ut til å sette pris på svensk arbeidskraft. Jeg tror det er bra for Norge, jeg tror det er bra for Sverige, og jeg tror det er bra for disse ungdommene, sa han.

Hvordan kan en svensk statsleder se på – og tvinne tommeltotter – mens Sverige i stor stil eksporterer sin aller viktigste ressurs og kapital: ungdommen?

I Nordland gjør vi alt for å få de unge til å bli. Gjerne de svenske også. I Sverige sier statsministeren lykke på reisen! Han tar det kanskje for gitt at de har returbillett?

"Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by: Svenskene har vunnet krigen"

Pauli ord på sin plass

«Man skjeller ut jobben bare til man ikke lenger har noen», mente den amerikanske forfatteren Harry Sinclair Lewis (1885-1951).

Einar Gelius har skjelt ut både jobben og sine overordnede, men nå vil han ha sin gamle arbeidsgiver tilbake. Nord-Hålogaland bispedømmeråd sa nei, selv om Gelius var eneste søker. Saken har utløst et engasjement vi bare sjelden ser i Den norske kirke. Det har vært fakkeltog og utmeldinger. Pengeinnsamling og protest.

Sist helg var Gelius selv i Ibestad og deltok i gudstjenesten. Det var fullsatt kirke; rimelig nok. Og til en forandring.

Mange mener Gelius ikke fikk jobben på grunn av teologisk uenighet. Det stemmer ikke. Når det gjelder Einar Gelius dreier det seg om noe langt annet. Han har gått på tvers av – og utfordret – sin arbeidsgiver helt tilbake til slutten av1990-tallet. Opptil flere Pauli ord fra overordnede har prellet av.

Einar Gelius var lenge en prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus. Som sogneprest i Vålerenga menighet sto han for en rekke handlinger som til slutt endte med trussel om oppsigelse. Han gikk frivillig. Ellers ville han fått sparken.

Et par eksempler, som ikke kan kalles for annet enn grov tjenesteforsømmelse: Gelius valgte å prioritere en fotballkamp mellom Vålerenga og Odd i stedet for å bringe et dødsbudskap, og han brukte kirkens begravelsesritual på radio da han «begravde» Lyn. En kjendisbegravelse i Ris kirke i Oslo var helt uten salmer og kirkelig liturgi.

Da Gelius kledde av seg prestekjolen og ga ut boka «Sex i Bibelen» i 2010, var det dråpen som fikk kalken til å renne over.

Gelius’ bestefar, som var prest i Ibestad for hundre år siden, må ha snudd seg i sin grav.

Vel nok skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, men at bispedømmerådet ikke ville ansette ham, er fullt forståelig.

Hvilken annen arbeidsgiver ville tolerert så mange brudd på arbeidsreglementet som det Einar Gelius har? Og hvilken annen arbeidsgiver ville med åpne øyne ansette den samme nok en gang?

Trekk paralleller til en hvilken som helst annen arbeidsplass – din egen for eksempel – og det er lett å forstå at bispedømmerådet vil utlyse jobben på nytt.

Einar Gelius er sikkert en ok fyr, men at innbyggerne i Ibestad ser seg tjent med en som setter seg selv i hovedrollen, leder tankene tilbake til dansketiden. Den gang ble prester som hadde blamert seg eller falt i unåde tvangssendt nordover for å unngå skandale.

Han vil utvilsomt trekke folk til gudstjenestene, men flertallet kommer neppe for å høre gudsord og få åndelig påfyll. De kommer for å Se & Høre en kjendis.

Når det hevdes at avslaget gjør at Kirken fjerner seg fra folket, så er det å snu saken på hodet. Det er snarere Gelius som har fjernet seg fra Kirken.Noe som leder til nok et tankekors: 

Hvorfor skal nordlendingene si ja og ha og amen, og ta til takke med det som ikke holder mål i hovedstaden?

"Prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus". 

Helt på viddene

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø?

«Lytt nøye til det makta tier om», formante forfatteren Arnljot Eggen (1923- 2009).

I dag skal det norske og det samiske flagget vaie side om side på offentlige bygninger. Det tok mange år før det ble en selvfølgelig tradisjon, selv om dagen har vært feiret i 20 år og ble offisiell flagg i 2003.

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø, til tross for skiltet ved innkjøringen av byen? Det som ble satt opp i februar 2011, og som ble ramponert og erstattet flere ganger.  

Det holdes liv i gamle saker egnet til harselering, som den om den drapsdømte samen som sonet i Trondheim fengsel, og som mente seg diskriminert fordi han ikke fikk kaste lasso i luftegården.

Bedre blir det ikke når sjarkfiskere i Steigen får større «samekvoter» enn fiskerne i Hamarøy. Det er sånt som får det til å ulme rett under den tilsynelatende smule overflaten.

Men enda mer deprimerende er det faktisk når samene ikke nevnes, som da statsminister Erna Solberg nylig besøkte konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Samene ble ikke nevnt. Temaet var «Menneskene i Arktis»; hun mente kanskje alle de andre? 

Heller ikke Børge Brende nevnte Norges urbefolkning da han for første gang besøkte Nord-Norge i egenskap av utenriksminister, rett etter valget. Men regjeringen vil satse på mineraler. Spesielt i nord.

Og tirsdag åpnet kommunalminister Jan Tore Sanner Kirkeneskonferansen, uten å si noe med substans verken om samer eller annet, skal vi tro rapportene derfra.

Man skulle tro at Sápmi, som strekker seg over hele Nordkalotten, er en fin ting. I disse tider – der satsing på nordområdene er den mest forslitte frasen i enhver politikers festtale, og økt samarbeid på tvers av landegrensene er vår tids mantra – er det grenseløst deprimerende å registrere hvor nedlatende mange er til samene.

Det er heller ikke veldig mange år siden Per Willy Amundsen, som da var samepolitisk talsmann i Frp, gikk ut med oppfordring til kommunene om ikke å heise det samiske flagget på Samefolkets «nasjonaldag», en feilbenevnelse mange bruker helt bevisst. 

Det nører opp under mange nordmenns fordommer og frykt for krav om en selvstendig samisk stat.

Frp og Amundsen mener fortsatt at urfolkskonvensjonen er segregering, ifølge High North News. Han og partiet vil melde Norge ut av ILO-konvensjon 169, om urfolks rettigheter. Frp kom bare akkurat litt for sent til makta. De prøver seg nok igjen i 2021.

Ironisk nok er det også en statsråd fra Frp som skal markere Samefolkets dag på vegne av regjeringen. I Oslo.

Det er saker i det samepolitiske landskapet med mye sprengstoff i seg. Konfliktene kommer til å bli forsterket i takt med leting og utvinning av mineraler.

Kampen om retten til land og vann er ikke over. Den er knapt begynt. Med den regjeringen vi nå har, som altså tier når det ville ha vært naturlig å tone flagg, kan vi få en politikk som sett fra samenes synspunkt ender ett sted:  Helt på viddene ...

"Tier der det ville ha vært naturlig å tone flagg"