Et forsvar for gamle, hvite menn

Sir Frederick Mott (t.v.) og Sir Henry Maudsley er

forvist til historiens skammekrok.

«En statue er en ståplass man har fått av historien», ifølge den britiske politikeren Maurice H. MacMillian (1894- 1986). Ikke alle fortjener å bli stående på sokkel. Men noen gjør det.

Et par eksempler, framtvunget av unge mennesker som synes verden skal se helt annerledes ut enn den faktisk gjør, og har gjort. Toppuniversitetet King’s College i London, som ble grunnlagt i 1924, hadde bilder av grunnleggerne hengende godt synlige ved ett av fakultetene. Det var selvfølgelig – historien tatt i betraktning – godt voksne, hvite, skjeggete menn som var avbildet, og som også hadde havnet på sokkel.   

Etter press fra studentene måtte bildene flyttes til den historiske skammekroken, fordi de kunne virke skremmende på etniske minoriteter, ifølge The Telegraph. Bildene av de ærverdige grunnleggerne ble erstattet med en «vegg av mangfold». Absolutt helt politisk korrekt, med andre ord.

I Sverige har en lignende holdning fått fotfeste. Universitetet i Lund har pålagt en lektor å legge feministen Judith Butler til i pensumlisten. Årsaken er kravet ved universitetet om at det skal være 40 prosent kvinner i pensum. Lektoren underviser i statsvitenskap, og holder kurs om høyreorienterte og fascistiske ideer rundt år 1900. Sentralt står originaltekster fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. Problemet er at det ikke finnes nok mange reaksjonær kvinner som har etterlatt seg skriftlig materiale til å fylle kjønnskvoten. Kvinner, i hvert fall de som uttalte seg skriftlig på den tiden, var først og fremst liberale og progressive, ifølge lektoren og Forskerforum.

Så hva gjør Universitetet i Lund da? Pålegger lektoren å ta inn en radikalfeminist i pensum. En som er født i 1956, og som ikke har noe å gjøre med temaet fascisme på tidlig 1900-tall. Kjønnskvotert pensum der altså. Og den akademiske friheten og redeligheten kjønnskvotert bort. Heldigvis nekter lektoren. Og får svi for det i form av klager fra studentene.

Vi kan se oss tilbake, og riste på hodet over tilstanden i tidligere tider. Det aller meste er utdatert.  Men å kritisere historien for at den sakket akterut og ikke har oppdatert seg selv, er meningsløst. Å late som den ikke eksisterer, er historieforfalskning.  Først ved å vedkjenne oss historien, kan vi gjøre noe med den, og skape ny historie. Som kanskje virker meningsløs om hundre år.

Historisk sett har flest menn formet verden. I de fleste tilfeller har menn også skrevet historien. Det er ikke til å komme forbi. Men det er en særdeles dårlig idé å late som historien ikke eksisterer, hvis vi fortsatt skal kunne tenke, forstå og analysere.

Den internasjonale kvinnedagen har rundet 40 år. I et historisk perspektiv er 40 år som et kvart øyeblikk å regne. Likestillingskampen er fortsatt ikke vunnet på alle felt, selv ikke i ett av verdens mest likestilte land.

Nettopp derfor må vi ikke bli historieløse.

 

 

Rett i grøfta

Stortingspresident Olemic Thommessen følger den særnorske

tradisjonen med å ta ansvar - ved å bli sittende.

«Rang gir ikke privilegier eller makt. Den pålegger ansvar», ifølge den amerikanske rådgiveren og forfatteren Peter F. Drucker (1909-2005). På norsk betyr det å tviholde på taburetten. 

Det er den øverste lederen som har ansvaret, uansett hvilken bransje vi snakker om. En naturlig konsekvens er da at øverste leder tar ansvar og trekker seg, hvis situasjonen er alvorlig nok.

Det mest kjente eksemplet på å ta ansvar ved å bli sittende, så vi etter terroraksjonen på Utøya i 2011. Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), og resten av regjeringen, måtte tåle knusende kritikk i Gjørvrapporten. Stoltenberg, som øverste ansvarlig for den svikende og delvis katastrofalt dårlige beredskapen, tok ansvar. Ved å bli sittende.  Fagstatsråden, justisminister Knut Storberget, ville ta ansvar og gå av. Men fikk ikke lov av statsministeren.

Mange ble rasende, og med rette. Manglende beredskap fikk ikke konsekvenser for noen av de ansvarlige.

Etter det har det særnorske fenomenet «ta ansvar ved å bli sittende» spredt seg. I 2016 havnet to toppidrettsutøvere i dopingsaker.  Norsk langrenn ble brakt i mistillit, og topplederen i Skiforbundet tok ansvar – ved å bli sittende. Heller ikke idrettspresidenten har sett noen grunn til å trekke seg, selv om Norges Idrettsforbund er brakt i miskreditt så det holder på grunn av kritikkverdig pengebruk og alkoholskjenking i strie strømmer.

Nå ser vi at stortingspresident Olemic Thommessen (H) følger det samme mønsteret. Stortingets byggeskandale vokser i omfang, nær sagt fra dag til dag. Fra en kostnad på 70 millioner i 2011 til en foreløpig prislapp på 2,3 milliarder. Thommessen har vært øverste ansvarlige for prosjektet i fem år.  Det har vært advart mange ganger, senest i Riksrevisjonens rapport våren 2017.  Likevel kom den siste sprekken på en halv milliard overraskende.

Da har han simpelthen ikke gjort jobben sin. Forsøkene på ansvarsfraskrivelse kjenner vi igjen fra andre toppledere.  – Man tar også ansvar ved å bli, er Olemic Thommessens kommentar på spørsmål om han vurderer å trekke seg. I god, norsk tradisjon, med andre ord. At de som har mulighet til å stemme noen ut lar dette skje, har svekket vår mulighet til å holde makta ansvarlig. Thommessen burde selvfølgelig aldri blitt gjenvalgt som stortingspresident i fjor.

Som øverste ansvarlige for verdens dyreste postmottak, som koster skattebetalerne milliarder, bør Olemic Thommessen ta ansvar og gå av. Hvem som visste hva, og når, er uten betydning. Prosjektet har vært uten styring, og det er hans ansvar.  Men de ansvarlige sklir unna gang på gang – ved å bli sittende. Ansvarsfraskrivelse, kalles det.

Stortingspresidenten er nest etter kongen i rang. Verdigheten som følger et så høyt embete slår spekker. Anseelsen faller som en stein. Autoriteten forvitrer.  Tilliten havnet i grøfta for lenge siden. Bokstavelig talt.

... men ideen var ikke død

Gebyr på skifteattest må være spikeren i kista for Frp som

partiet for folk flest.                                          Illustrasjonsfoto

«Politiker: En person med øret mot bakken og hånden i skattebetalernes lommer», er et sitat med ukjent opphav. Det passer perfekt til dagens regjering, som skryter av skattelette, mens fantasien er grenseløs når det gjelder å stikke hånden ned i vanlige folks lommer. 

Fremskrittspartiet har alltid markedsført seg selv som partiet for folk flest. Hele ideen da forløperen til Frp ble stiftet på begynnelsen av 1970-tallet, var nettopp å spare folk for tyngende skatter og avgifter.  Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) het partiet den gang.

Frp i regjering, med Siv Jensen som sjef for den store pengesekken som skal rekke til alle gode formål, skryter av skattelette og noe lavere bilavgifter for enkelte biler den ene dagen, mens hjernene i politisk ledelse går på høyoktan for å pønske ut nye metoder for å øke statens inntekter. Også Frp har innsett at skattelette betyr at pengene må hentes inn et annet sted. Og avgifter er jo noe helt annet enn skatt, ikke sant? 

Så hvor kan regjeringen hente inn penger? På døden. Før valget i 2013 kalte Frp arveavgiften «skatt på døden», og fjernet hele avgiften. Men ideen om skatt på døden var ikke gravlagt. I forbindelse med statsbudsjettet for 2018, som ble vedtatt i fjor høst, foreslås gebyr på skifteattest, som i dag er gratis. Gebyret er på 1130 kroner, noe som vil gi staten rundt 40 millioner i inntekter. Forslaget har høringsfrist 15. mars.

Å dø er allerede svindyrt for etterlatte som må bekoste begravelsen. Selv en enkel, beskjeden begravelse koster tusenlapper. Skifteattest kommer man ikke utenom når et dødsbo skal gjøre opp. Gebyret rammer fattig som rik.  

Det har vært tyst, ja nettopp, som i graven, fram til nå. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har helt rett i at de mange avgiftsøkningene rammer de mange, mens skattelettene gagner de få. I motsetning til skatt - som er treffsikker, og som skjelner mellom fattig og rik hvis politikerne vil – rammer gebyrer og avgifter blindt. Legg så til alle andre avgifter og -økninger som treffer folk flest. Med Frp i regjering har staten håvet inn 6,6 milliarder kroner i økte avgifter, ifølge NTB. 

Elavgiften har økt, det samme gjelde avgiften på drivstoff mens pendlerfradraget er kuttet. Store påslag på andre utgifter, som flypassasjeravgiften, rammer primært de som betalere reisen selv og ikke flyr rundt på arbeidsgivers regning. Legg så til at med en samferdselsminister fra Frp har regjeringen satt rekord i innkreving av bompenger. 

Kort sagt: Dagens regjering har hånden gode nede i vanlige folks lommer. Det spiller ingen rolle om det kalles skatt, avgift eller gebyr. Resultatet er det samme; det lurer ingen. Gebyr på skifteattest må være spikeren i kista for Fremskrittspartiet som partiet for folk flest.

Det store kraftrøveriet

Kraftbransjen og statsråden syns nye strømmålere er en lys idé.

For oss vanlige forbrukere betyr det høyere strømregning.

 

«Politikk er kunsten å hindre folk i å blande seg opp i det som angår dem», ifølge den franske forfatteren Paul Valéry (1871-1945).

Som for eksempel å framstille det som gunstig for oss at det monteres nye, automatiske strømmålere i alle hjem. Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) har i innlegg fortalt halve sannheten; den eneste positive: At vi slipper å gå til sikringsskapet én gang i året for å lese av strømforbruket selv. Som om det har vært et folkekrav.

Innen utgangen av 2018 skal alle norske husstander, med noen få unntak, ha nye strømmålere. Vi har ikke noe valg. Den nye såkalte AMS-måleren fungerer som den gamle, med et par unntak: Avlesingen skjer automatisk. Og dataene om når på døgnet vi bruker mest strøm, lagres. Datatilsynet har reagert på den digitale sladrehanken. Det er selvfølgelig vi – strømkundene – som til sjuende og sist betaler regningen for monteringen.

Det har ikke vært brukt like mye energi på å fortelle at strømmen kommer til å bli dyrere for oss alle. For å jevne ut forbruket gjennom døgnet må vi betale mer på den tiden strømforbruket er høyest. Som er når vi står opp om morgenen for å gå på jobb eller skole, og når vi kommer hjem om ettermiddagen og det skal lages middag og vaskes klær i de tusen hjem. Forventer virkelig kraftbransjen, og statsråden, at husholdninger med trang økonomi, og som har vanskelig for å dekke de månedlige utgiftene, skal lage middag klokka ni om kvelden? Eller bruke vaskemaskin og tørketrommel midt på natta uten tilsyn, noe brannvesenet advarer mot på det sterkeste?

Ja visst kan varmekablene i oppkjørselen slås av mellom fire og seks. Men hvor mange har nå det?

Det er sider ved denne saken som sjelden kommer fram i lyset. Nye målere må ses i sammenheng med ønsket om å eksportere mer kraft nedover i Europa. Ren energi kan selges for gode penger til land som er villig til å betale dyrt, og som er mer eller mindre i energikrise. Det er allerede vedtatt at Statnett og kraftbransjen skal bygge tre kabler for å eksportere nesten halvparten av vår vannkraft til EU.  Bransjen gnistrer selvfølgelig av entusiasme.

Kraftbransjen er komplisert, men forenklet sagt er dette situasjonen: Norge er stort sett selvforsynt med ren energi. Det evigvarende og fornybare arvesølvet vårt har gjort at nordmenn har nytt godt av lave strømpriser. En tysker betaler for eksempel rundt tre ganger mer for hver kilowattime. Snart må nordmenn betale mer på den tiden av døgnet når vi bruker mest strøm, mens kraftbransjen håver inn penger på å sende den krafta vi og norsk industri skulle hatt ut av landet. Til gjengjeld risikerer vi å importere «skitten» fossil energi fra Europa, når det blir kraftunderskudd fordi tilsiget til vannmagasinene er lav her til lands. Dyrt og dårlig for alle andre enn kraftbransjen, med andre ord.

Men vi slipper altså å lese av strømmålerne selv. Det er alltids et lyspunkt…

 

I blindsonen

Omtrent like mange gutter som jenter blir seksuelt trakassert.

Likevel er det bare jenter som skal lære selvforsvar,

mens guttene skal lære å respektere grenser.

«Det er større forskjell innen det enkelte kjønn enn kjønnene imellom», påpekte den britiske forfatteren Ivy Compton-Burnett (1884-1969). Riktig. Likevel preges debatten i kjølvannet av metoo-varslingene av følgende inngrodde feiloppfatning: Jenter er alltid ofre. Gutter er overgripere.

Omfanget av seksuell trakassering har overrasket mange. Ikke minst er politikere tatt med buksa nede i et sånt omfang og tempo at det kan virke som om det har vært tverrpolitisk enighet om at det er ok «å pule nedover».Tross interne regelverk med hensikt å motvirke nettopp dette. Alle partiene på Stortinget har fått varsler om seksuell trakassering i partiorganisasjonen, 70 til sammen.

Derfor er det strålende at familie- og kulturkomiteen på Stortinget nå behandler forslag med tiltak for å bekjempe seksuell trakassering. Innstillingen skal leveres i midten av mars. Blant forslagene komiteen har til behandling, er ett fra SV, som Mona Fagerås fra Nordland SV har skrevet under på. Det forslås en rekke gode tiltak, som kanskje kan virke. Blindsonen er likevel tydelig, for dem som ønsker å se.

I punkt 6 foreslås det å innføre selvforsvarskurs for jenter på ungdomsskolen, og et parallelt opplegg for gutter om respekt for grenser. Altså: Jenter er ofre som må forsvare seg. Gutter trakasserer.

Det er besynderlig at gamle kjønnsstereotypier fortsatt gjennomsyrer samfunnets holdninger, til tross for at det er solid dokumentert at også gutter utsettes for seksuell trakassering. I ett av de kjente varslene i Frp ble en 14 år gammel gutt utsatt for grov seksuell trassering fra en mye eldre partitopp. En undersøkelse gjennomført av NTNU i 2013-2014 viser at omtrent like mange gutter som jenter blir utsatt for seksuell trakassering. Forskjellene er marginale. Og, kanskje overraskende for mange: På videregående skole er det 43 prosent av jentene som står bak seksuell trakassering. Og fortsatt er det sånn at gutter eller unge menn som forteller at de er voldtatt av kvinner ofte blir ledd av, og får høre at de er «heldige».

Det er kanskje denne - helt feilaktige - holdningen om at jenter og kvinner alltid er uskyldige ofre, som gjør at historien om den da 38 år gammel kvinnelige toppolitikerens sex i full offentlighet med en full 17 år gammel gutt unnskyldes, tilgis og glemmes øyeblikkelig med henvisning til at alle har gjort noe dumt. Spesielt hvis du er oppvokst i Trøndelag.  Forestill deg den samme situasjonen med en mannlig statsråd, tilfeldigvis også han oppvokst i Trøndelag. Det hadde blitt ramaskrik, og krav om hoderulling, selv om saken er ti år gammel.

Metoo-kampanjen har vært en nødvendig skittentøyvask.  Og en øyeåpner, sies det. Da er det merkelig, og ikke så lite deprimerende, at så mange fortsatt er blind på det ene øyet.

En alternativ verden

Plasebo er for alternativbransjen det kryptonitt er for

Supermann.

«Placeboeffekten er alternativbransjens kryptonitt», skrev forfatter Gunnar Tjomlid i boka «Placeboeffekten» som ble utgitt i 2013. Kryptonitt er som kjent stoffet fra fantasiplaneten Krypton, som gir tegneserie- og filmfiguren Supermann overnaturlige krefter. Litt kryptonitt kan komme godt med, når for eksempel politikerne skal forklare hvorfor alternativbransjen ikke skal betale moms.

Alternativbransjen er stor, og vokser stadig. Mange påstår å kunne helbrede både kreft og andre alvorlige sykdommer, og det er ikke billig. Syke – som selvfølgelig og forståelig er villig til å prøve ut alt – betaler dyrt for alternativ behandling. Bransjen kan takke placeboeffekten, som er godt dokumentert, for at mange faktisk føler seg bedre. Eller, i noen tilfeller, blir friske.

Det er nær 39000 norske alternativbehandlere oppført i Registeret for utøvere av alternativ behandling. Noen seriøse, andre åpenbart bare tull. I registeret kan i prinsippet hvem som helst bli oppført, bare de påstår at de er et alternativ til tradisjonell skolemedisin, og praktiserer noe som ikke er vitenskapelig bevist at faktisk virker. Registreringen medfører ingen offentlig godkjenning eller medisinsk anerkjennelse av behandleren, eller de behandlinger som vedkommende tilbyr. Hvem som helst kan kalle seg terapeut.

Det skal sies til bransjens forsvar at noen metoder er tatt inn i det regulære helsetilbudet, som kiropraktikk i Norge og homøopati i Storbritannia.

Føler du deg ikke helt i toppform, er det mange med kryptiske titler å velge mellom, ifølge registeret. For eksempel øreakupunktør, biopat, psykodramaterapeut, polaritetsterapeut, integrativterapeut og jungiansk terapeut. Eller du kan oppsøke en kvantemedisiner. En helt vanlig, hverdagslig healer er selvfølgelig også et alternativ.  

Folk må gjerne drive med Bachs blomstermedisin, hårmineralanalyse, kopping eller primalterapi, men jeg begriper ikke at offentlige midler skal sponse bransjen. Staten tapte over 200 millioner kroner i 2016 på momsfritak for alternativbransjen, har fritanke.no regnet ut. Massasje for vonde muskler, kosttilskudd og naturmidler er holdt utenfor.

Staten sponser altså en bransje det er all grunn til å se på med skepsis. Tenk hva det offentlige helsevesenet kunne ha brukt 200 millioner kroner til! Momsfritaket gir også legitimitet til selvutnevnte «behandlere», som i noen tilfeller bare har et diplom fra et helgekurs å vise til, og der det ikke finnes dokumentasjon på at «behandlingen» virker.  I enkelte tilfeller utnytter bransjen mennesker i en fortvilt situasjon, som prøver alt som en siste mulighet.

Bruken av alternativ behandling går ned i Norge, ifølge Nafkam - Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. Men fortsatt er to av tre brukere kvinner, og kvinner bruker også mer penger enn menn. Jeg skal vokte meg vel for å spekulere på årsaken før jeg har konsultert en tankefeltterapeut.

Ekteskapelige forpliktelser

Et ordførerkjede kan aldri bli like nøytralt som ei svart

dommerkappe.                                                  Illustrasjonsfoto

«Et lykkelig ekteskap er helt og holdent et spørsmål om tilfeldigheter», ifølge den britiske forfatteren Jane Austen (1775-1817). Selv om det ikke skal overdrives: Fra nyttår er det en ny type tilfeldigheter som kan spille inn allerede på bryllupsdagen.

En lang rekke nye lover og regler trer i kraft straks nyttårsrakettene er sendt til værs.  Fra 1. januar må landes ordførere forberede seg på nye oppgaver. Som å smi par i hymens lenker, en oppgave som fram til nå har vært forbeholdt Kirken, Human-Etisk Forbund og byfogd eller sorenskriver. I Bodø får ordfører, varaordfører og rådmann, pluss fire andre kommunalt ansatte «reserver», vigselsrett.  

Landets ordførere er ikke udelt begeistret for nyordningen, som til alt overmål er et resultat av kommunereformen. I jakten på nye oppgaver til sammenslåtte kommuner, kom regjeringen fram til at det å vie brudepar er en passende oppgave for skiftende kommunepolitikere med høyst ulik bakgrunn og forutsetninger.  Som kjent inngås det nye «ekteskap» i kommunepolitikken hvert fjerde år. Stortinget synes kanskje det kvalifiserer? «Skilsmisser» forekommer like hyppig; politikere går gjerne til sengs med fienden hvis det kan berge flertallet fire år til.

For par som skal gifte seg er det ikke nødvendigvis likegyldig hvem som står for den borgerlige vielsen.  Det har selvsagt ingenting å gjøre med de personlige egenskapene til den som tilfeldigvis står for seremonien. For å ta Bodø som eksempel. En ihuga Frp-er syns kanskje ikke spesielt mye om at en varaordfører fra Rødt er den som administrerer den store dagen, uansett hvor godt forberedt varaordføreren er, og hvor flott alt er pyntet og lagt til rette. Eller omvendt, noe som kan bli en realitet etter neste valg: En varaordfører Fra Frp kan virke som en rød klut på et brudepar med et helt motsatt politisk ståsted.

Kanskje blir det mulighet for selv å velge hvem som skal stå for seremonien. Kanskje ikke. I 2016 hadde Salten tingrett 117 vielser. Folk må trolig regne med at de må ta den som er «på vakt».

Det er den store svakheten med den nye ordningen. Nøytraliteten som automatisk følger med en dommerfullmektig i svart kappe, en som er et politisk ubeskrevet blad i offentligheten, har vært en styrke ved ordningen fram til nå. Det samme gjelder for dem som velger kirkelig vielse. De færreste prester er politisk aktive, og i det øyeblikket de står i fulle pontifikalier foran brudeparet representerer de noe helt annet enn seg selv. Et ordførerkjede kan aldri ha samme nøytraliserende virkning.

Det gikk ikke helt som planlagt for regjeringens kommunereform. Mange avslo frieriet, tross løfter om både medgift og støtte i gode og onde dager. Jan Tore Sanner (H) og regjeringen fikk flertall i Stortinget for tvangsekteskap for ti kommuner.

Å tvinge gjennom en dårligere ordning for folk som ønsker å gifte seg borgerlig, er likevel toppen av bryllupskaka.