En avsporing

I stedet for å moralisere, bør seriøse politikere konsentrere

seg om å få transportbransjen opp av grøfta.

«At jetflyet har utkonkurrert propellflyet, er et bevis på at du kommer lenger med å dytte enn med å dra», er et sitat med ukjent opphav. Noe å tenke på for dem som nå vil påføre oss flyskam. Uten tanke for at nær sagt hele halve Norge ikke har andre alternativer enn nettopp fly, sitter det folk på Grünerløkka i Oslo og moraliserer over folk i resten av landet.

En av dem er Eivind Trældal fra Miljøpartiet De Grønne (MDG), som i en kronikk i VG forleden utbasunerte at selvfølgelig skal vi føle flyskam. Det er en avsporing. Én ting er at det å påføre folk skam neppe er spesielt effektiv. Pisk er ikke nødvendigvis bedre enn gulrot for å endre holdninger. En annen ting – og like viktig – er å se på alternativene.  Som altså knapt finnes. Det burde den samme Trældal vite, for da MDG holdt landsmøte i Narvik i 2016 tok flere representanter fly. Selv om de kunne tatt tog gjennom Sverige og til Narvik. En av dem som fløy var partiets daværende leder, «fordi det var for langt unna», som det ble sagt den gang.

For MDG er alternativ transport sykkel, elbil eller tog. Miljøvennlige alternativ alle sammen, men tog finnes altså ikke nord for Bodø, bortsett fra strekningen Narvik-Kiruna.  Med de lange avstandene vi har i Nord-Norge, betyr el-bil både rekkeviddeangst og ladekø. Fra Bodø og sørover kan tog være et alternativ, hvis vi altså har tid nok. Men Nordlandsbanen er gammeldags og dieseldrevet, og jeg skal ikke engang forsøke å regne på hva som gir de største utslippene: 50 minutter med fly Bodø- Trondheim, eller ti timer med tog trukket av diesellokomotiv.

Landsmøtet i MDG i 2013 vedtok å satse på utbygging av Nord-Norge-banen. Så ble saken parkert på et sidespor.  Selv om tiden for engasjement er nettopp nå, når Jernbanedirektoratet utreder banen, gir ikke partiledelsen saken oppmerksomhet.  Da hjelper det lite at lokale MDG-ere står på kravet. I papirene til landsmøtet i MDG, som er i slutten av mai, finner jeg ikke et ord om Nord-Norge-banen,  elektrifisering av Nordlandsbanen, eller krav om mer gods over fra vei til bane. Et forslag om å forby reklame for miljøfiendtlig transport, skal dog behandles. Å ta fly skal altså bli like skambelagt som å røyke.
 
MDG er for så vidt ikke alene. Hittil i år er det kun landsmøtet i SV som har støttet kravet om Nord-Norge-banen. Sentrale politikere er ellers unnfallende, eller helt tause.
 
Det er andre store miljøutfordringer MDG-politikere bør vie oppmerksomhet. I 2013 la Tollpost Globe ned sjøverts godstransport med containerskip mellom Bodø og Alta. Det betød sånn ca. 6000 flere vogntog på til dels dårlige og farlige nordnorske veier. Knallhard konkurranse fra transport med trailere gjør at Norges største godstransportør på jernbane, CargoNet, vurderer å avvikle driften til sommeren. Skjer det, vil det kunne bety 365.000 flere vogntogturer årlig på Landsbasis. I tillegg til forurensning er vogntogene livsfarlige for øvrige bilister

Fly et nødvendig «onde» i store deler av landet. Så i stedet for å moralisere over andres reisevaner, bør seriøse MDG- politikere konsentrere seg om få transportbransjen opp av grøfta.

En eksplosivt dårlig idé

Frivillig vendte de Norge ryggen, og sluttet seg til 

 terrorhæren. Det er ingen grunn til å hjelpe IS-kvinnene hjem.

«Det finnes ikke problembarn, bare problemforeldre», ifølge den skotske pedagogen Alexander Sutherland Neill (1883-1973). Det ser vi nå, når uskyldige barn er ofre for IS-mødrenes veivalg. Nå vil regjeringen hente hjem antatt foreldreløse norske barn med IS-foreldre. Det er en riktig avgjørelse; barn skal ikke lide for foreldrenes synder. Hvis noe land skal ha forutsetning for å «avkode» dem, og hindre at de vokser opp til å bli terrorister med rett til å komme hit uansett, så er det Norge.

Problemet er IS-mødrene, de som frivillig vendte Norge ryggen og dro til Syria for å slutte seg til det verste terrorregimet vi har sett i nyere tid.  I forakt for vår vestlige kultur og verdier - og med en drøm om sharia og kalifatet – la de Norge bak seg. Nå vil de hjem.  Jeg har ikke registrert noen anger for bestialske drap og terror i Allahs navn. Det er egne barns beste de tenker på, ikke ofrene for IS’ herjinger.

Det som ikke er like forståelig, er forsøkene på å ufarliggjøre kvinnene, som om de er uskyldige ofre i stedet for radikaliserte islamister. 1. påskedag – samtidig som selvmordsbombere gikk til angrep på kirker og hotell på Sri Lanka - benyttet preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, gudstjenesten til å be regjeringen hente hjem alle norske barn av IS-krigere.  Også foreldrene må få komme, fordi man ikke bør skille barn og foreldre, utdypet den tidligere biskopen i Borg.

Virkelig? I Norge skiller barnevernet foreldre og barn nær sagt hver eneste dag, og plasserer barna i fosterhjem eller institusjoner.  Til barnas beste. Det må åpenbart være til barnas beste å skille dem fra IS-foreldrene, hvis de altså går med på det. Lederen for bispekollegiet hadde kanskje ikke fått med seg at én av selvmordsbomberne på Sri Lanka var kvinne, gift med en annen av selvmordsbomberne? 

En annen som har gjort forsøk på å ufarliggjøre IS-mødrene er Lars Gule, terrorforsker og førsteamanuensis ved OsloMET. I en kronikk i Dagbladet forleden viser Gule til en undersøkelse fra 2015, som viser at én av hundre fremmedkrigere som har vært i Syria/Irak har vært involvert i terroraksjoner i Europa etter hjemkomsten.  Men det var altså før 2015, da IS fortsatt holdt territoriet og fremmedkrigerne knapt var begynt å vende hjem.

Har Lars Gule allerede glemt at én forskrudd terrorist kan være nok?

Hjemvendte IS-kvinner vil få relativt korte fengselsstraffer, fordi det vil være nærmest umulig å bevise at de har drevet med annet enn hjemmetjeneste, propaganda og rekruttering.  Etter et par år er de ute igjen, og går fritt rundt sammen med mange andre hjemvendte IS-krigere.   

Det er utilgivelig naivt og korttenkt å tro at IS-mødrene legger vekk islamismen, holdningene, beundringen for IS og drømmen om kalifatet idet de krysser grensen til Norge. Noen kan være potensielt tikkende bomber.

Å hente dem tilbake sammen med barna, er en eksplosivt dårlig idé.

Anledning gjør tyv

Folkevalgte som oppfører seg som vinningsforbrytere ute på

prøve ødelegger omdømmet til alle politikerne på Stortinget.

«Alt du gjør sender en melding om hvem du er», ifølge den amerikanske juristen Michael Josephson. Nettopp. Derfor er det utålelig at våre fremste tillitsvalgte jukser med reiseregningene. Det er fullstendig ødeleggende for tilliten – og demokratiet.

Aftenposten har gjort en formidabel jobb med å sjekke stortingsrepresentantenes reiseregninger. Siden høsten 2018 har avisa analysert flere tusen. Det er fem måneder siden det ble avdekket at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) har levert fiktive reiseregninger for 290.000 kroner. Han er nå siktet for grovt bedrageri, i tillegg til trusler.

Men Keshvari-saken var altså ikke et enkeltstående tilfelle, men kanskje heller toppen av isfjellet. Tirsdag ble det kjent at Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal har krevd 60.000 kroner fra Stortinget for flere reiser som aldri har funnet sted. Blant annet skrev Liadal reiseregning da hun var på konsert med Beyoncé i København.
 
Vi snakker altså ikke om «alle kan gjøre feil»-bortforklaringen, men om bevisst bedrageri. Stortingsrepresentanten må derfor behandles på samme måte som alle andre borgere som svindler for eksempel Nav, altså anmeldes. Og det er opplagt at karrieren som politiker bør være over når stortingsperioden er slutt i 2021.

Stikkprøver Aftenposten har gjort av 47 reiseregninger viser at for hele 11 av dem var det krevd - og blitt utbetalt - for mye. Beløpene som må betales tilbake varierer fra 176 kroner til 3.111 kroner.  Blant annet må Nordland Høyers Jonny Finstad betale tilbake 380 kroner for kostgodtgjørelse han ikke skulle hatt. Det samme gjelder Arbeiderpartiets Hadia Tajik. For henne er beløpet 264 kroner.

Uten å unnskylde disse to spesielt, og forutsatt at det ikke finnes flere og større feil: Det er småpenger som ingen blir verken fattig eller rik av. Med så beskjedne beløp kan forklaringen om at «alle kan gjøre feil» faktisk være troverdig.
 
Samtidig er det høyst betenkelig at feil gjøres av så mange – bevisst eller ubevisst. Noe kan skyldes uklarheter rundt reglene. Men dessverre tyder det høye antallet på at forklaringen må finnes et annet sted. Så mange folkevalgte er tross alt ikke så dumme at de ikke er i stand til å lese reglene, fylle ut et skjema eller vite hvor de er.

Falske reiseregninger er levert, uten å ha blitt oppdaget, over så mange år at det kan ha ført til at en ukultur har fått feste seg. I tillegg til millionlønn og en rekke fordeler andre bare kan drømme om: Noen snyter skattebetalerne og tusker til seg så mye penger de kan, i vinnings hensikt. Hvor mange falske eller uriktige reiseregninger som ikke er avslørt, vet vi ikke.

Når folkevalgte oppfører seg som vinningsforbrytere ute på prøve, ødelegger det omdømmet til hele nasjonalforsamlingen. Nå strammer Stortingets presidentskap inn reglene. Det er bra, og nødvendig.

Anledning gjør tyv, heter det. Det gjelder tydeligvis også de som skal være våre fremste tillitsvalgte.

 

 
 

 

Trusselen mot de truede

Det er et stort paradoks at kvinnene må bære voldsalarm, mens

de voldelige mennene slipper.

«Den beste måten å straffe en som gjør galt, er å belønne en som ikke gjør det», ifølge hadithene, den nest viktigste veilederen for muslimer. Så hvorfor straffes kvinner som er truet på livet, i stedet for å belønnes? Denne uka skjedde det igjen. En kvinne i 30-årene ble knivstukket til døde ved sitt eget hjem av sin fraskilte ektemann. Kvinnen hadde voldsalarm.

Det er et stort paradoks, som jeg aldri har skjønt, at de som er truet på livet også skal bære byrden med å se seg over skulderen hele tiden. Voldsalarmen er i mange tilfeller bare en illusjon om trygghet. Dessverre er det flere eksempler på at politiet kom for sent fram. Kvinnene måtte bøte med livet. Paradokset ligger i at den som truer, og som er voldelig og farlig, ikke dømmes til å gå med fotlenke. Hadde mennene det, ville politiet hele tiden kunne spore dem og rykke ut idet de ser at vedkommende legger veien mot den forbudte adressen. Bare da har politiet en reell sjanse for å stanse voldsmannen før noen blir banket opp, eller enda verre: drept.
Det er for sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa, ikke sant?

Den ferske barne- og likestillingsministeren, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), har nylig gått gjennom saker hvor voldsmenn er dømt til såkalt omvendt voldsalarm: en elektronisk fotlenke som varsler hvis de nærmer seg dem som er utsatt for vold. Det er bare fire menn som er dømt for vold mot sine nærmeste, som nå går med fotlenke.

Dette står i skrikende kontrast til tall fra Kripos som viser at 446 personer, 268 voksne og 178 barn, bodde på sperret adresse ved utgangen av 2017. Det er grunn til å tro at tallene ikke er vesentlig endret siden da. Redselen for at en voldsdømt med besøksforbud likevel skal finne dem, er der hele tiden. For ofre med kjent adresse – det er de langt fleste – må hverdagen være et mareritt.  I 2017 var det anmeldt 2324 brudd på besøksforbud.

Vissheten om at politiet overvåker hvor de voldelige beveger seg, ville ha føltes tryggere. Og faktisk vært tryggere.

Domstolene har helt siden 2013 hatt anledning til å idømme voldelige menn fotlenke. På alle disse årene er mulighetene brukt bare 16 ganger, hvorav altså fire voldelige menn bruker fotlenke i dag
Når en tenker på at en av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte svake og utsatte, er det ubegripelig, uforståelig og uforsvarlig at ordningen ikke blir mer brukt.

Ansvaret for å bruke de mulighetene som finnes for å beskytte de truede, ligger hos domstolene. Jeg har ikke klart å finne ut hva som er begrunnelsen for at de som trues, skal bære byrden. Men det er nærliggende å tro at domstolene mener at omvendt voldsalarm, vil være en tilleggsstraff.

Det er det da også. For kvinnene.

 

 

Ved en korsvei

Kirkens største høytid, påsken, nærmer seg. Bildet er fra

gudstjenesten i Bodø domkirke første påskedag 2008.

«Daglig forlater folk kirken og vender tilbake til Gud», ifølge den amerikanske komikeren Lenny Bruce (1925-1966). Ikke vet jeg hvor de går eller vender tilbake til, de mange som forsvinner fra Den norske kirke. Men at folk forlater Folkekirken som den nå kalles, sier statistikken alt om.

I 2016, da det ble mulig å melde seg ut elektronisk, meldte 41. 000 seg ut av Kirken. Året etter over 15.000. Vel 12.000 meldte seg aktivt ut i 2018, viser ferske tall fra SSB. Tallet innmeldte er ikke i nærheten.  Andelen barn som blir døpt falt i fjor ned til 51 prosent. Det lover ikke bra for rekrutteringen.

Med dette som bakteppe åpnet Kirkemøtet – kirkens «storting» – sitt møte onsdag. I ei knapp uke skal utsendingene diskutere Kirkens vei videre, og kanskje overraskende for noen: Kirkemøtet skal vurdere å justere liturgien, fordi Gud er blitt tonet ned til fordel for selvspiritualitet. Teolog Merete Thomassen har fulgt utviklingene, og i boka «Når dere ber» fra 2013 oppsummerer hun bønnen slik: Mens det før het «Alt er mulig for Gud» er budskapet nå «Alt er mulig for den som føler seg vel og har troen på seg selv».

Jeg har selv registrert utviklingen, sett utenfra: Da seks kandidater til å bli ny biskop i Sør-Hålogaland presenterte seg på kronikkplass i Avisa Nordland, var Gud knapt nevnt. Ganske merkelig tatt i betraktning av at kandidatene tok mål av seg til å bli Vårherres «vaktmester» i bispedømmet.

Man kan saktens lure på hva Den norske kirke her drevet på med de siste årene. I iveren etter å gjøre seg populær og trekke folk til gudstjenestene har Herrens tjenere arrangert de merkeligste gudstjenestene, ifølge en kronikk i VG. Sirkusgudstjeneste i Drammen, der klovner hjalp til med syndsbekjennelse og akrobater sto på tårn av stoler for å illustrere engler. På Bryne bød man på fotballgudstjeneste med trikseoppvisning foran alterringen. Mobilspillet Pokémon Go ble selvsagt også en gudstjeneste – i Lakselv. For å nevne noe.

Selv en så alvorlig og viktig handling som barnedåp er ikke så nøye.  Drop in barnedåp har vært et tilbud, også i Bodø. Ute på søndagstur, og tilfeldigvis i nærheten av kirken?  Ikke så farlig at du ikke har tenkt grundig over saken. Bare stikk innom, i Herrens hus er det plass til alle. Også ikke-troende, og prester som ikke tror på bibelfortellingene.

Kirkemøtet står kanskje ved en korsvei. Kanskje Kirken skal slutte med tøv og publikumsfrieri, og bli litt mer kirke? Og litt mindre coatch for selvrealisering (som Thomassen kaller det), politisk parti for den til enhver tid herskende flertallsmeningen og eventbyrå for livets store anledninger? Altså et trosfellesskap, som de som føler for sånt, kan finne seg til rette i. For når Kirken selv tar så lett på det som er institusjonens egentlige misjon, da kan vel folk like gjerne melde seg inn i frimerkeklubben?

Nå er Kirken så lite kirke, og så rund i kantene, at selv de som meldte seg ut i protest på 1970-tallet glatt kan melde seg inn igjen. Det koster eller krever absolutt ingenting.

De unge er lei bullshit og bla-bla

Fra klimastreiken i Bergen forrige helg. Denne fredagen

streiker tusenvis av barn og unge i flere byer, også i Bodø.

«Får ikke ens barn en opprørsfase, så har man nesten gjort noe galt selv, som foreldre», ifølge dronning Sonja. Mange foreldre må ha gjort noe riktig, når tusenvis av skoleungdommer klimastreiker fordi voksne som har makta, gjør altfor lite.

Det startet i september da den nå 16-år gamle Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen i Stockholm med plakaten «Skolestreik for klimaet». Hvorfor gå på skolen for å lære, når selv ikke politikerne vil forholde seg til en av vår tids viktigste samfunnsutfordringer, var spørsmålet Greta stilte. Hun ble hørt, helt til topps på klimatoppmøtet i Polen sist høst.

Skolestreikene har fortsatt, og er blitt et globalt fenomen. Tusenvis av elever fra ungdomsskoler og videregående streiket fredag, også i Bodø. Samfunnsengasjementet bør hylles av alle, spesielt av dem som selv ikke løfter en finger for at politikerne skal ta seg sammen, og ta ansvar.  Og av dem som ellers klager over at dagens unge er tafatte, tiltaksløse og uengasjerte.   

Men i stedet for å juble over at ungdommene sier kraftig ifra, forsøker arrogante voksne å latterliggjøre skoleelevene med å spre uttalelser av typen «hvis du er så engasjert så husk at du bare kan dusje i fem minutter, få ny mobil kun hvert femte år, flyreiser på ferie sier du selvsagt nei takk til og så må du gå til og fra skole og trening».  

Ingen forventer at skoleungdommene skal løse klimaproblemet.  Men de har klart å skape oppmerksomhet rundt saken. Å latterliggjøre engasjementet er en ufin takling. I tillegg er det helt forfeilet. Klimautfordringene kan ikke løses på individuelt nivå. Det må dyptgripende, strukturelle endringer til; de som kommer til å koste politikerne popularitet og stemmer. I tillegg oversvømmes unge klimaaktivister med trusler og hat. - Det groveste vi har fått er oppfordringer til å begå selvmord, for eksempel gjennom sultestreik, slik at vi kutter mest mulig klimautslipp, forteller første nestleder i Natur og Ungdom, Haldis Tjeldflaat Helle (21) til Vårt Land.

Er det virkelig mulig?

Jeg heier på ungdommene. Stå på! Uten streik, hadde dere aldri blitt hørt. Samtidig er det riktig at skoleelevene får ugyldig fravær. Streik er et legitimt våpen, og streik koster bestandig for de streikende. At det er en streik i skoletiden, og ikke en fredelig demonstrasjon på ettermiddagstid eller i helga, understreker alvoret og engasjementet. Ungdommene mener saken er så viktig at de streiker til tross for omkostningene. Hvis skolemyndighetene hadde sagt vær så god, bare streik, hadde noe av kraften i selve engasjementet blitt borte.

Den politiske eliten har mistet grepet om klimafortellingen. Den oppvoksende slekt, de som skal arve jorden, finner seg ikke i mer bullshit og bla-bla. Derfor har kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) invitert til «klimatoppmøte» med ungdommene, og sier samtidig at skolen bør gripe sjansen til å undervise elevene i hvordan man påvirker politikerne. Altså hvordan man pent ber om et møte, som noen kanskje får, men som det kommer absolutt ingenting ut av. Mer behagelig for politikerne, selvfølgelig.

Det trenger skolen ikke. Som flere statsråder nå har skjønt, har ungdommene funnet ut av det selv.

Det står skrevet i stjernene

Det er ikke vitenskapelig bevist at astrologi "virker".

Likevel er astrologiskolen godkjent som fagutdanning.

«Overtroen er i forhold til religionen hva astrologien er i forhold til astronomien», mente filosof og forfatter Voltaire (1694-1779). Han regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike. Mens mange fortsatt trodde at jorda var flat påpekte altså Voltaire at «det står i stjernene» bare er tull.

Å lese horoskop i ukeblader og aviser kan være morsom underholdning. Og det er populært. I 2015 ville Avisa Nordland kutte ut daglige horoskop som sier noe om hva som skal vederfares folk født i Skorpionen eller Skytten, men sjefredaktøren måtte gi etter for et massivt press fra leserne og ta horoskopet inn igjen. Nå trykkes noe som kalles «Astrologisk værmelding», altså generelle vendinger som gjelder uansett stjernetegn.

Himmellegemene sto nok i en gunstig konstellasjon da Astrologiskolen Herkules fikk søknaden om å bli godkjent som fagskole behandlet for fjerde gang. I den nye vurderingen har de eksterne sakkyndige i stedet for størrelsen på yrkesfeltet, som tidligere var et kriterium, vurdert om det «i prinsippet finnes et yrkesfelt i det hele tatt». Det gjør det, skriver de, innen feltene underholdning, terapeutisk rådgivning, religiøs forkynnelse og formidling av teknisk fagkunnskap. For mange er astrologi «en nokså uskyldig form for underholdning,» slår de sakkyndige fast, ifølge Morgenbladet.

Til tross for at det ikke finnes noen dokumentasjon på at astrologi «virker», kan du nå bli astrolog med statens velsignelse og finansiering. NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, har godkjent at Astrologiskolen Herkules AS får drive fagutdanning. Dermed kan studenter få lån og stipend i Lånekassen, på lik linje med dem som utdanner seg til lokomotivførere, yrkesdykkere eller miljøarbeidere.  Yrkesrettede utdanninger med klare, samfunnsnyttige formål i motsetning til astrologiskolen

Vitenskapen har - tross flere forsøk - ikke kunnet konkludere med at astrologi verken er virksomt eller empirisk holdbart. Det vitenskapsfolk i første rekke etterspør er empirien bak å tildele solen, månen, planetene og stjernetegnene de egenskaper astrologene påstår de har. Og på hvilken måte disse kan påvirke menneskelige egenskaper og hendelser på jorden. Astrologer har ikke kunnet gi noen vitenskapelig, tilfredsstillende svar. Heller ikke har de – i godkjente forsøk – vært treffsikre i sine spådommer.

Når astrologiskolen nå er godkjent, legitimerer det astrologi som seriøst fag. Det er ille, selv om det ikke er direkte skadelig.

Ifølge horoskopet fra «Sophias magiske Verden» har det vært både sol- og måneformørkelse så langt i 2019. Da kan det føles som om noen har slått av lyset for folk født i Værens tegn, leser jeg. Lyset må tydeligvis ha gått også hos dem som lager reglene for fagutdanning.

For øvrig varsler planetenes plassering en stjernesmell for vitenskap og rasjonell tenkning. En-null til alternativbransjen, der altså.