Dårlig klima for framtidshåp

Greta Thunberg (16) er et idol og et  ikon for mange barn

og ungdommer. Budskapet hennes er utvilsomt med på å gi

barn klimaangst.

«Jeg vil gjerne ha en debatt om klimaet, uten at vi snakker om dommedag», er holdningen til den danske barnepsykologen Margrethe Brun Hansen (1948 - ). Hun mener vi er i ferd med å skape en hel generasjon barn med klimaangst. 

En dansk undersøkelse gjennomført for noen år siden viste at over halvparten av alle barn er nervøse, utrygge eller redde for klimaendringene. Det finnes ingen undersøkelse for hvordan barn og unge i Norge har det, men tallene er neppe vesentlig forskjellig fra hvordan danske barn har det.

Vi skal ikke på noen måte bagatelliserer utfordringene med klimaendringene. Men når vi hele tiden blir konfrontert med tall fra klimaforskere og miljøorganisasjoner om at vannet kommer til å stige og oversvømme øyer og byer, hvor forurenset kloden er, hvor mange dyrearter som står i fare for å dø ut, og hvor mye plast som flyter rundt i havet, så er det lett å bli motløs og handlingslammet. I tillegg har vi bare noen få tiår på oss før hele Jorden er ødelagt og ubeboelig, hevder de mest pessimistiske.

Da er det lett å føle på avmakt og fortvilelse, også for voksne. For barn er det enda verre. Klimaangst er blitt et høyst reelt begrep. For unger er klimakrisen kommet enda nærmere med miljøaktivisten Greta Thunberg (16), som har fått titusenvis av barn og unge ut i gatene i klimaprotest. Hun er et ikon og forbilde for mindreårige, og budskapet er at jordkloden kommer til å gå til helvete. Snart.

Det er kanskje nødvendig å krisemaksimere for å få voksnes oppmerksomhet. Og det har Greta Thunberg og skolestreikende barn og ungdommer klart. Men uten et eneste positivt lyspunkt får stadig flere unger klimaangst. Det er snart dommedag. Så hvorfor bry seg med eksamener og planer for framtiden; vi skal jo alle dø av klimakatastrofen, ikke sant?

En som fikk angstanfall i klasserommet da læreren snakket om klimaendringene, er 12 år gamle Pernille. Siden da har angstanfallene fulgt henne, skriver NRK. Angsten for fint vær, for dårlig vær, for framtiden. Pernille unngår skoletimer der kima er tema, men kan ikke beskytte seg mot nyheter, og Pernille tror Jorden kommer til å gå under på grunn av klimaendringene. Nå får hun profesjonell hjelp.

Så hvordan snakke om klima uten å ta fra barn alt håp om at det finnes en framtid?  Ansvaret ligger hos oss voksne. Politikerne må ta klimaendringene på alvor, og fatte vedtak som monner, sånn at både unger og voksne skjønner at noe faktisk skjer i positiv retning.  De som fronter klimasaken i mediene skal ikke bagatellisere, men heller ikke krisemaksimere.  Foreldre må fortelle at vel ser det ganske ille ut nå, men det finnes håp; se bare på transportbransjen. Snart reiser vi med elektriske fly, og utslippene går ned. Den teknologiske utviklingen vil gjøre sitt til at kloden ikke kommer til å koke, selv om det er veldig varmt i Sør-Europa akkurat nå.

Og framfor alt, framtidshåp: Jorden kommer ikke til å gå under. Verken i dag, i morgen eller om 20 år.  

 

Prinsesse i urent trav

Prinsesse Märtha Louise under Oslo Horse Show i 1999. Nå er

det kanskje på tide å diske prinsessen for urent trav.

«Hester skiller ikke kongelige fra andre, vet du, de lar deg være deg selv», uttalte prinsesse Märtha Louise til Dagsavisen i 2001. Prinsessen har utvilsomt hatt glede av hestesporten – og har det fortsatt. Men det er hindre i veien.

Debatten om Märtha Louises bruk av prinsessetittelen til kommersiell virksomhet har gått høyt. Først da hun drev engleskolen «Soulspring».  Så da hun dukket opp i Norge med sin nye kjæreste, sjaman Durek Verret. Sammen holdt de foredrag med tittelen «Prinsessen og sjamanen», og det gjør de fortsatt utenfor Norges grenser.

Nå gjør forretningsvirksomheten et nytt sprang. – Hest er best! Roper prinsesse Märtha Louise på Youtube-kanalen Hest360. Kanalen får nær fem millioner kroner av Norsk Rikstoto for å promotere hestesport. I noen av videoene omtales prinsessen kun som Märtha Louise eller Märtha. Men i en rekke pressemeldinger – og i reklameartikler hos Rikstoto, VG og andre – brukes prinsessetittelen.

Prinsesse Märtha Louise eier halvparten av Hest360. Og i en reklame fra Norsk Rikstoto for et hesteløp på Bjerke heter det «Klikk på kupongen under for å være med på å spille på prinsessen», ifølge DN. Uansett om formålet med Hest360 primært er å fremme hestesport, og ikke pengespill, er bruk av prinsessetittelen på denne måten noe som får kronene til å rulle.

Som et resultat av at Märtha Louise ønsket å bli selvstendig næringsdrivende sa hun i 2002 fra seg tiltaleformen «Hennes Kongelige Høyhet». Apanasje får hun heller ikke. Fra 2005 ble fødselsdagen hennes fjernet som offisiell flaggdag i Norge. Født inn i kongefamilien, er hun like fullt. Hun representerer fortsatt Slottet i offisielle sammenhenger, senest for få uker siden, og da i egenskap av prinsesse, ikke sprangrytterske.

Tidligere har Slottet gjort det klart at kongelige personer, symbol på kongemakt eller kongelige eiendeler ikke skal benyttes i kommersiell sammenheng. Det må være uhyre vanskelig for resten av kongefamilien å balansere dette mot Märtha Louises private forretningsvirksomhet, som opplagt kan oppfattes som urent trav. Både kong Harald og kronprins Haakon har uttalt at de vil gå i dialog med Märtha Louise om bruk av prinsessetittelen.

Men prinsesse er hun altså fortsatt, og hun vurderer heller ikke å gi fra seg tittelen, leser jeg.  Jeg kan styre min begeistring for kongefjesk og prinsessefjas, men det står respekt av at Märtha Louise ønsker å forsørge seg selv. Noe skal jo hun og familien leve av.

Å ta fra henne tittelen – slik enkelte har foreslått – vil ikke løse noe. Alle over fem år vet at Märtha Louise er prinsesse; formell tittel eller ikke. «Prinsessen og sjamanen» utfordret mange, også rojalister. Reklame for pengespill på hest setter en ny standard for kongelig etikette; uansett hvor edelt formålet er.   

Det gjelder å velge med omhu hvordan kongelige skal tjene sine penger. Hvis ikke kan prinsessen og resten av kongehuset oppleve galopperende fall i popularitet og respekt.

 

Bukken og havresekken

Stortinget fjerner seg mer og mer fra dem de hevder å

representere.

«Rart i denne verden… jo mer du tjener, jo flere gratis lunsjer spiser du», ifølge lokalpolitiker Erling Segelstad (Ap) fra Brumunddal. Som politikerne på Stortinget, som kan spise sterkt subsidiert lunsj i restauranten på Stortinget. De betaler smuler sammenlignet med prisen vanlige folk betaler i kantiner rundt omkring.

Fredag er siste arbeidsdag i Stortinget før sommerferien. Men før representantene tar 14 ukers sommerferie, rekker de å vedta sin egen lønnsøkning. Den følger riktig nok resultatet for frontfagene i årets lønnsoppgjør på 3,2 prosent, men som kjent lever ikke folk av prosenter, men av penger. De siste ti årene har stortingslønna økt med over 250.000 kroner.

Flertallet på Stortinget kommer til å følge tilrådingen fra Stortingets presidentskap. Det betyr en lønnsøkning på 31.500 kroner, og alle representantene havner på ei lønn tett opp under én million i året.  Bare SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne protesterer.

Det er få andre forunt å være i en posisjon der en vedtar sin egen lønn, privilegier og særordninger. Politikerne er blant de få. Når mange reagerer på lønnsnivået, så skyldes det da heller ikke lønna alene. Privilegiene er så mange – helt inntil døden - at alle ikke lar seg ramse opp her. Men noen: Gratis, skattefri leilighet i Oslo, på toppen av millionlønna. To gratis hjemreiser i uka, gratis telefon, aviser og bredbånd i privat bolig. Pendlertillegg og gratis taxi hvis det er sene møter. Og som sagt: Nesten gratis lunsj.

Og døden, ja. Om en representant dør i stortingsperioden, vil de etterlatte motta lønna i fire måneder. Dessuten dekker Stortinget utgiftene til begravelsen.

De samme tre partiene protesterte også i fjor da Stortinget bevilget seg selv høyere lønn. SV fremmet forslag om at representantene skal betale gebyr for å parkere i den berømte stortingsgarasjen. En beskjeden utgift for dem som kjører privat bil til jobben, lønna tatt i betraktning. Det ble nær sagt selvfølgelig nedstemt; sånne utgifter får vanlige folk med vanlig lønn bruke penger på. Et illustrerende eksempel på hva som skjer når bukken passer havresekken.

Våre fremste tillitsvalgte skal ha god lønn, det skulle bare mangle. Reelle utgifter knyttet til å få verv i nasjonalforsamlingen skal også dekkes. Stortingsrepresentantene ligger heller ikke på latsiden i 14 uker med full stortingslønn, spesielt ikke i et valgår. De bruker mye av ferien til å holde kontakt med grasrota i hjemkommunen, og kommer til å bruke mye av ferien til å drive lokal valgkamp.

Likevel bør politikerne som bevilger seg selv høyre lønn og flere privilegier stoppe opp og tenke seg om. De fjerner seg stadig mer fra dem de hevder å representere, og tjener nå omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet. Alle tilleggsgoder da ikke medregnet. Det er nå så lukrativt å bli valgt inn på Stortinget at det i seg selv kan være en motivasjon og en karrierevei, ikke politikken.

Selv den mest ubetydelige backbencher, som ikke tilfører partiet eller rikspolitikken noe, blir en del av en lønnsadel der det blir om å gjøre å klamre seg fast. For pengenes skyld.

Skriften på veggen

"Jeg er Quisling". "Og navnet"? Den berømte antinazistiske

karikaturtegningen til nordmannen Ragnvald Blix,

offentliggjort i en svensk avis i januar 1944.

«Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om», uttalte en krystallklar Siv Jensen (Frp) da den norsk-pakistanske samfunnsdebattanten Quasim Ali i fjor tok til orde for å forby karikaturtegninger av profeten Muhammed. Et tverrpolitisk Norge – fra KrF til Frp – sa heldigvis tvert nei. Utvilsomt en strek i regningen for Quasim Ali.

Det blir stadig færre aviser med egne karikaturtegnere. Denne uka ble det kjent at verdens kanskje beste avis, The New York Times, slutter med politiske karikaturer. Beslutningen ble tatt etter publiseringen av en tegning der en blind Donald Trump leies i bånd av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, tegnet som en førerhund med davidsstjerna som halsbånd.
Det ble et voldsomt rabalder, og anklager om antisemittisme. Det er det ikke. Det er legitim kritikk av USAs forhold til Israel. Og knefall for dem som vil kneble frie ytringer.

Karikaturer og satiretegninger er eldre enn selve boktrykkerkunsten, og historisk sett metoden folk har brukt for å sparke oppover med kritikk av religion spesielt og makta generelt. De kan være sviende, sårende, stygge og noen ganger nedrige – men ofte helt presise.Tegningene utfordrer utvilsomt grensene for ytringsfriheten i noen tilfeller, men er viktige innlegg i et demokratisk samfunn. De sier mer enn tusen ord.

Når det kommer kraftige reaksjoner er det i hovedsak religiøse grupper som står bak. Med krav om respekt for egne religiøse følelser, eller en religions ukrenkelighet, forsøkes kritikere kneblet. Den pakistanske statsministeren har bedt Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) om å ta opp karikaturspørsmålet med FN. Målet er et forbud mot tegninger av profeten Muhammed, og skjerping av blasfemilovene i vestlige land.

Voldelige reaksjoner etter karikaturer av Muhammed har det vært flere av. Det begynte med karikaturstriden i 2006, fortsatte med angrep mot det franske satireblandet Charlie Hebdo i 2015, terrorangrep mot Krudttønden i København og den svenske tegneren Lars Vilks samme år, for å nevne noe. Tegneren er mer eller mindre fange i sitt eget hjem; på livstid.

Beskyldninger om antisemittisme i politiske tegninger, og forsøk på å innskrenke ytringsrommet, kommer for øvrig også fra Det mosaiske trossamfunn i Oslo, rettet mot Dagbladets tegner Finn Graff. 

Vi skjønner tegningen, ikke sant? Dessverre er ytringsfriheten innskrenket også for karikaturtegnerne.  Det er stadig flere grupper som føler seg krenket, og områder så ømtålige at de ikke kan karikeres. Kurator Bianca Boege ved Avistegnernes hus i Drøbak får ofte tilbakemeldinger fra tegnere som sensurerer seg selv. Slik var det ikke for ti år siden. Mange avistegnere har mistet jobben.

Det er trist og betenkelig at ytringsrommet er blitt så snevert - ikke minst på grunn av trusler om voldelige reaksjoner – at en hel avissjanger står i fare for å dø ut. For noen ganger er det helt nødvendig å sette ting på (blyant)spissen. Der står de som kjent best.

 

Kloakken, baby...

Man kan irritere seg over graving, som her i Bankgata, men

det er helt nødvendig for at infrastrukturen skal fungere.

«Vi har ansvar ikke bare for det vi gjør, men også for det vi lar være å gjøre», ifølge den engelske teologen og filosofen Richard Whately (1787-1863).  Med adresse spesielt til alle folkevalgte med ansvar for å bruke offentlige penger på de riktige sakene. Uansett hvor lite velgervennlig vann og kloakk er.

Vannverksskandalen i Askøy er et faktum. Et par tusen er syke av forurenset drikkevann. Når dette skrives er 62 av dem så alvorlig syke at de er innlagt på sykehus. Dødsfallet til en ettåring knyttes også til forurenset drikkevann, uten at dette pr. nå er endelig bekreftet.

Allerede i 2002 vedtok Askøy kommune å bygge nytt vannverk. 17 år senere er arbeidet ikke engang påbegynt. Årsaken til at planene ble vraket, er at beboerne skulle spares for høyere vannavgift. Begrunnelsen for å utsette investeringene holder rett og slett ikke vann. Det er politikernes jobb å ta også upopulære avgjørelser, når det er nødvendig. Spør beboerne i Askøy i dag om de er villige til å betale noen kroner mer i vannavgift.
 
Det skal sies at Askøy ikke er alene om å utsette nødvendige investeringer i vannledninger og anlegg. Det totale etterslepet på vedlikehold er svimlende 220 milliarder kroner ifølge ferske tall fra Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF). Gamle vannrør, som ligger side om side med like gamle og dårlige kloakkrør, lekker som en sil. Kvaliteten på vannet som kommer ut av kranene er i mange tilfeller så dårlig at det må kokes.

En katastrofal svikt fra politikernes side, som har ansvaret for sikker vannforsyningen til innbyggerne.

Dette er gammelt nytt. Det er faktisk helt vanlig at vedlikehold og investeringer i infrastruktur er salderingspost i budsjettene. Rapporten «Norges tilstand 2015» viser at etterslepet på vedlikehold og oppgradering av infrastruktur er på ufattelige 2600 milliarder kroner. Det omfatter alt fra jernbane, avløpsanlegg, fylkesveier, vannforsyning og offentlige bygninger som fengsler og sykehus. Noe arbeid for å bøte på tidligere tiders forsømmelser er satt i gang. Men det monner knapt i det totale bildet; det er en dråpe i havet. Jeg vil påstå at det ikke finnes én kommune i landet som ikke har en eller annen manglende «kjedelig» investering på samvittigheten. Noe alle med ansvar vet burde være gjort, men som utsettes og utsettes inntil det tvinger seg fram at noe må gjøres.

Da kan det være for sent, som i Askøy. Og mye dyrere.

Det er de folkevalgtes ansvar at drikkevannet er trygt, og at kloakken fungerer. Likevel kommer vi ikke til å se mange lokalpolitikere drive valgkamp med «Ja til ny kloakkledning» øverst på programmet før valget i september. En sånn parole sanker neppe mange stemmer, i motsetning til gratis skolemat og bompenger. Det burde det. Og de som stiller til valg bør skjønne det:

Kloakken baby… Det finnes ikke noe mer sexy i noe kommunebudsjett.

Et demokratisk problem

Demokratiet er helt avhengig av at folk tar verv og stiller opp.

Derfor er det et demokratisk problem når folk trues ut av

politikken.                                                        Illustrasjonsfoto

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre blir Norge mindre trygt i den sammenheng.

Denne uka fikk vi høre om ordføreren i Klepp, Ane Mari Braut Nese (H). Hun forsvarer en ny bomring i kommunen, og det gjør en ikke ustraffet i disse dager. Ordføreren blir grovt hetset på sosiale medier. Bompengemotstandere har gått fysisk løs på ordførerens sønn i et forsøk på å tvinge ordføreren til å skifte standpunkt. Familien har vært så truet at ungene ikke har sove hjemme på en måned, ifølge NRK.

Et par eksempler på overtramp på sosiale medier: «Jeg håper det er noen bønder som kan spre møkk over huset hennes» og «Mød opp me våpen å balltre de e korrupt heile greiå» (Sic!) forteller om en debatt som har gått helt av skaftet.  Noen angrer når de blir konfronter. Mannen bak sistnevnte kommentar angrer ikke.

Saken med Klepp-ordføreren er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i april en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte har vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel  enn gjennomsnittet.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, med trusler og hærverk. I 2016 opplevde daværende varaordfører i Bodø, Synne Bjørbæk (Rødt), at bilen hennes ble forsøkt påtent mens den sto parkert utenfor rådhuset.  Ordfører Ida Pinnerød (Ap) fikk så grove trusler at PST ble koblet inn og ekstra sikkerhetstiltak ble iverksatt.

Heldigvis er ingen av dem foreløpig truet ut av politikken.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler på sosiale medier, og direkte fysisk hærverk, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det, til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er det helt avhengig av innsatsen – også innsatsen til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen i dag, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har det beste programmet, så gå bort til den du er aller mest uenig med og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.

 

Kjønn i ubalanse

Det er ingen motsetning i å være opptatt av kvinner og

likestilling, og ha interesse også for menns situasjon.

«Vi ønsker gjerne flere menn. Men når vi lyser ut stillinger, er det få menn som har tilstrekkelige kvalifikasjoner». Bytt ut menn med kvinner, og det høres til forveksling ut som den årlige 8.-mars-bortforklaringen på hvorfor det fortsatt er så få kvinnelige toppledere i næringslivet.

Forskningsrådets nasjonale kunnskapssenter, Kilden kjønnsforskning.no, har bare kvinnelige ansatte. Det er redaktør og direktør for Kilden, Linda Marie Rustad, som forklarer den skjeve fordelingen mellom kvinner og menn. En (bort)forklaring som ville blitt møtt av en storm av protester fra feminister, hvis det altså var menn som påsto at ingen kvalifiserte kvinner er å finne. Let bedre, ville svaret ha vært.

NRK har tatt jobben med å se nærmere på hvem som er ansatt i institusjoner som har kjønnsforskning som oppgave. Resultatet er oppsiktsvekkende, pinlig og nedslående, og bør bekymre mange: Hele nitti prosent av landets kjønnsforskere er kvinner. Det er ikke bare Kilden som er totalt kvinnedominert. Likestillingssenteret Hamar har også bare kvinner ansatt. Andre institusjoner har en betydelig overvekt av kvinner. Også blant dem som skal passe på at likestillingsloven følges, er kvinnedominansen påtakelig. Ja, nesten total.

Likestillingsloven ja. Den er et kapittel for seg selv. Da loven ble revidert i 2017 gikk selv Likestillings- og diskrimineringsombudet imot en kjønnsnøytral lov, og ordlyden ble som følger: «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Dette må være verdens største selvmotsigelse.

Det er ikke likegyldig om det er kvinner eller menn som forsker på likestilling og kjønn. Vi farges alle av de brillene vi ser igjennom.  Det bekymrer også Den nasjonale forskningsetiske komité, som skriver på sine nettsider at man tradisjonelt ikke har hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming.  I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.

Menn utgjør sånn omtrent halvparten av befolkningen, men bare én av ti kjønnsforskere ved universitetene er menn. Så mens vi vet omtrent alt om jenter og kvinners liv – det er ikke den minste ting det ikke er forsket på – vet vi mye mindre om hvordan gutter og menn har det, hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de aller fleste negative statistikker. Det lar seg ikke gjøre i en håndvending å bytte ut halvparten av de kvinnelige forskerne for å få mer balanse i regnskapet. Det betyr at kvinnelige kjønnsforskere rett og slett må sjekke flere mannfolk.

Hvis de altså mener alvor med likestilling.