Grønn fanatisme

Vi trenger næringsstoffene fra kjøtt, fisk, melk og egg. Så ligg

unna biffen min, veganere!



«Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg er glad i dyr. Jeg er vegetarianer fordi jeg hater planter», sier den amerikanske forfatteren og humoristen A. Withney Brown. Ifølge vitenskapen kan jo planter og trær kjenne smerte. Så det rimer.

Godt hjulpet av kjendiser som hevder at det er umoralsk og usunt å spise kjøtt, blir de som bare spiser grønt mer og mer aggressive og fanatiske i sin overbevisning om at deres egne matvaner er det eneste høyverdige. Det «grønne skiftet» gir seg både humoristiske og ekstreme utslag. Folk i Norsk Vegansamfunn vil gå løs på barnesangen «Kua mi jeg takker deg»; fordi vi ikke får melk, vi tar den.

Kjøttetende folk er moralsk underlegne, dyr som føres til slaktebenken er offer, mener andre. Nylig satte halve Danmark hakkebøffen i vranghalsen da det danske Veganerpartiet sammenlignet pedofili med det å spise kjøtt – og holdt fast ved det også etter massiv kritikk. - Vi møter ofte holdningen om at hvis en person har lyst til å spise kjøtt, så skal ikke vi blande oss inn i det. Men moral er ikke subjektivt, og både pedofili og kjøttspising er umoralsk, sier medstifter av partiet Michael Monberg til danske BT.

For en hån mot unger som faktisk er ofre for pedofili. Og for et forrykt bilde av både dyr og mennesker.

Veganere unnslår seg heller ikke for å gå fysisk til verks. Da Eidsvoll museums bygdetun skulle gjennomføre sin årlige slakting av griser for noen uker siden, gikk gruppa «Direct Action Everywhere» til aksjon. Den skal gå «direkte inn i situasjoner der det begås urett mot en svakere part», som det heter. To liv skulle reddes: grisenes.

Det som skulle være en rolig og familievennlig begivenhet for bygdetunets venner, eskalerte da demonstranter aksjonerte mot slaktingen av grisene, noe som endte med beskyldninger om vold, og at politiet ble tilkalt. Avdelingsdirektør for Eidsvoll museum, Trine Grønn (!) Iversen, er overrasket over hvor stor aksjonistgruppen var.

Det hører med til historien at grisene var alet opp på gården, men kun én hensikt: slakting. Et godt liv til gris å være – de slapp å bli fraktet til nærmeste slakteri - og ingenting ulovlig foregikk på bygdetunet.

Greit nok at vi bør spise mindre kjøtt, og mer grønt, også av hensyn til miljøet. De som sverger utelukkende til det siste, må gjerne det for min del, elsker du brokkoli og fake burger, så vær så god.

Men ligg unna koteletten min. Vi trenger næringsstoffene vi får fra melk, egg, kjøtt og fisk. En veganer ville simpelthen dødd av mangelsykdom hvis han levde for hundre år siden, ifølge en professor med greie på sånt. Vitaminpiller og kosttilskudd fikser ikke alt.

Neste gang noen ser stygt på deg og biffen din, så påpek at oksen ble drept for at den ikke skal spise opp maten til veganerne.

Helt umoralske og hjerteløse er kjøtteterne tross alt ikke.     

I en egen vektklasse

For mange er overvektige. Så da flytter vi bare skalaen slik at

ikke så mange er overvektige likevel?

«Gud, hvis du ikke kan gjøre meg tynn, kan du da ikke gjøre mine venner tykke?», er et sitat med ukjent opphav. Et særdeles dårlig gjennomtenkt ønske.

Fedme er et folkehelseproblem. Statistikk viser at sju av ti nordmenn er overvektige. Det har store negative konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet. Noen kommer med kreative løsninger, om ikke annet, når vektige tiltak som monner mangler.

En av dem er Steinar Krokstad, dr.med. ved HUNT-senteret ved NTNU. Der steller de med helsevitenskap, enkelt sagt. Jeg skal ikke påstå at han er en lettvekter i faget, men man kan jo undres. Siden det i dag er så mange som er overvektige er det den nye normalen, så det spørs om vi ikke må endre standarden, mener han. - Man sier jo ofte at det som er gjennomsnittlig er normalt, men når det som er normalt har endret seg såpass mye, så er vi i en spesiell situasjon, uttaler Krokstad til NRK.

Dette er en helt ubegripelig logikk. For mange er overvektige, og da flytter vi bare skalaen sånn at ikke så mange er overvektige likevel, mens mange med normal kroppsvekt plutselig syns at de må legge på seg sånn at de ikke befinner seg i den magre og altfor tynne enden av den nye, reviderte BMI-skalaen? Og hvordan hjelper dette folk som av helsemessige grunner absolutt bør slanke seg noen kilo?

Det er omtrent som vi skulle si, at i denne 30-sonen er det så mange som blir tatt for å kjøre for fort, så vi hever like godt fartsgrensen til 60, så blir det færre som kjører for fort.

Helt håpløst.

Vi snakker ikke om trivselsvekt og frodige former her og der. Og det er mulig en ny BMI-skala får sterkt overvektige til å føle seg bedre, hvis de defineres som innenfor normalvekt. De blir ikke slankere og sprekere av den grunn. Den generelle folkehelsa blir heller ikke bedre av at man pynter på virkeligheten med å sette kreative tabeller på menyen.

Så i stedet for å sukre pillen med ny vektskala og slankeoperasjoner på unger helt ned i 13-årsalderen, hvorfor ikke heller si det som det er, og be folk ta ansvar for egen helse? Overvekt kan være genetisk betinget, noen legger lettere på seg enn andre. I andre tilfeller kan traumer fra barndommen være årsaken til overspising, og påfølgende fedme.

Men i de fleste tilfellene er årsaken at vi spiser feil mat, og for mye mat, og at vi beveger oss for lite. Så enkelt er det faktisk. Og så vanskelig.

Myndighetene har virkemidler å ta i bruk, hvis politikerne vil. Da målet var færre røykere, ble røykeloven vedtatt. Enda høyere avgifter på sukker og usunn mat, momsfritak for frukt og grønt, mer fysisk aktivitet og sunne måltider i skolen, forbud mot plassering av godteri og brus nær kassakøen i butikkene, for å nevne noe, er tiltak som kan gi folk sunne vaner fra tidlig alder.

Det er bare å sette i gang. Det burde ikke koste politikerne en kalori…

 

 

Tre brødre

Tre statsråder har nå bedt om gransking av hvordan overgrepet

 mot de tre brødrene kunne skje. Avsløringen av overgrepene må

få konsekvenser.

«I politikken kan alt utnyttes. Det som ikke kan brukes, kan misbrukes», ifølge den polske forretningskvinnen Helena Rubinstein (1870-1965). Det som må være det største offentlige overgrepet i nyere tid, bekrefter det.

De fleste har fått med seg VGs avsløring om de tre brødrene i Tolga, som uten at de var klar over det feilaktig var blitt stemplet som psykisk utviklingshemmede, og satt under personlig og økonomisk vergemål. Det tjente Tolga kommune penger på. Men det slutter ikke der. Onsdag kunne VG fortelle at et konsulentselskap, som har flere norske kommuner som kunder, lokker med «fantastiske muligheter» for statlige overføringer dersom flere innbyggere registreres som psykisk utviklingshemmede.

VG har tidligere avdekket at antallet som blir rapportert inn av kommunene, har økt med 3000 personer de siste ti årene. Man skulle nesten tro det skyldes noe smittsomt. Statlige myndigheter har ikke kontrollert grunnlaget på ti år. Skandalen er komplett.

Det er all grunn til å tro at flere kommuner har benyttet seg av den lukrative ordningen – altså begått grove overgrep mot mennesker med økonomisk vinning som mål. Og det må være lov å spørre: Hvor i helsike ble det av de anstendige politikerne og ansatte? Og hvor har kontrollmyndighetene vært de siste ti årene? På bærtur?

Systemet er lagt opp sånn at jo flere psykisk utviklingshemmede, jo mer penger til kommunen. Det er frie midler, tenkt for å dekke økte utgifter til folk med spesielle behov, men pengene kan brukes til hva som helst. For å spe på trange kommunebudsjetter stempler kommunen egne innbyggere som «evneveike» - og et liv er kanskje ødelagt for alltid. Eier de ikke anstendighet?
 
Stykkpris, folkens. Smak på ordet. Den betegnelsen gjelder i sykehusene også. Driften finansieres halvt med rammevilkår, og halvt pr. behandlet pasient. Noen pasienter er mer lønnsomme enn andre, og det er en kamp om pasientene sykehusene tjener mest på. Og selv om det finnes en forskrift om hvordan det skal prioriteres, er det stykkprisen som i praksis avgjør. Kronikere, rus og psykiatri nedprioriteres.

Stortinget har bedt helseministeren dempe stykkprispresset i sykehusene. Men i statsbudsjettet for 2019 sier regjeringen nei. Pasienter skal fortsatt være lønnsomme. Og pengene skal fortsatt styre.

Jeg har ikke løsningen, men det må finnes bedre og mer anstendige måter for å finansiere Helse-Norge. Et system som er basert på tillit, og som samtidig inviterer til juks, blir misbrukt. Uansett. Bestandig. Prisen betaler de som stemples og fratas retten til å bestemme over egne liv, og pasienter som skyves bak i køen. Det holder ikke med en unnskyldning fra ordføreren i Tolga, eller forsøk på et ja men, det gjelder ikke alle kommuner. Det er simpelthen ikke godt nok.
 
At overgrepet mot de tre brødrene i Tolga i det hele tatt kunne skje, er faktisk helt... sykt.

 
 

 

Gutter er gutter

Det er en dårlig idé å se bort fra de biologiske forskjellene

mellom gutter og jenter. 

«Gutter vokser ikke jevnt. De flytter seg oppover i små rykk, som viseren på klokken på en jernbanestasjon», påpekte den engelske journalisten Cyril Vernon Connolly (1903-1974). Det er ikke bare fysisk dette skjer. Det er bare å ta en tripp ned Memory Lane til egen skoletid, så vet de fleste av oss at jevnaldrende gutter var utrolig barnslig og umodne sammenlignet med jentene. Det jevner seg ut på sikt. Men ikke alle forskjellene.

Vi har visst lenge at gutter er taperne i skolesystemet. Guttene får dårligere karakterer, langt færre gutter enn jenter tar høyere utdanning, det er flest gutter som dropper ut av videregående og gutter er kraftig overrepresentert med ADHD-diagnoser, spesialundervisning og blant dem som ikke får karakterer fra grunnskolen.

Dette forplanter seg videre, med manglende utdanning og ditto muligheter til jobb. «Livets harde skole» er ofte ikke nok i dagens samfunn. Det er alvorlig, og gir utslag senere på mange av de negative statistikkene. Derfor er det på høy tid at guttenes situasjon vies oppmerksomhet. Det er ikke en dag for tidlig, heller flere år for sent.

Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger har gjennomført et større prosjekt, og kort sagt er konklusjonen at gode lærere får gode resultater. Ingen bombe der, altså. Mer overraskende er holdningen til professor Sigrun K. Ertesvåg, som har ledet undersøkelsen. Til forskning.no uttaler hun følgende: - Det er ingen tvil om at jentene gjør det bedre enn guttene i nesten alle fag og at det er mer problematferd blant guttene. Men vi må rette blikket et annet sted enn på kjønn for å gjøre noe med forskjellene i skolen. Kjønn får vi ikke gjort noe med, påpeker forskeren.

Ja ha? Rette blikket et annet sted? Så biologiske forskjeller mellom gutter og jenter – som beviselig er der - skal vi bare se bort fra? Og hvordan skal det hjelpe guttene? Ja visst kan måten det kommuniseres på i klasserommet også komme guttene til gode. Dyktige lærere gagner alle. Men det er altså bare én faktor.

Det er heldigvis andre som erkjenner kjønnsforskjellene som noe som må regnes med. Direktøren for Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, leder et utvalg som skal finne ut hvorfor så mange gutter snubler i skolen. Hun er oppgitt over dem som avfeier kjønnsforskjellene med at det vil jevne seg ut etter hvert som ungene blir eldre. Det vil de ikke.  - Veldig mange av kjønnsforskjellene vi ser senere i livet kan spores tilbake til de store forskjellene i skolen, sier hun til VG.

Mange unger er ikke skolemodne når de er seks år. Det gjelder selvfølgelig jenter også, men også her er guttene i flertall. En mer fleksibel skolestart diskuteres nå, og det kan være en god idé, ikke minst for guttene.

Det som er en dårlig idé, er å rette blikket et annet sted, slik professoren foreslår. Å se bort fra at det faktisk finnes biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, slik kjønnsforskningen har en tendens til å gjøre, hjelper ingen. Aller minst guttene. 

Ved en korsvei

Knut Arild Hareide (KrF) vil ha Jonas Gahr Støre (Ap)

som statsminister. Det ville ikke velgerne.

«Det jeg beundrer mest hos en politiker, er at når han en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få ham til å holde fast ved den», mente den svenske tegneren Torvald Gahlin (1910-2006). Just presis.

Forrig fredag gikk lederen i KrF, Knut Arild Hareide, på prekestolen for å forkynne budskapet om at han ikke lenger vil støtte en borgerlig regjering. Hareide vil ha partiets velsignelse, sånn at KrF kan skifte side. I Hareides nye «evangelium» er det Ap og Sp som skal være samarbeidspartnere. Det er ingen enkeltsak som har fått partilederen til å ombestemme seg. Det er Frp som plutselig – etter fem år med støtte fra nettopp KrF – er uaktuell som regjeringspartner. Det samme er SV.

Men det var altså fredag. Allerede tirsdag hørtes et desperat rop fra under sperregrensen sånn ut, uttalt til VG: SV vil være en naturlig samarbeidspartner i en regjering med Ap og Sp. Hareide kan også sitte i en regjering med Frp, det har han ikke noe prinsipielt imot. Altså tvert imot det Hareide sa i sitt eget tale fredag. Best å ri to hester, sånn at man har sitt på det tørre hvis landsmøtet 2. november sier nei til venstresvingen. Er det rart politikere og politikk får et stadig dårligere rykte?

Nå står partiet ved en korsvei, dypt splittet. Hareide må minst ha hjelp fra høyere makter for å overleve det kommende landsmøtet.

Ved forrige stortingsvalg ville ikke velgerne ha KrF. Velgerne ville heller ikke i stor nok grad ha Ap eller SV, eller Sp for den saks skyld, selv om sistnevnte gjorde et godt valg. Nå kan dagens regjering bli kastet, og landet kan få en vaklevoren mindretallsregjering brakt til makten av politisk spill. Ikke av velgerne.

Uansett om det blir ja eller nei til et historisk skifte i norsk politikk for KrF, er vi nå inne i den mest skamløse, og minst tiltalende, delen av norsk politikk: kjøp og salg av eget partis prinsipper og løfter. Alle er på tilbudssiden for å sikre seg KrFs støtte. Kameler svelges, godt smurt av mer oljepenger til alskens gode og mindre gode formål. Enten for å beholde makta, eller for å overta nøkkelen til statsministerkontoret for en ny statsminister fra Ap. Som velgerne altså ikke ville ha. Som KrF, gjorde Ap et historisk dårlig valg.

Spør folk hva som fører til politikerforakt, og mange vil svare ubetydelige småpartier som uten skam dolker gamle samarbeidspartnere i ryggen – og like gjerne selger seg til høyre som til venstre. Her er Venstre kroneksemplet. «En stemme på Venstre er en stemme mot Frp»; var det ikke det det het før siste valg? Men det var bare til Venstre hadde karet til seg statsrådstaburettene, og nå har mer innflytelse enn velgerne noensinne har tiltenkt partiet.

Eier de ikke respekt for velgerne?

De mange som faktisk stemte på dagens regjering, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits. Så er det da heller ingen som ler.

Hva ville Coco Chanel ha sagt?

Fra kleskjeden Zaras høstkolleksjon. Kvinnen har skaut

og andre  hodeplagg som dekker håret helt. De fleste

modellene er vestlige av utsende.

                                                                      Foto: Skjermdump

«Moten har gjort mer skade enn revolusjonene», ifølge den franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885). Han kan ta feil, selv om han også har rett. Tenk bare på hva lengden på skjørtekanten har hatt å si for kvinnefrigjøringen!

Det er en slags revolusjon på gang i moteverdenen, det er kanskje der enhver revolusjon egentlig begynner? Mange store motehus har lansert sine kolleksjoner med hijaber og vide klær med lange ermer som skjuler nesten all hud. På moteshowet Oslo Runway i august dukket den første modellen med hijab opp på catwalken. Motekjedene sikter seg inn på det enorme muslimske markedet,

Kvinner som bærer hijab må gjerne får pynte seg for min del. Selvmotsigelsen er likevel slående. Når hijab i diskrete og ofte mørke farger – som altså skal hindre at menns begjær vekkes – byttes ut med fargesprakende, elegante og pyntede hijaber tiltrekker de seg mer oppmerksomhet enn håret i seg selv. Også fra menn.

Denne uka var det VG som viet oppmerksomhet til hijab og mote. Avisa intervjuet blant andre Salsabil Saaliti (24), som sammen med «Skam»- skuespiller Iman Meskini har etablert et eget klesmerke som skal favne alle, uansett religion og etnisitet. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti sitter i styret for foreningen Norges Unge Muslimer, og applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss», mener hun.

For ordens skyld: Vi skal respektere kvinners rett til å bære hijab, vel å merke hvis det er frivillig. Men mange tvinges. Ingen skal trakasseres fordi de bruker dette kvinneundertrykkende plagget. Det er meningen bak hijaben, og tvangen millioner av kvinner opplever over hele verden, som er problemet.

Det er strålende at unge, muslimske kvinner starter sin egen bedrift. Men normalisere hijab? Nei, det skal vi ikke. Hijab er og blir et symbol på en erkekonservativ, mannsdominert religion med et forkvaklet syn på kvinner. Hijab skal normaliseres like lite som det skal normaliseres at vi ser jenter i fire-fem-årsalderen med hijab i gatene her i byen. Burkini på skolejenter, og kjønnsdelt svømmeundervisning, som stadig flere skoler innfører, skal heller ikke normaliseres. Det er også helt absurd at vestlige ikke-muslimske kvinner tar i bruk hijab bare fordi det er «fashion». Derfor er det gledelig at generalsekretær Dana Manouchehri i organisasjonen LIM (likestilling, integrering og mangfold), og andre muslimske kvinner, protesterer, og har store betenkeligheter. Mens ikke-muslimske kvinner er så godt som tause.

Nå forsøkes det altså å gjøre hijab, skaut og «anstendige» klær til mote. Motehuset Chanel kom i 2015 med sin egen kolleksjon. Husets grunnlegger, Coco Chanel (1883- 1973) kappet selv skjørtelengden, innførte bukser og frigjorde kvinner fra korsett og klær som hindret kvinners bevegelsesfrihet.

Hva ville Coco Chanel ha sagt i dag?

Da himmelen nesten falt ned

Ronald Reagan og Margaret Thatcher avverget en

miljøkatastrofe. Hvem skal redde kloden nå?

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk yngre enn 30 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og aircondition-anlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK nylig. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget blir mindre og mindre og forskere regner med at det vil være helt lukket i 2050.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

Nå er det drivhuseffekten som truer. I Det hvite hus sitter en uberegnelig noksagt, som fjerner alle reguleringer av klimagassutslipp som tidligere presidenter har innført. England er i ferd med å forlate alle bindende avtaler med EU, og sjefen for FNs miljøprogram flyr så mye at han alene neste sørger for at klimautslippene holder seg stabile.

Så hvem skal redde jordkloden nå?