Det rasles med lenkene

Landet Nordkalotten, en fin tanke  å leke med.

«Der det er mye forstand og visdom, er det også mye misnøye», mente teologen og reformatoren Marin Luther (1483- 1546). Da må det være ekstremt mye forstand blant nordmenn generelt, og nordlendinger spesielt.

Forleden ble det offentliggjort en undersøkelse som viser at broderfolket i øst, nord-svenskene, er like misfornøyde som nordlendingene, og nå rasles med lenkene. Ifølge Västerbottens-Kuriren ville 41 prosent av innbyggerne i Västerbotten, Norrbotten, Västernorrland og Jämtland – de fire nordligste fylkene i Sverige – stemme for et selvstendig Norrland om det var folkeavstemning i dag. 39 prosent ville stemt mot, mens 19 prosent havnet i kategorien vet ikke.

Årsakene er så familiære, så kjente og velbrukte i enhver misnøyediskusjon, at nordlendingene glatt kunne ha svart det samme. Den absolutt største grunnen til at nord-svenskene vil løsrive seg, er for å kunne bestemme over, og beholde inntektene, fra naturressursene. «Vi klarer oss selv! Det er vi som sitter på tilgangen til naturherlighetene», er et typisk svar.

I tillegg nærer mange nord-svensker den samme mistenksomheten mot Stockholm, som nordlendingene mot Oslo. «Stockholmerne styrer for mye for oss i nord, og de tenker bare på seg selv», er ett av utsagnene flertallet sier seg enig. Hørt det før?

Landet Nordkalotten er en tanke å leke med. Spede forsøk på å ildne til løsrivelse har vært gjort, også i Norge. Halvt i spøk, likevel med en undertone av alvor. Separatistbevegelsen Barents Liberation Army (BLA) så dagens lys under kulturfestivalen Barents Spetakkel i 2013. «Barents Liberation Army ser det som sin skjebnebestemte oppgave å lede Barents ut av undertrykkelsen. Som antikolonial bevegelse tilbyr BLA folk frihet og lykke gjennom opplysning og handling», heter det på nettsiden til en av initiativtakerne.

Noen løsrivelse ble det aldri. Derimot trussel om politianmeldelse for å ha tagget BLAs logo på en husvegg i Kirkenes.

Det finnes også en offentlig facebookgruppe med navnet «Nord-Norsk (Sic!) front for løsrivelse, som med en dramatisk plakat oppfordrer folk til å verve seg. «Nord-Norsk Front For Løsrivelse er en militsorganisasjon som kjemper for frigjørelse av våre tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark. Vårt endelige mål er å frigjøre oss fra tyranniet vi lever under styrt fra ondskapens bordell, Oslo. Fortsett kampen du stolte Nordlending», heter det i presentasjonen.

Gruppen har 309 medlemmer. Altså en heller beskjeden separatistbevegelse, selv til et grisgrendt Nord-Norge å være.

Nå er det slett ikke sikkert at det ville ha blitt flertall for løsrivelse av Nord-Sverige, om det ble alvor. Men debatten har nådd fram også i nasjonale medier. Resultatet viser at det er en utbredt misnøye med situasjonen i dag, påpekes det fra Novus, som gjennomførte undersøkelsen.

Noen som våger en tilsvarende undersøkelse i Nord-Norge?

Fremmed fugl

Dagrun Eriksen, har ingen tilknytning til Nordland.

«Skryt ikke av lånte fjær», heter det i et dansk ordtak. Det er der Nordland KrF er nå.

Æsop, som er opphavsmann til mange fabler, skapte uttrykket «pynte seg med lånte fjær».  Det stammer fra hans fabel om ei kråke som, sprekkeferdig av stolthet over sin egen betydning, pyntet seg med påfuglfjær, for deretter å blande seg med påfuglene. Sørgelig nok for kråka ble den raskt avslørt.

Det kommer Nordland KrF også til å bli, hvis altså nominasjonskomiteens forslag til førsteplass på lista til stortingsvalget neste høst blir vedtatt. Ikke det at nestlederen i KrF, Dagrun Eriksen, er ei kråke – langt der ifra – men sprekkeferdig av stolthet er nok den tidligere forsmådde politikeren: Endelig vil noen vil ha henne på topp.

For Nordland KrF er nominasjonskomiteens forslag det absolutte nederlag. Et parti som tar mål av seg til å få ett mandat på Stortinget, klarer altså ikke å stille kandidat fra eget fylke. Hva gjør nominasjonskomiteen da? Jo, henter en «søring» i håp om at det skal frelse Nordland KrF fra nye fire år i skyggenes dal.

«Nordland er tømt for kristne», var én syrlig kommentar på sosiale medier da nominasjonen ble kjent. En annen påpekte at Bibelbeltet er kraftig utvidet.

Nordland KrF har ikke hatt noen på Stortinget de to siste periodene, og selvfølgelig er det et mål også for dette partiet å gjøre et godt valg neste høst. Ikke minst fordi KrF kommer til å havne i vippeposisjon også i 2017, og derfor høyst sannsynlig blir en del av neste regjering. Uansett om den blir blå eller rød. 

Nettopp derfor er det ikke likegyldig hvem som havner på Nordlandsbenken.

Men hvem er det så nominasjonskomiteen foreslår skal tale Nordlands sak?  Ei som verken har røtter i nord, eller har bodd i Nordland. Og som ikke kommer til å gjøre det heller. Ei som kommer fra et fylke med så korte avstander at man nesten kan kaste stein fra det ene fylkeshuset til det andre.  En kandidat som ikke vet hva de to største byene i Nordland heter, avslørt i «Politisk kvarter», og som må lese seg opp på det meste.

En kandidat som ble vraket av Vest-Agder KrF før valget i 2013, og som forsøkte et comeback på Stortinget via sitt nye hjemfylke, Akershus, nå i vår. Men som ikke nådde opp der heller. 

Så når førstevalget ble et sviende nederlag, og andrevalget gikk rett vest, da nøyer nestlederen i KrF seg med tredje beste: nordlendingene.

Uansett hvilke kvaliteter nestlederen i KrF måtte ha, og uansett parti: En toppkandidat med røtter og bosted et helt annet sted i landet kan aldri bli noe annet enn en fremmed; en «gjøkunge» plassert i noen andres reir.

Som kjent går det ille med reirets øvrige beboere.

 

Med hodet i sanden

All verdens design-burkinier kan ikke skjule bakgrunnen.

«Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær», skrev den libanesiske kunstneren, filosofen og poeten Kahlil Gibran (1883-1931). I Vesten er han mest kjent for boka «Profeten» fra 1923, der hovedpersonen, profeten Almustafa, i et poetisk språk taler om hvordan vi skal være fullverdige mennesker.

Sitatet går rett inn i dagens debatt om burkini, det heldekkende badeantrekket som bare tillater sol og vind i ansiktet, og på hender og føtter.  For dem som tolker Koranen konservativt, er det absolutt forbudt – haram – at kvinner i det hele tatt befinner seg på samme badestrand eller svømmehall som menn. Uansett hva de har på seg.

Tidligere i sommer var det heftig debatt om bruk av burkini i svømmeundervisningen på barneskoler. Grovt sagt: De som er for mener de taler barnas beste. De som er imot, beskyldes for å sende barna i den visse drukningsdød.

Ni europeiske land kan snart ha forbud mot burka og niqab, ifølge Aftenposten. Frankrike har det allerede. Burkini er forbudt i rundt 30 Sør-Franske byer, mens Cannes har opphevet sitt.  Her hjemme ønsker Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, som selv er muslim, å forby hijab i barneskolen. At små barn skal ha noe behov for å dekke til egen skjønnhet – for ikke å virke attraktive for menn – har hun ingen forståelse for. Ikke jeg heller.  

En logisk konsekvens av dette vil være å forby burkini i skolebassengene. Enhetsskolen, dere vet. Burkini på jentunger fremmer ikke integrering. Tvert imot.

Regler for påkledning i skoler og andre offentlige institusjoner er én ting. Langt vanskeligere blir det når staten griper direkte inn i voksne folks individuelle frihet, som hvordan kvinner skal gå kledd på badestranda.

Klespoliti, som i Frankrike, minner farlig stygt om land som Saudi-Arabia, der «moralpolitiet» passer på at ikke en hårlokk synes når en kvinne viser seg på gata. I Europa vil myndighetene kle av kvinnene. Vel å merke bare de muslimske.  

Jeg liker ikke burkinien, eller rettere sagt: de sterke religiøse og kulturelle signalene den sender. Også klær er en ytring. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Det er å stikke hodet i sanden å tro at et forbud vil løse noe som helst. Det vil snarere virke mot sin hensikt.

Det vi kan gjøre, er å gi klart uttrykk for hva vi synes om at ikke alle får gå kledd som de vil. Derfor blir det tilnærmet absurd når ikke-muslimske kvinner, som attpåtil kaller seg feminister, ikler seg hijab eller burkini for å feire at muslimske damer endelig får lov til å gå på stranda. At noen helt frivillig ikler seg burkini, og er bekvemme med det, endrer ikke hovedbildet.

Selv om tanken om er god gjør de seg selv, uten å ville det, til nyttige idioter for stokk konservative religiøse menn. De som til alle tider har forsøkt å kontrollere kvinner.

All verdens design-burkinier kan ikke skjule akkurat det.

 

Total avsporing

"Nasjonal jernbaneallianse" - en særdeles dårlig vits.

«Økonomer er vår tids presteskap som vi knelere for», uttalte journalist og forfatter Vetle Lid Larssen for en tid tilbake. Nå har økonomer ved Transportøkonomisk Institutt (TØI) lekt seg med kuleramma igjen, og funnet ut at det er billigere å sende folk med buss enn å opprettholde suksessbanen Saltenpendelen.

Ja, antikvarisk kuleramme. Det samme nivået som på Nordlandsbanen; driver de ikke fortsatt med manuell sporskifting på Fauske?

En gang i tiden var det stortingsmenn som slåss for jernbane i Nord-Norge. I et innlegg i Nordlys nylig gjorde medlem i Tromskomiteen for jernbane, Hilde Sagland, meg oppmerksom på at det var et stort jernbanemøte i Narvik 20.okotober 1946. Der deltok stortingsmannen Meyer Foshaug (1868- 1955) fra Målselv, sammen med 94 ordførere fra hele landsdelen nord for Bodø, og mange andre. Konklusjonen fra møtet var at om stambanekravet står Nord-Norge samlet. Fire år senere ble optimismen knust. Det ble asfalt, i beste fall, istedenfor skinner i nord.

Siden har det fortsatt i samme spor: Verdier for milliarder produseres og sendes ut av landsdelen. Enorme mengder ulike typer gods skal også nordover. Men det skal skje med vogntog, som skaper livsfarlige situasjoner både sommer og vinter, og spyr ut forurensning,

«Nasjonal jernbaneallianse» kaller de seg. Det er en skikkelig dårlig vits. Blant flere andre er LO, NHO og arbeidsgiverforeningen Spekter medlemmer.  Alliansen har gitt sin høringsuttalelse til Nasjonal Transportplan (NTP), og foreslår enorme investeringer på det sentrale Østlandet.  Nordlandsbanen nevnes ikke med et ord. Heller ikke Ofotbanen, som sies å være Norges mest lønnsomme jernbanestrekning. En videreføring av jernbanen fra Fauske og nordover – som et samlet Nord-Norge sto bak i 1946 – er en uoppnåelig utopi.

Nord-Norge eksisterer simpelt hen ikke i den såkalte nasjonale alliansen, hvis uttalelse er velsignet av en LO-leder fra Tromsø. Ingen NHO-topper fra Nord-Norge har protestert. Det er konsensus i alliansen om at Østlandet skal prioriteres.

Nå er det altså den udiskutable suksessen Saltenpendelen som er i økonomenes søkelys. I grunnlagsdokumentene til NTP vises det til at strekningen har lavt passasjergrunnlag (100.000 passasjerer i 2016 mellom Rognan og Bodø), og at busser kan gå dobbelt så ofte som toget gjør i dag, og for en billigere penge.

Samfunnsøkonomisk fordelaktig mener de som blindt bruker kuleramme for å dele kroner på hoder, og som ikke tar med slitasje på veiene, utgifter og personlige omkostninger ved eventuelt flere trafikkulykker, mer forurensing og faktoren at «buss for tog» like gjerne kan bli privatbil istedenfor den tryggeste og mest miljøvennlige transportløsning av alle: toget.

Når Stortinget skal behandle saken våren 2017, bør ingen ta for gitt at det kommer til å gå på skinner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For døve ører

Realitetene er som følger: Det er mange drittsekker der ute.

«Det er alltid en dum ting å gi råd, men å gi gode råd er helt fatalt», mente den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Spesielt skal man ikke forsøke å gi unge kvinner råd. Det ender nesten alltid med at den som forsøker seg, får en kraftig smekk på fingrene.

Det er reprise hver gang det har vært oppmerksomhet rundt voldtekt. I fjor ble det diskusjon etter at en rapport fra Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fastslo at så mange som én av ti kvinner har opplevd seksuelt overgrep.

Det fikk politikere i Oslo og Bergen til å reagere. Ett av tiltakene de ønsket å gjennomføre, var selvforsvarskurs for jenter i ungdomsskolen. Det fikk 2. nestleder i Oslo Unge Venstre til å skrive i Aftenposten at å lære jenter selvforsvar er å skyve ansvaret for overgrep over på jentene selv. Oslo Unge Høyres leder mente det samme. Begge var unge kvinner.

Heller helt forsvarsløs om noe skulle skje, med andre ord.

Det samme har skjedd nå nylig. Advokat Brynjar Meling, som er for strenge straffer for voldtekt, var så uheldig at han i «Dagsnytt 18» ba jenter og kvinner ta ansvar for hvem de går på nachspiel med. Han er blitt latterliggjort og nedsablet av feminister, som skal ha seg frabedt at noen påpeker at noen valg kvinner gjør, er skikkelig dårlige. Det nærmest insisteres på at kvinner skal rave hjem alene midt på natta, uansett hvilken risiko de utsetter seg for, og de skal ha seg frabedt god råd. Spesielt fra menn.

Det er ikke å skyve ansvaret over på jentene. Det er å forebygge. Føre-var-prinsippet, som ellers er anerkjent i alle andre sammenhenger, er gangbart også her.

Jeg har aldri skjønt denne voldsomme negative reaksjonen på at noen påpeker at visse situasjoner er det lurt å styre unna. Som for eksempel å ta imot dop fra menn du ble kjent med for to timer siden.

Overført til andre sammenhenger: Ifølge veitrafikkloven har biler stoppeplikt for fotgjengere i gangfelt. Ingen av oss sier av den grunn at ungene bare skal løpe framfor bussen mens de vifter med veitrafikkloven, eller tror at den beskytter dem. Vi lærer dem tvert imot at de skal se seg både til høyre og venstre før de krysser gata.

Men når det gjelder jenter og seksuelle overgrep, er det som å banne i kirka å påpeke at det kan være lurt å styre unna visse situasjoner, om jentene aldri så mye både moralsk og juridisk har all rett på sin side.

I en ideell verden burde kvinner kunne gå trygt, uansett når og hvor, og i hvilken som helst tilstand. Men vi må forholde oss til livets harde realiteter, og de er som følger: Det er mange drittsekker der ute. De blir ikke borte uansett hvor mange holdningskampanjer eller diskusjoner det er i «Dagsnytt 18», eller hvor godt vi oppdrar våre sønner.

Det er som kjent for sent å tegne forsikring når huset har brent ned.

- Korsfest, korsfest!

Borgarting lagmannsrett har frifunnet tre menn to ganger.

«Jeg hører mange fordømme disse mennene fordi de var så få. Når var de gode og modige noen gang i flertall?», påpekte den amerikanske forfatteren Henry D. Thoreau (1817-1862).

Bytt ut «menn» med meddommere: De som i Borgarting lagmannsrett frifant de tre i Hemsedal-saken. Og som i etterkant er hengt ut på sosiale medier med navn og bilde, simpelt hen fordi de har gjort sin borgerplikt.  Sjikane og trusler er resultatet.

Vi må gå ut fra at de har gjort jobben etter beste evne, samvittighet og skjønn, og ikke funnet det bevist «ut over enhver rimelig tvil» at de tre er skyldige etter tiltalen.

Likevel dingler de i den offentlige «galgen». Det er uakseptabelt.

Hemsedal-saken, der tre menn ble frifunnet for voldtekt for andre gang, har naturlig nok vakt sterke reaksjoner. Den landsomfattende lynsjestemningen skjøt fart på sosiale medier da den nå 21 år gamle fornærmede jenta sto offentlig fram, og selv navnga de tre mennene. Hennes hevn over de tre, og rettsstaten. Kanskje forståelig. Like fullt uforsvarlig.

Det er skremmende å se presumptivt oppegående politikere hive seg på bølgen, og kaste alle grunnleggende rettsprinsipper over bord. Som tidligere Høyre-ordfører i Trondheim, Anne Kathrine Slungård, som skrev bl.a. følgende på Facebook etter frifinnelsen: «Jeg håper inderlig at noen tar disse tre jævlene, rundbaner og kjølhaler, gjerne hver gang de viser seg offentlig».

Eller Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, som presterte å si at den sittende regjeringens likestillingspolitikk vil kunne føre til flere voldtekter på sikt. Som om to uker mindre pappaperm gjør flere menn til voldtektsforbrytere. Det absolutte lavmål i forsøket på å slå billig politisk mynt på en tragisk sak. De har begge beklaget. Men for sent.

I velmenende forsøk på å styrke kvinners rettssikkerhet ofres menns rettssikkerhet uten å blunke. Kvinnefronten – som nå fisker støttespillere i det grumsete kjølvannet etter den opprørende saken – vil ha egne regler i domstolene for voldtektssaker.  

En advokat i Tromsø foreslår at det i voldtektssaker skal være nok med simpelt flertall, én stemmes overvekt, for å kunne dømme noen. I dag kreves det kvalifisert flertall. Altså dårligere rettsvern for menn (for det er som oftest menn) i voldtektssaker, og et annet og sterkere rettsvern for alle andre, i alle andre saker.

Som om kvinner aldri lyver i sånne saker.

Ja, for mange voldtektssaker blir henlagt, og ja: For mange går fri på grunn av bevisets stilling, som ofte er helt fraværende. Det er påstand mot påstand. Nei, vi kan ikke fire på prinsippene for hvordan en rettsstat skal fungere av den grunn.  Hvor ble det forresten av at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Gapestokken er gjeninnført. Folkedomstolen er nådeløs.  Heldigvis er det ikke den som dømmer – men som altså gjør det likevel.

"Villige til å ofre menns rettssikkerhet uten å blunke"

Langt over mål

En oppførsel fra "1916" som kvalifisere til rødt kort og utvisning.

«Gje ungdommen ei flaske brennevin før idretten tar dei», sa komikeren og forfatteren Per Inge Torkelsen.  En omskriving er fristende: Gi ungene en kinobillett før de oppdager at det er en fotballkamp på gang.

Lørdag gikk det sterke rykter i Bodø om at det var invitert til organisert fotballbråk mellom Glimt- og TIL-supportere. Ryktene var så sterke at politiet møtte opp på utestedet der supporterne fra «1916» hadde samlet seg. Senere på natta var det knuffing, og fem supportere i TIL-drakter måtte eskorteres hjem av politiet.  De turte ikke forlate utestedet.

Søndagens kamp på Aspmyra var trist nok, med TILs 3-0 seier over Bodø/Glimt. På toppen av det hele et solid bomskudd av den alternative og selvoppnevnte supporterklubben «1916». Et stort banner med tegning av en hengt supporter fra TILs alternative supporterklubb, Forza Tromsø, toppet innsatsen.

Alt i alt en oppførsel som burde kvalifiserer til rødt kort og utvisning.

Det var ikke supportere fra den offisielle klubben til Bodø/Glimt, «Den gule horde», som markerte seg negativt. Sett fra sidelinja har det utviklet seg en subkultur og ukultur blant noen supportere både i Bodø og Tromsø, der virkemidlene for å erte og sverte rivaliserende lag har nådd nye høyder. Eller rettere sagt: lavmål.

Harde ord og hatretorikk, som brøles fra de fleste tribunene landet over, og er akseptert som en del av fotballkulturen, er vanlig.  Lidenskapelige fotballelskere hevder at du ikke kan elske klubben i ditt hjerte, hvis du ikke kan hate motstanderen.

Det bygges sosiologiske forklaringer rundt hatet, som dessverre altfor ofte munner ut i direkte vold. Som under fotball- EM nylig. En av forklaringene, eller rettere sagt bortforklaringene, jeg har fått med meg, er «karnevalisme». Begrepet ble oppfunnet av den russiske språkteoretikeren Mikhail Bakhtin (1895-1975). De fire elementene han nevner med karnevalismen: Fokus på det kroppslige vulgære, opprør og motkultur mot den falske borgerlige fasaden, hån, degradering og overdrivelse og skryt.  Altså noe en hvilken som helst supporter kan kjenne seg igjen i.

«Karneval» definerer Bakhtin som tidspunktet der vi kler oss ut og tar på oss roller som det vi gjerne vil være. For «1916» betyr det å bytte ut Bodø/Glimts gule farge med svarte hettejakker med dødninghode på ryggen.

Mange er bekymret over at for få finner veien til fotballtribunene. Publikum svikter; men er det egentlig noe rart?

Samfunnet bruker millioner av kroner på anti-mobbekampanjer, og hatytringer skal straffes. Bortsett fra på fotballkamper. Så hvorfor ta med seg ungene på Aspmyra en søndag ettermiddag når de må bivåne en svartkledd gjeng med en hengt TIL-supporter? Og hvordan få dem til å forstå at grov sjikane, mobbing og hatytringer er helt innafor på fotballkamp, men ikke når de skal på skolen neste morgen?

I jubileumsåret 2016 er selvmål fra «1916» det siste Bodø/Glimt trenger.

"Bodø/Glimts gule farge er byttet ut med svarte hettejakker med dødninghode"