Tomme ord og flaue floskler

Ingen grunn til at ikke ansatte i daglig-
varebransjen skal få solide tillegg selv om  
sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null.

«Hadde jeg vært bedriftseier, skulle jeg brukt halve dagen på å gå rundt og rose folk, men jeg måtte ha gjort det på en sånn måte at de ikke skjønte at jeg gjorde det bare for å slippe billigere unna de lokale lønnsforhandlingene», ifølge journalist, kåsør og forfatter Øyvind Thorsen. Man skulle tro det var uttalt i løpet av de siste ukene. Men det er et ikke.

Koronaepidemien har minnet oss på hvem som har de kritisk viktige yrkene. Det er ikke interiørbloggerne, ulike konsulenter, aksjemeglere og negledesignere som holder samfunnet i gang. Det er alt av helsepersonell, selvfølgelig. I tillegg er det renholderne, lagerarbeiderne og sjåførene i varetransporten, de ansatte i dagligvarebutikkene, og mange andre som vi i en normalsituasjon knapt har skjenket en tanke. De som ikke topper lønnsstatistikken.

Alle dem som vi gikk ut på balkongene og klappet for da det midt under nedstengningen av Norge gikk opp for oss hvilken avgjørende rolle de har i samfunnsmaskineriet.

De burde få lønn for strevet, ikke sant? Men årets lønnsoppgjør er allerede avlyst. NHO har varslet nulloppgjør for alle, med henvisning til tilbakeslaget i norsk og internasjonal økonomi, som på grunn av koronaepidemien er uten sidestykke i nyere tid. Og Fellesforbundet, LOs største i privat sektor, er enig med arbeidsgiversiden: Ansatte i offentlig sektor må ikke få større tillegg enn privat sektor i oppgjørene som kommer utover høsten. Altså ingen spesialbehandling av sykepleiere, lærere og utrykningspersonell, som i et par måneder i vår brettet opp ermene og tok den tyngste støyten.

Alle skjønner at offentlig sektor har hatt store økninger i utgifter forbundet med koronaepidemien. Det er derfor kommunene har fått tilført ekstra midler, og regjeringen har øst ut milliarder i støtte til et hardt rammet næringsliv. Det gjelder ikke bare i Norge, men det meste av resten av verden. Likevel er det noe smålig i måten arbeidsgiversiden og LO posisjonerer seg før lønnsforhandlingene. Frankrike er blant de landene som er hardest rammet av epidemien. På nasjonaldagen 14. juli ble den tradisjonelle militærparaden avlyst. I stedet ble helsearbeiderne hyllet. Men ikke bare verbalt. Franske helsearbeidere fikk også en historisk lønnsøkning. Månedslønnen ble i gjennomsnitt økt med 183, euro, rundt 1964 kroner. Og Frankrike har ikke noe oljefond og øse av.

Det er noe annet enn klapping fra balkongene, og rosende ord da situasjonen var som verst.  

Det er jo heller ikke sånn at hele næringslivet ligger med brukket rygg. Detaljhandelen har gått så det suser. Dagligvarebransjen for eksempel, er «all time high», med eksplosiv økning i omsetningen i siste kvartal. Så det er ingen grunn til at ikke de ansatte i «kassa på Rema», de som måtte ta risikoen ved å være på jobb uten smittevernutstyr for at vi andre skulle få mat, ikke skal få et lønnshopp som merkes selv om sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null. Matvarebaronene tjener uansett mer enn nok til salt i grøten.

Som kjent er det ingen som kan leve av applaus alene.   

 

  

Nær totalhavari

Fergeleiet på Bognes for noen dager siden.

«Fordelen med små biler er at du kan få plass til mange flere i køen», er et sitat med ukjent opphav. Sannheten i utsagnet vises ekstra godt i disse dager, der enhver fergekø består av minst halvparten bobiler med en lengde som tilsvarer minst to biler av den mer beskjedne sorten.

Nå er vi der myndighetene har forespeilt oss i flere måneder: ferie i Norge. Selv om noen i det lengste har håpet på åpne grenser og fritt leide både til vårt nærmeste naboland og resten av Europa, har enda flere innsett at det blir norgesferie i år. Salg og utleie av bobiler har gått til himmels. Fergekøene likeså.  

Det er storinnrykk av turister her nord. Mange benytter en sommer med så å si stengte grenser til endelig å komme seg lenger nord enn Trondheim. Og det er hyggelig at mange endelig får sett seg om i eget hjemland, selv om det skyldes mild tvang.

Historiene om ventetiden i kø i fergefylket Nordland er mange. Yrkessjåfører fortviler. Flere bønder på Helgeland tør ikke reise på en svipptur til byen grunn av de lange fergekjøene, ifølge NRK Nordland. De frykter at de ikke kommer seg hjem igjen til gårdene og fjøsstellet tidsnok. Det meldes om 500 meter lange fergekøer. Køene er så lage at mange må overnatte i bilen, parkert på fergeleiet, og håpe at de blir fraktet over neste dag. Reisende uten bil får ikke forhåndsbestille plass på ferga, uvisst av hvilken grunn, og blir stående igjen når ferga går fra Bodø til Lofoten. Nylig sto hundre biler igjen på den samme kaia.

 – Vi kan si med sikkerhet at det ikke ble slik vi så for oss, sier fylkesråd for transport og infrastruktur, Bent- Joacim Bentzen (Sp) til Rana Blad. Samtidig som han ser det positive i at fergekøene på Helgeland tidvis har vært veldig, veldig lange: Endelig har Helgeland slått igjennom som turistmål. Helgeland er til og med mer populært enn Lofoten. Nå vurderer Nordland fylkeskommune om fastboende skal få fortrinnsrett på fergene. Og det er satt inn to ekstra ferger på Helgeland for å ta unna trafikken. Tradisjonen tro er den ene allerede ute av drift, på grunn av tekniske problemer.

Da må det være lov å spørre: Hva så egentlig fylkesråden for seg? En sommer 2020 nesten blottet for trafikk, fordi utenlandske turister med bobiler ikke slipper inn i landet? At alle nordmenn som skal feriere innenlands skulle ta fly? Og at bare et fåtall kom på ideen om å kjøre Kystveien (fylkesvei 17), for å få med seg det kanskje vakreste kystlandskapet Norge har å by på? Eller at de skulle ta toget, med endestasjon Bodø, for deretter å padle til Lofoten?

Fergekøer i Nordland i fellesferien er ikke noe nytt. Det er tvert imot normalen. Men ikke så ille som i år. Nå står 2,2 millioner tyskere klare til å komme til Norge, hvis regjeringen åpner grensene når nye reiseråd kommer i dag. Det burde ikke være vanskelig å skjønne at trafikken nordover kom til å bli enda større denne spesielle sommeren.

Ved siden av ubehagelighetene dette påfører både fastboende og turister, har det også en annen side: Hvem ønsker å komme tilbake som turist i Nordland når ferien oppleves som en endeløs kø på fergeleier der fasilitetene er begrenset til et middels dårlig toalett – i beste fall?

«Norge – ditt nærmeste ferieland»?  Tja…

 

Helse i hver dråpe?

Utrolig nok har svenske helsearbeidere gått 

rett på jobb, uten karantene eller test.

 

«Forebygging er bedre enn kur», mente den nederlandske teolog og samfunnskritiker Desiderius Erasmus Roterodamus (1466 – 1536). Gammel kunnskap altså. Det skulle man ikke tro.

Vi er mange som med hevet øyebryn og lett oppgitte blikk har fulgt nyhetene den siste uka. Årsaken er det smått utrolige som har utspilt seg på norske sykehus. Først var det Helgelandssykehusets avdeling i Sandnessjøen, der deler av sykehuset måtte stenges etter at en svensk helsearbeider testet positivt for korona. Tre pasienter ble satt i isolasjon, og fire pasienter i karantene, etter å ha vært i direkte kontakt med vikaren.

Så viser det seg at det samme har skjedd ved Nordfjord sykehus: En svensk vikarlege er bekreftet smittet med covid -19. Han var på jobb i to dager, og rakk å smitte en sykepleier, før det ble oppdaget. Én pasient er til nå bekreftet smittet.  Alvorlige konsekvenser for driften av sykehuset har det også fått.

Munnhellet helse i hver dråpe har fått nytt innhold. Bokstavelig talt.

Det vi spør oss om er følgende: Hvordan i alle verden er det mulig at vikarer – som hentes fra et land som ligger nesten på verdenstoppen i koronasmitte – kan settes på jobb ved sykehus og andre helseinstitusjoner ute et de koronatestet først? En test som det tar et par dager å få svar på?

Situasjonen er altså sånn at nordmenn som ferierer på egen hytte i Sverige, må i ti dagers karantene når de kommer hjem. Svensker er på generelt grunnlag nektet adgang til kongeriket Norge. Men helsearbeidere har hatt fritt leide til noen av de mest sårbare i samfunnet, sykehuspasienter og eventuelt gamle på sykehjem. Vikarene som nå altså har sørget for at flere avdelinger på de to sykehusene er stengt.

Vel nok kan kritisk viktig personell som skal jobbe i Norge fritas fra reglene om karantene. Men å ta for gitt at alt helsepersonell er immune mot sykdom og smitte er å spille hasard med pasientene og alle rundt dem. Svenskene får ha meg unnskyldt, det er ikke personlig ment. Men at vikarene kommer fra Sverige gjør det faktisk ekstra ille, smittetallene tatt i betraktning.

Det skal understrekes at de svenske helsearbeiderne ikke har gjort noe ulovlig. Helsedirektoratet har inntil nylig ikke stilt krav om testing av utenlandsk helsepersonell, selv om Sykepleierforbund har bedt om dette siden i mars. Utrolig nok, takk i betraktning hvor stødig Helsedirektoratet og regjeringen ellers har håndtert pandemien. Nå har myndighetene snudd. Svenskene skal testes to ganger før de får begynne å jobbe.

At det ikke har vært slik hele tiden skyldes den prekære mangelen på kvalifiserte folk. Norsk helsevesenet er helt avhengig av vikarer i sommermånedene. Når ulike hensyn har vært veid opp mot hverandre har smittevernet tapt.

Man skal sannelig være frisk for å ta risken med å bli syk …

 

Streisand-effekten

Antirasistene sørget for mer PR for SIAN enn
 den lille gjengen kunne drømme om.

«Sensur skapte meg», skrev den amerikanske filmdivaen Mae West (1893 -1980)  i sin selvbiografi. Hun satte opp skuespillet med tittelen «Sex» på 20-tallet. Den berømte skuespilleren er langt fra alene om den erfaringen.

Et overvåkningsprosjekt for strandlinjen i California inneholder bilder av kysten helt tilbake til 1970-tallet. Med jevne mellomrom tas nye bilder. Alle bildene ligger ute på nettet. Superstjernen Barbra Streisand likte dårlig at folk kunne se huset hennes på et flyfoto, og satte advokater på saken. Streisand ønsket huset sitt fjernet fra databasen, på samme måte som en militærstasjon i området. Prosjektet nektet, og Streisand saksøkte dem for 50 millioner dollar, ifølge en kronikk i Fri Tanke for en tid tilbake.

Før dette var bildet av huset til Streisand blitt lastet ned seks ganger totalt. To av disse var det kjendisens advokater selv som sto bak. Det var tross alt bare et hus. Men med kjendispressen på saken gikk besøkstallene i været. Over 430.000 besøkte nettsiden den neste måneden. Og Streisands sak ble avvist av retten. Et nytt begrep var født: Streisand-effekten.

Streisand-effekten er en slags naturlov på Internett: Når informasjon blir forsøkt dysset ned blir oppmerksomheten rundt informasjonen mangedoblet, med det resultat at den spres i alle kanaler, skriver statsviter Oda Rygh i kronikken. Det samme gjelder i tradisjonelle medier, kan tilføyes.

Et typisk eksempel så vi her til lands nylig. SIAN – stopp islamiseringen av Norge, holdt en helt lovlig demonstrasjon på Mortensrud i Oslo. De var en håndfull, altså fem seks stykker. SIAN ble møtt av mot-demonstranter, som var langt overtallig. Over 400 rapporterer enkelte medier. «Ingen rasister i våre gater» var parolen fra den siden.

Det kunne endt med det; en notis i beste fall. Men antirasistene ville det annerledes. Det ble kastet egg, flasker, kasseroller (!) og andre ting mot SIAN, som politiet til slutt måtte beskytte med skjold, og vise vekk av hensyn til deres egen sikkerhet. Det ble naturligvis store oppslag i de fleste riksdekkende medier. Om noen ikke hadde hørt om SIAN før, så vet adskillig flere nå hvem de er, og hva de står for.

For hvem «vant» egentlig demonstrasjonen, eller rettere sagt, gateslaget? Utvilsomt SIAN, som strengt tatt ikke gjorde noe annet enn å bruke sin ytringsfrihet og demonstrasjonsrett. Nå framstår SIANs medlemmer som martyrer i de kretsene som sympatiserer med dem. Også folk som egentlig ikke har noe til overs for den innvandringsfiendtlige retorikken, reagerer på antirasistenes voldelige oppførsel. I tillegg har de fått mer PR enn den lille flokken kunne drømme om. Eller fortjener.

Det er Streisand-effekten på norsk. Forsøk på å sensurere andre fører som regel til langt mer oppmerksomhet enn saken i seg selv. I dette tilfellet blir antirasistene sin egen verste fiende, og de skader arbeidet mot rasisme. Antirasistene står igjen som bøller, SIANs medlemmer som ofre.

1-0 til SIAN, med andre ord.  

Ytringsfrihet på billigsalg

Fra demonstrasjonen "Black Lives Matter" i 

Bodø tidligere i uka. 

«Jeg mener at ytringsfriheten også skal brukes til å si teite og urimelige ting. Å kunne komme med ytringer som hele resten av verden er uenig i. Det er bare sånn vi kan måle ytringsfriheten», mener komiker og forfatter Knut Nærum. Han har så rett.

I bølgen av antirasistiske demonstrasjoner som nå skyller over også Norge, skvulper det rett som det er over. Det sies ting som straks tas opp i verste mening. Enten er du mot rasisme, eller så er du for. Debatten er så polarisert at enhver nyanse, eller forsøk på å se flere sider og påpeke historiske fakta, straks fører til en tsunami av utskjelling på sosiale medier.

Noen er så redd for ikke å være antirasistisk nok at det tas grep som fører helt galt av sted. I den gode saks tjeneste, selvsagt. Etter forslag fra SV, vedtok bystyret i Trondheim nylig en uttalelse der det heter at Trondheim forbyr alle markeringer med rasistisk budskap på kommunal grunn. Flertallet vil erklære byen som «antirasistisk sone», og forby demonstrasjoner med «rasistisk budskap». Argumentasjonen i etterkant er pinlig lavmål, og har gått omtrent som dette: Spesielt i Midtbyen, som er et knutepunkt der det går mange busser, bør det være forbud mot ytringer som kan såre noen. Bystyret oppfordrer også Stortinget om å forby slike markeringer.

Det er minst ett problem med vedtaket: Det strider mot Grunnloven, på et par punkter minst. Blant annet er forhåndssensur av meningsytringer ulovlig i forbindelse med demonstrasjoner. For hvordan kan Trondheim kommune vite hva som kommer til å bli sagt – før demonstrasjonen i det hele tatt finner sted? Dessuten finnes det allerede en paragraf i loven som regulerer hatefulle ytringer; om de skulle komme.

Da er vedtaket i Bodø bystyre mye mer fornuftig – og lovlig. Etter forslag fra Salamatu Winningah (Ap), ble det vedtatt en uttalelse der det blant annet heter at «Bystyret anerkjenner at rasistiske holdninger og diskriminering er et stort samfunnsproblem. Det anses derfor som viktig med målrettet arbeid rundt temaet både blant ansatte og den øvrige befolkningen».

Å arbeide mot rasisme er noe helt annet enn et vedtak om å forby meningsytringer flertallet i bystyret i Trondheim ikke liker.

Det er nedslående hvor lite prinsipielt mange tenker rundt ytringsfrihet og demokrati. Ytringsfriheten er på billigsalg. Noen er villig til glatt å forby ytringer de ikke liker, eller som er kontroversielle, uten tanke for konsekvensene. I dag skal ytringer som kanskje kan være rasistiske forbys. Hvilke ytringer syns de samme at Stortinget skal forby i morgen?

Vi må tåle å bli konfrontert med ytringer som ligger langt fra det vi selv mener er riktig. Hører vi dem ikke, er vi også avskåret fra å reagere. Meninger vi finner avskyelige må møtes med argumenter og fakta - ikke forbud - så lenge ytringene holder seg innenfor det loven tillater.

Et forbud mot arrangementer som kan komme til å støte noen, enten det gjelder rasisme eller religion, gjør bare at likesinnede skyves inn i internetts aller mørkeste ekkokamre.

Der er det som kjent god akustikk.   

 

 

På historiens skraphaug

Knut Hamsun skrev åpenbart rasistisk om
samene; skal vi ikke bare rive bysten som 
ble avduket i 1961?

«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er ruinene», mente den svenske forfatteren og teaterkritikeren Carl Hammarén (1923-1994). Det mener tydeligvis også mange av dagens aktivister.

I kjølvannet av politidrapet på George Floyd og «Black Lives Matter»- protestene krever stadig flere at statuer og minnesmerker over personer aktivistene mener var rasister, skal fjernes. Søndag rev demonstranter en 100 år gammel bronsestatue av slavehandler Edward Colston og kastet den på sjøen; slik slavehandleren selv gjorde med slaver som døde under transport. En statue av Winston Churchill, som også beskyldes for å være rasist, ble tagget ned. Etter at en statue av kong Leopold II ble vandalisert av antirasister, fjernet Antwerpen den. Kongen var åpenbart rasist med titusenvis av liv på samvittigheten i tidligere belgisk Kongo. For å nevne noen eksempler.

Riving av prangende monumenter er ikke noe nytt. Flere tidligere diktatorer er bokstavelig talt brutalt revet ned av sokkelen. At monumenter over historiske skikkelser vekker harme i dag, er heller ikke vanskelig å forstå. For europeere er Churchill symbolet på seieren over Nazi-Tyskland. For andre, med røtter på andre siden av jordkloden, et symbol på Storbritannias kolonivelde.

Problemet oppstår når iveren etter å statuere eksempler i den gode saks tjeneste glir over i det meningsløse. Et maleri i bystyresalen i Bergen, malt på bestilling i 1762, er forslått tatt ned fordi motivet nå påstås være rasistisk. Selv om kunstneren uttrykkelig har beskrevet en helt annen forklaring. I Sverige forlanger en farget antirasist og aktivist og debattant at flere statuer av Carl von Linné (1707-1778) skal rives, fordi Linné må ansees å være rasebiologiens far. Linné ble berømt for å klassifisere alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid.

Skal denne tankegangen følges, må synlige minner om det meste av vår fortid fjernes. Den norske sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720) for eksempel, startet sin maritime karriere som dekksgutt på et dansk-norsk slaveskip. Da kan vel ikke Bodø være bekjent av å ha ei gate oppkalt etter ham? Forfatteren Knut Hamsun var udiskutabelt rasistisk i sin beskrivelse av samene. Holdningen til jøder var - diplomatisk sagt – tvetydig. Skal vi ikke bare rive bysten av forfatteren som ble avduket på Hamsund i Hamarøy i 1961? I det minste slutte å legge ned blomster hvert år på forfatterens fødselsdag?

Ingen kan løpe fra historien. Sett med dagens briller og standarder, er det knapt noen historiske skikkelser som holder mål. Ingen vanlige folk heller, for den saks skyld. Monumenter og statuer er en håndfast påminning om historiens gang; på godt og ikke minst på vondt. At noen blir provosert av en statue som får oss til å huske vår egen historie, får så være.

Å rive dem, ender ingenting. Holdninger lar seg ikke så lett kaste på historiens skraphaug.

 

Evne og vilje?

Fylkesmannens nybygg "Byporten" (t.v.) -
en skikkelig smittesentral?

«En beslutning som ikke kan endres, er en dårlig beslutning», ifølge den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.) Gammel erkjennelse, med andre ord. Nå er spørsmålet om dagens beslutningstakere er i stand til å handle ut fra erfaringene de siste månedene. Jeg tviler.

Verden ble advart om at det ville komme en ny pandemi. Men hørte verden etter? Nei. Heller ikke i Norge var myndighetene forberedt. I pandemiens første fase var det blant annet kritisk mangel på smittevernutstyr. Folk i førstelinjen måtte gå på jobb med utstyr som ikke holdt mål, eller helt uten. Heldigvis har Norge likevel kommet bra ut av krisen så langt, i alle fall sammenlignet med vårt nærmeste naboland. Men har vi lært?

Nå vet vi at de største smittekildene er store ansamlinger av folk, kollektivtransport som er overfylt og uvaskede hender. Spørsmålet nå er om politikere og andre er villig til å gjøre om på tidligere beslutninger for å være forberedt på den neste pandemien. For den kommer.  Det går ca. ti år mellom hver gang.  Gjøres det ingenting nå, kommer den til å koste like mye i menneskelig lidelse og økonomisk tap som pandemien vi nå er inne i.

Så hvordan står det for eksempel til med bygg under oppføring? Åpne kontorlandskap, som har vært på moten de siste ti-femten årene, er ikke spesielt lurt. Verken når vanlig influensa eller Covid-19 herjer. Nå bygger Fylkesmannen i Nordland nytt. Bygget er under oppføring, og skal stå ferdig i år. Alle de 140 ansatte, inkludert fylkesmann Tom Cato Karlsen, skal sitte i åpent kontorlandskap. En skikkelig smittesentral, med andre ord. Det er ikke for sent å revurdere beslutningen; fylkesberedskapssjefen i Nordland sitter tross alt i Fylkesmannens stab.

Samme problemstilling gjelder det planlagte nybygget til Nordland fylkeskommune. Og skolebygg som er under bygging eller renovering. Mørkvedbukta skole skal stå ferdig om ett år. Hvor mange unger pr. håndvask er det planlagt for? Forhåpentligvis blir det ikke sånn som i mange av dagens skoler, at elevene bruker 15 minutter av hver skoletime til å stå i kø foran den ene håndvasken i klasserommet, fordi de må vaske hendene etter hvert friminutt. Honnør til Bodø kommune hvis man kaster om på gamle planer, og oppdaterer dem med dagens erfaringer.

Det er ikke for sent å revurdere beslutninger som ble gjort for år siden, den gang pandemiene ikke preget Norge i særlig grad. Enten vi snakker nybygg, eller organisering av samfunnskritiske funksjoner, er det ingen skam å snu. Det er tvert imot helt nødvendig.

Spørsmålet er om myndighetene har evne og vilje til å gjøre om på tidligere beslutninger basert på de erfaringene vi nå har. Eller om de lener seg på at dette kommer til å gå over bare vi sprøyter inn nok mange milliarder i krisepakker til næringslivet. En slik holdning er like smittsom som korona ser det ut som, og gir ingen immunitet mot neste pandemi.

Dessverre finnes det ingen vaksine mot å lukke øynene for realitetene.