Et demokratisk problem

Demokratiet er helt avhengig av at folk tar verv og stiller opp.

Derfor er det et demokratisk problem når folk trues ut av

politikken.                                                        Illustrasjonsfoto

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre blir Norge mindre trygt i den sammenheng.

Denne uka fikk vi høre om ordføreren i Klepp, Ane Mari Braut Nese (H). Hun forsvarer en ny bomring i kommunen, og det gjør en ikke ustraffet i disse dager. Ordføreren blir grovt hetset på sosiale medier. Bompengemotstandere har gått fysisk løs på ordførerens sønn i et forsøk på å tvinge ordføreren til å skifte standpunkt. Familien har vært så truet at ungene ikke har sove hjemme på en måned, ifølge NRK.

Et par eksempler på overtramp på sosiale medier: «Jeg håper det er noen bønder som kan spre møkk over huset hennes» og «Mød opp me våpen å balltre de e korrupt heile greiå» (Sic!) forteller om en debatt som har gått helt av skaftet.  Noen angrer når de blir konfronter. Mannen bak sistnevnte kommentar angrer ikke.

Saken med Klepp-ordføreren er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i april en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte har vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel  enn gjennomsnittet.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, med trusler og hærverk. I 2016 opplevde daværende varaordfører i Bodø, Synne Bjørbæk (Rødt), at bilen hennes ble forsøkt påtent mens den sto parkert utenfor rådhuset.  Ordfører Ida Pinnerød (Ap) fikk så grove trusler at PST ble koblet inn og ekstra sikkerhetstiltak ble iverksatt.

Heldigvis er ingen av dem foreløpig truet ut av politikken.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler på sosiale medier, og direkte fysisk hærverk, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det, til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er det helt avhengig av innsatsen – også innsatsen til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen i dag, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har det beste programmet, så gå bort til den du er aller mest uenig med og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.

 

Kjønn i ubalanse

Det er ingen motsetning i å være opptatt av kvinner og

likestilling, og ha interesse også for menns situasjon.

«Vi ønsker gjerne flere menn. Men når vi lyser ut stillinger, er det få menn som har tilstrekkelige kvalifikasjoner». Bytt ut menn med kvinner, og det høres til forveksling ut som den årlige 8.-mars-bortforklaringen på hvorfor det fortsatt er så få kvinnelige toppledere i næringslivet.

Forskningsrådets nasjonale kunnskapssenter, Kilden kjønnsforskning.no, har bare kvinnelige ansatte. Det er redaktør og direktør for Kilden, Linda Marie Rustad, som forklarer den skjeve fordelingen mellom kvinner og menn. En (bort)forklaring som ville blitt møtt av en storm av protester fra feminister, hvis det altså var menn som påsto at ingen kvalifiserte kvinner er å finne. Let bedre, ville svaret ha vært.

NRK har tatt jobben med å se nærmere på hvem som er ansatt i institusjoner som har kjønnsforskning som oppgave. Resultatet er oppsiktsvekkende, pinlig og nedslående, og bør bekymre mange: Hele nitti prosent av landets kjønnsforskere er kvinner. Det er ikke bare Kilden som er totalt kvinnedominert. Likestillingssenteret Hamar har også bare kvinner ansatt. Andre institusjoner har en betydelig overvekt av kvinner. Også blant dem som skal passe på at likestillingsloven følges, er kvinnedominansen påtakelig. Ja, nesten total.

Likestillingsloven ja. Den er et kapittel for seg selv. Da loven ble revidert i 2017 gikk selv Likestillings- og diskrimineringsombudet imot en kjønnsnøytral lov, og ordlyden ble som følger: «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Dette må være verdens største selvmotsigelse.

Det er ikke likegyldig om det er kvinner eller menn som forsker på likestilling og kjønn. Vi farges alle av de brillene vi ser igjennom.  Det bekymrer også Den nasjonale forskningsetiske komité, som skriver på sine nettsider at man tradisjonelt ikke har hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming.  I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.

Menn utgjør sånn omtrent halvparten av befolkningen, men bare én av ti kjønnsforskere ved universitetene er menn. Så mens vi vet omtrent alt om jenter og kvinners liv – det er ikke den minste ting det ikke er forsket på – vet vi mye mindre om hvordan gutter og menn har det, hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de aller fleste negative statistikker. Det lar seg ikke gjøre i en håndvending å bytte ut halvparten av de kvinnelige forskerne for å få mer balanse i regnskapet. Det betyr at kvinnelige kjønnsforskere rett og slett må sjekke flere mannfolk.

Hvis de altså mener alvor med likestilling.

En sunn tilnærming

Som folkehelseminister har Sylvi Listhaug tråkket i salaten

med begge beina. Men ser vi bort fra retorikken har hun en

sunn tilnærming.

«Å være opptatt av helsa er den største hindringen for et godt liv», ifølge en av de mest betydningsfulle filosofene i historien. Platon (427-347 før vår tidsregning), skjønte det. Det er noe som heter den gylne middelvei.

Nylig gjenoppsto Sylvi Listhaug fra de politisk døde, nå som eldre- og folkehelseminister.  Statsråden insisterer på å være «som folk flest», og innrømmer at hun trener for lite, og er festrøyker. Hun vet hvordan få oppmerksomhet, og tråkker gjerne i salaten med begge beina.  Denne uka er det uttalelsen «la folk røyke, drikke og spise rødt kjøtt» som har skapt oppstandelse, også i utlandet. Negativ sådan, og det er ikke rart. En folkehelseminister som tar til orde for alkohol og tobakk er tilsynelatende verdens største selvmotsigelse.

- Mitt utgangspunkt på dette med folkehelse er veldig enkelt. Jeg har ikke planer om å være noe moralpoliti, og kommer ikke til å fortelle folk hvordan de skal leve livene sine, men jeg har tenkt å bidra til at folk skal få informasjon som danner grunnlag for å ta informerte valg, sier Listhaug til NRK, og legger til: - Det aller beste er å drikke med måte, ikke røyke i det hele tatt og spise sunt. Det vil jeg oppfordre alle til.  

Generalsekretæren i Kreftforeningen frykter at mange vil rette seg etter det Listhaug sier. Mange tiår med folkehelsearbeid kan gå opp i røyk, og statsråden rokker ved den gjengse forståelse av de negative effektene ved alkohol, tobakk, usunt kosthold og inaktivitet, ifølge generalsekretæren. Med respekt å melde: Det tillater jeg meg å tvile på. Vel nok er Listhaug populær blant sine egne, og blir av mange sett på som partiets frelser. Men selv disiplene i Frp er klar over at å drikke med begge hendene, samtidig som man røyker som en skorstein og aldri bruker beina, er en usunn cocktail.

Myndighetene bruker mye tid og penger på å fortelle oss hvordan vi bør spise, og hva vi skal gjøre for å holde oss friske og i god form. De aller fleste har nok kunnskap til å vite at mer fisk, frukt og grønt og mindre kjøtt er bra, både for folkehelsa og miljøet. Det samme gjelder trim og trening, og moderat forbruk av alkohol. Nullvisjonen om et tobakksløst samfunn er like prisverdig som nullvisjonen for selvmord og trafikkdrepte, men vi er altså ikke der ennå.

Hvis vi ser bort fra retorikken til Listhaug - som er like sleivete og politisk ukorrekt som den pleier å være – har folkehelseministeren i grunn et sunt utgangspunkt. Moralisering over andres liv er ingen effektiv eller god måte for å påvirke holdninger. Det kan tvert imot virke mot sin hensikt. Som røyker husker jeg god min egen barnslige reaksjon på røykeloven, som ble innført i 2004. Jo vanskeligere det ble å være røyker, jo sikrere var jeg på at jeg ikke kom til å slutte. 

Det kalles veldig sen trassalder. For å være ærlig har jeg faktisk ennå ikke vokst ut av den.

En avsporing

I stedet for å moralisere, bør seriøse politikere konsentrere

seg om å få transportbransjen opp av grøfta.

«At jetflyet har utkonkurrert propellflyet, er et bevis på at du kommer lenger med å dytte enn med å dra», er et sitat med ukjent opphav. Noe å tenke på for dem som nå vil påføre oss flyskam. Uten tanke for at nær sagt hele halve Norge ikke har andre alternativer enn nettopp fly, sitter det folk på Grünerløkka i Oslo og moraliserer over folk i resten av landet.

En av dem er Eivind Trældal fra Miljøpartiet De Grønne (MDG), som i en kronikk i VG forleden utbasunerte at selvfølgelig skal vi føle flyskam. Det er en avsporing. Én ting er at det å påføre folk skam neppe er spesielt effektiv. Pisk er ikke nødvendigvis bedre enn gulrot for å endre holdninger. En annen ting – og like viktig – er å se på alternativene.  Som altså knapt finnes. Det burde den samme Trældal vite, for da MDG holdt landsmøte i Narvik i 2016 tok flere representanter fly. Selv om de kunne tatt tog gjennom Sverige og til Narvik. En av dem som fløy var partiets daværende leder, «fordi det var for langt unna», som det ble sagt den gang.

For MDG er alternativ transport sykkel, elbil eller tog. Miljøvennlige alternativ alle sammen, men tog finnes altså ikke nord for Bodø, bortsett fra strekningen Narvik-Kiruna.  Med de lange avstandene vi har i Nord-Norge, betyr el-bil både rekkeviddeangst og ladekø. Fra Bodø og sørover kan tog være et alternativ, hvis vi altså har tid nok. Men Nordlandsbanen er gammeldags og dieseldrevet, og jeg skal ikke engang forsøke å regne på hva som gir de største utslippene: 50 minutter med fly Bodø- Trondheim, eller ti timer med tog trukket av diesellokomotiv.

Landsmøtet i MDG i 2013 vedtok å satse på utbygging av Nord-Norge-banen. Så ble saken parkert på et sidespor.  Selv om tiden for engasjement er nettopp nå, når Jernbanedirektoratet utreder banen, gir ikke partiledelsen saken oppmerksomhet.  Da hjelper det lite at lokale MDG-ere står på kravet. I papirene til landsmøtet i MDG, som er i slutten av mai, finner jeg ikke et ord om Nord-Norge-banen,  elektrifisering av Nordlandsbanen, eller krav om mer gods over fra vei til bane. Et forslag om å forby reklame for miljøfiendtlig transport, skal dog behandles. Å ta fly skal altså bli like skambelagt som å røyke.
 
MDG er for så vidt ikke alene. Hittil i år er det kun landsmøtet i SV som har støttet kravet om Nord-Norge-banen. Sentrale politikere er ellers unnfallende, eller helt tause.
 
Det er andre store miljøutfordringer MDG-politikere bør vie oppmerksomhet. I 2013 la Tollpost Globe ned sjøverts godstransport med containerskip mellom Bodø og Alta. Det betød sånn ca. 6000 flere vogntog på til dels dårlige og farlige nordnorske veier. Knallhard konkurranse fra transport med trailere gjør at Norges største godstransportør på jernbane, CargoNet, vurderer å avvikle driften til sommeren. Skjer det, vil det kunne bety 365.000 flere vogntogturer årlig på Landsbasis. I tillegg til forurensning er vogntogene livsfarlige for øvrige bilister

Fly et nødvendig «onde» i store deler av landet. Så i stedet for å moralisere over andres reisevaner, bør seriøse MDG- politikere konsentrere seg om få transportbransjen opp av grøfta.

En eksplosivt dårlig idé

Frivillig vendte de Norge ryggen, og sluttet seg til 

 terrorhæren. Det er ingen grunn til å hjelpe IS-kvinnene hjem.

«Det finnes ikke problembarn, bare problemforeldre», ifølge den skotske pedagogen Alexander Sutherland Neill (1883-1973). Det ser vi nå, når uskyldige barn er ofre for IS-mødrenes veivalg. Nå vil regjeringen hente hjem antatt foreldreløse norske barn med IS-foreldre. Det er en riktig avgjørelse; barn skal ikke lide for foreldrenes synder. Hvis noe land skal ha forutsetning for å «avkode» dem, og hindre at de vokser opp til å bli terrorister med rett til å komme hit uansett, så er det Norge.

Problemet er IS-mødrene, de som frivillig vendte Norge ryggen og dro til Syria for å slutte seg til det verste terrorregimet vi har sett i nyere tid.  I forakt for vår vestlige kultur og verdier - og med en drøm om sharia og kalifatet – la de Norge bak seg. Nå vil de hjem.  Jeg har ikke registrert noen anger for bestialske drap og terror i Allahs navn. Det er egne barns beste de tenker på, ikke ofrene for IS’ herjinger.

Det som ikke er like forståelig, er forsøkene på å ufarliggjøre kvinnene, som om de er uskyldige ofre i stedet for radikaliserte islamister. 1. påskedag – samtidig som selvmordsbombere gikk til angrep på kirker og hotell på Sri Lanka - benyttet preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, gudstjenesten til å be regjeringen hente hjem alle norske barn av IS-krigere.  Også foreldrene må få komme, fordi man ikke bør skille barn og foreldre, utdypet den tidligere biskopen i Borg.

Virkelig? I Norge skiller barnevernet foreldre og barn nær sagt hver eneste dag, og plasserer barna i fosterhjem eller institusjoner.  Til barnas beste. Det må åpenbart være til barnas beste å skille dem fra IS-foreldrene, hvis de altså går med på det. Lederen for bispekollegiet hadde kanskje ikke fått med seg at én av selvmordsbomberne på Sri Lanka var kvinne, gift med en annen av selvmordsbomberne? 

En annen som har gjort forsøk på å ufarliggjøre IS-mødrene er Lars Gule, terrorforsker og førsteamanuensis ved OsloMET. I en kronikk i Dagbladet forleden viser Gule til en undersøkelse fra 2015, som viser at én av hundre fremmedkrigere som har vært i Syria/Irak har vært involvert i terroraksjoner i Europa etter hjemkomsten.  Men det var altså før 2015, da IS fortsatt holdt territoriet og fremmedkrigerne knapt var begynt å vende hjem.

Har Lars Gule allerede glemt at én forskrudd terrorist kan være nok?

Hjemvendte IS-kvinner vil få relativt korte fengselsstraffer, fordi det vil være nærmest umulig å bevise at de har drevet med annet enn hjemmetjeneste, propaganda og rekruttering.  Etter et par år er de ute igjen, og går fritt rundt sammen med mange andre hjemvendte IS-krigere.   

Det er utilgivelig naivt og korttenkt å tro at IS-mødrene legger vekk islamismen, holdningene, beundringen for IS og drømmen om kalifatet idet de krysser grensen til Norge. Noen kan være potensielt tikkende bomber.

Å hente dem tilbake sammen med barna, er en eksplosivt dårlig idé.

Anledning gjør tyv

Folkevalgte som oppfører seg som vinningsforbrytere ute på

prøve ødelegger omdømmet til alle politikerne på Stortinget.

«Alt du gjør sender en melding om hvem du er», ifølge den amerikanske juristen Michael Josephson. Nettopp. Derfor er det utålelig at våre fremste tillitsvalgte jukser med reiseregningene. Det er fullstendig ødeleggende for tilliten – og demokratiet.

Aftenposten har gjort en formidabel jobb med å sjekke stortingsrepresentantenes reiseregninger. Siden høsten 2018 har avisa analysert flere tusen. Det er fem måneder siden det ble avdekket at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) har levert fiktive reiseregninger for 290.000 kroner. Han er nå siktet for grovt bedrageri, i tillegg til trusler.

Men Keshvari-saken var altså ikke et enkeltstående tilfelle, men kanskje heller toppen av isfjellet. Tirsdag ble det kjent at Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal har krevd 60.000 kroner fra Stortinget for flere reiser som aldri har funnet sted. Blant annet skrev Liadal reiseregning da hun var på konsert med Beyoncé i København.
 
Vi snakker altså ikke om «alle kan gjøre feil»-bortforklaringen, men om bevisst bedrageri. Stortingsrepresentanten må derfor behandles på samme måte som alle andre borgere som svindler for eksempel Nav, altså anmeldes. Og det er opplagt at karrieren som politiker bør være over når stortingsperioden er slutt i 2021.

Stikkprøver Aftenposten har gjort av 47 reiseregninger viser at for hele 11 av dem var det krevd - og blitt utbetalt - for mye. Beløpene som må betales tilbake varierer fra 176 kroner til 3.111 kroner.  Blant annet må Nordland Høyers Jonny Finstad betale tilbake 380 kroner for kostgodtgjørelse han ikke skulle hatt. Det samme gjelder Arbeiderpartiets Hadia Tajik. For henne er beløpet 264 kroner.

Uten å unnskylde disse to spesielt, og forutsatt at det ikke finnes flere og større feil: Det er småpenger som ingen blir verken fattig eller rik av. Med så beskjedne beløp kan forklaringen om at «alle kan gjøre feil» faktisk være troverdig.
 
Samtidig er det høyst betenkelig at feil gjøres av så mange – bevisst eller ubevisst. Noe kan skyldes uklarheter rundt reglene. Men dessverre tyder det høye antallet på at forklaringen må finnes et annet sted. Så mange folkevalgte er tross alt ikke så dumme at de ikke er i stand til å lese reglene, fylle ut et skjema eller vite hvor de er.

Falske reiseregninger er levert, uten å ha blitt oppdaget, over så mange år at det kan ha ført til at en ukultur har fått feste seg. I tillegg til millionlønn og en rekke fordeler andre bare kan drømme om: Noen snyter skattebetalerne og tusker til seg så mye penger de kan, i vinnings hensikt. Hvor mange falske eller uriktige reiseregninger som ikke er avslørt, vet vi ikke.

Når folkevalgte oppfører seg som vinningsforbrytere ute på prøve, ødelegger det omdømmet til hele nasjonalforsamlingen. Nå strammer Stortingets presidentskap inn reglene. Det er bra, og nødvendig.

Anledning gjør tyv, heter det. Det gjelder tydeligvis også de som skal være våre fremste tillitsvalgte.

 

 
 

 

Trusselen mot de truede

Det er et stort paradoks at kvinnene må bære voldsalarm, mens

de voldelige mennene slipper.

«Den beste måten å straffe en som gjør galt, er å belønne en som ikke gjør det», ifølge hadithene, den nest viktigste veilederen for muslimer. Så hvorfor straffes kvinner som er truet på livet, i stedet for å belønnes? Denne uka skjedde det igjen. En kvinne i 30-årene ble knivstukket til døde ved sitt eget hjem av sin fraskilte ektemann. Kvinnen hadde voldsalarm.

Det er et stort paradoks, som jeg aldri har skjønt, at de som er truet på livet også skal bære byrden med å se seg over skulderen hele tiden. Voldsalarmen er i mange tilfeller bare en illusjon om trygghet. Dessverre er det flere eksempler på at politiet kom for sent fram. Kvinnene måtte bøte med livet. Paradokset ligger i at den som truer, og som er voldelig og farlig, ikke dømmes til å gå med fotlenke. Hadde mennene det, ville politiet hele tiden kunne spore dem og rykke ut idet de ser at vedkommende legger veien mot den forbudte adressen. Bare da har politiet en reell sjanse for å stanse voldsmannen før noen blir banket opp, eller enda verre: drept.
Det er for sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa, ikke sant?

Den ferske barne- og likestillingsministeren, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), har nylig gått gjennom saker hvor voldsmenn er dømt til såkalt omvendt voldsalarm: en elektronisk fotlenke som varsler hvis de nærmer seg dem som er utsatt for vold. Det er bare fire menn som er dømt for vold mot sine nærmeste, som nå går med fotlenke.

Dette står i skrikende kontrast til tall fra Kripos som viser at 446 personer, 268 voksne og 178 barn, bodde på sperret adresse ved utgangen av 2017. Det er grunn til å tro at tallene ikke er vesentlig endret siden da. Redselen for at en voldsdømt med besøksforbud likevel skal finne dem, er der hele tiden. For ofre med kjent adresse – det er de langt fleste – må hverdagen være et mareritt.  I 2017 var det anmeldt 2324 brudd på besøksforbud.

Vissheten om at politiet overvåker hvor de voldelige beveger seg, ville ha føltes tryggere. Og faktisk vært tryggere.

Domstolene har helt siden 2013 hatt anledning til å idømme voldelige menn fotlenke. På alle disse årene er mulighetene brukt bare 16 ganger, hvorav altså fire voldelige menn bruker fotlenke i dag
Når en tenker på at en av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte svake og utsatte, er det ubegripelig, uforståelig og uforsvarlig at ordningen ikke blir mer brukt.

Ansvaret for å bruke de mulighetene som finnes for å beskytte de truede, ligger hos domstolene. Jeg har ikke klart å finne ut hva som er begrunnelsen for at de som trues, skal bære byrden. Men det er nærliggende å tro at domstolene mener at omvendt voldsalarm, vil være en tilleggsstraff.

Det er det da også. For kvinnene.