En varslet katastrofe

Kriseløsning på kriseløsning i ambulanseflytjenesten.

Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for

anbud?

«Økonomi handler ikke om å være sparsom med penger, men om å bruke dem klokt», ifølge den britiske forskeren Thomas Henry Huxley (1825-1895). Det er ikke til å komme unna at de som handler på vegne av samfunnet har noe å lære her.  Som at pris ikke betyr alt.

Vi har fått loven om offentlige innkjøp via EØS- avtalen, som skal sikre fri konkurranse. Alt over en viss sum skal ut på anbud, enten vi snakker om nødvendige innkjøp til skoler, frakt av passasjerer med buss, tog eller båt, eller livsnødvendig pasienttransport. Systemet passer dagens markedsliberalistiske regjering godt; det meste skal ut på anbud.

Hvor ille det kan gå når pris vektlegges for mye – noen ganger mer enn kvalitet - ser vi nå med ambulanseflytjenesten.  Babcock, som hadde lavets pris og parkerte velfungerende Lufttransport på sidelinja, er en katastrofe for beredskapen. Det har vært kriseløsning på kriseløsning. Det er et under at ikke liv har gått tapt.

Det er selvfølgelig bra at offentlige kroner utnyttes best mulig. Da er anbud metoden, i smått og stort. Men det er så mange eksempler på mislykkede kontrakter inngått med firma som dumper pris og skryter seg selv opp i skyene for å sikre seg kontrakten at det bør få enhver innkjøpsansvarlig til å revurdere hva det skall legges mest vekt på: pris eller kvalitet.

Et par lokale eksempler: I 2014 tapte Biobag på Rognan anbudet om å levere nedbrytbare poser til husholdningsavfall til Iris Salten. Et kinesisk firma fikk kontrakten. De 40.000 bioposene som ble sendt fra Kina var så dårlige at de ikke kunne brukes, og Iris måtte bestille nye fra nettopp: den lokale bedriften på Rognan. Salten tingrett ga senere Iris medhold i tvisten som oppsto med produsenten i Kina. Og hvor idiotisk er det ikke å frakte søppelposer helt fra Kina, når bedre produkt kan lages lokalt?

Et annet eksempel, som ikke lover godt: Etter at Nordland fylkeskommune i 2018 valgte Hongkong-eide Boreal til å drifte hurtigbåtene på Nordlandekspressen har antall bøter skutt i været.  Der Torghatten hadde én innstilt avgang i 2018, har Boreal hatt 16 innstillinger fra mars og fram til desember i år, ifølge NRK Nordland.

Og hvem går dette ut over? Passasjerer og næringsliv langs kysten.

Det er ganske merkelig at erfarne innkjøpere ikke reagerer når noe er for godt til å være sant. Selv om det helt sikkert er noe å spare på effektivisering og rasjonalisering, så bør markant lavere pris få alarmen til å gå. For hvordan får de egentlig dette til? Ved bevisst å dumpe prisen, kutte i lønninger og antall ansatte, direkte lyve om hva de er i stand til å levere eller unnlate å nevne mangler?

I 2020 skal regjeringens ekspertgruppe legge fram sin rapport om hvordan luftambulansetjenesten skal drives. Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for anbud, og at det er staten som skal drive med den slags, som politi og brannvesen? Og at man i hvert fall ikke velger den med lavest pris, men som bare nummer fire på kvalitet, som i tilfellet Babcock?

Man kan som kjent spare seg til fant, og betale seg til narr…

Den nakne sannhet

Pinups har lange tradisjoner. Skuespilleren Elke Sommer

fotografert i 1965.

«Vi har den ideelle formen», var slagordet til iskremfabrikken som i 1950 lanserte isen som senere fikk navnet Pin-up. I forbindelse med lanseringen lagde man en reklameplakat med en bikinikledd kvinne som spiste is. Kvinner i bikini var den gang ikke noe vanlig syn. Og isen fikk ikke hete Pin-up veldig lenge.

Onsdag ble det kjent at reportasjebladet Vi Menn slutter med Vi Menn-piken neste år. Bilder av lettkledde, men likevel stort sett ganske så dydige kvinner, ble innført på 1970-tallet. Fram til 2014 var bildet blikkfanget på førstesiden. De siste fem årene har kvinnene, eller pikene som de benevnes, vært redusert til en liten henvisning på førstesiden, men i stort format inne i bladet. - Leserundersøkelser viser at Vi Menn-leseren ønsker at journalistiske ressurser skal brukes til å lage spennende leseropplevelser, gode reportasjer, aktualitetssaker og underholdning, uttaler målgruppesjef Lars Erik Oterhals i Egmont Publishing. Bladet skal fortsatt være et fristed for menn, men bladet lytter til trofaste kjernelesere og justerer hele tiden merkevaren, understrekes det.

Jeg registrerer at menns holdninger har endret seg, og at nok en utdatert tradisjon havner på pressehistoriens skraphaug.

Bilder av pinups må ikke forveksles med pornografiske bilder. De har erotisk tilsnitt, men er godt innenfor sømmelighetens grenser. Betegnelsen pinup kommer av at bildene ofte ble hengt opp på veggen med nåler eller tegnestifter, og er vanlig i manneblader, kalendere og på plakater. Ofte sett på veggen i bilverksteder i forbindelse med dekkreklame, og på innsiden av dørene på garderobeskap på typisk mannlige arbeidsplasser. Fenomenet er kjent helt tilbake til 1890-tallet, ifølge Wikipedia.

I dag er begrepet pinup byttet ut med glamourmodell. Det er egentlig akkurat det samme. Det siste tiåret er det også blitt mer vanlig med mannlige modeller. De henges ikke opp på veggen på typisk kvinnelige arbeidsplasser, på lærerværelset for eksempel, det skulle tatt seg ut! Men de som påstår at kvinner ikke har glede av å se på mannlige modeller, og gjør det, er noen store hyklere.  

Personlig har jeg aldri klart å hisse meg opp over damene i Vi Menn. De bildene jeg har fått med meg, er omtrent like utfordrende og uanstendige som bildene et stort antall helt vanlige ung kvinner publiserer av seg selv på sosial medier. Sammenlignet med hva som vises på tv fra diverse realityserier, framstår Vi Menn-pikene som noviser på vei til å gå i kloster.

Kvinnefronten og andre stålfeminister jubler sikkert over Vi Menns beslutning. Halvnakne damer som leserne skal stemme over er ganske harry i 2019; alle kan argumentene mot denne formen for bruk av kvinnekroppen. Jeg har sant å si ikke registrert samme engasjement mot samme bruk av mannekroppen.Det er herlig politisk ukorrekt, men like fullt noe vakkert å hvile øynene på, for dem som har blikk for sånt. Og det glemmer vi ofte: At Norge for alle praktiske formål er et likestilt samfunn, betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Legges all prippen moralisme til side, er det den nakne sannheten.

Religionstvang

Det er ikke akkurat religionsfrihet at "kirkeskatt" kreves

inn over skatteseddelen.

«Det er med tro som med gummistøvler – de er bare til glede for dem som har dem på», ifølge den danske presten og forfatteren Sten Kaalø (1945-). Likevel tvinges vi gjennom skatteseddelen til å finansiere trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Ikke noe annet land i verden bruker så mange offentlige kroner på tros- og livssynssamfunn som Norge. Hele 6,1 milliarder kroner brukte stat og kommuner i fjor, og summen øker for hvert år. Det er Den norske kirke, som finansieres direkte over statsbudsjettet uavhengig av stadig synkende medlemstall, som er grunnen. Færre medlemmer betyr flere kroner pr. hode. Ettersom både Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at majoritetsreligionen ikke skal ha fordeler framfor andre, betyr denne håpløse regelen at de mest sære og samfunnsundergravende trossamfunn får mer i tilskudd pr. medlem.
Det må være et tankekors for en kirkeminister fra KrF: Jo færre medlemmer i Folkekirken, jo mer penger til intolerante kristne, islamske, buddhistiske og hinduistiske trossamfunn.

Hvor håpløs dagens ordning er, ble demonstrert denne uka. Medlemmer av Jehovas vitner blir utstøtt av menigheten hvis de bruker stemmeretten sin ved valg. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad har bedt Fylkesmannen vurdere statsstøtten, fordi muligheten for deltakelse ved valg er et helt avgjørende premiss for et fritt og demokratisk samfunn. Fylkesmannen har nå konkludert. Jehovas vitner, som i fjor mottok 14 millioner kroner i statsstøtte, får beholde støtten fordi det ikke er «juridisk holdbart grunnlag» for å trekke den.

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er religionsfrihet i Norge, og selv om vi misliker det sterkt, er hvert trossamfunns indre liv deres eget. Og det er frivillig å være medlem, selv om det i mange tilfeller vil koste dyrt å melde seg ut. Går vi alle trossamfunn etter i sømmene er det knapt noen utenom Den norske kirke som ikke på ett eller annet punkt, i større eller mindre grad, går på tvers av norske verdier. Enten vi snakker om den intolerante, konservative og lukkede Guds menighet i Lofoten eller muslimske moskeer der imamer preker steining for utroskap og død over de «vantro».

I mars 2020 skal Stortinget behandle nye regler for støtte til trossamfunn.  Det er bare én prinsipiell riktig løsning: Alle tros- og livssynssamfunn – inkludert Den norske kirke – må finansiere driften selv gjennom medlemskontingent, donasjoner og frivillig innsats, slik de må i mange andre land. Verneverdige og kulturhistorisk viktige kirkebygg kan det finnes en løsning for. Det er det ikke mulig å få politisk flertall for, uansett regjering. En annen mulighet er at det bestemmes en sum pr. medlem, som er lik for alle. Det vil bety mindre penger til Den norske kirke hvis medlemsflukten fortsetter som i dag. Det er ikke urimelig, men i tråd med hva andre må finne seg i.

Dagens ordning er uholdbar, ikke minst for alle dem som ikke er medlem av noe trossamfunn, men der «kirkeskatt» likevel tvangsinndrives over skatteseddelen. Men det er ikke akkurat religionsfrihet at også ateister tvinges til å være med på å betale for den.

Trygdemisbruker, det er staten det

Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister

Anniken Hauglie.

«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for», uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg etter at den sterkt kritiske 22.juli-rapporten var lagt fram. Han tok ansvar for manglende beredskap ved å bli sittende, og satte dermed en ny standard for hva det betyr å ta ansvar.

Denne uka har vært preget av en skandale så stor at den knapt er til å fatte. Og den er bare blitt verre utover uka. Faginstansen Nav har sviktet fundamentalt. Det samme har påtalemyndighet og domstolene. Minst 48 mennesker er uskyldig dømt, 36 av dem til fengsel.  Salten tingrett har avsagt én av dommene. Så mange som 2400 kan være berørt av feilpraktiseringen. Skandalen er trolig enda større i omfang.

Folk er blitt stemplet som kriminelle – uten grunn. Krav om tilbakebetaling av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger med skyhøy rente har ruinert mennesker. Stans av utbetalinger som klientene hadde krav på, har satt folk i en umulig økonomisk situasjon.  Skammen systemet har påført hederlige mennesker ved å stemple dem som trygdemisbrukere og kriminelle, og som de har måttet leve med, kan ikke måles i kroner og øre.

Forvaltningen, den såkalte faginstansen, har mistet troverdighet og tillit. Påtalemyndighet og domstoler har drevet sandpåstrøing, og ikke engang forsøkt å vurdere bevisgrunnlaget før folk ble stemplet som trygdemisbrukere og sendt i fengsel. Og den ansvarlige statsråden har toet sine hender i ti måneder – mens folk fortatte å bli urettmessig dømt. Så sent som i august fikk en kvinne 21 dagers fengsel for bedrageri. Denne saken ble heldigvis stoppet før soningen tok til.

Nå beklager både Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H), men det holder ikke. Aldri før har munnhellet «noen må gå» hatt større relevans. Nav-direktøren fordi hun har hatt ansvaret helt siden 2017, da Trygderetten begynte å melde om feiltolking av reglene, uten at direktøren tok grep og stanset alle pågående saker i påvente av nærmere avklaring. I to år har Nav fortsatt å sende folk i fengsel, eller krevd tilbakebetaling av store summer. Og så sent som to måneder før skandalen ble kjent argumenterte Nav i et notat for at de ikke måtte gå gjennom gamle saker der de kunne ha gjort feil fordi det ville være «vanskelig, om ikke umulig» og «svært arbeidskrevende».

Dette må få konsekvenser – uten gyllen fallskjerm i form av årevis med etterlønn. Direktøren bør får smake sin egen medisin; hvordan det er plutselig å bli uten inntekt.

Statsråden fordi det er ti måneder siden departementet ble varslet – uten at det hjalp det aller minste. Og fordi Haugli mandag presterte å si at hun har tillit til Nav-direktøren. Det er hun i så fall alene om. Og fordi statsråden uansett har det øverste ansvaret.  Det ansvaret kan ikke Hauglie ta ved å bli sittende. En passende anledning å kunngjøre sin avskjed, er når Stortinget skal orienteres om skandalen førstkommende tirsdag. Og etter at Nav-direktøren har fått sparken.

Skjer ikke det, bekreftes bare det alle har visst bestandig; spesielt de som alltid sitter nederst ved bordet: Fanden sørger for sine.

Pillemisbrukerne

Hvordan kom vi dit at unge i Bodø knasker smertestillende

som om det skulle være sukkertøy?

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Vi har sett sjokkerende tall tidligere, fra Reseptregisteret. I 2015 kom det fram at antall barn og unge som bruker antidepressiva doblet seg på ti år. I 2004 brukte over 8700 barn medisin av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge resepter på dette fra fastlege eller psykiater. Det var aldersgruppen 16-19 år som spiste flest piller.

Nå er det publisert nye oppsiktsvekkende tall om norske tenåringers medisinbruk. I en stor UngData-undersøkelse kommer det fram at hver femte tenåring bruker smertestillende piller én eller flere ganger i uka. Hele ti prosent gjør det hver eneste dag.

Ser vi nærmere på undersøkelsen er det skremmende tall for ungdommene i for eksempel Bodø: Hele 20 prosent svarer at de bruker smertestillende ukentlig eller oftere. For Nordland sett under ett er tallet 19 prosent, mens tallene for gjennomsnittet i Norge er 17 prosent. Nordland – og flere av kommunene i Salten – er altså helt på topp i en undersøkelse der vi helst skulle ha vært helt på bunn.

Noen typer smertestillende tabletter er reseptfrie, og etter at det ble lovlig å selge medikamentene i kiosker og butikker i 2003, har salget eksplodert. Det er 18-årsgrense for kjøp, men hvis det er like enkelt å kjøpe piller som det er å kjøpe øl for dem som ikke er gamle nok, er aldersgrense ingen hindring. Lett tilgang på smertestillende er likevel ikke hele forklaringen sier forsker Siv Skarstein, som har skrevet doktorgrad om ungdom og smertemedisin. Også mengden medisiner som skrives ut på resept har økt dramatisk. – Jeg er redd for at vi er veldig på søken etter lettvinte løsninger, sier forskeren. Hun har et poeng.

Hvordan i all verden kom vi dit at unge bodøværinger plages så mye med vondt her og der, for eksempel i følelsene sine, at de spiser smertestillende nærmest som sukkertøy, og tror det skal hjelpe? Kanskje fordi de stadig får høre hvor tøft det er å være ung i dag? At det å være en smule nervøs foran en eksamen er så mye verre nå enn i tidligere generasjoner at de trenger en pille?

En annen forklaring kan være at de har vokst opp i en tid der absolutt alt gjøres om til diagnoser. Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen eksempler også fagfolk har påpekt. Og svaret er altfor ofte piller.

Når en 16-åring får diagnosen «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere diagnoser. Det er feil medisin.

Misforstått toleranse

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre

virkeligheten.

«Testen på en god religion er om du kan spøke med den», skriver den amerikanske forfatteren John Irving i boka Mysterieavenyen.  Hvis det er målestokken, er noen religioner opplagt bedre enn andre; når så du sist en treffende parodi av en imam eller Allah?

Lørdag starter Internasjonal uke, et årvisst arrangement som viser bredden av det internasjonale Bodø. Arrangør er Bodø kommune med flere samarbeidspartnere. Målet er bl.a. å gi økt internasjonal forståelse gjennom kulturelt mangfold. Det blir konserter, debatter, familie- og barnearrangementer og mye mer. Fargerike drakter fra ulike land skal vises fram og internasjonal mat serveres, i tillegg til ulike aktiviteter som hennamaling og hårfletting. Og prøving av hijab, forteller arrangementskomiteen til AN.

Prøving av hijab? Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? Skjønner ikke de ni kvinnene i arrangementskomiteen, hvorav én bærer hijab, hva de leker med? I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. At noen voksne kvinner frivillig velger å ikle seg dette islamske symbolet på underkastelse, fritar ikke hijaben for innhold og begrunnelse.

Vi ser stadig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige. 

Hijab har gjort sitt inntog på catwalken, i tv-serier beregnet på ungdom, på Kvinnedagen – og på Stortingets talerstol.  I fjor intervjuet VG blant andre Salsabil Saaliti (25), som har etablert et eget klesmerke. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss».

Nei, vi skal ikke normalisere hijab. I Iran alene påtvinges titalls millioner kvinner å dekke håret. Der pågår det nå en frihetskamp. Kvinner vil bli kvitt det forhatte hodeplagget, og demonstrerer ved å ta av seg hijaben og la håret flagre fritt. På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon», ifølge Amnesty, som påpeker at kriminalisering av kvinner og jenter som ikke har på seg hijab er en ekstrem form for kjønnsbasert diskriminering.

Heler ikke i Norge er hijaben til å spøke med. Et betydelig antall unge jenter føler seg tvunget til å bruke hijab, og har fortalt om sosial utestengelse, trusler og voldsbruk dersom de tar den av. Når plagget framstilles som harmløst blir det enda vanskeligere å hjelpe jenter som vil ut av tvangstrøyen.

Når komiteen for Internasjonal uke nå inviterer alle damer til å prøve hijab, så vet jeg ikke om det skal settes på kontoen for ubetenksomhet eller misforstått toleranse. Uansett skal vi si nei takk.

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten…

Blendahvit rasisme

Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres

melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin

hvithet». Vi er altså alle rasister.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede.  Vi som er født med lys hud, noe  vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Den ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.

Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite».

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.

Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Khon, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Kohn er også andre nestleder i  offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS).  Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.

Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter i hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumtivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.