Tomme ord og flaue floskler

Ingen grunn til at ikke ansatte i daglig-
varebransjen skal få solide tillegg selv om  
sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null.

«Hadde jeg vært bedriftseier, skulle jeg brukt halve dagen på å gå rundt og rose folk, men jeg måtte ha gjort det på en sånn måte at de ikke skjønte at jeg gjorde det bare for å slippe billigere unna de lokale lønnsforhandlingene», ifølge journalist, kåsør og forfatter Øyvind Thorsen. Man skulle tro det var uttalt i løpet av de siste ukene. Men det er et ikke.

Koronaepidemien har minnet oss på hvem som har de kritisk viktige yrkene. Det er ikke interiørbloggerne, ulike konsulenter, aksjemeglere og negledesignere som holder samfunnet i gang. Det er alt av helsepersonell, selvfølgelig. I tillegg er det renholderne, lagerarbeiderne og sjåførene i varetransporten, de ansatte i dagligvarebutikkene, og mange andre som vi i en normalsituasjon knapt har skjenket en tanke. De som ikke topper lønnsstatistikken.

Alle dem som vi gikk ut på balkongene og klappet for da det midt under nedstengningen av Norge gikk opp for oss hvilken avgjørende rolle de har i samfunnsmaskineriet.

De burde få lønn for strevet, ikke sant? Men årets lønnsoppgjør er allerede avlyst. NHO har varslet nulloppgjør for alle, med henvisning til tilbakeslaget i norsk og internasjonal økonomi, som på grunn av koronaepidemien er uten sidestykke i nyere tid. Og Fellesforbundet, LOs største i privat sektor, er enig med arbeidsgiversiden: Ansatte i offentlig sektor må ikke få større tillegg enn privat sektor i oppgjørene som kommer utover høsten. Altså ingen spesialbehandling av sykepleiere, lærere og utrykningspersonell, som i et par måneder i vår brettet opp ermene og tok den tyngste støyten.

Alle skjønner at offentlig sektor har hatt store økninger i utgifter forbundet med koronaepidemien. Det er derfor kommunene har fått tilført ekstra midler, og regjeringen har øst ut milliarder i støtte til et hardt rammet næringsliv. Det gjelder ikke bare i Norge, men det meste av resten av verden. Likevel er det noe smålig i måten arbeidsgiversiden og LO posisjonerer seg før lønnsforhandlingene. Frankrike er blant de landene som er hardest rammet av epidemien. På nasjonaldagen 14. juli ble den tradisjonelle militærparaden avlyst. I stedet ble helsearbeiderne hyllet. Men ikke bare verbalt. Franske helsearbeidere fikk også en historisk lønnsøkning. Månedslønnen ble i gjennomsnitt økt med 183, euro, rundt 1964 kroner. Og Frankrike har ikke noe oljefond og øse av.

Det er noe annet enn klapping fra balkongene, og rosende ord da situasjonen var som verst.  

Det er jo heller ikke sånn at hele næringslivet ligger med brukket rygg. Detaljhandelen har gått så det suser. Dagligvarebransjen for eksempel, er «all time high», med eksplosiv økning i omsetningen i siste kvartal. Så det er ingen grunn til at ikke de ansatte i «kassa på Rema», de som måtte ta risikoen ved å være på jobb uten smittevernutstyr for at vi andre skulle få mat, ikke skal få et lønnshopp som merkes selv om sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null. Matvarebaronene tjener uansett mer enn nok til salt i grøten.

Som kjent er det ingen som kan leve av applaus alene.